Gå til innhold
Hundesonen.no

Id tags - nødvendig eller bortkastet?


MonicaT
 Share

Recommended Posts

Jeg har verdens største mammadalt, så faren for at han stikker av og blir borte er veldig liten. Bruker ikke ID merke. Bor ganske øde og de aller fleste i området vet at han er min hund. Har fått et par beilere av hunder innom hos oss, og da har vi bundet dem fast i hagen og ringt eierne. Har også sett løse hunder som jeg aldri har sett før (feriefolk), men de har løpt vekk slik at jeg aldri når dem.

En hund fra området har nå stukket av på fjellet,, med strupelenke og langtau på.. Folk har letet etter den lenge, uten spor. Spørs om den klarer seg. Mest sannsynlig setter den vel seg fast i skogen ett sted og i værste fall tørster/sulter ihjel. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 127
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For meg, nødvendig. Sjansen er minimal for at hun skal sette seg fast, og for meg veier fordelene med merket hund opp for den lille risikoen. Jeg ønsker å bli nådd så fort som mulig om hun skal kom

Jeg har alltid på merke, har på hver eneste sele og halsbånd. Jeg har aldri hørt om noen som har satt seg fast, og jeg antar at det hører til sjeldenhetene. Han har ikke på seg halsbånd inne, Og ikke

Signerer 100% Jeg er ikke enig med deg i det hele tatt, jeg. Jeg bor i et "setter-strøk", og jeg møter løse hunder veldig ofte på tur. De fleste har på seg halsbånd uten noen form for informasj

Guest lijenta

Jeg har snakket med en som leitet etter labradoren sin i tre dager fordi den hadde satt seg fast i halsbandet. Da dem endelig fant den var det ikke så langt hjemmefra men hver gang dem gikk forbi så hadde hunden satt seg ned og logret og ikke gjort noe annet Dem hadde ikke sett hunden fra der dem gikk.

Har selv hatt refleks sele i strikk/refleks på hunden som har røket fordi den hadde hektet seg fast i kvister. Halsbandene har ikke satt seg fast hos oss. Vi har halsband på hundene med tag fordi dem går løse på området rundt huset men det område deler dem med katter, rev og rådyr og litt andre dyr. Og altid en hvis fare for at dem skal løpe ut, derfor kan naboen bare ringe bort å fortelle at hunden er her eller der og vi kan hanke dem inn.

Har selv hatt frier på besøk som var slitsomt. Jeg viste ikke hvor han hørte til og han ville inn til tispene. Han kom altid til tiden en av tispene hadde løpetid. Han skulle jeg ønske hadde id tag så jeg kunne ringt eier og sakt fra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke enig med deg i det hele tatt, jeg. Jeg bor i et "setter-strøk", og jeg møter løse hunder veldig ofte på tur. De fleste har på seg halsbånd uten noen form for informasjon, og møtes både i skogen og aller mest på fjelltur. Jeg har blitt skjelt ut for å ringe Falcken fordi eierne var rett i nærheten, og fant det naturlig at bikkjen hadde 2kms radius. Jeg har møtt på hunder som er sinte, som jeg ALDRI ville gått og slept på sammen med min egen hund. Jeg har ventet i timesvis på politi/Falcken med løshunder fordi jeg ikke har bil, og de tar seg passe god tid... Nå sjekker jeg for tag, og hvis ikke jeg kjenner hunden eller eierne (og logisk nok ikke står i et farlig område), så får det bare gå som det går. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal bruke timesvis av min tid på å få tilbake en hund til eierne som de ikke en gang gadd å hive en 50-kroners tag på halsbåndet til. Har hunden uansett på halsbånd, så ser jeg ikke helt problemet med å få på en tag jeg altså.

Har de derimot en tag, tar det 4 minutter å få tak i eier og lage en plan - og alle er glad. Easy peasy!

Ble ikke så veldig overrasket over at du ikke er enig, gitt.

Svarer her istedet jeg.

Kjapt skrevet, men ja (og det var heller ikke et halsbånd det gikk an å skrive noe som helst på). Men jeg kan godt legge til at jeg hadde min egen hund, og denne hunden var både unnvikende, og jeg vet at han hadde blitt sint på min hund (og omvendt) om jeg måtte ha tatt dem sammen (de har møttes før med varierende hell). Gidder ikke forklare hele situasjonen (eller forsvare meg heller egentlig), men bottom line var at jeg ikke ønsket noe slagsmål, jeg måtte ha tatt med meg hunden hjem siden jeg ikke hadde mobil på meg, og jeg visste at hunden bodde i strøket. Jeg gikk forøvrig ut igjen etter jeg hadde vært hjemme med min egen hund for å se om den fortsatt streifet der.

ps. jeg har begynt å bruke strips, eller knyte dem fast med et tynt lærbånd.

Så bottom line er at du ville ikke tatt inn den hunden? For den navnetaggen hadde neppe forandra på et mulig smell mellom de to hundene, hadde det vel?

Når jeg finner løshunder, tar jeg alltid, uavhengig av hva slags rase det er, utgangspunkt i hva jeg ville at andre skulle gjort om de fant min hund. Da hadde jeg ønsket, uavhengig om hvorvidt hunden var tagget eller ikke, hadde halsbånd eller sele eller gikk "naken", at folk i det minste prøvde å fange hunden min. Ikke at de droppa det fordi det blir for mye jobb for de.

En ting er at ikke-hundefolk ikke forstår hvor ****** det er å leite etter hunden sin, man håper jo at noen tar den inn så den er trygg når det ikke dukker opp hjemme. At hundefolk ikke forstår det, er for meg både overraskende og skuffende. Det har ikke slått meg to sekunder en gang at hjelp fra hundefolk er avhengig av om jeg er villig til å la bikkja mi gå med halsbånd og navnetag eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åja klart har mi id merke® hvor det står tlf,og at er id-merket.Bruker aldri halsbånd inne,er ikke en hund som kommer til stikke av men,vet nå aldri kan grei ha for de.Har sele og halsbånd fra vibri der er tlf broddert inn også.

"før i tiden" altså i 95 når jeg kjøpte min første hund så fulgte det med lappe om id-skilt i hunde bein kjøpt på butikken.Huskser skiltene ble laget i Danmark.Det var jo det første jeg bestilte til min hund;)

Grunnen til at jeg alltid har vært så nøye med skilt på er fordi jeg har brukt utallige timer på ringe på dører prøve finne eieren av løs hund.Mye lettere ha tlf på seg så får kontakt med eieren raskt.

Virbir sela tror jeg nok ikke hun setter seg fast så lett i men,gjorde det en gang i noen busker i en sånn vanlig sykkelsele.Halsbåndene er ingen problem liker de litt store jeg så om hun setter seg fast engang kommer hun seg ut av det uansett;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eier ikke en eneste navnetag, foretrekker å ha hundene helt nakne når de er løs.

Min forsikring mot at de ikke skal bli borte er egentlig bare å aldri miste kontroll over dem. Det er selvsagt en risiko å ta, men de går aldri langt unna oss og har en stor egeninteresse i å ikke miste oss også. Ellie hyler om hun ikke ser meg, og Balrog går aldri ut av vår gjensidige synsradius.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2ne, nå får du gi deg med å være fordømmende.... Helt greit at du gjør ting på din måte, men om andre skal respektere deg burde kanskje DU respektere andre? Om argumentene dine er at du aldri går utenfor døra uten hunder, at du alltid har med ekstra bånd osv diskuterer du på så smale premisser at svært få (om ikke ingen) her inne kan delta. Ikke alle fokuserer på hunder døgnet rundt.

Noen bikkjer setter seg fast bare man snur ryggen til de, andre setter seg aldri fast. Noen bikkjer har man kontroll på, andre renner ut et 5 cm åpent vindu. I alle tilfeller burde man gjøre en SELVSTENDIG vurdering av hva man trenger på bikkja så den blir best ivaretatt. Å predikere verre enn kristendommens misjonsarbeid i Afrika om hva som er rett eller galt i et slik tilfelle blir jo lettere håpløst?

Jeg har tatt vare på laushunder to gang, i begge tilfeller hadde ingen ID-brikke (men bånd) og jeg måtte til slutt bare slippe dem. Var langt langt bort på tur (gått ca 1,5-2 timer fra bil), jeg hadde kun et strikkbånd (kløvtur) til bikkja mi og jeg kan ikke gå med ryggen på skeiva i 1,5 timer. Det var god mobildekning så her kunne jeg lett ha tatt en tlf til eier, om bare nummer var på halsbånd...

Har ID-brikke på alle halsbånd og seler, man vet aldri. Og jeg veit hva jeg selv foretrekker om jeg slumper over en hund, og gjør sånn med min egen. TLF + adresse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her i huset er det id-tags på det meste av seler og halsbånd, og en pose med 5-6 ekstra tags i kurven ved døra dersom vi mister noen eller kjøper noe nytt.

Dersom vi er noe annet sted enn hjemme (hvor folk f.eks. ikke er vant til at man må huske på at det er hunder i huset og man må lukke dører) har begge på seg halsbånd med tag. På tur, og ihvertfall om de er løse, så er det på noe med tag. Så får vi heller følge med dem om de skal herje med andre bikkjer, det gjør de aldri uten tilsyn uansett.

Jeg har fanget inn løshund en hel gang, og da hadde den id-tag og jeg fikk tak i eier som fikk tak i hundelufter rimelig kjapt. Jeg hadde ikke mulighet til å ta hunden i bilen sammen med mine og til nærmereste veterinær eller politi eller falken flere km unna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første vintern jeg hadde Amigo så klarte han å stikke av fra garasjen da jeg snudde ryggen til å 2 sek for å lukke en dør.

Jeg trodde først han bare var rundt garasjen, men det var han ikke. Ruslet nedover mot skogen vår da jeg fikk en telefon fra noen som hadde plukket han opp like ved en trafikkert vei (gudene veit hvorfor han løp dit og ikke inn i skogen). Så da jogget jeg bort dit og fikk med meg hunden hjem. Da var jeg veldig glad jeg hadde det orange tynne båndet på. Er livredd for at han skal bli påkjørt og skadet, så veldig glad de huket tak i han.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2ne, nå får du gi deg med å være fordømmende.... Helt greit at du gjør ting på din måte, men om andre skal respektere deg burde kanskje DU respektere andre? Om argumentene dine er at du aldri går utenfor døra uten hunder, at du alltid har med ekstra bånd osv diskuterer du på så smale premisser at svært få (om ikke ingen) her inne kan delta. Ikke alle fokuserer på hunder døgnet rundt.

Du burde seriøst få deg nye lesebriller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ble ikke så veldig overrasket over at du ikke er enig, gitt.

Så bottom line er at du ville ikke tatt inn den hunden? For den navnetaggen hadde neppe forandra på et mulig smell mellom de to hundene, hadde det vel?

Når jeg finner løshunder, tar jeg alltid, uavhengig av hva slags rase det er, utgangspunkt i hva jeg ville at andre skulle gjort om de fant min hund. Da hadde jeg ønsket, uavhengig om hvorvidt hunden var tagget eller ikke, hadde halsbånd eller sele eller gikk "naken", at folk i det minste prøvde å fange hunden min. Ikke at de droppa det fordi det blir for mye jobb for de.

En ting er at ikke-hundefolk ikke forstår hvor ****** det er å leite etter hunden sin, man håper jo at noen tar den inn så den er trygg når det ikke dukker opp hjemme. At hundefolk ikke forstår det, er for meg både overraskende og skuffende. Det har ikke slått meg to sekunder en gang at hjelp fra hundefolk er avhengig av om jeg er villig til å la bikkja mi gå med halsbånd og navnetag eller ikke.

Nei, det er ikke bottom line. Hadde jeg sett den hadde en ID-tag hadde jeg stoppet en forbipasserende (gikk flere forbi som ikke stoppet opp engang, så der ser man hvor mye folk uten hund egentlig bryr seg om løshunder) og bedt pent om å få låne mobil. Men jeg er faktisk ikke så påtrengende at jeg ber fremmede låne bort telefonen sin så jeg kan styre med falck og politi frem og tilbake, der går grensen. Bottom line er at jeg ville anstrengt meg mer om jeg hadde sett at hunden var merket.

Men nok om akkurat den episoden. Fint at det ikke gjør noen forskjell for deg om hunder er merket eller ikke med en tag (det gjør det stort sett heller ikke for meg, men jeg blir veldig takknemlig for løshunder som har en tag), men som sagt vet mange ikke hva de skal gjøre med en umerket hund, enten blir den ikke engang fanget, ellers blir den fanget og sluppet fri osv... som jeg har sagt tidligere, for MEG er det iallefall en ekstra trygghet det at jeg bare er en samtale unna, uten mellomledd, for verden er ikke perfekt, heller ikke når det kommer til fanging av løshunder.

Skjønner godt at du ønsker at folk skal anstrenge seg for å fange hunden din, jeg ønsker så klart det samme. Du skulle bare visst hvor mye jeg har anstrengt meg for å fange fremmede hunder du (med og uten halsbånd).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bør eller bør man ikke ha id tags på hunden når den er løs på tur?

Jeg kan ikke svare for hva andre bør ha, men kun for hva jeg selv gjør.

Jeg har alltid og uten unntak halsbånd med id-tag på hunden. Ihvertfall ute, men også nesten alltid inne. Det hender dog at halsbåndet blir tatt av når vi låser døren for natten, og det ikke er noen sjanse for at hunden kan stikke ut en åpen dør. I sommerhalvåret står stort sett ytterdøren åpen her, så hunden har fri tilgang til hagen. Derfor er jeg nøye med at hun har halsbånd på til enhver tid også hjemme. Og som Pim's eier så surt erfarte; hunder stikker også av hjemmefra hagen. Selv om min hund aldri har vist noen tendens eller gjort noe som helst forsøk på å komme seg over eller utenfor gjerdet, så vet man aldri. En gang kan bli den første, og da vil jeg helst være rimelig trygg på at hunden som alltid har halsbånd med identifisering på så første og beste person som finner henne, har sjans til å bare ta opp mobilen sin og ringe meg direkte.

Siden hunden hittil i sitt liv har hatt så tett kontakt med meg på tur, er jeg aldri redd for at hun skal sette seg fast i noe på tur pga halsbåndet. Jeg vil uansett se henne eller være rett ved og kunne ta meg av det straks. HVIS hunden mot formodning skulle endre atferd og begynne med slike streiftog og forsvinne inn i skogen ut av syne mer enn noen sekunder, vil jeg kanskje endre mening. Men jeg tror ikke det. Jeg synes den minimale risikoen for at noe negativt eller direkte farlig skal skje pga halsbåndet, oppveies av fordelen med å ha id synlig på hunden.

Når vi er ute på tur, ville jeg faktisk ikke drømme om å slippe hunden min uten å ha id-tag i hundens halsbånd. Jeg ville rett og slett følt meg veldig usikker uten! Så jeg er faktisk så nøye at hunden alltid har det på. Jeg er interessert i å raskest mulig få beskjed HVIS hunden skulle stikke av eller komme bort. Hunden min har hittil aldri stukket ut av syne noen gang når vi er på tur, og tar aldri egne streif-turer vekk fra meg og ut av syne i skogen. Egentlig litt rart, men hun gjør bare ikke det, hun bare holder seg rundt meg. Det kan bli noen meter unna, men aldri helt ute av syne, som sagt.

MEN jeg vet/tror at det finnes minst èn ting som ville kunne fått henne til å stikke av og forsvinne ut av syne, og det er om hun ble skikkelig skremt. F.eks. om en gjeng store, løse hunder kom brasende mot henne. Hun liker generelt ikke fremmede hunder og er oftest ganske engstelig for dem, og jo større de er, jo verre er det. Da er hun troendes til å snu og bare løpe sin vei så fort hun bare kan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man får vel se an hund og område man turer i, men det med å sette seg fast i halsbånd/sele anser jeg som en stor fare - selv dekken. Erfarte at basenjien satte seg fast i dekkenet sitt ute - godt at jeg så henne da hun gjorde det.

For noen år siden var det en her på sonen som hadde en basenji-beagle blanding som stakk av fra svigerfaren hennes i skogen en vinter - med langline og halsbånd. Den ble aldri funnet den såvidt jeg vet. Vi fulgte jo hennes fortvilte uendelige turer, i området den ble borte, så etter tips fra folk som så utsultede hunder rundtomkring - og hun lette i månedsvis. Vi var sikkert mange som tenkte at den hadde kanskje blitt stående fast et sted og fryse ihjel i skogen.. Jeg kommer aldri å glemme den episoden der, tenk så skrekkelig å aldri finne hunden sin igjen!

Men at det fantes sånn "safe-halsbånd" visste jeg ikke, skal se nærmere på dem - men jeg vet ikke - skal veldig mye til for at jeg tør slippe bikkja ute på tur med halsbånd på. Strider har gjerne halsbånd på når han er løs hjemme i hagen for han står bundet innimellom, men han stikker jo ikke og er aldri alene ute, men det er kun da han får ha på halsbånd mens han er løs. I likhet med andre her, har også jeg hørt om/kjent folk (5 som jeg kan komme på på stående fot) som har hatt hunder som er blitt stående fast. Ingen av dem døde heldigvis, men det var et par tilfeller hvor de ble funnet i siste liten før de hadde omkommet av tørst eller kulde.

Jeg vet med meg selv, at jeg ville foretrekke at hunden ble overkjørt enn at jeg aldri fant den igjen og skulle gå rundt og lure på resten av livet om den stod og seigpinedes sittende fast et eller annet sted og lure på hvor lang tid det tok før den endelig døde. Å grøss.

Men når det er sagt, jeg skjønner at sitte-fast-greia kanskje ikke er like aktuell for alle.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Kåre Lise

Snusken:Mari har rett var bare r i parantes jeg mente skrive! ;) Så ikke det ble en sånn rar r før nå jeg da!

Ja jeg forsto jeg det etterhvert :) Idiotisk korrektur, hvem er det som er ansvarlig for sånt tøys? :o
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mista gamlebikkja to dager etter at vi hadde flytta til Sverige... Sprang opp en hare rett foran ham i mörket, han hadde refleks sele og navnetag og var chippet. Hjalp ikke en döyt det når vi var i et annet land.

Noen var snille og stoppet og tok ham med til politiet, der jeg fikk hentet ham en panisk letende time senere!

To ting jeg lärte fra den episoden - hadde han ikke hatt refleks på seg så hadde han blitt påkjört - jeg fulgte sporene hans gjennom en rundkjöring ved en veldig traffikert vei. Og det hjelper nada å ha idtag om du ikke har landskode på telefon nummert om man er i utlandet.

Det var en spak pels som kom gående med hengende hode og hale fra politiets hundeglattcelle gitt...

Han jeg har nå stikker ikke etter noen ting så han er aldri ute av syne. Derfor går han alltid med halsbånd, men ikke når han leker med andre hunder for da er jeg redd for at de skal sette seg fast. Har idchip på ham. Men skal huske de sikkerhetshalsbåndene. Om jeg får en hund med litt större radius så skal jeg gå til innkjöp av et sånt et.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mista gamlebikkja to dager etter at vi hadde flytta til Sverige... Sprang opp en hare rett foran ham i mörket, han hadde refleks sele og navnetag og var chippet. Hjalp ikke en döyt det når vi var i et annet land.

Noen var snille og stoppet og tok ham med til politiet, der jeg fikk hentet ham en panisk letende time senere!

To ting jeg lärte fra den episoden - hadde han ikke hatt refleks på seg så hadde han blitt påkjört - jeg fulgte sporene hans gjennom en rundkjöring ved en veldig traffikert vei. Og det hjelper nada å ha idtag om du ikke har landskode på telefon nummert om man er i utlandet.

Det var en spak pels som kom gående med hengende hode og hale fra politiets hundeglattcelle gitt...

Han jeg har nå stikker ikke etter noen ting så han er aldri ute av syne. Derfor går han alltid med halsbånd, men ikke når han leker med andre hunder for da er jeg redd for at de skal sette seg fast. Har idchip på ham. Men skal huske de sikkerhetshalsbåndene. Om jeg får en hund med litt större radius så skal jeg gå til innkjöp av et sånt et.

Telefonnummer med landskode var en selvfølge for meg, siden vi har bodd i England (da med engelsk nr, vel å merke). Men et godt tips å huske på for folk som tar med hunden over landegrensene!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...