Gå til innhold
Hundesonen.no

Utageringstrening - trenger motivasjon


laikamor
 Share

Recommended Posts

Begynte på clomicalm på fredag, og håper virkelig at det har noe effekt. Noen som har noe erfaring med det?
Hvor lang tid må jeg regne med det tar før jeg ser noe virkning, og hvordan merker jeg om det har noe virkning?
Selvfølgelig kombinerer jeg det med trening, men håper jo at hun kan roe seg litt med clomicalm, da det nå er nesten umulig å gå tur. Bare hun ser noen 100 meter, gjerne lengre også, borte så begynner hun allerede å bli vanskelig å få kontakt med...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begynte på clomicalm på fredag, og håper virkelig at det har noe effekt. Noen som har noe erfaring med det?

Hvor lang tid må jeg regne med det tar før jeg ser noe virkning, og hvordan merker jeg om det har noe virkning?

Selvfølgelig kombinerer jeg det med trening, men håper jo at hun kan roe seg litt med clomicalm, da det nå er nesten umulig å gå tur. Bare hun ser noen 100 meter, gjerne lengre også, borte så begynner hun allerede å bli vanskelig å få kontakt med...

Jeg har ingen erfaring med bruk av Clomicalm, så det kan jeg ikke si noe om, men jeg lurer litt på (mulig du har skrevet om det tidligere i tråden, men...) - HVA legger du i trening? Hva GJØR du når dere trener?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen erfaring med bruk av Clomicalm, så det kan jeg ikke si noe om, men jeg lurer litt på (mulig du har skrevet om det tidligere i tråden, men...) - HVA legger du i trening? Hva GJØR du når dere trener?

Jeg driver med kindereggmetoden. Klikker og masse godbiter. Jeg prøver å ha øyne i nakken, og når jeg ser vi møter noen så gir jeg henne så stor plass som mulig: krysser veien, går oppi skauen, inn i oppkjørsler osv. Alt ettersom, men jeg gir henne så stor plass som mulig. Men, jeg synes likevel det er vanskelig, og jeg klarer ikke alltid å forhindre utfall. Folk kommer av og til overraskende på, spesielt syklister og joggere. I det siste har hun også blitt mye verre, så hun reagerer også ganske mye selv om vi har god avstand.

Jeg har i tillegg stått litt utenfor butikken, for å trene her. Dette gjør jeg ikke hver dag, og ikke lemge om gangen. Her kommer ikke folkene mot henne (jeg stiller meg slik at vi ikke er i veien for folkene), og det går da mye bedre enn de vi møter på tur. Er derfor nøye på å kun trene korte økter her, slik at det er positivt hele veien, også når vi går videre.

Om hun først får utfall er det ikke mye jeg kan gjøre... Da holder jeg henne godt fast, og passer på at hun ikke biter meg. År folkene har passert så venter jeg med å gå videre til hun har roet seg ned. Om jeg går før hun har roet seg så blir neste møte mye verre igjen, og hun stresser mer.

Merker på tur at hun går og ser bakover ganske ofte, for å se om det kommer noen. Det blir verre når det er mørkt, og naturligvis om hun har hørt noe lyder. Merker at hun generelt sett er veldig engstelig og redd for å møte noen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare en tanke ut i fra det siste innlegget ditt: Har du tenkt på om synet hennes kan ha blitt dårligere i det siste? I og med at det brått har blitt verre etter at du opplevde framgang tidligere, og at det er verre når det er mørkt. Kanskje dårlig syn kan gjøre henne mer engstelig, og gjøre at hun reagerer kratfigere/oftere, fordi hun ikke har like god oversikt og orienteringsevne som før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare en tanke ut i fra det siste innlegget ditt: Har du tenkt på om synet hennes kan ha blitt dårligere i det siste? I og med at det brått har blitt verre etter at du opplevde framgang tidligere, og at det er verre når det er mørkt. Kanskje dårlig syn kan gjøre henne mer engstelig, og gjøre at hun reagerer kratfigere/oftere, fordi hun ikke har like god oversikt og orienteringsevne som før.

Har ikke tenkt på det, nei. Hun har alltid vært "mørkeredd", og jeg har alltid merket at hun har vært spesielt var for lyder da. F.eks. Om hun hører noen lukke en bildør når det er mørkt så kan hun gå med halen mellom beina en god stund etterpå. Hun er egentlig redd for det meste, men hun har egentlig vært slik så lenge jeg kan huske (har nok skjedd gradvis, hun var ikke slik da hun var valp). Kan selvsagt være noe i det du sier, men hun har altså vært slik i flereår, med bådefremgang og tilbakefall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke tenkt på det, nei. Hun har alltid vært "mørkeredd", og jeg har alltid merket at hun har vært spesielt var for lyder da. F.eks. Om hun hører noen lukke en bildør når det er mørkt så kan hun gå med halen mellom beina en god stund etterpå. Hun er egentlig redd for det meste, men hun har egentlig vært slik så lenge jeg kan huske (har nok skjedd gradvis, hun var ikke slik da hun var valp). Kan selvsagt være noe i det du sier, men hun har altså vært slik i flereår, med bådefremgang og tilbakefall.

Ah, ok. Skjønner det er slitsomt når det er slik. Min hadde en slik periode i sin mest hormonelle ungdom (ikke utageringen, men engsteligheten), men han vokste det heldigvis av seg.

Lykke til i hvert fall! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du hva? Jeg ville faktisk sluttet å trene henne, jeg. Det har åpenbart ikke virket - og da er det ikke noe poeng å holde på heller. Jeg ville heller satt på henne munnkurv slik at hun IKKE kan få bitt noen, også bare gått på tur, ikke dillet og styrt for mye med godbiter og sånt - det kan faktisk forverre problemene (litt på samme måte som når man trøster en hund som blir redd).

Ok - ta det med en klype salt, jeg har jo verken sett deg eller hunden, og uttaler meg på tynt grunnlag, men jeg har erfart flere hunder som er trent masse uten å bli nevneverdig bedre, men så snart de slapp all treningen, slapp å forholde seg til omgivelsene og slapp å måtte være i miljøer de ikke tålte, så ble tilværelsen om ikke bra, så iallefall bedre. Jeg ser jo at du lar henne få plass og unngår en del ting, men gjøres det på riktig måte? Nå spør jeg bare fordi det skal så himla lite til før det gode egentlig blir helt feil :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du hva? Jeg ville faktisk sluttet å trene henne, jeg. Det har åpenbart ikke virket - og da er det ikke noe poeng å holde på heller. Jeg ville heller satt på henne munnkurv slik at hun IKKE kan få bitt noen, også bare gått på tur, ikke dillet og styrt for mye med godbiter og sånt - det kan faktisk forverre problemene (litt på samme måte som når man trøster en hund som blir redd).

Ok - ta det med en klype salt, jeg har jo verken sett deg eller hunden, og uttaler meg på tynt grunnlag, men jeg har erfart flere hunder som er trent masse uten å bli nevneverdig bedre, men så snart de slapp all treningen, slapp å forholde seg til omgivelsene og slapp å måtte være i miljøer de ikke tålte, så ble tilværelsen om ikke bra, så iallefall bedre. Jeg ser jo at du lar henne få plass og unngår en del ting, men gjøres det på riktig måte? Nå spør jeg bare fordi det skal så himla lite til før det gode egentlig blir helt feil :).

At hunden har tilbakefall betyr vel ikke nødvendigvis at det ikke har funket. Men sånt tar tid, spesielt når treningen til stadighet til "spolert" av omverdenen. I would know... Jeg er utrolig glad nå for den innsatsen jeg la i å jobbe med Odin, også når vi hadde tilbakefall og dårlige perioder. Vi tok "pause-perioder" i treningen, men sluttet aldri helt å trene, og nå er jeg ganske fornøyd tross alt. Men igjen, dette er jo individuelt også.

Den siste delen er jeg til dels enig i, at det kan hjelpe om hunden slipper å forholde seg til de vanskelige miljøene og situasjonene, men når mennesker er problemet så er det jo tidvis litt vanskelig om man i det hele tatt skal bevege seg utendørs med hunden.

Men det jeg tenker, om det ikke er noen åpenbar årsak til forverringen, er å ta en pause. Det kan bli for mye trening også! Om mulig unngå miljøer som er problematiske en stund, prøv å gå turer på tider og steder der det ikke er folk.

Men det kan også være en idé å vurdere grime eller munnkurv (om du er redd hun faktisk skal bite) for at du skal kunne slappe av litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min tanke, satt på spissen, er å kutte ut å trene. Jeg ville ikke gått så mye tur med henne heller, kun jobbet med henne mentalt - lydighet, triks osv, så hun får brukt seg litt. Om du har mulighet, så la andre gå tur med henne. Du sier du går med øyne i nakken og følger med hele tiden, og selv om du selv syns at du opptrer rolig og uanfektet, skal jeg love deg at hunden din merker din vaktsomhet. Jeg ville hvertfall prøvd det for en periode.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skriver på telefon, så får ikke med svarene deres her...

Men takk for tips. Jeg prøver så godt jeg kan, spesielt i tider hvor motivasjonen min er på bunn, å gå tur på tider det er lite folk, men det skal jo noe til å ikke treffe på folk i det hele tatt.

Pause er nok et godt tips, men det har vi også hatt i perioder. Det har ikke vært noe bedring da... Slik som nå så er det mest ikke vits å ha med godbiter fordi hun får utfall uansett hvor god avstand vi har.

Treningen har nok effekt, men om vi får et utfall så blir vi jo satt mange skritt tilbake. Det kan veldg godt være at jeg gjør noe feil, mye tyder jo på det. Men, jeg ser ikke helt hva jeg skulle gjort anerledes. Har fått hjelp av ei med mye erfaring og fikk masse tips av henne, men hun har også sagt at hun synes Laika stresser utrolig mye og om ikke trening eller clomicalm funker så bør jeg nok tenke på avlivning. Tenker jo på det selv også, frister ikke å leve i 10år til med så store problemer som nå. Ut på tur hvor jeg må gå på vakt hele tiden, aldri få besøk av for henne fremmede folk osv. Men det er vanskelig, og jeg vil selvfølgelig prøve alt. Derfor jeg prøver clomicalm nå, jeg ville ikke normalt sett medisinert hunden min...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnnikenK: tur må hun ha, og jeg er heldig som har familie som kan ta henne på tur. Men jeg må gå med henne selv også noen dager, men for tiden blir det da bare korte turer på tidspunkt jeg vet jeg treffer lite folk.

Vi trener lydighet og triks og godbitsøk osv, hun trenger mye mentaltrening. Litt dumt at vi ikke kan trene med andre, da motivasjonen min ikke holder lenge når vi kun trener alene.

Hun merker nok velig godt at jeg er anspent og klar, men jeg klarer ikke å slappe av helt heller, uansett hvor mye jeg prøver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg ville prøvd, som Siri sier, å slutte å trene og heller sette på munnkurv og bare gå. Da kan det ikke skje noe galt, og du vil forhåpentligvis greie å slappe av. Bivirkning kan være at folk trekker seg unna om de legger merke til kurven. Det er nok ikke alltid så heldig, så det kan være lurt med en nøytral en.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...