Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva gjør man? Påkjørsel av dyr.


Malamuten
 Share

Recommended Posts

Ja, nå har jeg, heldigvis, aldrig opplevd og kjøre på noe dyr.*bankibordet* Men, på vei til jobb i dag så sykkla jeg forbi åstedet for en kattepåkjørsel.. Den stakkars katten lå der med ødelagt bakpart og så ikke veldig komfortabel ut, mens 3 mennesker står på fortauet og prater.. Jeg fikk vondt inni meg og sykla videre ettersom det sto folk der allerede. 10 min etterpå kom en jeg jobber med, som også hadde gått forbi, og da hadde katten blitt redd og prøvd og stikke av.

For det første synes jeg det er utrolig dårlig og bare la katten ligge der, mens man står og prater. Men hva gjør man? Slår man ihjel de, eller tar man turen til veterinæren? Vil veterinæren gjøre noe uten at de vet hvem eier er? Ville dere punget ut (potensielt store) summer for og fixe en katt som lever sitt eget liv ute på gata, uten bånd o.l.?

Jeg vet ikke helt hva jeg ville gjort, ærlig talt, og håper at jeg aldrig trenger og ta en slik beslutning.. Det eneste jeg vet er at jeg ikke ville latt den ligge der og ha vondt. Så det hadde jo enten blitt og kjøre til vet eller slå den ihjel med en gang(vertfall om det er snakk om store skader).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og ei venninne kjørte forbi en påkjørt katt for noen år siden. Den lå i grøfta og hadde knust bakpart. Det var ei villkatt (trodde vi iallefall). Vi fikk kastet en jakke over katten og fikk den i bilen. Hos veterinæren ble den avlivetog det kostet ikke oss noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff :(

Jeg har heller ikke opplevd det selv, heldigvis. En gang fant vi masse blod og elgspor i marka, det så ut som elgen hadde blitt skadet på noe vis og traska avgårde innover skogen. Da ringte vi viltnemnda, som var veldig takknemlige for at vi sa fra. De sa de skulle spore den, og det tror jeg må ha gått bra. Mye blod å følge..

Og samboeren avlivet en rev en gang. Han kom kjørende bak ei dame som kjørte på reven, stoppa og kikka bak, før hun kjørte videre :angry: Samboeren greide ikke å dra fra den, så han slo den ihjel. Den ville ikke overlevd, buken hadde revna og den lå bare og pintes.

Men ei katt, det er jo noens kjæledyr som regel. Jeg hadde nok ikke greid å slå den ihjel selv, men plukka den opp og kjørt til nærmeste veterinær, antagelig. Jeg ville ikke betalt noe for å operere den, så om den ikke var merket håper jeg veterinæren hadde tatt kostnaden med avliving.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk dessverre kjørt på en katt for noen år siden. Den døde før jeg fikk kommet meg til den. Jeg ringte vet og politiet (søndagskveld) for at vi kunne finne ut hvem eieren var så jeg fikk fortalt det. Vet sa jeg måtte komme inn med den dagen etter og politiet ville ikke gjøre noe. Jeg hadde et håndkle i bilen og surret katten i den og kjørte den hjem til meg i garasjen. Dagen etter tok jeg den med til vet. Den hadde dessverre ikke chip og jeg skrev også til avisa, itilfelle noen kjente den igjen. Ingen ringte.

Jeg glemte dessverre å spørre om hva de hadde gjordt hvis den bare var skadet og har tenkt på hva vis flere ganger. De skulle iallefall ha katten der en uke itilfelle eieren ringte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ved to anledninger slått i hjel harer som jeg har funnet i veibanen. Begge gangene hadde de åpenbart ryggskader, for de slepte seg fremover med frembeina, mens bakbeina bare hang på slep etter.

En ting er å kjøre på dyr, det kan skje, men man kjører ikke bort fra åstedet uten å "rydde opp" etter seg :sint_01:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Jekken er gjerne et redskap for å slå i hjel dyr.

Elles så ville jeg tatt med til vetrinær eller ringt politiet og bedt om telefonnr til viltnemda i den kommunen du er i og vaslet dem om hendelsen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sliter litt, men det er en vanesak egentlig.. Jeg har ikke kjørt på noen, men jeg har gått to år på landbruksskole, hvor det hendte seg vi måtte slå ihjel lam og høns. Det er verre for meg og se at de ligger der og har vondt enn og kakke de i hue.. Jekken er et godt redskap ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var passasjer i en bil som kjørte på en katt, den fikk bare knust buk/bakpart og hverken jeg eller hun som kjørte hadde noe å slå den ihjel med, og turte heller ikke, men vi visste jo at den ikke ville overleve. Heldigvis var det en bil rett etterpå, hvor det var en gutt som orket. Dessuten kom naboene av de som eide katten, og de kjente den igjen, så de fikk sagt ifra. Katten var ikke merket ellers, så var glad de kom, så de fikk ordentlig beskjed. Det føltes helt forjævelig, enda det ikke var jeg som kjørte.

Min andre katt ble påkjørt og drept (momentant, heldigvis), men det skjedde så godt som utenfor huset vårt, så sjåføren gikk til oss først, så vi fikk jo vite det med en gang.

Huff, jeg syns det er helt grusomt, og dette er noe av det jeg syns er verst med at jeg nå har begynt å kjøre bil :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg aldri kjørt på et dyr og kommer nok ikke til å gjøre det heller, siden jeg ikke kjører bil. Har ikke førerkort og har aldri hatt det.

Men jeg er jo passasjer. Hadde jeg sittet på i en bil som kjørte på en katt f.eks., hadde jeg forlangt å få hjelpe dyret og ta hånd om det til veterinær.

Jeg hadde tatt med dyret til nærmeste veterinær, så fremt det var på den tiden av døgnet at det ville være mulig å få tak i en som hadde åpent. Hadde det vært midt på natten eller kvelden, hadde jeg ringt politiet og spurt om råd. Hvis katten var så maltraktert at den måtte avlives (og sjansene er store for at den ville vært det når en katt møter bil...), kanskje politiet kunne hjelpe, så ikke dyret måtte lide til morgenen kom og vet.kontoret åpnet. Evt om de visste om noen som kunne hjelpe...

Jeg vet iallefall med rimelig sikkerhet at jeg hadde aldri orket eller maktet å slå ihjel et dyr med egne hender...ihvertfall ikke noe så stort som en katt. Åh, hjelpe meg, nei, det hadde jeg aldri klart. :( Vet ikke om jeg hadde greid å kverke en mus ved å slå den ihjel engang, jeg. Det nærmeste jeg har kommet, er å sette ut musefeller da vi hadde mus på loftet. Fanget 2-3 mus på den måten, men da er det jo fella som gjør "mordet", ikke mine hender direkte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet iallefall med rimelig sikkerhet at jeg hadde aldri orket eller maktet å slå ihjel et dyr med egne hender...ihvertfall ikke noe så stort som en katt. Åh, hjelpe meg, nei, det hadde jeg aldri klart. :( Vet ikke om jeg hadde greid å kverke en mus ved å slå den ihjel engang, jeg. Det nærmeste jeg har kommet, er å sette ut musefeller da vi hadde mus på loftet. Fanget 2-3 mus på den måten, men da er det jo fella som gjør "mordet", ikke mine hender direkte.

Tro meg, man endrer veldig fort mening når man står ovenfor et dyr som er maltraktert beyond repair, og ligger og skriker i smerter og dødsangst :no:

Da gjør man dem en tjeneste, fremfor å føle seg som en bøddel.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom det føles riktig å avlive så hadde jeg nok klart det. Det hender jo av og til på jakttrening at man kommer over fasaner f.eks. som ikke er flyvedyktige (ofte sykdom) og da er det jo bare en ting å gjøre, og det er å ende lidelsene til en fugl som da risikerer å dø av sult (eller evt. rovdyr).

Spesielt den ene gangen når Chico (munsterlanderen til mor og far) kommer apporterende på en blunkende fasan..

En hund derimot hadde jeg slitt med, og de har jeg jo logisk nok et helt annet forhold til, samt at de fleste har chip. Så der tror jeg det hadde vært en rask tur til veterinæren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva gjør man? Slår man ihjel de, eller tar man turen til veterinæren? Vil veterinæren gjøre noe uten at de vet hvem eier er? Ville dere punget ut (potensielt store) summer for og fixe en katt som lever sitt eget liv ute på gata, uten bånd o.l.?

Veterinærer er så vidt jeg vet pliktige til å hjelpe dyret (avlive) uten at det koster "finneren" noe.

De kattene jeg har kommet over og dratt med til veterinær har vært enten skadet eller alvorlig syke, og de pusene har vært skikkelig heldige som fikk full behandling hos veterinæren fordi akkurat den veterinærklinikken jeg tok de med til hadde avtale med dyrebeskyttelsen - som da tok regningen på sin kappe. Den ene katten fikk omfattende behandling også.. jeg ble værende med den ene syke løskatten til hele undersøkelsen var ferdig, overhørte telefonsamtalen med dyrebeskyttelsen og dermed fikk med meg hva den katten fikk "innvilget". Det var med tårer i øyene jeg gikk derfra, for du verden hvilke gode dyrevenner det finnes der ute også :)

En stykk katt jeg fant ved veien var så stygt skadet at jeg valgte å kun frakte den med meg i jakken min til nærmeste sted med telefon, og der ringte jeg til Politiet for å få hjelp til avlivelse av katten. Jeg klarte ikke å avlive dyret med mine bare hender, så jeg lot den saken bli noen andres jobb. Jeg gjorde i hvert fall det jeg var i stand til å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tar dere bare en stein og dæljer i huet på dem. Jeg vet de lider, men liker ikke tanken på å slå dem ihjel.... :cry:

Da den ene kaninen vår ble angrepet av en hund i hagen vår, så måtte mamma avlive den på stedet. Kaninen lå å ålte seg bortover gresset og hylskreik. Den hadde nok knekt ryggen eller noe. Mamma slo den med en stein mens hun sa høyt(mens hun grein) "Jeg må gjøre det, jeg må gjøre det". Jeg vet ikke om jeg hadde klart det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjørte på en katt en gang. Den lå å rullet rundt i veien bak meg, drog poten over øret og så egentlig hjerneskadet ut. Jeg løp inn til huset der den hadde kommet fra, spurte om det var deres katt, men det var det ikke. Så jeg gikk ut i veien for å se etter katten igjen, men da var den borte. Fant eieren tilslutt og hun har rapportert at katten hadde kommet tilbake med bare et sår på poten. Jeg hadde ikke kjørt fysisk over den, så jeg tror bare den slo seg i hodet under bilen min eller noe. Men jeg vet at jeg definitivt hadde tatt med en katt til veterinæren om noe slikt hadde skjedd igjen. Uansett hvilken tilstand den var i vil jeg tro. Jeg tror ikke jeg kunne slått den ihjel.. Men hvem vet. Når man er i situasjonen, så kanskje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fant en påkjørt katt i Tønsberg en gang, når pappa kjørte meg hjem fra trening når jeg var mindre. Det var flere som hadde stoppet opp tydligvis. Vi ringte vetrinærvakta og fikk komme inn med den, betalte ingen ting :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En gang jeg gikk inn i låven hjemme var det en skjære som ble skremt og prøvde å fly ut. Den fløy rett på vinduet, ble hardt skadd og datt ned på gulvet. Den lå der og vrei seg, men jeg klarte ikke gjøre noe, jeg løp avgårde for å ta bussen :cry: For hvert skritt jeg tok følte jeg meg bare mer og mer ræva. Angrer enda den dag idag på at jeg ikke bare tok en spade og gjorde ende på den (jeg var vel 17 eller noe). Det hadde vært bedre både for skjæra og min samvittighet. Da jeg kom tilbake på kvelden var den død, men jeg vil jo tro den led ganske mye før den døde.

Så, moralen er, det er bedre å bare gjøre det og få det overstått, enn at dyret plages (og på en dårlig andreplass, at man får dårlig samvittighet).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har veldig sperre for å skal ta livet av et dyr. Er så redd for å ikke klare det med en gang, og må gjøre det mange ganger. En gang fant jeg ei mus på en skogsti som var angrepet av en haug av maur. Musa levde og det så grusomt ut. Da tok jeg en stor stein og slapp den ned på den og så hoppet jeg opp på steinen. Da klarte jeg det. Men det er fordi den var så liten, og jeg slapp å se på, på en måte. Da er det værre med større dyr. Helt forferdelig å skulle ha gjort noe med ei katt feks.

Klarer ikke å ta livet av hønene mine. Det gjør samboer. Hadde det vært krise og jeg har vært alene, hadde jeg dratt til dyrlegen tror jeg.

Moren min fant en rev i skogen som hadde brukket begge bakbeina (påkjørt). den lå i et buskas og snerret. Da ringte hun noen som kunne komme å skyte den. Det hadde vært så mye lettere å hadde hatt en pistol eller noe. Å gjøre noe med hendene er helt umulig for meg. Så håper jeg ikke kommer borti noe slikt en gang..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...