Gå til innhold
Hundesonen.no

Knurring


cici
 Share

Recommended Posts

Hei!

Jeg har en liten tispe på 9 mnd. Hun har siden hun var 8 uker likt å knurre under lek, det er jo normalt.

Blant annet fant hun raskt tonen med katten, de elsker å leke sammen. Hun fant vel også ut etterhvert at når pus hviler, hjelper det å hoppe på pus og knurre masse; så blir pus med på leken.

Hun har alltid elsket mennesker. Hun kommer i full fart bort for å hilse, kjempeglad og fornøyd. Så setter hun plutselig igang å knurre. I starten kunne hun kose en god stund, for så å knurre. Nå knurrer hun omtrent så fort noen legger hånda på henne, ennå det er jo hun som oppsøker menneskene og setter seg på fanget deres.

Først trodde jeg igrunn hun prøvde taktikken hun bruker på pus, at hun bare vil leke. Føler jeg leser henne som en åpen bok ellers, men akkurat knurringen klarer jeg ikke tolke. Hun høres jo fly forbanna ut når hun "angriper" pus også, men halen går som bare det og man ser de morer seg begge to.

Men etter noen har fortsatt å klappe henne når hun knurrer, har jeg vippa over til at hun rett og slett blir sint. Hun knurrer mer, høyere og går så bort.

Dette gjelder igrunn de fleste andre enn meg, men det er faktisk verst med et par-tre folk hun har kjent hele livet og alltid blir like glad for å se.

Tenker jo på om hun kan ha vondt noe sted, men da ville hun vel knurret til meg også?

Noen som har opplevd lignende? Er hun bare hormonbombe, har noen klappet/løftet henne for hardt, eller høres det rett og slett ut som hun er mentalt ustabil?

Enn så lenge, skal jeg be andre la være å klappe henne? Noe jeg kan prøve å trene på selv, eller er det bare dyrlege og atferdsspesialist som er løsningen med en gang?

Alle tanker og råd tas i mot med takk..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg har en liten tispe på 9 mnd. Hun har siden hun var 8 uker likt å knurre under lek, det er jo normalt.

Blant annet fant hun raskt tonen med katten, de elsker å leke sammen. Hun fant vel også ut etterhvert at når pus hviler, hjelper det å hoppe på pus og knurre masse; så blir pus med på leken.

Hun har alltid elsket mennesker. Hun kommer i full fart bort for å hilse, kjempeglad og fornøyd. Så setter hun plutselig igang å knurre. I starten kunne hun kose en god stund, for så å knurre. Nå knurrer hun omtrent så fort noen legger hånda på henne, ennå det er jo hun som oppsøker menneskene og setter seg på fanget deres.

Først trodde jeg igrunn hun prøvde taktikken hun bruker på pus, at hun bare vil leke. Føler jeg leser henne som en åpen bok ellers, men akkurat knurringen klarer jeg ikke tolke. Hun høres jo fly forbanna ut når hun "angriper" pus også, men halen går som bare det og man ser de morer seg begge to.

Men etter noen har fortsatt å klappe henne når hun knurrer, har jeg vippa over til at hun rett og slett blir sint. Hun knurrer mer, høyere og går så bort.

Dette gjelder igrunn de fleste andre enn meg, men det er faktisk verst med et par-tre folk hun har kjent hele livet og alltid blir like glad for å se.

Tenker jo på om hun kan ha vondt noe sted, men da ville hun vel knurret til meg også?

Noen som har opplevd lignende? Er hun bare hormonbombe, har noen klappet/løftet henne for hardt, eller høres det rett og slett ut som hun er mentalt ustabil?

Enn så lenge, skal jeg be andre la være å klappe henne? Noe jeg kan prøve å trene på selv, eller er det bare dyrlege og atferdsspesialist som er løsningen med en gang?

Alle tanker og råd tas i mot med takk..

Selv om hun logrer, så betyr det ikke at hun er glad. Jeg ville sett på resten av kroppspråket. Etter det du har skrivd, (som jeg har utheva,) så ville jeg tolka det som at hun bare blir for oppgira. Det er litt vanskelig å si noe om det uten å se det, men så lenge det ikke er koseprating, så ville fremgangsmåten min ville vært det samme uansett.

Jeg ville lagt hun på plassen sin hver gang hun begynte å knurre. De kan godt få kose med hun, men med en gang hun begynner å bli oppjaga og kommer med lyd, så er det slutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund gjør akkurat som din, knurrer når han hilser på folk. Som oftest bare folk han er glad i. Hvis de koser heftig med han så blir det mer volum på knurringen. Men på han ser vi at han bare prater da. :)

Knurrer han på dere også, eller bare andre folk? Hunden vår knurrer veldig mye også, selv om han ligger stille og vifter med halenog vi skjønner ikke om han er usikker, sint, eller bare har masse lyd i seg. Men han knurrer bare på gjester, aldri oss i familien, derfor er vi litt skeptiske...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du mulighet for å filme og legge ut?

Granden min snakker mye hun, må mange måter. Men jeg har aldri sett henne sint. Det kan være så mangt.

Samme som Dvergpinscheren logrer når hun er veldig sint. Man må som nevnt over se på helheten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Knurrer han på dere også, eller bare andre folk? Hunden vår knurrer veldig mye også, selv om han ligger stille og vifter med halenog vi skjønner ikke om han er usikker, sint, eller bare har masse lyd i seg. Men han knurrer bare på gjester, aldri oss i familien, derfor er vi litt skeptiske...

"Knurrer" på oss også :) Men minst på meg da, da jeg er mer rolig av meg i hilsesituasjoner enn samboeren. Knurrer bare hvis vi har vært borte en stund, forresten. Folk som ikke kjenner ham eller ikke har peiling på hund, sier alltid sånt som "Oj, så sint den er, jo! Er den veldig aggressiv?".

Du hører ikke forskjell på sinna-knurring og prate-knurring? På vår hund har de ganske så forskjellig lyd. Sinna/usikker-knurringen er mer nede fra halsen og mørkere, jevn tone, mens glad-prate-knurring er lys og mer opp-og-ned i tonen :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

jo, jeg tror jeg hører forskjell på knurringen slik som Snickers sier, det jeg tror er sinna/truet-knurringen er mye dypere, men jeg ser ikke så stor forskjell på kroppsspråket. Jeg tror han sender blandede signaler. Ikke så veldig redd/sint, men knurrer litt for sikkerhetsskyld selv om han f.eks logrer med halen mens han tygger på et ben, eller ligger på ryggen mens fremmede klapper han. Kanskje han ikke tørr å si i fra på annen måte enn knurring? F.eks vri seg unna?

For sikkerhets skyld sier jeg til alle at knurringen betyr at han vil ha avstand, men det virker som om hunden har lyst til å være sammen med oss, og det er vanskelig å fjerne ham fra situasjonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

jo, jeg tror jeg hører forskjell på knurringen slik som Snickers sier, det jeg tror er sinna/truet-knurringen er mye dypere, men jeg ser ikke så stor forskjell på kroppsspråket. Jeg tror han sender blandede signaler. Ikke så veldig redd/sint, men knurrer litt for sikkerhetsskyld selv om han f.eks logrer med halen mens han tygger på et ben, eller ligger på ryggen mens fremmede klapper han. Kanskje han ikke tørr å si i fra på annen måte enn knurring? F.eks vri seg unna?

For sikkerhets skyld sier jeg til alle at knurringen betyr at han vil ha avstand, men det virker som om hunden har lyst til å være sammen med oss, og det er vanskelig å fjerne ham fra situasjonen.

Det synes jeg er klokt av deg Cocker. Det finnes en del hunder som synes det er ubehagelig å bli fysisk kost med, men de vil jo gjerne være sammen med folk for det (det er ikke en naturgitt egenskap at alle hunder liker å bli kost - langt derifra!). Du nevner spesifikt ligge på rygg, tygge på bein - det er typiske situasjoner hvor hunder blir usikre (ligge på rygg er jo å være veldig utsatt, og har de noe å spise så kan de jo ha litt bytteforsvar, bisken blir litt engstelig for at noen skal prøve seg på godsakene), så jeg ville, uten mer info, gått utifra at vi snakker om usikkerhets-knurring og tatt høyde for det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Tok en lang ferie og glemte denne tråden. Takk for svar! Bare en presisering, da jeg skrev at han knurrer samtidig som han tygger ben, vifter med halen eller ligger på ryggen, så mente jeg ikke at han begynner å knurre når han blir forstyrret i disse situasjonene, men at han setter i gang alt samtidig. F.eks: Vi får gjester, og etter litt styr (roe eller fjerne hunden) setter vi oss i sofaen. Så finner hunden en tyggeting, bærer det bort til gjesten, legger seg ved føttene til gjesten OG knurrer demonstrativt over tyggeleken sin. Eller kommer bort til oss ( MELLOM meg og gjesten) , legger seg på ryggen, vifter med halen OG knurrer. Veldig blandede signaler...

Dessverre for han er han en veldig søt hund, så det virker ikke som om folk tar han alvorlig, selv om han knurrer alt han kan. Han blir ofte tafset på av fremmede, og hvis vi ikke passer på gjestene våre, finner de gjerne på å løfte ham opp bakfra og gi ham en bjørneklem. De fortsetter selv om han knurrer, kanskje fordi han også vifter med halen. Heldigvis har han tatt det med fatning så langt, men han liker det ikke, nei. Kan denne mangelen på respekt ha gjort ham litt rar? Han er jo så "snill" (hater når folk sier det om hunder), men jeg er redd for at det skal smelle en dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper vel at han har lett for å knurre, og at de negative følelsene som ligger bak ikke er så sterke. Er det noen som kjenner lignende? Hund som knurrer MYE og RASKT når den er bare LITT irritert/usikker?

Han er som sagt så blid som dagen er lang mot meg, og virker ellers harmonisk og trygg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tok en lang ferie og glemte denne tråden. Takk for svar! Bare en presisering, da jeg skrev at han knurrer samtidig som han tygger ben, vifter med halen eller ligger på ryggen, så mente jeg ikke at han begynner å knurre når han blir forstyrret i disse situasjonene, men at han setter i gang alt samtidig. F.eks: Vi får gjester, og etter litt styr (roe eller fjerne hunden) setter vi oss i sofaen. Så finner hunden en tyggeting, bærer det bort til gjesten, legger seg ved føttene til gjesten OG knurrer demonstrativt over tyggeleken sin. Eller kommer bort til oss ( MELLOM meg og gjesten) , legger seg på ryggen, vifter med halen OG knurrer. Veldig blandede signaler...

Syns det høres ut som hunden inviterer til lek, jeg?

Men husk, vifting med halen trenger ikke å være positivt, altså. Hunden er først og fremst bare mer spent. For eksempel: I går var jeg og sosialiserte den noe usikre hunden vi har her nå, og vi var med en schæfertispe. Schæferen kom bort til å hilse. Hunden vår logrer mye, men resten av kroppsspråket sier "ikke kom nærmere, eller spiser jeg deg". Blir hunden spent og giret, vil den ofte logre, og ikke bare i positive situasjoner.

Uansett, det du forteller ovenfor høres ut som invitasjon til lek, men jeg skal ikke si noe sikkert. Whippeten vår går gjerne og henter en tyggeleke, kommer til oss, og knurrer litt, rister på leken, etc. Da kjeder han seg og vil leke litt.

Men jeg ville vært forsiktig med fremmede, og gi klar beskjed til folk som er besøk om å overse atferden, så vil han kanskje dempe dette noe med tiden med andre enn dere.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde det vært min hund, hadde den ikke fått oppi eller bortil besøket før jeg var sikker på hva hunden ville.

Det er da heller ikke snilt gjort å la hunden ligge på beina til besøket og knurre.. Jeg hadde ikke likt det hvis jeg var på besøk til noen..

Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for råd. Det er det vi prøver å gjøre. Enig Krutsi, det er ikke hyggelig og vi prøver å fjerne ham/avlede (på en rolig måte) fra disse situasjonene, og helst unngå i forkant, altså få han til å legge seg et annet sted/annet rom i starten. Men helst vil vi ha en hund som hilser på en hyggelig måte på gjestene våre. Tror dere vi kan forvente at han bedrer seg, eller må vi leve med det?

Skriver her fordi jeg er så nysgjerrig på hva oppførselen egentlig betyr. Sinna eller redd eller ikke no spesielt? Jeg er ikke ekspert, men vi hadde to hunder da jeg var barn og de knurret ALDRI og de likte alle folk, derfor jeg blir så usikker på ham vi har nå.Er det en spesiell form for ressursforsvar? Og om andre har lignede erfaring, eller om det bare er vår hund som er overfølsom. Han virker altså stabil og trygg på alle andre områder, og knurringen er det eneste negative, aldri bust eller tenner eller raske bevegelser hvis noen tafser på ham.

Og beklager at jeg kuppet til tråden til cici!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cockere har veldig ofte ressursforsvar. At han logrer ved siden av betyr ikke nødvendigvis at han er glad, det kan like gjerne bety at han er ukomfortabel med situasjonen, litt usikker på hva han egentlig driver med, eller at han bare begynner å bli skikkelig sint, alt ettersom hvordan halen går. Jeg gjetter på at han er usikker, mest fordi at jeg veit at stort ressursforsvar har vært et problem på cockeren, og at de har prøvd å avle de mykere, uten å nødvendigvis ha fått bort ressursforsvaret (og jeg presiserer at jeg gjetter, jeg har ikke sett hunden din, så det er mest basert på cockere jeg har kjent tidligere).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor mye tror du vi kan trene bort?

Har svart på noe av det samme i tråden om en vanskelig femåring:

Først bør du forandre måten å tenke på. Jeg går ut fra at du har sett en del Hundehviskeren-episoder ut fra det du skriver (underdanig, ikke sjefen), og til tross for at jeg har sansen for Cesar Millan, så er akkurat den måten å forklare atferd på, litt misvisende. For, hunden din er ikke en dominant hund, hun har påtatt seg rollen som flokkens beskytter fordi hun føler hun må. Det er en ganske stor forskjell på en hund som vil være sjef, og en hund som føler den må ta ansvar. Det har noe med selvtillit å gjøre, hun har rett og slett ikke baller nok til å være en ordentlig sjef.

Dernest, så er løsninga å få henne lydig, og det gjør man lett med godbiter. Det er en svært misforstått oppfatning at hunder skal gjøre som de får beskjed om bare fordi de får beskjed om det. Det er ingen som jobber gratis - ikke folk, og ikke hunder. Man gjør som man får beskjed om fordi man tjener noe på det, og den hyggeligste (og mest tillitvekkende og minst konfliktfulle) måten å lære hunden din å være lydig, er å belønne henne for å være det.

Hunder med sosiale issues er ikke lette å "omskolere". Hun kommer aldri til å bli glad i folk, men du kan lære henne å oppføre seg rundt de. Det er her lydigheten kommer inn - jo mer lydig hunden din blir, jo lettere er det å kontrollere henne rundt mennesker hun ikke kjenner. All lydighet du trener med henne, vil hjelpe. Jo mer du lærer henne at det lønner seg å høre på deg, jo mer kontroll vil du ha over henne.

Ressursforsvar er forholdsvis naturlig hos hunder, og jo mer konflikter det ligger rundt dette med ressurser, jo vanskeligere blir det for dere å trene det vekk. Det aller beste er å lære hunden din å bytte. Du får det hunden din har, mot at den får noe du har. Det er noe du kan trene på med mindre viktige ting først. Grunnen til at hun reagerer aggressivt når hun har mat eller godbiter, er at hun er usikker på om hun får beholde de, og er villig til å kjempe for å få ha de. Da er det beste å ikke gi henne en grunn til å være usikker. Ikke prøv å ta fra henne noe så sant dere ikke absolutt må (dvs så sant hun ikke spiser noe giftig eller viktig). Hvis dere må ta fra henne noe, prøv å gjør det rolig og bestemt - ikke prøv om du er stressa eller redd for å bli bitt. Akkurat der har CM et kjempepoeng, hunder tror deg når du er rolig og bestemt og tar ting som en selvfølge. Bare husk at du sjeldent kan bløffe en hund, er du nervøs, så merker den det. Gi den alltid noe annet som er veldig godt når du har fått tak i det du vil ta fra hunden. Den får en ny ressurs når du tar fra den gamle. Gi mest mulig ro og fred rundt spising, da blir hun ikke så anspent når hun får maten sin. Hun kan godt lære seg å vente på maten - hvis hun får maten når hun er stressa og gira, så blir hele matsituasjonen stress og oppspilthet. Det bør være en tid for ro.

Ta kontroll over ting hunden syns er gøy, gjør det sånn at det er du som bestemmer når det skal skje. Sånn som f.eks med maten, så skal hunden sitte rolig før den får lov til å spise. Den bør sitte før dere går ut. Den skal sitte før den får leke, eller komme opp i sofaen. Da lærer hunden seg at ingenting skjer hvis hun girer seg opp, og du lærer deg hvordan du kan kontrollere hunden din. Jo mer kontroll du får over ting, jo mer kontroll har du over hunden din.

Jeg ville begynt med å få en lydig og kontrollert hund før jeg begynte å "mase" om mer viktige ting, som ressursforsvar og ufin oppførsel mot folk. Helt enkle lydighetsøvelser gjør både at du får mer kontroll over hunden din, i tillegg til å gi deg følelsen av å mestre henne. Selvtillit er ganske essensielt i forhold til ressursforsvar og problemer med folk - hun må lære å stole på deg, at du kan ta ansvar over henne, at du kan håndtere henne.

Ikke la henne hilse på folk når hun er i gneldremodus. Hvis du ikke klarer å kontrollere henne med lydighet, så gjør det fysisk, enten det er med bånd eller grind (ikke bruk bur, da føler hun seg innestengt), og ikke sett henne sånn at folk må gå i nærheten av henne. Hun får ikke hilse før hun er rolig, og i begynnelsen kommer hun til å bruke lang tid på å roe seg ned - du skal bryte et 5 år gammelt mønster, det tar tid, det. Hvis hun girer seg opp og blir gneldrete igjen, så får hun ikke være sammen med de besøkende. Og, dette er veldig viktig! De besøkende skal ikke snakke med eller til henne. Hun skal overses til hun er rolig, og når hun er rolig, så skal hun hilses på rolig. Ikke noe "heia bisken, så fiiiiin du er, jaaaa, så fiiiiin" med hvinende babystemme.

Men som sagt. Begynn med lydighetsøvelser. Selv de enkleste ting vil være til hjelp, selv øvelser du ikke syns har noe med hverdagen å gjøre - poenget er at du skal lære deg å mestre henne, og hun skal lære seg at det lønner seg å høre. Om du kan gå kurs eller trene i en hundeklubb, så er det bare positivt. Og lykke til :)

Særlig det jeg har uthevet gjelder. Det er viktig å huske på at dette er faktisk naturlig for hunder, og at de ser på vår tilstedeværelse rundt matfatet (eller andre ressurser) som en trussel - den reaksjonen kan ikke straffes bort, for det vil gjøre han mer sikker på at du er en trussel rundt maten hans. Du må jobbe med at den tolererer at du er nær maten, du må jobbe med bytting, du må jobbe med at om du tar i fra han noe, så får han faktisk noe annet godt igjen for det.

Og om du virkelig må ta fra han noe en gang, så gjør du det med all verdens av selvfølgelighet, det kan ikke falle deg inn engang at han kommer til å reagere på det. Ikke gjør det til en sak, bare gjør det. For er det en sak i hodet ditt, så er det helt klart en sak i hodet hans :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...