Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

Enn om du bare forlater henne og situasjonen uten å si et ord? Type ignorering ala det man gjør med valper som biter? Det blir det samme konseptet i hodet mitt: hvordan kommunisere "dette er ikke en bra ting" til noen man ikke kan si det til i ord eller bilder.

Men jeg kjenner det neppe er helt rent mel i påsan å ignorere barn :P vanskelig :(

Det er det vi har gjort til nå, og det fungerer jo "greit" i den forstand at hun slutter jo der og da, får et raseri anfall når vi forlater henne (Gulvet tåler å bli hamret på i det minste :lol: ) men det har ikke gjort ting noe bedre (foregår daglig i 3 ukers periode til nå) og noen ganger virker det ut som om det eskalerer til det verre "neste gang" det skjer. Vi har rett og slett gjort det fordi vi kom frem til at det var det "enkleste" selv om det som du sier ikke helt rent mel i påsan å ignorere eller.

Kanskje det er noe de bare må igjennom :P ? Vi har prøvd å forklare, men "Ikke lov å slå" har bare gjort ting mye mye verre de gangene vi har gjort det.

Dramaqueen assa... Gleder meg til tenårene :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Nei altså. Jeg tror at det verste med mine fødsler, det jeg husker i dag, var at første gangen så maste barnefaren om det gikk bra eller ikke. Djiiiz så irriterende :lol: Andre gangen hadde jeg hatt falske veer i 3 dager alt, så han var overbevist om at det falsk alarm da også, så hver gang jeg begynte å traske rundt fordi veene kom, så spurte han om vi skulle dra hjem. Han ga seg ikke med det før jeg sa "Veit du hva? Jeg skal ha denna ungen nå enten du vil det eller ikke, så slutt å mas!". Rart han overlevde fødslene, egentlig :lol:

Etter at jeg fikk datterbarnet var jeg i så fin form at jeg begynte å mase om å få stå opp bare et kvarter etterpå, det fikk jeg ikke lov til. Veit ikke om det er sånn i dag jeg, men for 15 år siden så måtte man ihvertfall ligge i 2 timer etterpå. Det var kjedelig :yawn: Når vi endelig ble flytta til barselavdelingen, så ble disse andre mammaene sjokkert over at jeg var i så god form, hun ene lurte på om ikke jeg hadde født samme morgen, og når jeg sa joda, så svarte hun "hvorfor går du ikke sånn da?" *flir*

---

Ang "terrible twos", så tror jeg du bare må være konsekvent, Lill :) Det er den samme "straffen" hver gang hun slår, samme hvorfor hun slår og hvor hardt hun slår. Det er mulig det er en jenteting, datterbarnet var også sånn, og jeg pleide å sette meg ned til henne, holde fast hendene henne så hun ikke fikk slått meg lenge nok til å si "det er ikke lov til å slå!", så snudde jeg bare ryggen til henne. Fikk hun raserianfall, så overså jeg henne, og var hun "hyggelig" så fikk hun oppmerksomhet. Jeg skal ikke banne på at hun lærte så mye av det, jeg syns å huske at vi holdt på sånn i noen år.. Det hender forøvrig, nå som hun er tenåring, at jeg tar meg i å tenke at hun var mye enklere å håndtere som liten :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei altså. Jeg tror at det verste med mine fødsler, det jeg husker i dag, var at første gangen så maste barnefaren om det gikk bra eller ikke. Djiiiz så irriterende :lol: Andre gangen hadde jeg hatt falske veer i 3 dager alt, så han var overbevist om at det falsk alarm da også, så hver gang jeg begynte å traske rundt fordi veene kom, så spurte han om vi skulle dra hjem. Han ga seg ikke med det før jeg sa "Veit du hva? Jeg skal ha denna ungen nå enten du vil det eller ikke, så slutt å mas!". Rart han overlevde fødslene, egentlig :lol:

:lol: Jeg er SKIKKELIG spent på mannen her altså. Generelt har vi en fryktelig galgenhumor i sånne situasjoner og han er en konstant morroklump når han tørr. Jeg hater å klage, hater å innrømme at ting er kjipt og vondt, så jeg ser for meg vi får en snål humor under den litt roligere delen av fødselen :lol: Under ultralydene klemmer han hånda mi så hardt at jeg må be han slippe og når vi snakker om fødsel ser han livredd ut. Så mulig han freaker helt ut. Da får jeg kanskje noe å le av :lol:

... og nå for tiden har svigesøster fullstendig ødelagt nattesøvnen min. Bebisen hennes melder sin ankomst når som helst og jeg reiser opp dit om noe skulle skje på natten for å passe på de to/tre andre barna. Spennende :frantics:

Også var det såå koselig hos legen i dag. Hun skal visst et år på sykehus på fødeavdeling nå, ante ikke at hun var så interessert. Da hadde jeg kanskje vært der oftere, ikke bare hos jormor :P Dama LYSTE opp når tøtta i magen ga fra seg et spark når hun skulle kjenne på hvordan hun lå. Koselig :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang "terrible twos", så tror jeg du bare må være konsekvent, Lill :) Det er den samme "straffen" hver gang hun slår, samme hvorfor hun slår og hvor hardt hun slår. Det er mulig det er en jenteting, datterbarnet var også sånn, og jeg pleide å sette meg ned til henne, holde fast hendene henne så hun ikke fikk slått meg lenge nok til å si "det er ikke lov til å slå!", så snudde jeg bare ryggen til henne. Fikk hun raserianfall, så overså jeg henne, og var hun "hyggelig" så fikk hun oppmerksomhet. Jeg skal ikke banne på at hun lærte så mye av det, jeg syns å huske at vi holdt på sånn i noen år.. Det hender forøvrig, nå som hun er tenåring, at jeg tar meg i å tenke at hun var mye enklere å håndtere som liten :P

Samme taktikk kjørte vi i barnehagen jeg jobbet. Jeg var primærkontakt for en gutt med litt spesielle behov, og han tok ofte frustrasjon ut i slag eller biting. Da satt vi oss ned sammen med han, holdt hendene hans rolig og sa "det er ikke lov til å slå - du må bare være god". Det tar tid, men han koblet det etterhvert, og roet seg raskere og raskere bare vi satt oss ned med han. Jeg tror at på så små barn kan det være en fordel å ikke bare ignorere, men å forhindre og forklare (og være overtydelig). "Mamma får vondt når du slår. Du må ikke slå. Du må bare være god!" - gjerne også vise ved å stryke over kinn eller lignende. Det er jo ikke sånn at de slutter med sånt noe av den grunn, det tar jo gjerne endel voksing og utvikling før de er der, men man er iallefall tydelig og konsekvent og barnet vil etterhvert forstå at det rett og slett ikke er lov. Ignorering ser jeg for meg ofte kan føre til mer frustrasjon etter hvert?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

:lol: Jeg er SKIKKELIG spent på mannen her altså. Generelt har vi en fryktelig galgenhumor i sånne situasjoner og han er en konstant morroklump når han tørr. Jeg hater å klage, hater å innrømme at ting er kjipt og vondt, så jeg ser for meg vi får en snål humor under den litt roligere delen av fødselen :lol: Under ultralydene klemmer han hånda mi så hardt at jeg må be han slippe og når vi snakker om fødsel ser han livredd ut. Så mulig han freaker helt ut. Da får jeg kanskje noe å le av :lol:

Jeg fleipa under første svangerskapet om at jeg skulle bli sånn skikkelig monster-fødende jeg, skjelle han ut og si at alt var hans skyld og sånt, og da ble han helt bleik og ba pent om at jeg ikke måtte gjøre det *ler* Så jeg gjorde ikke det. Jeg hadde ikke lyst til det heller altså, selv om det er en sånn ting jeg kunne funnet på å fleipe om. Jeg tror egentlig at fødselen var verst for han, han var bare tilskuer han, det var ingenting han kunne gjøre, og han ble ikke tatt større hensyn til. Jeg innbiller meg at man føler seg ganske hjelpeløs i en sånn setting :)

Vi får prøve det fremover :) Hun blir veldig sint når hun hører "ikke lov" og spiller seg selv som regel ofte enda mer opp når vi sier "ikke lov å slå" osv... Men det er verdt forsøket så vi får prøve på det fremover isteden :)

Hvis "ikke lov" er en utløsende faktor, hva med å prøve "du skal ikke", evt "du må ikke"? En liten vri som strengt tatt betyr det samme, men som kanskje ikke gir den samme reaksjonen hos henne? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fleipa under første svangerskapet om at jeg skulle bli sånn skikkelig monster-fødende jeg, skjelle han ut og si at alt var hans skyld og sånt, og da ble han helt bleik og ba pent om at jeg ikke måtte gjøre det *ler* Så jeg gjorde ikke det. Jeg hadde ikke lyst til det heller altså, selv om det er en sånn ting jeg kunne funnet på å fleipe om. Jeg tror egentlig at fødselen var verst for han, han var bare tilskuer han, det var ingenting han kunne gjøre, og han ble ikke tatt større hensyn til. Jeg innbiller meg at man føler seg ganske hjelpeløs i en sånn setting :)

Haha, stakkar. Det er nok tøffere for mannen enn vi ofte ser for oss, tror jeg. Man blir jo litt opptatt av seg selv (eller merker i alle fall plager, smerter, etc) og alle rundt spør jo bare om hvordan det går med meg. Mens mannen er vettskremt, synes det er sinnsykt at noe vokser inni meg, etc. Og vil nok synes fødselen er tøff, helt klart. Jordmor var veldig opptatt av at han skulle komme på en kontroll så hun kunne fortelle han at han også kan kreve ting under fødsel, som mat, en stol, hjelp til å takle ting, etc. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er ikke akkurat bare "ikke lov" ordet i seg selv, men alt som hun skjønner at det ikke er lov- må ikke- slutte med det :lol: Jeg håper ikke denne fasen varer i mange år, heldigvis så har det begynt å hjelpe å være konsekvent i butikker osv så vi snart kan vise oss offentlig igjen :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen råd når det kommer til trass , vi er midt opp i kaoset selv. Tilmed søsteren min og barnehagen har kommentert på at det er tydelig at noen er i en viss periode for tiden :lol:

Jeg forklarer og er konsekvent , og håper det går fort over. Vi har ekstra mye ' du og jeg ' samtaler og aktiviteter da. 'Du og jeg , vi to , Mamma ! ' er regla for tiden. Samtidig fokuserer jeg på alt det morsomme som skjer med han for tiden , at fantasien har skutt fart og han har fått en enorm forestillingsevne.

Ellers biter jeg tennene sammen og trøster meg med at det går over.

Frokosten hans i dag besto forøvrig av tørt brød og sylteagurk. Jeg har den policyen at så lenge han lager maten og spiser den selv kan han velge som han vil. Det gir noen rare utslag :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha Lill, tiden går jo så sakte syntes jeg! Men har hørt at det er vanlig at det går mye fortere med nr to!

Jeg er litt positivt overrasket etter en sånn 'fødselshistorie' tråd på kvinneguiden, der de ble spurt om det gikk bedre eller dårligere enn de hadde forestilt seg på forhånd. Det ble vel en sånn tre siders tråd etterhvert, og med unntak av tre stykker svarte alle at de taklet fødselen bedre enn de fryktet på forhånd. :) De som svarte det motsatte hadde fått komplikasjoner også.

Endret av Gjest
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg taklet også fødselen bedre enn forventet, til tross for komplikasjonene. :)

Angående kommentarer om stor mage: da jeg fikk kommentarer om at jeg hadde blitt tjukk sa jeg "jeg er gravid, hva er din unnskyldning?". Da ble det stille!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg er såpass tykkhudet at jeg ikke brydde meg om magekomentarer. Vi hadde magekonkuranse før jeg gikk ut i perm og et par av gutta slo meg :lol: De som ville fikk kjenne og mange av de hadde faktisk en rørende omtanke under all fleipinga om at jeg hadde fått i meg noe jeg ikke tålte , egentlig bare hadde spist for mye kake, sitti for mye på ræva i trucken osv. Magen min var hett tema fra jeg var 10 uker på vei ;-)

Jeg omgåes mest hannkjønn i det daglige da , de har en annen tilnærming.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, med første hadde jeg full kontroll på hvor mange uker jeg var på vei osv.. Denne gang rekker jeg knapt å tenke over det før jeg går inn i ny mnd og jeg vet aldri hva jeg skal svare når jordmor/lege spør hvor langt jeg er på vei :lol:

Jeg hadde fin fin fødsel, og gleder meg til denne gang og håper jeg klarer å jobbe like godt med kroppen min som forrige :) Men, jeg har lært av erfaring! Egen matpakke med hjemmefra ( to dagers fødsel der alt jeg fikk "servert" var tørre brødskiver var ikke mye energi i :lol: ) og SOVE når jeg faktisk har muligheten før den aktive delen av fødselen kommer :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde 2 flotte, men veldig forskjellige fødsler. Hadde ikke smertelindring på noen av de.

Med nr 1 så hadde jeg åpningsrier i ca 6 timer, det var ubehagelig fra første halve cm, men klarte å leve meg gjennom de uten å skjelle ut noen. Men så er jeg en veldig rolig og stille person til vanlig også da. Lå i badekar ganske lenge, om det hjalp vet jeg ikke..

Off, husker med gru når den første pressrien kom. Jordmoren hadde akkura målt meg, og hun målte 5 cm. Da ble jeg litt fortvilet for jeg tenkte at det ville ta 5 timer til for å få full åpning. Jordmoren gikk ut, og plutselig så kjenner jeg hele kroppen sier PRESS. Det var en veldig rar følelse, samtidig så prøvde jeg så godt jeg kunne å ikke presse, siden man ikke skal presse før det er full åpning.

Vet ikke helt hva jeg tenkte på, men i hverfall så gikk jeg å satte meg på do.. i tilfelle det ikke var barnet som fikk meg til å ville presse, men noe annet. Samboern spurte om han skulle hente jordmoren, men jeg sa neida. Ville ikke være til bry liksom..

Heldigvis var samboeren litt mer reflektert, og gikk å hentet henne. Jeg ville ikke flytte meg fra doet, så jormoren sa så pent til meg "du vil vell ikke føde han i do?". Da måtte jeg bare gi meg, og bli med henne. Målte meg igjen og det var full åpning. Så jeg brukte 5 timer på 5 cm, også 5 minutter på de resterende cm.

Det værste med første fødselen var at jeg var så trøtt. Det tok litt tid å presse han ut, nesten en time. Han stanget borti noe, og de fikk ikke festet den dingsen som de fester til hodet til barnet. Så var en del folk der, leger og jordmødre som gravde i meg, og kommanderte meg til å skifte mange stillinger. Lell så var det ikke ubehagelig, jeg presset, sov, presset sov, presset sov. Måtte sy en del sting, men det gjorde ingenting, da var han jo ute, og jeg i lykkerus.

Det var så mye jeg grudde meg til med nr 1. Grudde meg til åpningsriene, grudde meg til pressriene, grudde meg til å blottstille meg naken for alle og enhver, grudde meg til om jeg måtte bæsje på meg, grudde meg til å presse ut ungen, grudde meg til å revne, grudde meg til å sy, grudde meg til om jeg fikk panikk. Nå vet jeg at det var kun pressriene jeg trengte å grue meg til, når de var over, så var det værste over.

Med andremann, hadde jeg 4 cm når jeg kom til sykehuset. Fikk først sikkelig åpningsriersmerter ved 8 cm, og litjmor var ute på to press. Det gjorde litt vondere å presse ut ungen denne gangen, sikkert fordi det gikk så fort og det ikke fikk tøyd seg så godt ut nedentil :)

Å hoi, tror jeg aldri har skrevet ned fødselshistoriene mine før.

Over til trassen, så har vi ikke noe løsning, men det som funker for oss er at vi har en samtale med 3-åringen før vi går inn på butikken. Vist han er snill, så skal å få velge seg en frukt, eller en yougurt. Det funker kjempe bra, lell om vi har kjøpt en hel pose med frukt utenom. Noen ganger får han en tyggis.

Med hun på 18 månder gir vi en brødskalk etter vi har skjært opp brødet. Har enda ikke hatt trassanfall på butikken med noen av de, dog er jo ikke dette noe fasit. Det funker på mine, thats it :)

Viktig dog å ikke stå stille med vognen for lenge. Ser du kjentfolk, så overse de. For stopper du vognen og begynner å snakke med de, da er ******* løs. Gjelder å vite hva man skal ha, og komme seg fortest mulig gjennom butikken :D

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner ikke hvordan dere kan synes at tiden går fort. Leste denne i kalenderboka vår for denne uka og følte meg SÅ truffet. Jeg har rett og slett litt panikk fordi tiden går altfor fort :P

"Kjenner du av og til at panikken tar deg, kan jeg trøste deg og si: "Dette er du ikke alene om. "Svært mange forteller om denne følelsen som kommer som lyn fra klar himmel. De vil ikke, de tør ikke. Fødselen føles plutselig ikke så langt unna. De forteller om en slags uro og følelse av "tidsnød"."

Takk for at du delte historien, Riz! Det der er i alle fall sånne historier som er med på å gjøre meg roligere, mulig jeg er naiv :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fulgte skikkelig nøye med på alt de første fire månedene, og leste alt og var superoppdatert på hva som endret seg fra uke til uke og slikt, men nå er det to måneder siden jeg sist tok i en bok, eller kikket noe særlig på nettet :shocked: Men tiden går så fort! Hjelpes, jeg syns jo jeg tissa på pinne for en måned siden :P Skjønt, hodet er ikke helt på plass da; jeg fortalte mannen stolt en dag at nå var jeg nede i 90 dager eller noe sånt igjen til termin, og tenk at da jeg ble gravid var det sånn 400. Meg og elefantene :D

På den kjipe siden så kom jeg nå akkurat hjem fra fysioterapeuten, og det er definitivt bekkenløsning. Blæh :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vi har bare hatt problemer en gang i butikken faktisk og da lot jeg han bare hyle så mye han orket. Han ville ha boller , jeg ville ha brød. Det var en svett handletur ( han lå under brødhyllene og hylte ) , men det har heldigvis bare skjedd en gang. Vi prater alltid om hva vi skal handle først og han ' hjelper meg ' ved å holde handlelisten , passe på en boks leverpostei e l og vi leter sammen etter matvarene. Men han har hatt forståelse for ' en annen gang ' veldig lenge ( 1 år? ) , så ønsker om andre varer enn det vi skal ha kan lett besvares uten bråk. ' ikke i dag ' sier jeg. ' En annen gang , da ? ' spør han, og den er jo lett å svare bekreftende på. Handleturer er egentlig bare koselig her, han oppfatter det som en viktig oppgave vi gjør sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fulgte skikkelig nøye med på alt de første fire månedene, og leste alt og var superoppdatert på hva som endret seg fra uke til uke og slikt, men nå er det to måneder siden jeg sist tok i en bok, eller kikket noe særlig på nettet :shocked: Men tiden går så fort! Hjelpes, jeg syns jo jeg tissa på pinne for en måned siden :P Skjønt, hodet er ikke helt på plass da; jeg fortalte mannen stolt en dag at nå var jeg nede i 90 dager eller noe sånt igjen til termin, og tenk at da jeg ble gravid var det sånn 400. Meg og elefantene :D

På den kjipe siden så kom jeg nå akkurat hjem fra fysioterapeuten, og det er definitivt bekkenløsning. Blæh :(

Vi hadde nok aldri fortsatt om ikke det er for at det er blitt en "lørdagstradisjon" at vi leser om den aktuelle uken på senga før vi står opp. Litt koselig. Samme som at mannen fant ut her om dagen at vi skal spille av en veldig fin sang for henne på mobilen, legge mobilen på magen. Så hun lærer seg en fin nattasang :wub:

Er det noe som heter pre-ammetåke? :lol: Prøvde å spise mat nå. Først fant jeg mat, satte meg. Kom på at jeg måtte ha drikke, gikk på kjøkkenet og kom på at jeg hadde glemt glasset. Gikk tilbake i stua og hentet tallerken med mat. Så innså jeg at det var jo glasset jeg skulle ha, ikke maten. Så jeg gikk tilbake igjen, bytta, henta vann, satte meg. Skulle til å spise når jeg innså at jeg ikke hadde noe bestikk. :frantics:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Soph er en racer på å manipulere pappa'n sin, i mangel på bedre ord. Hun setter opp det dådyrblikket og sender han en avstandnuss eller gir han det smilet som gjerne etterfølges av "paaaappa" i sukkersøt stemme og vil opp på fanget hans... Så etterfulgt av et ønske eller peking på noe. Hun har han virkelig trillet rundt lillefingeren, er utrolig å se på hvor tidlig de starter :P

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 års kontrollen i dag.

' hvor er bæ bæ lille lam ?'

(tomt blikk )

' kan du finne bæ bæ lille lam ? '

( damen pekte )

A : det er sau det , damen. Det er en to tre fire sauer '

:lol:

Hun lo selv og fant frem en annen bok hvor han kunne snakke litt rundt handlingen , telle antall og fortelle hvilken farge det var på det forskjellige og om han likte det etc.

vekt og høyde var ok , fysikken var ok ( var visst viktig å kunne hoppe så A sang siste værs i nissevisa og hoppet for damen ) , og alt i alt var ting mer enn bra og velkommen igjen om 2 år.

Hun ble veldig fornøyd når hun fant ut at han hadde sluttet med bleie ( noen måtte plutselig tisse ) for det var visst et gjennomgangstema på 4 års kontrollen blitt.

Jeg synes alltid helsestasjonen er en litt svett affære , alltid mye venting og litt ekkelt at andre skal vurdere barnet ditt , så veldig greit at det er to år til neste gang. Men jeg trodde det var vaksine når de var 3 da ?

Edit : hun sa noe merkelig. Han har jo alltid ligget litt over på vekt og hun kalte det Oslo - kiloen. Det er veldig mange småbarnsforeldre som flytter fra Oslo til Drammen ( som oss ) og de ligger visst i gjennomsnittet 1 kg over barna som er født lokalt fordi Oslo-mødre ammer oftere og lengre . Det hørtes veldig rart ut ?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha, så kul han er, Loke :lol:/>

Diskuterer med mannen. Han mener nemlig at Ole Brumm er en gutteting? Jeg mener det er da like mye for begge to. Hva mener dere? :P/>

Han er kul og rar samtidig.. Litt todelt følelse at han faktisk har gått igjennom 4 års kontrollen på språk etc 2 år ' for tidlig' , frem til i dag trodde jeg han var innenfor normalen for en 2 åring. Men som hun sa : da trenger vi bare følge opp eventuell øreproblemer (han er veldig utsatt ) , høyde og vekt neste gang og han var langt i fra den første 2 åringen som fikk og løste de oppgavene. Det er ikke unormalt , men det er utenfor hva som er definert som ' normalen ' på skjemaene dems og derfor måtte hun bytte 'test '.

A er glad i Ole Brumm, men jeg trodde det var en jentegreie?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...