Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har vært i et forhold med en som var utro – og jeg har vært utro selv. Da var jeg veldig ung, veldig dum, og jeg brant meg VELDIG på å gjøre noe sånt. Jeg ble syk av det, kastet opp, fikk ikke sove, bare gråt og gråt. Det var virkelig ille – og om jeg ikke kommer til å være utro noen gang av hensyn til min partner kommer jeg i alle fall ALDRI til å være det igjen av hensyn til meg selv! Jeg ønsker virkelig å være en sånn person som er fullstendig avslappet, full av tillit og aldri sjalu. Det er målet, og heldigvis er jeg ikke så VELDIG langt unna. Men jeg må nok innrømme at det jeg har opplevd har satt noen spor – jeg har lett for å gruble for mye på sånt, og da kan jeg bli både redd og sjalu. For min del hadde det derfor ikke vært aktuelt å tilgi en one night stand engang, selv om jeg er klar over at sånt kan skje uten at det betyr at man ikke elsker den personen man er sammen med, eller at man er et dårlig menneske. Jeg orker bare ikke utsette meg selv for det der igjen, orker ikke gå og lure på om jeg tør å reise fra han, om det egentlig er meg han vil være sammen med, hva han driver med når han er på byen og så videre. Heldigvis er han jeg er sammen med like streng på disse områdene som det jeg er.

Når det gjelder å si fra er vi ganske enige i venneflokken (iallefall jentene) om at vi går til den vi vet har vært utro, og snakker med han/henne om det. Jeg vil gi han/henne en viss tid til å snakke med partneren sin selv, og dersom han/hun ikke gjør det - særlig hvis det gjelder en nær venn - vil jeg si fra selv. Jeg ønsker ikke å ødelegge for noen, men mine venner hadde ikke vært mine venner lenger dersom de visste noe sånt uten å si fra til meg.

  • Svar 107
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Om jeg ikke husker feil, har undersøkelser avslørt at 1/4 i parforhold er utro. Jeg kan heller ikke si at jeg er overrasket over det du har observert. Selv ser jeg ikke poenget med å være i et forhold

Har aldri vært utro og kommer aldri til å tenke tanken på å være det engang! I mitt hode er det ingen annen forklaring enn ekstremt dårlig selvfølelse og et enormt behov for "bekreftelse" som gjør at

Syns dette passer veldig godt inn her nå:

Skrevet

Når det gjelder å si fra er vi ganske enige i venneflokken (iallefall jentene) om at vi går til den vi vet har vært utro, og snakker med han/henne om det. Jeg vil gi han/henne en viss tid til å snakke med partneren sin selv, og dersom han/hun ikke gjør det - særlig hvis det gjelder en nær venn - vil jeg si fra selv. Jeg ønsker ikke å ødelegge for noen, men mine venner hadde ikke vært mine venner lenger dersom de visste noe sånt uten å si fra til meg.

Det er jo en god løsning, slik gjorde min fetter og hans dame (som da var nærmeste vennenettverket mitt). Det var da min daværende kjæreste som hadde vært utro, og de sa at han måtte snakke med meg om det, og ga han en frist, hvis ikke kom de til å gå forbi ham og direkte til meg.

Og jeg ble uansett rimelig ødelagt av det, men jeg lot det jo skje. Jeg fortsatte å være sammen ham en god stund til selvom jeg ikke klarte å stole på ham, og det ble bare en lang bølgedal til det endte for god til slutt. Men dette var av den typen utroskap der han fortsatte å holde kontakten og som nevnt tidligere i tråden, heller satt og sendte meldinger med henne enn å være med meg, og når jente nr to dukket opp ett år senere gikk øynene mine opp.

Skrevet

Det store spørsmålet er jo hvem man skal si det til. Jeg vet ganske sikkert at jeg mest sannsynlig hadde ødelagt forholdet til min bestevenninna om jeg oppdaget typen hennes og fortalte henne det direkte, hun hadde aldri klart å stole på ham igjen. Men dersom jeg hadde bedt han om å si det til henne, så tror jeg tilliten hadde kunnet bli reddet, for da hadde han jo tilstått selv (om enn fra litt press fra meg).

Jeg vet også at dersom jeg hadde funnet ut fra noen andre at min samboer var utro hadde jeg slitt mye. Men dersom han kom hjem fra en helg med f.eks. jobben og tilstår at han dreit seg ut og gikk til sengs med en annen, da hadde vi nok hatt en sjanse ihvertfall til å jobbe det ut i felleskap.

Det er helt sant, så derfor håper jeg at jeg ikke havner i en slik situasjon :P

Men det skal også sies at jeg hadde nok bare kommet til å sagt ifra hvis jeg hadde vært 100% sikker i min sak ang utroskap. Skulle det bare vært en mistanke, så ville ikke jeg ha blandet meg og evt gjort noe til en sak som egentlig bare hadde vært en misforståelse. Ikke minst kunne ødelagt et godt forhold pga jeg overtolket noe eller lignende.

Skrevet

Det er helt sant, så derfor håper jeg at jeg ikke havner i en slik situasjon :P

Men det skal også sies at jeg hadde nok bare kommet til å sagt ifra hvis jeg hadde vært 100% sikker i min sak ang utroskap. Skulle det bare vært en mistanke, så ville ikke jeg ha blandet meg og evt gjort noe til en sak som egentlig bare hadde vært en misforståelse. Ikke minst kunne ødelagt et godt forhold pga jeg overtolket noe eller lignende.

Der er jeg helt enig, man skal faktisk vite det sikkert. Bare fordi man f.eks. ser ene partneren ute på middag med en annen, det kan jo faktisk være alt mellom himmel og jord, ikke nødvendigvis en date. Osv. så ja, man bør undersøke litt, mye også derfor det er lurt å snakke med "skyldig" part først.

  • Like 1
Skrevet

Har aldri vært utro og kommer aldri til å tenke tanken på å være det engang! I mitt hode er det ingen annen forklaring enn ekstremt dårlig selvfølelse og et enormt behov for "bekreftelse" som gjør at folk blir utro. Noen venninner av meg har blitt helt ødelagt av utro kjærester, og jeg forstår ikke hvordan noen mennesker kan være så slem mot en de liksom skal være glad i? Er man så utrolig korttenkte og egoistiske?

Jeg hadde ALDRI godtatt en kjæreste som gjorde en "tabbe" (onenightstand, klina med en jente på byn etc) - da fortjener ikke fyren meg altså :huh:

  • Like 7
Skrevet

Har aldri vært utro og kommer aldri til å tenke tanken på å være det engang! I mitt hode er det ingen annen forklaring enn ekstremt dårlig selvfølelse og et enormt behov for "bekreftelse" som gjør at folk blir utro. Noen venninner av meg har blitt helt ødelagt av utro kjærester, og jeg forstår ikke hvordan noen mennesker kan være så slem mot en de liksom skal være glad i? Er man så utrolig korttenkte og egoistiske?

Jeg hadde ALDRI godtatt en kjæreste som gjorde en "tabbe" (onenightstand, klina med en jente på byn etc) - da fortjener ikke fyren meg altså :huh:

Holla at the girl! :frantics: Noen som har forstått det haha :D Prøver å banke dette inn i huet på vennene mine hele tia (er han ikke snill fortjener han ikke deg!), mye lettere om folk allerede veit det :cool::yes:

Skrevet

Jeg blir stadig sjokkert over antall folk som er uttro, det er mange!

For å snu litt på saken, sier dere i fra i partneren til vedkommende? Eller lar dere ting ligge?

Jeg har sagt ifra en gang, da gjaldt det en venninde av meg som bedro min beste kompis.. Det ble et helvette.. Det hjalp jo ikke at dette var koleger og at hun bedro han med en annen kolega som også hadde dame på den bedriften.... Kaos, mildt sagt. Det var jo det eneste riktige, men jeg håper at jeg aldrig må gjøre det igjen.. Må jeg det så blir taktikken den samme, si ifra om at enten sier du det, ellers gjør jeg det.. One night stand vet jeg ikke.. Jeg vil ikke vite det om typen min hadde gjort en brøler. Folk jeg ikke kjenner partneren til legger jeg meg ikke borti over hodet, annet enn at jeg sier fra om de prøver seg på meg.

Det er antallet som sjokerer meg også.. Jeg vet jo at folk er utro liksom, men skal jeg ta utgangspunkt i de kursgruppene vil jeg si snittet ligger på 2/4-3/4.. Det er jo nesten alle sammen jo...

Skrevet

580128_10150849941122680_1163129252_n.jpg

:gaah::blink:

Utroskap er noe dritt, har heldigvis aldri opplevd det hverken med meg selv eller partner.

Å herregud :lol :lol:

Det MÅ være en spøk! :lol: :lol:

Skrevet

Å herregud :lol :lol:

Det MÅ være en spøk! :lol: :lol:

Det er masse slikt. Er ikke sålenge siden en annen amerikansk dame var med på tv i forbindelse med mannens hjemkomst. Hun gledet seg såå mye fordi de skulle ha barn snart.. Mannen hadde vært borte i et år... Ikke alle er like inteligente altså...

Edit: skriveleif

  • Like 1
Skrevet

Jeg vrenger meg innvendig om jeg tenker på min kjæreste sammen med noen annen, eller om han.skulle feks sende meldinger bak ryggen min. Han er tillitsverdig absolutt men jeg er litt usikker av meg så innimellom tenker jeg på det.

Man lærer definitivt av egne feil.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tror jeg aldri kommer til å forstå hvorfor noen velger å være utro.

Hos meg er det ingen kjære mor. Jeg aksepterer ikke utroskap, og mannebeinet ville blitt kastet på huet og ræva ut hvis han noen gang er utro.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har faktisk diskutert dette med han jeg dater nå. Han sier at han aldri hadde hatt samvittighet til å holde det hemmelig, og jeg tror han. Samtidig tror jeg muligens at jeg hadde villet vite det hvis det var fylla og one night stand. Jeg aner ikke..

En kompis av x'n spurte om jeg ikke var redd han var utro når han plutselig forsvant på byen. Det var jeg ikke, jeg fantes faktisk ikke sjalu. Tror han ble litt sjokkert over svaret mitt som var "hvis ei dame er så despo at hun ligger med en så full fyr så er det ren u-hjelp".

Sånn i ettertid innser jeg at det muligens var et dårlig tegn :lol:

  • Like 1
Skrevet

For en spennende og interessant tråd! Likte spesielt den biologiske debatten på sidene litt tidligere.

Selv har jeg alltid sagt at jeg kommer til dumpe typen om han er utro. Uansett hva. Men det er egentlig umulig å si før man er i situasjonen selv, da jeg kjenner flere som har tilgitt sine partnere etter utroskap. Jeg føler meg veldig trygg på meg selv at jeg aldri ville vært utro.

Jeg er en person som har veldig lite sjalusi i meg, og jeg tenker sjeldent eller aldri noe over hva partneren min gjør på uten meg tilstede. Jeg stoler på han, og det er deilig å slippe å bekymre seg over slikt hele tiden. Jeg vet ikke om det er bra å ha det slikt mtp det biologiske aspektet ved at partneren var mer forsiktig med utroskap om partneren var mer sjalu som dere hadde skrevet på de forrige sidene.

Det med å fortelle om at noen en kjenner har vært utro syns jeg er et vanskelig tema. Jeg syns det med å si til den som er utro at den må fortelle om det selv, ellers går man direkte til partneren å sier det er veldig lurt. Men hva om det er en av dine venner som er utro mot sin partner og du ikke kjenner partneren spesielt godt? Kan man risikere å ødelegge vennskapet ved å fortelle partneren om det da? Er det egentlig noe vi skal blande oss inn i? Mtp at Malamuten sier at hun kunne tilgitt one night stands og gått videre i forholdet, men hun vil ikke vite om at han har hatt det, er det da opp til oss å ødelegge det forholdet ved å fortelle det? Jeg syns slikt er vanskelig altså. Heldigvis har jeg ikke måtte ta stilling til det valget enda.

Skrevet

Jeg også synes utroskap er helt grusomt, men synes det er litt synd at om noe sånt skulle skje, så er det slutt uansett hva. Alle KAN gjøre tabber og om det var et helt ubetydelig engangstilfelle der han angrer grenseløst, så ser jeg ingen grunn til å slutte kontakten med en person som elsker meg og som jeg elsker. Særlig om det hadde vært barn inni bildet. Jeg synes det er viktigere å reparere forholdet enn å skulle beskytte min egen stolthet over alt i verden.

  • Like 1
Skrevet

Jeg er såpass svak for dette forholdet at jeg tror nok jeg ville prøvd å fikse det dersom han var utro og angret grenseløst etterpå. Men jeg kjenner også meg selv godt nok til å vite at jeg hadde hatt ekstreme problemer med tillitt etterpå. Vet ikke om jeg noen gang hadde kommet over den gnagende følelsen av å ALLTID måtte vite hvem han er ute med, snakker med, tenker på, hvorfor, hvem han har på Facebook, kan han gjøre det igjen osv.

Så en gang ett eller annet sted fra en psykolog at om en part var utro, så skulle den andre parten få lov til å sette en tidsfrist som han/hun skulle få lov til å reagere på, altså skrike og krangle, gråte, være opprørt osv, og etter en konkret dato så "måtte" man begynne å gå videre med forholdet om man ville det skulle fungere. Ellers hadde visstnok de fleste lett for å dra det med seg og inn i situasjoner hvor det overhodet ikke trengte å være.

  • Like 1
Skrevet

Jeg kunne ikke fortsatt å være sammen med en som hadde vært utro, jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg aldri kunne latt det fare 100% og jeg hadde nok brukt det for hva det er verdt. Da blir det utrivelig for begge parter uansett. Men jeg stoler 99.9% på han jeg bor sammen med nå, så jeg er ikke redd for at det skal skje. Men skjer det så skjer det, og da er det over og ut.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tenker at det er forskjell på å akseptere og det å tilgi/jobbe seg gjennom problemer. Jeg hadde aldri akseptert utroskap, men tabber kan forekomme uten at jeg hadde satt punktum "uansett hva".

  • Like 2
Skrevet

Jeg tenker at det er forskjell på å akseptere og det å tilgi/jobbe seg gjennom problemer. Jeg hadde aldri akseptert utroskap, men tabber kan forekomme uten at jeg hadde satt punktum "uansett hva".

Det er forskjell på oss, og det er vel igrunn bra :)
Skrevet

Dere som hadde kunne tilgitt en utro kjæreste - hadde dere noen gang klart å stole 100% på fyren igjen? Det hadde ALDRI jeg klart, og dermed er ikke forholdet verdt å redde.

  • Like 4
Skrevet

Jeg har høy takhøyde, jeg og jeg vet at det er mennesklig å feile og jeg gjør det selv osv, men u.t.r.o.s.k.a.p hører ikke til i kategorien tabber som kan godtas.

Det er jeg også enig i, men jeg tenker bare at selv om det ikke godtas/ er HELT uakseptabelt, så KAN det for min del være en åpning for å reparere skaden.

Det handler mye om stolthet. Jeg hadde ikke latt min egen stolthet gå utover evt barn. Da mener jeg ikke at man skal holde sammen gjennom ild og vann - mange har det bedre uten hverandre, men om det fremdeles er gjensidig kjærlighet, så ville jeg lagt min stolthet tilside.

Men så kommer det også litt an på hva slags utroskap man tenker på. Jeg hadde nok ikke kunnet reparere et forhold om kjærsten hadde hatt et forhold på si, men om han hadde gått på en smell EN gang, så kaaanskje, hvis det var mye som tilsa at det var riktig.

Skrevet

Og det kommer også veldig an på hvordan partneren hadde vært i ettertid syns jeg. Hadde det vært ekstremt tydelig at angeren var så stor, og vedkommende virkelig var ydmyk og ville gjøre alt for å reparere forholdet - ja, kanskje. Hvis det ikke var så big deal for partneren, aldri i verden om jeg hadde gitt vedkommende en ny sjanse da.

Skrevet (endret)

JEG ser ikke noe vits i det, men folk kan vel gjøre feil, og kan kanskje trenge en oppvekker? Jeg vet ikke. Jeg har aldri vært utro, men eksen min var, og jeg "tilga" han. Flere ganger. Da det ble slutt med han sa jeg til meg selv at jeg aldri noen sinne vil tilgi noe slikt igjen, for sårene var dype, og de er der fremdeles. Men nå begynner det å bli ganske mange år siden, og jeg har tenkt litt på det der, ville jeg gjort det slutt om min nåværende kjæreste hadde vært utro? Det kommer helt an på hvordan han hadde vært etterpå. Jeg kan virkelig ikke se for meg at det vil skje, han er den mest trofaste personen ever, men HVIS... Jeg hadde nok gitt han en sjanse til om han krabbet og lå på kne for å få tilbake det vi hadde. For vi har så mye som er så fint, og det er dumt å kaste bort alt det pga et uhell. Men det hadde ikke vært reparert over natta, det hadde vært en lang prosess for både han og meg, og tilliten hadde nok blir veldig ødelagt, men jeg ville nok gitt det en sjanse og prøvd å reparere best mulig for å ta vare på alt det andre fine. Særlig dersom det hadde vært barn i bildet.

Men som sagt, det hadde kommet helt an på hvordan han hadde vært. Hvis han ikke hadde vært ydmyk nok, hadde det vært takk og farvel. Han skulle virkelig angret og gått inn med hver eneste celle i kroppen for å gjøre det bra igjen!

Men jeg syns nå man burde ha såpass kontroll på seg selv at slike "uhell" ikke skjer i utgangspunktet da...

edit: skrivefeil

Endret av Puttiva

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Skriver litt i frustrasjon og oppgitthet. Vi har verdens fineste valp og morsom å trene, men… han er en liten nøtt. Dette er en jakt cocker og bare for å informere så får vi veiledning fra oppdretter og atferdsspesialist. Men vi føler vi stanger hode i veggen. Valpen vår finner ikke roen når vi andre er hjemme, står kun å bjeffer og blir til slutt desperat og løper i ring mens han bjeffer. Han har ikke seperasjonsangst da han fint klarer å være alene hjemme 4-5 timer på dagtid og ligger da stille i buret sitt som han kan gå fritt inn og ut av(vi følger med på kamera). I tillegg så kan han angripe oss med biting når han kjeder seg eller blir frustrert på tur. Sitter da fast i armer og ben og det er ikke napping, men biting på høyt nivå og kraft. i samråd med veterinær og adferdsspesialist har han fått sitt eget rom slik at han kan være i fred fra ro og mas og slippe å mase på oss om at det skal skje noe hele tiden. Dette er prøvd i 2 uker uten hell. Vi har også prøvd både mer og mindre hjernetrim, uten at det gir effekt.   hverdagen hans ser ellers slik ut: på morgen får han en tissetur før han få leke og tygge litt. Så får han en lengre tur 20-35min hvor han får halve frokosten sin i søk og trening. Så når vi kommer inn går han resten av frokosten sin før han er alenehjemme fra ca 07:45- 12/12:30. han får da en snusetur på 15-20min og en kong fylt med mat før han er alene hjemme igjen til 15/15:30. og det er nå problemene starter. Når vi kommer hjem får han den lengste turen 40min ca. Den består i lek, søk og trening, før han får litt middag. Og etter dette er det bjeffing og biting både inne, i bilen og på kurs(går nosework og unghundkurs) han blir frustrert hvis han ikke får oppgaver og lar det da gå utover oss med å angripe. Han er høyt i stress og klarer ikke å roe ned, selv om dette er trent mye på. Han blir svart i øynene og umulig å avlede med godbiter, leke eller kommandoer.    etter at han får kveldsmaten sin ca kl 20, så slokner han og er da veldig medgjørlig på alt. Men da kommer problemet om natten, han sover kun til kl 04-05 og så er dagen igang igjen med bjeffing som varer i evigheter til vi står opp.    Noen som har noen tips? Vi holder på å bli gale og har prøvd mye hittil, men er åpne for forslag og er villig til å prøve det meste!
    • Takk! Vi har vurdert Toller, Flatcoated Retriever og husky faktisk! Synes selv at huskyer er så fantastiske, men ville ha noe litt mer førerorientert. Tror selv at en flat og belgisk fårehund blir for mye hund igjen. Men tusen takk for gode tips! Og når det kommer til røyting har vi tatt dette i betraktning ja! Fordelen med husky er jo at de har røyte perioder! Så satser på at robotstøvsugeren vår får kjørt seg!
    • Tydeligvis. Har snakket med mange som har blitt "tvunget" til å kjøpe hund.  Personlig så ble jeg paff, og skuffet- fra en seriøs oppdretter som kydde så og vær så imøtekommende til skikkelig skarp sur stemme...    
    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...