Amstaff vs. SBT

[Lola Pagola]

Nå skal jeg ikke ha ny hund i nærmeste fremtid, og amstaff er jo av åpenbare grunner uaktuell, men tenkte denne tråden kanskje passet best her.

Altså, jeg tenker mye på om jeg skal ha to hunder samtidig. Og om denne nr.2 isåfall skal være av en annen rase, også begynner jeg å drømme meg bort da. Jeg kommer ofte tilbake til staffordshire bull terrier, selv om jeg må innrømme at kanskje ikke utseendet alltid tiltaler meg helt. Og når jeg begynner å tenke på det så havner jeg jo på amstaff, som jeg er veldig tiltrukket av utseendemessing.

Jeg har vært borti litt sbt, men har ikke ikke voldsomt med erfaring, dog tilsier den lille erfaringen jeg har, pluss det jeg leser om dem at det godt kunne vært en rase som passer til meg. Jeg har derimot dessverre aldri stiftet bekjentskap med amstaff, så bortsett fra ett kort møte (med en tispe som ville spise Casper) har jeg 0 erfaring, og vet egentlig ikke om den hadde vært noe for meg. Jeg liker det jeg har lest om rasen, men det er jo og slik at pga. forbudet har den fått noe uoppnåelig over seg (altså bortsett fra forbudet), og man får jo litt følelsen av at det er en rase som ikke er for hvem som helst.

Negativt for meg ved begge rasene er jo samkjønns-aggressjon, men det er likevel noe jeg kan leve med. Og bortsett fra det så klarer jeg ikke helt finne noe jeg ikke liker.

Spørsmålet mitt er: hva er egentlig forskjellen på amstaff og sbt? Jeg leser jo at mange som har hatt amstaff nå har gått over til sbt, er det egentlig bare utseendet og størrelsen som skiller dem, eller er det mer?

Det finnes sikkert noe på google om akkurat dette, men siden jeg er a) litt lat og b) flink pike og holder forumet aktivt spør jeg her. Men sleng gjerne linker i fleisen på meg og altså.

[Mari]

Jeg liker det jeg har lest om rasen, men det er jo og slik at pga. forbudet har den fått noe uoppnåelig over seg (altså bortsett fra forbudet), og man får jo litt følelsen av at det er en rase som ikke er for hvem som helst.

Nei, amstaffen er ingen vanskelig eller komplisert hund. Om du tåler hundebiten, skjønner den og aksepterer den for det den er, så er det en utmerket førstegangshund faktisk. Dessuten er de poteter, fine hunder å eksperimentere med i forskjellige hundesporter, noen kommer også langt.

Mentalt er de svært stødige, førermyke, har som regel masse lekelyst og døøør etter en drakamp. De gir seg aldri, der har du terrieren i dem, og det er her de trenger forståelse og aksept i forhold til hundebiten. Ikke forsøk å gjør dem til noe de ikke er, ikke tro at du får en hundejordet-hund.

Amstaffen er en hund som kommer med rom for å gjøre mye feil med. Det skal mye til for å ødelegge de.

De er sluts da, ikke de mest lojale hundene, de er bestevenn med de som gir dem oppmerksomhet. For litt kos og ros blir de mushy og en hjertevenn.

Jeg har hatt to amstaffer. Den ene var særs hundevennlig, altså helt spesielt hundevennlig, hun ordnet opp når andre hunder kranglet. Svært språksterk og fenomenal. Den andre var slik mange amstaffer er, ikke superglad i hunder av samme kjønn, men skulle ikke drepe de liksom. Han havnet i et eneste klammeri så lenge jeg og sambo hadde ham (i 7 år var han hans eller vår), og det var min egen feil (selvsagt).

Men så var det noen ganger han hadde lyst til å slåss selvsagt, da var han bare så utrolig komisk. Jeg var den gærne kamphund dama som stod og lo når bikkja brumlet og hadde seg. Lille teite pingla, som blåste seg opp så liksomstor og liksomsterk. Urkomisk.

Hundebiten er med andre ord veldig overkommelig og lett å kontrollere.

Spørsmålet mitt er: hva er egentlig forskjellen på amstaff og sbt? Jeg leser jo at mange som har hatt amstaff nå har gått over til sbt, er det egentlig bare utseendet og størrelsen som skiller dem, eller er det mer?

Amstaff og SBT er samme type hund, de er ikke samme rase. De har samme utspring, mye av den samme historien og relativt likt utseende, men de er også forskjellige. Amstaffen er mye bedre. Og penere.

Neida. Subjektivt selvsagt. Og enda mer subjektivt, men erfaringsbasert, mine observasjoner ser mer stress og dårligere konsentrasjon på staffen. Men amstaffen er nok latere når den ikke er i aktivt bruk, og muligens litt vanskeligere å motivere.

Begge rasene er befengt med masse helseproblemer. Mye hudproblemer på begge, det er vel det verste både for hund og eier. I tillegg har de hver sine rasespesifikke greier.

Du, når jeg tenker meg om så er Fyda en temmelig rasetypisk amstaff. (Sånn sett bort fra detaljen om at hun ikke er en amstaff liksom, og derfor absolutt ikke ser ut som en.) Du kan få møte henne. Tafse, trene, ture. Ja til og med kanskje låne en gang om du vil og Casper er godtatt.

Her er mine to fine. Høyt elsket var de, og jeg savner dritten ut av begge to.

Bacon

Charliebass

[Quintinus]

Men siden du vurderer Amstaff - bor du i Sverige?

[Lola Pagola]

Jeg håpet du ville svare

Nei, amstaffen er ingen vanskelig eller komplisert hund. Om du tåler hundebiten, skjønner den og aksepterer den for det den er, så er det en utmerket førstegangshund faktisk. Dessuten er de poteter, fine hunder å eksperimentere med i forskjellige hundesporter, noen kommer også langt.

Mentalt er de svært stødige, førermyke, har som regel masse lekelyst og døøør etter en drakamp. De gir seg aldri, der har du terrieren i dem, og det er her de trenger forståelse og aksept i forhold til hundebiten. Ikke forsøk å gjør dem til noe de ikke er, ikke tro at du får en hundejordet-hund.

Amstaffen er en hund som kommer med rom for å gjøre mye feil med. Det skal mye til for å ødelegge de.

De er sluts da, ikke de mest lojale hundene, de er bestevenn med de som gir dem oppmerksomhet. For litt kos og ros blir de mushy og en hjertevenn.

Sånn bortsett fra delen med at de aldri gir seg høres det egentlig ut som en dalmatiner, slutty potethunder. Delen med at de aldri gir seg tiltaler meg veldig, og er mye av grunnen til at jeg sikler litt. Jeg har hatt inntrykk av at det er en rase som er med på stort sett alt, og som gjerne går inn 100%. At den ikke er en hundejorde er ikke noe problem for meg, føler ikke jeg har det nå heller egentlig, og er ikke noe jeg savner.

Jeg liker hunder med litt... hva skal jeg kalle det da... glimt i øyet? Og tæl.

Jeg har hatt to amstaffer. Den ene var særs hundevennlig, altså helt spesielt hundevennlig, hun ordnet opp når andre hunder kranglet. Svært språksterk og fenomenal. Den andre var slik mange amstaffer er, ikke superglad i hunder av samme kjønn, men skulle ikke drepe de liksom. Han havnet i et eneste klammeri så lenge jeg og sambo hadde ham (i 7 år var han hans eller vår), og det var min egen feil (selvsagt).

Men så var det noen ganger han hadde lyst til å slåss selvsagt, da var han bare så utrolig komisk. Jeg var den gærne kamphund dama som stod og lo når bikkja brumlet og hadde seg. Lille teite pingla, som blåste seg opp så liksomstor og liksomsterk. Urkomisk.

Hundebiten er med andre ord veldig overkommelig og lett å kontrollere.

Høres veldig greit ut, og dette med å ikke være overbegeistret for det andre kjønn er jo noe jeg kjenner til fra tidligere, og til dels nå (bortsett fra at han egentlig stort sett er en stor, usikker valp som helst vil leke med alle, men som ikke alltid vet hvordan man går frem for å få det til )

Amstaff og SBT er samme type hund, de er ikke samme rase. De har samme utspring, mye av den samme historien og relativt likt utseende, men de er også forskjellige. Amstaffen er mye bedre. Og penere.

Jeg visste det altså

Neida. Subjektivt selvsagt. Og enda mer subjektivt, men erfaringsbasert, mine observasjoner ser mer stress og dårligere konsentrasjon på staffen. Men amstaffen er nok latere når den ikke er i aktivt bruk, og muligens litt vanskeligere å motivere.

Begge rasene er befengt med masse helseproblemer. Mye hudproblemer på begge, det er vel det verste både for hund og eier. I tillegg har de hver sine rasespesifikke greier.

Igjen, amstaffen høres ut som en dalmatiner (bortsett fra masse helseproblemer). Skjønner at man nok merker stor forskjell på en dalmis og en amstaff altså, men er litt deilig å lese at det absolutt høres ut som en hund jeg kan takle helt fint.

Helsen har jeg ikke satt meg noe inn i, men det virker som det er litt av en jungel man må igjennom for å finne en bra staffe. Det er nok og litt av grunnen til at den ikke er helt på førsteplass enda.

Du, når jeg tenker meg om så er Fyda en temmelig rasetypisk amstaff. (Sånn sett bort fra detaljen om at hun ikke er en amstaff liksom, og derfor absolutt ikke ser ut som en.) Du kan få møte henne. Tafse, trene, ture. Ja til og med kanskje låne en gang om du vil og Casper er godtatt.

Ja, bortsett fra den lille detaljen der Jeg vil veldig gjerne møte henne en dag ja!

Her er mine to fine. Høyt elsket var de, og jeg savner dritten ut av begge to.

Bacon

Charliebass

Nydelige! Dine hunder har alltid vært sikleobjekter hos meg.

Tusen takk for et fint og ikke-avskrekkende svar! Tror jeg. Jeg er skikkelig usikker på det ordet, jeg trodde det betød at man ikke var skremt lenger, at skrekken falt av, men jeg tror det betyr det motsatte. Uansett. Du skjønner!

Men siden du vurderer Amstaff - bor du i Sverige?

Jeg åpnet innlegget med: Nå skal jeg ikke ha ny hund i nærmeste fremtid, og amstaff er jo av åpenbare grunner uaktuell, men tenkte denne tråden kanskje passet best her.

Så nei. :-) Jeg setter bare opp min fantasy-dog league, og drømmer om at forbudet oppheves en vakker dag.

[Stine]

Jeg må faktisk si meg enig med Mari, Amstaffen er penere og bedre Og jeg sitter også igjen med den følelsen at de ikke har like mye stress som endel SBT har.

Men jeg synes det har blitt litt mindre hudproblemer i "det siste" Det virker som om demodex kommer og går, noen år er det mye andre år er det nesten ingenting. Jeg har absolutt ikke noe grunnlag for å si det, men det er bare noe jeg har bitt meg merke i

[Mari]

Jeg liker hunder med litt... hva skal jeg kalle det da... glimt i øyet? Og tæl.

Jeg kaller det oomph. Bullehunder har det i bøtter og spann. Plenty personlighet, de er goofy og teite, men når de er in the zone, da er de goners. På godt og vondt.

Høres veldig greit ut, og dette med å ikke være overbegeistret for det andre kjønn er jo noe jeg kjenner til fra tidligere, og til dels nå (bortsett fra at han egentlig stort sett er en stor, usikker valp som helst vil leke med alle, men som ikke alltid vet hvordan man går frem for å få det til )

Hehe! Den hundebiten er vanlig for hunder generelt, noen raser har mer enn andre. Med bullehunder så skal du holde hodet kaldt om det smeller da, der har de et ekstra gir, og vite hvordan man fikser opp. Da går det fort og effektivt og en ting er sikkert, bullehunder er ikke langsinte, de legger det bak seg fort som svint.

Ja, bortsett fra den lille detaljen der Jeg vil veldig gjerne møte henne en dag ja!

Det må vi få til. Hun er så god. Og fjern. Alle digger Fyda.

Nydelige! Dine hunder har alltid vært sikleobjekter hos meg.

Åh, så koselig! Du har jo god smak og, det ser jeg jo på bilder du limer her og der, så da er det ekstra stas å høre sånt.

Tusen takk for et fint og ikke-avskrekkende svar! Tror jeg. Jeg er skikkelig usikker på det ordet, jeg trodde det betød at man ikke var skremt lenger, at skrekken falt av, men jeg tror det betyr det motsatte. Uansett. Du skjønner!

Haha! Ja jeg skjønner. Og bare hyggelig.

edit: Nå kjenner jeg ikke deg, men sånn som jeg har lest deg her inne så hadde jeg ikke blitt skeptisk om jeg leste at du skulle få deg amstaff. (I denne tråden er det ikke noe raseforbud, all bets are off.)

Og om jeg skal være mer positiv enn jeg vanligvis er, så er det faktisk mulig at raseforbudene blir opphevet om ikke altfor altfor lenge. Jeg har håp, og det håpet har spiret fram ikke helt uten grunn.

Men jeg synes det har blitt litt mindre hudproblemer i "det siste" Det virker som om demodex kommer og går, noen år er det mye andre år er det nesten ingenting. Jeg har absolutt ikke noe grunnlag for å si det, men det er bare noe jeg har bitt meg merke i

Dette er jo bare så flott å lese! Seriøst, hudproblemer er det kjipeste i verden så jeg håper det stemmer.

[Stine]

Dette er jo bare så flott å lese! Seriøst, hudproblemer er det kjipeste i verden så jeg håper det stemmer.

Man kan jo aldri vite, for mange holder jo demodex skjult (det er jo drit enkelt å skjule) Men det er lov å håpe, for det er søren meg ikke en behagelig sykdom. Men jeg synes at jeg har hørt om færre tilfeller i "det siste", men det virker også som om det går litt i bølgedaler.

[Gjest]

Nå kan det ha seg slik at jeg kanskje flytter til Sverige sånn litt plutselig, "for godt" - og da åpner det seg jo muligheter.

For å spørre litt mer:

Samkjønnsaggresjon er noe jeg tror jeg takler. Men denne "jeg gir meg ikke"-terrier-greia gjør meg litt mer usikker. Labradoren min er STA, som i at hun ikke beveger på seg om hun har bestemt seg for å stå der hun står, som i at hun ikke gidder å gjøre noe om hun har bestemt seg for det (men brått ombestemmer seg når tørrfisken kommer fram), og at hun ikke egentlig gir opp selv om hun blir presset i ett hjørne - MEN ... hun blir aldri sint eller aggressiv av det. Hun er 100% stabil, hun veit hun har lagt sitt sinn om noe, men hun har tålmodighet som året er lang og trenger ikke avreagere fordi hun ikke har noen voldsomme reaksjoner.

Er det forskjell på å være sta og å aldri gi seg (være terrier) - og kan man "presse" fram aggresjon hos Amstaffen? Jeg ser for meg bikkja blokker ut i bjeffing og kauking, f.eks territorialt sinne eller matforsvar. Da aner jeg ikke hva jeg skal gjøre liksom

[Guest Gråtass]

Her kommer hun kjipe negative dama da: Bare for å ha sagt det så er jeg absolutt ikke noen motstander av amstaff eller stb altså, men jeg har vært med å mentaltesta noen hunder og de amstaffene jeg har sett, det har vært (unnskyld uttrykket) som å se maling tørke.. De har ikke hatt jakt, ikke skjerpe, ikke lek, ikke noe oomph i det hele tatt.. Men sosiale til tusan da. Sier ikke at alle er sånn eller at de oppfattes slik i dagliglivet, men i testløypa.

STB har vært etter mitt syn mer ukonsentrert, dårligere koordinasjon men til gjengjeld litt mer livate.

[Mari]

Samkjønnsaggresjon er noe jeg tror jeg takler. Men denne "jeg gir meg ikke"-terrier-greia gjør meg litt mer usikker. Labradoren min er STA, som i at hun ikke beveger på seg om hun har bestemt seg for å stå der hun står, som i at hun ikke gidder å gjøre noe om hun har bestemt seg for det (men brått ombestemmer seg når tørrfisken kommer fram), og at hun ikke egentlig gir opp selv om hun blir presset i ett hjørne - MEN ... hun blir aldri sint eller aggressiv av det. Hun er 100% stabil, hun veit hun har lagt sitt sinn om noe, men hun har tålmodighet som året er lang og trenger ikke avreagere fordi hun ikke har noen voldsomme reaksjoner.

Er det forskjell på å være sta og å aldri gi seg (være terrier) - og kan man "presse" fram aggresjon hos Amstaffen? Jeg ser for meg bikkja blokker ut i bjeffing og kauking, f.eks territorialt sinne eller matforsvar. Da aner jeg ikke hva jeg skal gjøre liksom

Hm, jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva du mener her, men jeg ser på amstaffen som samarbeidsvillig. Når jeg sier "gir seg aldri" så mener jeg ikke i hverdagssituasjoner (for en snål ting av hunden din å bare stoppe forresten. ), jeg mener når de er trigget i et eller annet. La det være i jakt, eller i slosskamp. Det nytter ikke å kjefte på de, eller whatever, de vil bare jobbe hardere med mer motstand egentlig. Du må bare løse situasjonen der og da, og så må du lære av den.

De er happy go lucky hunder. Og de er hunder, hverken mer eller mindre. Dukker det opp matforsvar (det må være sykt sjeldent på amstaff) så løser du det som du gjør på en annen hund. Ikke er de spesielt territorielle heller.

Og amstaffen er ekstremt menneskekjær, det skal mye til for at den viser aggresjon mot folk. Det er en grunn til at mange bullehunder er omplasserbare etter å ha blitt utsatt for ekstrem mishandel, de har en vanvittig toleransegrense ovenfor folk. De har en høy tabbekvote.

Her kommer hun kjipe negative dama da: Bare for å ha sagt det så er jeg absolutt ikke noen motstander av amstaff eller stb altså, men jeg har vært med å mentaltesta noen hunder og de amstaffene jeg har sett, det har vært (unnskyld uttrykket) som å se maling tørke.. De har ikke hatt jakt, ikke skjerpe, ikke lek, ikke noe oomph i det hele tatt.. Men sosiale til tusan da. Sier ikke at alle er sånn eller at de oppfattes slik i dagliglivet, men i testløypa.

Oj, det var ikke bare artig å lese. Nå fikk jeg lyst til å sende deg video av testen til Bacon for å veie opp litt for inntrykket. Hun hadde jakt, lek og skarpe. "Hon backar inte!" sa Barbro Börjeson. Charlie derimot var ganske daff. Jeg har riktignok ikke sett så mange tester av amstaff, men jeg har møtt en drøss. Det bekrefter iallfall at de er ukompliserte. Du har muligens rett i at de oppfattes forskjellig i dagliglivet og løypa.

[madam mim]

Jeg åpnet innlegget med: Nå skal jeg ikke ha ny hund i nærmeste fremtid, og amstaff er jo av åpenbare grunner uaktuell, men tenkte denne tråden kanskje passet best her.

Så nei. :-) Jeg setter bare opp min fantasy-dog league, og drømmer om at forbudet oppheves en vakker dag.

Nei, si ikke det, frøken Pagola, si ikke det.

Plutselig finner du ut at Universitetet i Uppsala faktisk har et utrooooolig interessant studium som går over 5 år - de har funnet noen interessante steder der de graver ut levninger at det berømte Skrukketrollet som levde i Sverige for 2000 år siden, samt noen små-fiffige fossiler med Ultrahirohoppilenes slektninger som levde for faktisk 5000 år siden.

Og Lola reiser til Sverige og Lola kjøper seg Amstaff.

Og når de 5 årene er gått så er Lola helt utrolig opphengt i de nevnte forhistoriske skapningene, hun har fått seg sin egen spade og meisel og gyver på oppgaven som foreleser på Universitetet i Uppsala. Og blir faktisk i Sverige. Og får seg en Amstaff til.

Tror dette blir bra, jeg.

[Lola Pagola]

Nei, si ikke det, frøken Pagola, si ikke det.

Plutselig finner du ut at Universitetet i Uppsala faktisk har et utrooooolig interessant studium som går over 5 år - de har funnet noen interessante steder der de graver ut levninger at det berømte Skrukketrollet som levde i Sverige for 2000 år siden, samt noen små-fiffige fossiler med Ultrahirohoppilenes slektninger som levde for faktisk 5000 år siden.

Og Lola reiser til Sverige og Lola kjøper seg Amstaff.

Og når de 5 årene er gått så er Lola helt utrolig opphengt i de nevnte forhistoriske skapningene, hun har fått seg sin egen spade og meisel og gyver på oppgaven som foreleser på Universitetet i Uppsala. Og blir faktisk i Sverige. Og får seg en Amstaff til.

Tror dette blir bra, jeg.

Det tror jeg og hadde blitt bra! der klarte du faktisk å få arkeologi til å høres bittelitt spennende ut, godt gjort!

[Mari]

Og når de 5 årene er gått så er Lola helt utrolig opphengt i de nevnte forhistoriske skapningene, hun har fått seg sin egen spade og meisel og gyver på oppgaven som foreleser på Universitetet i Uppsala. Og blir faktisk i Sverige. Og får seg en Amstaff til.

Korreksjon; når de 5 årene har gått så er amstaffen magisk blitt helt lovlig igjen i Norge. Lola kommer hjem fra Uppsala med amstaff i ene hånda, dalmatiner i den andre, og Mari møter henne på grensa med verdens beste pit bull og stort velkomstskilt. Score!

[Lola Pagola]

Korreksjon; når de 5 årene har gått så er amstaffen magisk blitt helt lovlig igjen i Norge. Lola kommer hjem fra Uppsala med amstaff i ene hånda, dalmatiner i den andre, og Mari møter henne på grensa med verdens beste pit bull og stort velkomstskilt. Score!

Nydelig utfall! Mitt imaginære liv er så mye kulere enn det virkelige!! Ville du forresten hatt pit bull fremfor amstaff, om du kunne velge?

[Cloudberry]

Og om jeg skal være mer positiv enn jeg vanligvis er, så er det faktisk mulig at raseforbudene blir opphevet om ikke altfor altfor lenge. Jeg har håp, og det håpet har spiret fram ikke helt uten grunn.

??? Si mer, si mer! Samboeren kommer til å dø på seg.

[Mari]

Nydelig utfall! Mitt imaginære liv er så mye kulere enn det virkelige! Ville du forresten hatt pit bull fremfor amstaff, om du kunne velge?

Jeg er usikker. Hadde du. Spurt meg for to år siden hadde jeg helt klart sagt ja. Nå sier jeg sannsynligvis.

[Mari]

??? Si mer, si mer! Samboeren kommer til å dø på seg.

Det er ikke så mye å si. Men fler og fler opphever raseforbud, det er lov å håpe Norge følger etter. Nye politikere betyr nytt håp, og den som gir seg er en dritt!

[jma]

jeg har passa to gamle amstaffer et par ganger i det siste. Ei tispe og en hanne. De er veldig forskjellige. Hannen er ganske rolig og kosete av seg. En behagelig fyr å ha med å gjøre. Tispa er sånn akkurat passe gal (kanskje litt galere enn de fleste hadde foretrukket, haha..) hun står aldri i ro, hun elsker å fly etter (og "drepe") alt mulig slags "bytte", hun digger å henge i springpole, og eier ikke tålmodighet for fem øre. Samtidig er hun veldig sosial og grei med folk. Og hun er rolig inne! Stødige fine hunder begge to.

[Hermes]

Så nei. :-) Jeg setter bare opp min fantasy-dog league, og drømmer om at forbudet oppheves en vakker dag.

Spent på laget. Noen raske mynder ute på vingene kanskje? Og en på topp? Disse staffene tenker jeg gjør seg bra på backene, også en amstaff eller annet bulledyr sentralt på midten, som kan takle fra seg. Litt sånn Gattuso.

[Lola Pagola]

edit: Nå kjenner jeg ikke deg, men sånn som jeg har lest deg her inne så hadde jeg ikke blitt skeptisk om jeg leste at du skulle få deg amstaff. (I denne tråden er det ikke noe raseforbud, all bets are off.)

Og om jeg skal være mer positiv enn jeg vanligvis er, så er det faktisk mulig at raseforbudene blir opphevet om ikke altfor altfor lenge. Jeg har håp, og det håpet har spiret fram ikke helt uten grunn.

Ååå nå ble jeg skikkelig glad faktisk Både fordi du ikke ville vært skeptisk til meg som amstaff-eier, og fordi det er håp for amstaff i Norge i fremtiden!

Spent på laget. Noen raske mynder ute på vingene kanskje? Og en på topp? Disse staffene tenker jeg gjør seg bra på backene, også en amstaff eller annet bulledyr sentralt på midten, som kan takle fra seg. Litt sånn Gattuso.

Jessda, det er et spennende lag skjønner du! Her er det med salukier, whippeter, sloughi, staff, amstaff, et par dalmatinere, boerboel og et par andre som må sitte på benken, men som får spille litt innimellom, når jeg føler meg vill og gal.

[Lola Pagola]

Hvordan er det å velge hannhund når man allerede har en godt voksen i hus? Er det ren og skjær idioti, eller blir det noe annet når de er oppvokst sammen?

[Stine]

Hvordan er det å velge hannhund når man allerede har en godt voksen i hus? Er det ren og skjær idioti, eller blir det noe annet når de er oppvokst sammen?

Jeg vil ikke si at det er rein og skjær idioti. Man må jo se ann hannhunden man har fra før (hater han alle andre hanner, eller driter han egentlig i det etc) Jeg skal ha en hannhund til i hus en gang, men hadde ikke Trym vært som han er hadde jeg ikke vurdert det.

[Lola Pagola]

Jeg vil ikke si at det er rein og skjær idioti. Man må jo se ann hannhunden man har fra før (hater han alle andre hanner, eller driter han egentlig i det etc) Jeg skal ha en hannhund til i hus en gang, men hadde ikke Trym vært som han er hadde jeg ikke vurdert det.

Min hater ikke alle andre hanner, men han kan være litt tøff i trynet noen ganger (men det ender som regel i lek hvis han får litt tid på seg, tror han bare skal være føre var eller noe). Jeg tror nok at det ville gått helt fint å få en annen hannhund i hus med Casper, absolutt, men jeg tenker og at når disse rasene har så mye samkjønnsagressjon som de virker å ha, så er det kanskje en stor sjanse å ta. Ser jo at folk som har hannhunder som har vokst opp sammen, men som plutselig enten blir bitre fiender, eller som helst ikke vil ha noe med hverandre å gjøre. Men ser jo og at folk har hannhunder som stortrives sammen.

Jeg har aldri hatt tispe før, så på en måte har jeg veldig lyst på tispe neste gang, for å se hvordan det er, og for å "safe" mest mulig. Jeg tror nok hjertet mitt ligger hos hannhundene, og for noen år siden ville jeg aldri vurdert tispe engang, men nå er det absolutt ikke uaktuelt lenger. Jeg tenker jo og at uansett rase nesten, så vil en av hvert kjønn muligens få større glede av hverandre enn to gutter sammen? Jeg vet ikke.

En annen mulighet ville jo vært å ha hannhund, og kastrere i ung alder, men vet ikke hvor populært det hadde vært Jeg vel og av den oppfatning av at ønsker man ikke det en hannhund har med seg, så får man velge tispe isteden. Men ting er jo heller aldri sort/hvitt. Det er jo og synd å utelukke mulighet for avl og utstilling for en frisk hund.

Heller nok mest mot tispe uansett, hadde vel egentlig bestemt meg for det og. Men så gikk det opp for meg at familie og venner har stort sett tisper, og det er jo litt synd om det skulle skjære seg mellom noen av dem og. Men det er tross alt viktigst at ting fungerer hjemme hos meg, mellom mine hunder. Det er så lett å sitte å koke sammen scenarioer som kanskje aldri kommer til å skje, og lage problemer ut av ting som egentlig ikke blir et problem

[Mari]

Amstaff? To intakte hanner? Tja. Folk har absolutt klart det, men jeg ville belaget meg på å måtte ha de atskilt for så å heller bli positivt overrasket. Aldri løse alene sammen. Da kjører du barnegrind eller to rom.

Jeg ville absolutt valgt tispe.

[Mud]

Sånn raskt innpå før jeg haster på jobb. ¨

JRT er jo heller ikke kjent for å være spesielt vennligsinnet mot hunder av samme kjønn, og jeg hadde ingen problemer med å introdusere Jonas for Loke.

Selvfølgelig måtte jeg ta opp et par ting med Jonas noen ganger, men det gikk veldig greit og de sov tilmed sammen. Begge var voksne når de ble introdusert, og alle sa at det kom til å gå galt. Jeg tror det som gjorde utslaget var at Loke var så himla grei, han kranglet aldri med Jonas bortsett fra den ene gangen Jonas siktet seg inn bamsen hans. Bamsen til Loke var viktig, og Jonas drepte bamser. Et brøl fra Loke og Jonas lå unna den bamsen for alltid.

Jeg aner ikke om jeg hadde flaks, det var den rette sammensetningen av hannhunder, eller jeg gjorde noe riktig - kanskje alle 3 tingene - men de to gjorde alle dystre spådommer om at en eldre JRT hannhund og en voksen vilter belgerhannhund var en ekstremt dårlig match til skamme..

Jonas er en bra JRT da, han bråker ikke for å bråke slik mange av de gjør. Så lenge han vet han er sjefen (noe svært få hunder betviler) bryr han seg ikke.