Gå til innhold
Hundesonen.no

Skille innad i rasen( show/bruks/etc.)


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Nei? Men hvor ofte må jeg gjenta at jeg ønsker meg en hund som kan jobbe OG ser ut som den rasen den er da? Jeg mener, hva er poenget med rasehund om det er det samme hvordan den ser ut? Da er det jo bare å kjøpe seg en kjøter da?

Helt riktig. Akkurat som at bruksegenskaper ikke sier så innmari mye om sunne konstruksjoner og helse. Igjen. Jeg vil ha hele pakka. En sunn, frisk, pen og arbeidssom hund.

Jeg er helt enig med deg i dette!

Ville jeg hatt "rein trekkhund" hadde jeg hatt en AH, en blandingshund avlet etter kun trekkegenskaper. men det vil jeg ikke. Jeg vil ha en Siberian Husky. og med den rasen kommer POLAR pels og et bestemt eksteriør. Inkludert et par biter som nesten utelukkende er kosmetiske (som øreplassering), men som allikevel er rasetypiske.

Nå kjenner jeg vel så mye til arbeidslinjer som utstillingslinjer av min rase og har tatt et veloverveid valg. Ang helse så er den MINST like bra på en av utstillingslinjer. Det de til en viss (eller stor) grad mangler er arbeidsmentaliteten, "trekkhodet". For all del en viktig egenskap, men langt i fra det enste som er rasen Siberian Husky!

og bare så det er sagt så er det en del hunder av såkalte arbeidslinjer som ikke har noe nevneverdig med "trekkhode" de heller. Ikke at det gjør manglen på egenskapen noe bedre, men det viser at det er stor variasjon uavhengig av linjer bak hunden (som til syvende og sist alle kommer fra en håndfull hunder som ble tatt med fra Alaska til New England på midten av 1920 tallet)

Spør du meg så er "trusselen" mot enhver rase, delt eller ikke, alle de som avler på måfå, uten noen form for testing, uten noen mål og mening. Og alle de som ikke er ærlig i forhold til hva de faktisk har!

Blir som om jeg hadde sagt mine fint kan løpe Iditarod, det har jeg jo ikke noe grunnlag for å hevde! (og mange hunder selges jo med lovnader som oppdretter ikke har noe grunnlag for).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 249
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hva med de som ønsker seg begge deler? En hund som gjør det bra i utstillingsringen og innen annen hundesport? Må det alltid bli enten eller? Jeg synes i alle fall at det er flott at det fremdeles er

Ja, for border collie er det full krig. Men utseende messig er det ikke alltid så stor forskjell. Man finner gode gjeterhunder som ser veldig like ut som show-variantene, men i brukslinjene kan man i

Hvis ikke dette er gjeting, så vet ikke jeg! Gjeterkaninen sin det tenker jeg, den har iallefall predatoradferden sin i orden.

Jeg mener, hva er poenget med rasehund om det er det samme hvordan den ser ut? Da er det jo bare å kjøpe seg en kjøter da?

Poenget med rasehund var opprinnelig at hver rase hadde sitt bruksområde, naturligvis med lokale varianter. Det er en betydelig mer naturlig forståelse av "rase", et begrep som egentlig ikke har noe i biologien å gjøre, enn at en rase skal "se" sånn og sånn ut, som har kommet mer og mer med moderne hundeavl (med innføringen av skrevne rasestandarder, blant annet).

For du tror vel ikke alle hunder vil slutte å være forskjellige i utseende, og se ut som en ulv igjen, om vi slutter å avle etter utseende?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig med deg i dette!

Ville jeg hatt "rein trekkhund" hadde jeg hatt en AH, en blandingshund avlet etter kun trekkegenskaper. men det vil jeg ikke. Jeg vil ha en Siberian Husky. og med den rasen kommer POLAR pels og et bestemt eksteriør. Inkludert et par biter som nesten utelukkende er kosmetiske (som øreplassering), men som allikevel er rasetypiske.

Nå kjenner jeg vel så mye til arbeidslinjer som utstillingslinjer av min rase og har tatt et veloverveid valg. Ang helse så er den MINST like bra på en av utstillingslinjer. Det de til en viss (eller stor) grad mangler er arbeidsmentaliteten, "trekkhodet". For all del en viktig egenskap, men langt i fra det enste som er rasen Siberian Husky!

og bare så det er sagt så er det en del hunder av såkalte arbeidslinjer som ikke har noe nevneverdig med "trekkhode" de heller. Ikke at det gjør manglen på egenskapen noe bedre, men det viser at det er stor variasjon uavhengig av linjer bak hunden (som til syvende og sist alle kommer fra en håndfull hunder som ble tatt med fra Alaska til New England på midten av 1920 tallet)

Spør du meg så er "trusselen" mot enhver rase, delt eller ikke, alle de som avler på måfå, uten noen form for testing, uten noen mål og mening. Og alle de som ikke er ærlig i forhold til hva de faktisk har!

Blir som om jeg hadde sagt mine fint kan løpe Iditarod, det har jeg jo ikke noe grunnlag for å hevde! (og mange hunder selges jo med lovnader som oppdretter ikke har noe grunnlag for).

Dette utsagnet (min utheving) er det jeg absolutt ikke kan forstå. Det er det som definerer en rase i min verden, en hund som innehar den rasetypiske egenskapen, uansett ørestilling. Det blir som å si at vi kan avle på bc'er som ikke gjeter elelr schäferhunder som ikke går spor fordi det er ikke viktig med de rasetypiske egenskapene.. Det er jo det som gjør rasen. Uten de rasetypiske egenskapene så er det jo bare en stor pelsete polarhund, en middelsstor lite homogen britisk grensehund eller en stor tysk selskapshund..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette utsagnet (min utheving) er det jeg absolutt ikke kan forstå. Det er det som definerer en rase i min verden, en hund som innehar den rasetypiske egenskapen, uansett ørestilling. Det blir som å si at vi kan avle på bc'er som ikke gjeter elelr schäferhunder som ikke går spor fordi det er ikke viktig med de rasetypiske egenskapene.. Det er jo det som gjør rasen. Uten de rasetypiske egenskapene så er det jo bare en stor pelsete polarhund, en middelsstor lite homogen britisk grensehund eller en stor tysk selskapshund..

Thank U:)

Jeg har veldig sans for dette stykket (under). Det sier noe om hva man risikerer å miste, om man selskaps/utstillingsavler jakthunder. Og jeg tenker det er vel så altuellt for bruks/gjeter/trekk osv.. raser:

"Når man i en jakthundrase begynner å avle med sikte på å få fram selskapshunder, er det ikke bare rasens jaktegenskaper som blir dårligere. Den blir dårligere også som selskapshund. Når en jakthundrase ikke lenger avles for det formål den ar avsatt for, blir nemlig mange av de viktige egenskapene som gjør rasen attraktiv som selskapshund borte. Det er dr.agric. og hundebokforfatter Per-Erik Sundgren ved Landbrukshögskolan i Uppsala som påpeker dette. Hans ord bør veie tungt i debatten om jakthundraser som gjennom feilaktig avl forvandles til selskapshunder.

Sundgren mener, kort sagt, at en god jakthunds egenskaper ikke bare er god nese og jaktlyst. Av den gode jakthunden kreves også egenskaper som samarbeidsvilje, lærevillighet, samt psykisk stabilitet. Disse egenskapene er nødvendig også for at hunden skal kunne være en god jakthund.

Viktige egenskaper ødelegges?.

Men når det innen en jakthundrase plutselig påbegynnes selskapsavl, tester man hos avlsdyrene ikke lenger gjennom funksjonsprøver (jaktprøver) de rent jaktlige egenskaper, og dermed helle rikke hundens evner som for eksempel samarbeidsvilje, lærevillighet og psykisk stabilitet. Avlen drives videre kun med utseendet som utgangspunkt. Denne rene eksteriøravlen fører til at mange av rasenes viktigste egenskaper sammen med mennesket blir borte. Dermed får man også en dårligere selskapshund, samtidig som man tar bort eller helt ødelegger jaktegenskapene. Det finnes atskillige eksempler på hvordan jaktegenskapene hos jakthundraser blir sterkt ødelagt eller nesten helt borte gjennom selskapshundavl: cocker spaniel, irsk setter, fox terrier etc. (og nå står beaglen for tur). Selskapshundoppdretterne har her hatt en takknemlig oppgave, ettersom praktisk talt alle jakthundraser oppfører seg bra, også som familiehunder.

Det Per-Erik Sundgren påpeker, gir klar beskjed om at de oppdretter som går inn for å forvandle jakthundrasene til selskapshundraser tar på seg et tungt ansvar, og gir seg ut på en oppgave som er mer komplisert enn man hittil i alminnelighet har kjent til.

Ikke så enkelt ..

Det er altså ikke så enkelt, hvilket mange oppdrettere synes å tro, at man kan ta individer av jakthundrasen, og hos avkommene etterhånden avle bort de rent jaktlige funksjonene, men samtidig beholde alle gode egenskaper som gjør hvalpene håndterlige og sunne i omgang med mennesker. Dette av vitenskapelige sakkunnskap underbygde faktum burde betraktes på forskjellige hold, også blant de såkalte seriøse oppdrettere.

Sundgren sier: - Man kan forvandle en jakthundrase til selskapshunder med noenlunde gode egenskaper som for eksempel samarbeidsvilje, lærervilje og psykisk stabilitet. Men det forutsetter at man klart fastsetter hvilket mål man har for rasen i dens nye rolle som selskapshund, samt hvilke krav som gjelder for rasens individer i deres nye funksjon. Det krever også at man bygger opp en test som erstatter jaktprøven, for å kunne utskille dårlige avlsdyr. Dette er nødvendig, i og med at jaktprøven setter så mye mer enn de rene jaktlige egenskaper på prøve.

- Men de forutsetninger som her er angitt, har hittil aldri fungert i praksis, når selskapshundoppdretterne har tatt hånd om en jakthundrase. Den eneste bedømmelsesgrunn som har vært tellende har vært skjønnheten. Og så lenge ikke en erstatning for funksjonsprøven finnes, er selskapsoppdrett til direkte skade for jakthundrasene, og kan ganske snart ødelegge hva en klok avl har bygget opp gjennom menneskegenerasjoner.

Fra "Jaktmarker og fiskevatten"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette utsagnet (min utheving) er det jeg absolutt ikke kan forstå. Det er det som definerer en rase i min verden, en hund som innehar den rasetypiske egenskapen, uansett ørestilling. Det blir som å si at vi kan avle på bc'er som ikke gjeter elelr schäferhunder som ikke går spor fordi det er ikke viktig med de rasetypiske egenskapene.. Det er jo det som gjør rasen. Uten de rasetypiske egenskapene så er det jo bare en stor pelsete polarhund, en middelsstor lite homogen britisk grensehund eller en stor tysk selskapshund..

Hvis man BARE skal ha trekkegenskapene så har man en AH (som jeg også skriver over)! og det er like liten en SH. Derfor er en Siberian Husky mer enn trekkegenskaper.

Forskjellen på Grønlandshund og Alaska Malamute er kun noen ekteriøre trekk og historisk opphavsområde. Forskjellen på en Siberian Husky og en Alaska Husky er en rasegodkjenning, eksteriøre trekk og aner fra Sibir.

Det man ser av forskjellen på disse rasene er det eksteriøre, man ser ikke historien. Dermed er det også viktig del av det å være en rasehund. Nå har Siberian Husky alltid vært en rase med store eksteriøre forskjeller, det er det fortsatt. Og det tar standarden høyde for. Det har jeg heller ingen problemer med overhodet.

Men når en Siberian Husky ser ut som de minst polare Alaskans (disse har jeg ikke sett noe til i Norge, men fra andre steder) så er det like feil for meg som at en Siberian ikke trekker. Hunden må både ha raseegenskaper og rasetypisk utseende for å være en god Siberian Husky!

Så får det være opp til den ekelte i forhold til hva og hvordan de bruker hundene hva som veier tyngst. JEG synes en hund som har gått flere MD eller LD har bevist at den er en trekkhund med egenskapene i behold, fordi om andre ikke er fornøyde før de vinner løpet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forskjellen på Grønlandshund og Alaska Malamute er kun noen ekteriøre trekk og historisk opphavsområde. Forskjellen på en Siberian Husky og en Alaska Husky er en rasegodkjenning, eksteriøre trekk og aner fra Sibir.

Jøss, trodde da virkelig det var mer enn eksteriøret skilte dem. Størrelse som spilte inn på løpesett, lengde og fart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei? Men hvor ofte må jeg gjenta at jeg ønsker meg en hund som kan jobbe OG ser ut som den rasen den er da? Jeg mener, hva er poenget med rasehund om det er det samme hvordan den ser ut? Da er det jo bare å kjøpe seg en kjøter da?

For meg handler raser om ulike egenskaper, ikke eksteriør. Når jeg skal velge rase, så velger jeg det ut i fra hvilke egenskaper jeg ønsker at hunden skal ha.

Jeg ser poenget ditt og har fått med meg at du vil ha både utseende og egenskaper. Det går jo fint så lenge det ikke er et stort skille innen rasen. Jeg vil bare ha frem at jeg synes det KUN er egenskaper (og helse) som burde kvalifisert til avl. En trekkhund burde ha lyst til å trekke for alt i hele verden. Hvis den ikke gjør det, så kan man jo bare kjøpe seg en kjøter...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg er en av dem som setter arbeidshodet til SH veldig høyt. Men jeg synes også SH skal se ut som SH. Går vi tilbake i tid, laangt tilbake, så tror jeg nok chuchifolket også verdsatte arbeidsviljen til sine hunder høyt. Det var jo derfor de hadde dem, først og fremst. JEG mener derfor at i avl av siberian husky, skal trekkvilje/arbeidshode selekteres strengt. I den grad at om bikkja er aldri så pen og flott- trekker den dårlig, så er den ikke avlskandidat. På samme måte: ser hunden ut som en sagkrakk (Dårlig bygget), eller som tynnpelset AH (lite rasetypisk), så er det heller ikke noen avlskandidat. her mener jeg da at en godt bygget hund og rasetypisk hund- det er en funksjonell hund... Det er bare det, at ikke alle er enige i hva som er funksjonellt. Ikke må det bli for ekstremt heller.

Og når vi snakker om å "være fornøyd" resultatmessig, det er faktisk SH spann som klarer å plassere seg høyt på resultatlistene blandt AH spann. Uten at de er "stygge". Når det er sagt, må man jo ikke kjøre løp for å sette pris på gode trekkhunder. Kjører man hund, er det fryktelig lite motiverende å se slappe bakliner, dårlige bevegelser osv.

En trekkhund skal kunne trekke. Og det burde den gjøre bedre enn naboens golden retreiever! (ikke et vondt ord om golden altså. min onkel hadde en som var riktig så flink til å trekke folk på ski)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innenfor salukimiljøet har det blitt en greie å si at "if it looks like a saluki and runs like a saluki, then it's a saluki" (fra "if it looks like a duck, swims like a duck and quacks like a duck, it's a duck"). Jeg nøyer meg vel egentlig med "if it runs like a saluki", da jeg tror salukiens utseende (og all dens variasjon) har veldig mye med deres mentale og fysiske egenskaper å gjøre. En greyhound eller en whippet har et helt annet løpesett, og ser dermed også ganske annerledes ut selv om det er samme type hund og de historisk sett har hatt noe like arbeidsoppgaver. Det er mer enn nok for meg. God helse, mentale egenskaper, og fysikk til å utføre det den skal, så har vi ikke bare en god hund - men en god rasehund.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jøss, trodde da virkelig det var mer enn eksteriøret skilte dem. Størrelse som spilte inn på løpesett, lengde og fart.

Det er ikke så mye mer enn eksteriør som skiller AM og GRL, størrelsen er en del av eksteriøret men ikke engang den er nevneverdig ulik på disse to rasene.AM hanner 63,5cm, 39kg. tisper 58,5cm 34kg - med naturlig variasjon. GRL 60cm eller mer, tisper 55cm eller mer. Derfor kan man også kjøre spann blandet av AM og GRL når man skal ha sine hunder trekkmeritert. Mens SAM og SH må kjøres i reine SAM og SH spann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke så mye mer enn eksteriør som skiller AM og GRL, størrelsen er en del av eksteriøret men ikke engang den er nevneverdig ulik på disse to rasene.AM hanner 63,5cm, 39kg. tisper 58,5cm 34kg - med naturlig variasjon. GRL 60cm eller mer, tisper 55cm eller mer. Derfor kan man også kjøre spann blandet av AM og GRL når man skal ha sine hunder trekkmeritert. Mens SAM og SH må kjøres i reine SAM og SH spann.

Ok, så rent bruksmessig er de altså like? Og heller aldri vært noen forskjell på hvordan de ble brukt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Poenget med rasehund var opprinnelig at hver rase hadde sitt bruksområde, naturligvis med lokale varianter. Det er en betydelig mer naturlig forståelse av "rase", et begrep som egentlig ikke har noe i biologien å gjøre, enn at en rase skal "se" sånn og sånn ut, som har kommet mer og mer med moderne hundeavl (med innføringen av skrevne rasestandarder, blant annet).

Det gjelder nok for ganske mange raser, men så har du en del andre raser som er konstruert frem, valgt ut pga eksteriøret i tillegg til egenskapene. Belgeren f.eks er en av de. Siterer fra denne siden:

I Belgia var det Professor A. Reul, dyrlege i Cureghem nær Brussel,

som begynte å interessere seg for å prøve å skape en Belgisk Fårehund rase.

Med hjelp fra sine dyrlegekollegaer i hele Belgia, lykkes ham i å overtale

lokale gjetere, til å komme til Brussel sammen med sine hunder. Formål var å

danne seg en ide om hvilket "råmateriale" som var til rådighet.

Den 15. november 1891 samledes 117 Fårehunder i Cureghem. Som Prof. Reul

selv utrykker det:

"Der var 117 hunder - og ikke to av dem var lik, selvom de var søsken.

Det var til å bli fortvilet over, om det noensinne kunne være mulig å skape

en Belgisk Fårehund rase ut av en sådan "blandet salat".

Men, etter at man hadde tatt vekk de mest avvikende hundene, var det en

gruppe tilbake, som hadde noen felles egenskaper: Høyden var ca. 55 cm

(noen få var 62 cm høye, og denne størrelsen ble senere foretrukket);

vekten var ca. 18 kg; ørene var temmelig små, trekantede og oppreiste;

uttrykket var meget intelligent og hundene var alltid i bevegelse.

Legg merke til at de sorterte etter eksteriøret? Legg merke til årstallet? Det moderne hundeholdet har vart i noen århundre nå :)

Thank U:)

Jeg har veldig sans for dette stykket (under). Det sier noe om hva man risikerer å miste, om man selskaps/utstillingsavler jakthunder. Og jeg tenker det er vel så altuellt for bruks/gjeter/trekk osv.. raser:

"Når man i en jakthundrase begynner å avle med sikte på å få fram selskapshunder, er det ikke bare rasens jaktegenskaper som blir dårligere. Den blir dårligere også som selskapshund. Når en jakthundrase ikke lenger avles for det formål den ar avsatt for, blir nemlig mange av de viktige egenskapene som gjør rasen attraktiv som selskapshund borte. Det er dr.agric. og hundebokforfatter Per-Erik Sundgren ved Landbrukshögskolan i Uppsala som påpeker dette. Hans ord bør veie tungt i debatten om jakthundraser som gjennom feilaktig avl forvandles til selskapshunder.

Sundgren mener, kort sagt, at en god jakthunds egenskaper ikke bare er god nese og jaktlyst. Av den gode jakthunden kreves også egenskaper som samarbeidsvilje, lærevillighet, samt psykisk stabilitet. Disse egenskapene er nødvendig også for at hunden skal kunne være en god jakthund.

Viktige egenskaper ødelegges?.

Men når det innen en jakthundrase plutselig påbegynnes selskapsavl, tester man hos avlsdyrene ikke lenger gjennom funksjonsprøver (jaktprøver) de rent jaktlige egenskaper, og dermed helle rikke hundens evner som for eksempel samarbeidsvilje, lærevillighet og psykisk stabilitet. Avlen drives videre kun med utseendet som utgangspunkt. Denne rene eksteriøravlen fører til at mange av rasenes viktigste egenskaper sammen med mennesket blir borte. Dermed får man også en dårligere selskapshund, samtidig som man tar bort eller helt ødelegger jaktegenskapene. Det finnes atskillige eksempler på hvordan jaktegenskapene hos jakthundraser blir sterkt ødelagt eller nesten helt borte gjennom selskapshundavl: cocker spaniel, irsk setter, fox terrier etc. (og nå står beaglen for tur). Selskapshundoppdretterne har her hatt en takknemlig oppgave, ettersom praktisk talt alle jakthundraser oppfører seg bra, også som familiehunder.

Det Per-Erik Sundgren påpeker, gir klar beskjed om at de oppdretter som går inn for å forvandle jakthundrasene til selskapshundraser tar på seg et tungt ansvar, og gir seg ut på en oppgave som er mer komplisert enn man hittil i alminnelighet har kjent til.

Ikke så enkelt ..

Det er altså ikke så enkelt, hvilket mange oppdrettere synes å tro, at man kan ta individer av jakthundrasen, og hos avkommene etterhånden avle bort de rent jaktlige funksjonene, men samtidig beholde alle gode egenskaper som gjør hvalpene håndterlige og sunne i omgang med mennesker. Dette av vitenskapelige sakkunnskap underbygde faktum burde betraktes på forskjellige hold, også blant de såkalte seriøse oppdrettere.

Sundgren sier: - Man kan forvandle en jakthundrase til selskapshunder med noenlunde gode egenskaper som for eksempel samarbeidsvilje, lærervilje og psykisk stabilitet. Men det forutsetter at man klart fastsetter hvilket mål man har for rasen i dens nye rolle som selskapshund, samt hvilke krav som gjelder for rasens individer i deres nye funksjon. Det krever også at man bygger opp en test som erstatter jaktprøven, for å kunne utskille dårlige avlsdyr. Dette er nødvendig, i og med at jaktprøven setter så mye mer enn de rene jaktlige egenskaper på prøve.

- Men de forutsetninger som her er angitt, har hittil aldri fungert i praksis, når selskapshundoppdretterne har tatt hånd om en jakthundrase. Den eneste bedømmelsesgrunn som har vært tellende har vært skjønnheten. Og så lenge ikke en erstatning for funksjonsprøven finnes, er selskapsoppdrett til direkte skade for jakthundrasene, og kan ganske snart ødelegge hva en klok avl har bygget opp gjennom menneskegenerasjoner.

Fra "Jaktmarker og fiskevatten"

At man ønsker at hunder skal se ut som den rasen de er registrert som er ikke det samme som at man ønsker å avle selskapshunder, vel?

For meg handler raser om ulike egenskaper, ikke eksteriør. Når jeg skal velge rase, så velger jeg det ut i fra hvilke egenskaper jeg ønsker at hunden skal ha.

Jeg ser poenget ditt og har fått med meg at du vil ha både utseende og egenskaper. Det går jo fint så lenge det ikke er et stort skille innen rasen. Jeg vil bare ha frem at jeg synes det KUN er egenskaper (og helse) som burde kvalifisert til avl. En trekkhund burde ha lyst til å trekke for alt i hele verden. Hvis den ikke gjør det, så kan man jo bare kjøpe seg en kjøter...

Hvis du bare skal ha en trekkhund som trekker, så kjøper du deg alaska husky. Hvis man bare skal ha en hund som kan jobbe, så kan man kjøpe seg en mercher. Hvis du trenger at den er black & tan og har kort pels, så kjøp en rottman. Er du allergisk, kjøp en doodle. Helsa er forøvrig ikke noe bedre på bruksavla hunder enn det er på hunder fra utstillingslinjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det gjelder nok for ganske mange raser, men så har du en del andre raser som er konstruert frem, valgt ut pga eksteriøret i tillegg til egenskapene. Belgeren f.eks er en av de. Siterer fra denne siden:

I Belgia var det Professor A. Reul, dyrlege i Cureghem nær Brussel,

som begynte å interessere seg for å prøve å skape en Belgisk Fårehund rase.

Med hjelp fra sine dyrlegekollegaer i hele Belgia, lykkes ham i å overtale

lokale gjetere, til å komme til Brussel sammen med sine hunder. Formål var å

danne seg en ide om hvilket "råmateriale" som var til rådighet.

Den 15. november 1891 samledes 117 Fårehunder i Cureghem. Som Prof. Reul

selv utrykker det:

"Der var 117 hunder - og ikke to av dem var lik, selvom de var søsken.

Det var til å bli fortvilet over, om det noensinne kunne være mulig å skape

en Belgisk Fårehund rase ut av en sådan "blandet salat".

Men, etter at man hadde tatt vekk de mest avvikende hundene, var det en

gruppe tilbake, som hadde noen felles egenskaper: Høyden var ca. 55 cm

(noen få var 62 cm høye, og denne størrelsen ble senere foretrukket);

vekten var ca. 18 kg; ørene var temmelig små, trekantede og oppreiste;

uttrykket var meget intelligent og hundene var alltid i bevegelse.

Legg merke til at de sorterte etter eksteriøret? Legg merke til årstallet? Det moderne hundeholdet har vart i noen århundre nå :)

At man ønsker at hunder skal se ut som den rasen de er registrert som er ikke det samme som at man ønsker å avle selskapshunder, vel?

Hvis du bare skal ha en trekkhund som trekker, så kjøper du deg alaska husky. Hvis man bare skal ha en hund som kan jobbe, så kan man kjøpe seg en mercher. Hvis du trenger at den er black & tan og har kort pels, så kjøp en rottman. Er du allergisk, kjøp en doodle. Helsa er forøvrig ikke noe bedre på bruksavla hunder enn det er på hunder fra utstillingslinjer.

Akkurat dette er vel ikke universelt for alle raser akkurat. Mulig dte gjelder belgere, men det er ikke relevant ift bordere eller schäfere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det gjelder nok for ganske mange raser, men så har du en del andre raser som er konstruert frem, valgt ut pga eksteriøret i tillegg til egenskapene. Belgeren f.eks er en av de. Siterer fra denne siden:

I Belgia var det Professor A. Reul, dyrlege i Cureghem nær Brussel,

som begynte å interessere seg for å prøve å skape en Belgisk Fårehund rase.

Med hjelp fra sine dyrlegekollegaer i hele Belgia, lykkes ham i å overtale

lokale gjetere, til å komme til Brussel sammen med sine hunder. Formål var å

danne seg en ide om hvilket "råmateriale" som var til rådighet.

Den 15. november 1891 samledes 117 Fårehunder i Cureghem. Som Prof. Reul

selv utrykker det:

"Der var 117 hunder - og ikke to av dem var lik, selvom de var søsken.

Det var til å bli fortvilet over, om det noensinne kunne være mulig å skape

en Belgisk Fårehund rase ut av en sådan "blandet salat".

Men, etter at man hadde tatt vekk de mest avvikende hundene, var det en

gruppe tilbake, som hadde noen felles egenskaper: Høyden var ca. 55 cm

(noen få var 62 cm høye, og denne størrelsen ble senere foretrukket);

vekten var ca. 18 kg; ørene var temmelig små, trekantede og oppreiste;

uttrykket var meget intelligent og hundene var alltid i bevegelse.

Legg merke til at de sorterte etter eksteriøret? Legg merke til årstallet? Det moderne hundeholdet har vart i noen århundre nå :)

At man ønsker at hunder skal se ut som den rasen de er registrert som er ikke det samme som at man ønsker å avle selskapshunder, vel?

Hvis du bare skal ha en trekkhund som trekker, så kjøper du deg alaska husky. Hvis man bare skal ha en hund som kan jobbe, så kan man kjøpe seg en mercher. Hvis du trenger at den er black & tan og har kort pels, så kjøp en rottman. Er du allergisk, kjøp en doodle. Helsa er forøvrig ikke noe bedre på bruksavla hunder enn det er på hunder fra utstillingslinjer.

noen av oss vil helst ha trekkhunder som trekker, men av rasen siberian husky. Jeg har hatt mye med AH å gjøre, og for meg er ikke det rasen. Selv om jeg er klar over at "alt" unntatt trekkviljen varierer på disse. SH er hunden for meg. Og en SH er ingen god SH om den ikke jobber.

når det gjelder jaktartikkelen er vel poenget seleksjon av utseende alene.Du har kanskje sett showsettere? siden NÅR ble den pelsen smart å ha på jakt?

doodler er da ikke nødvendigvis allergivennlige...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat dette er vel ikke universelt for alle raser akkurat. Mulig dte gjelder belgere, men det er ikke relevant ift bordere eller schäfere.

Folk sliter jo med spondylose, epilepsi, hd, hjertelidelser, øyne, bruskløsning ++ Mulig dette er kun hos lp-bordere, men det er mye dritt der å.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat dette er vel ikke universelt for alle raser akkurat. Mulig dte gjelder belgere, men det er ikke relevant ift bordere eller schäfere.

Jeg vil gjerne se statistikk på at bruksavla schäfere og bordere er sunnere enn utstillingsavla schäfer og f.eks tervueren.

noen av oss vil helst ha trekkhunder som trekker, men av rasen siberian husky. Jeg har hatt mye med AH å gjøre, og for meg er ikke det rasen. Selv om jeg er klar over at "alt" unntatt trekkviljen varierer på disse. SH er hunden for meg. Og en SH er ingen god SH om den ikke jobber.

når det gjelder jaktartikkelen er vel poenget seleksjon av utseende alene.Du har kanskje sett showsettere? siden NÅR ble den pelsen smart å ha på jakt?

At man velger å stille ut hunden sin, betyr ikke at man ønsker å bedrive "selskapshundavl", eller at man ikke bruker den ellers. Den ultimate hund både ser ut som den rasen den er, og har de arbeidsegenskapene den skal ha. Det er det man burde strebe etter i avl, ikke nøye seg med halvparten av rasepakka.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil gjerne se statistikk på at bruksavla schäfere og bordere er sunnere enn utstillingsavla schäfer og f.eks tervueren.

At man velger å stille ut hunden sin, betyr ikke at man ønsker å bedrive "selskapshundavl", eller at man ikke bruker den ellers. Den ultimate hund både ser ut som den rasen den er, og har de arbeidsegenskapene den skal ha. Det er det man burde strebe etter i avl, ikke nøye seg med halvparten av rasepakka.

problemet er når en KUN bryr seg om eksteriørutstilling og resultater derfra.
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At man ønsker at hunder skal se ut som den rasen de er registrert som er ikke det samme som at man ønsker å avle selskapshunder, vel?

Artikkelen sikter i så måte til den rene eksteriøravlen. Om man kaller det selskaps eller utstillingsavl blir ett fett. Resultatet er det samme; ubrukelige hunder med pent og gjerne ekstremt eksteriør. Og desværre ofte dårlige inni hodene også.

Hvis du bare skal ha en trekkhund som trekker, så kjøper du deg alaska husky. Hvis man bare skal ha en hund som kan jobbe, så kan man kjøpe seg en mercher. Hvis du trenger at den er black & tan og har kort pels, så kjøp en rottman. Er du allergisk, kjøp en doodle. Helsa er forøvrig ikke noe bedre på bruksavla hunder enn det er på hunder fra utstillingslinjer.

Mulig det gjelder Belgere, det skal jeg ikke uttale meg om. Men som Gråtass sier, og nevner eksempler på, er det ikke realiteten for endel andre raser. Delte jakthundraser er et knalleksempel her. Der jakthundene MÅ være friske for å fungere (og fungerer de ikke = ingen avl) Er det ikke så farlig for selskaps/utstillingshunder hunder som alikevel ikke skal tåle noen særlig fysisk belastning. Dermed blir selekteringen svært ulik på de forskjellige retningene innen rasene...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg uenig i. Vet om mange jakthunder med dårlige kropper som har både hd og spondylose, men de jakter på ren vilje og drifter. Det er vel ingen som ikke mener at spondylose har økt mye på setter bla annet de siste årene. Gemyttene er vel også blitt skadelidene etterhvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Artikkelen sikter i så måte til den rene eksteriøravlen. Om man kaller det selskaps eller utstillingsavl blir ett fett. Resultatet er det samme; ubrukelige hunder med pent og gjerne ekstremt eksteriør. Og desværre ofte dårlige inni hodene også.

Jeg gjentar meg selv i det kjedsommelige, men det som er ønskelig, er altså en hund som er rasetypisk, både eksteriørt og mentalt. Det er fullt mulig å ha mer enn ett avlsmål av gangen, og når man driver med rasehundavl, så bør det være et avlsmål å avle rasetypiske hunder.

Mulig det gjelder Belgere, det skal jeg ikke uttale meg om. Men som Gråtass sier, og nevner eksempler på, er det ikke realiteten for endel andre raser. Delte jakthundraser er et knalleksempel her. Der jakthundene MÅ være friske for å fungere (og fungerer de ikke = ingen avl) Er det ikke så farlig for selskaps/utstillingshunder hunder som alikevel ikke skal tåle noen særlig fysisk belastning. Dermed blir selekteringen svært ulik på de forskjellige retningene innen rasene...

Jeg ser at Gråtass sier at det ikke er relevant i forhold til BC og bruksschäfer, men jeg må ha gått glipp av eksemplene hennes, for de har ikke jeg sett. Du vil kanskje finne de for meg?

Det er bare bullshit at en hund må være frisk for å fungere. Seriøst, jeg har sett bikkjer jobbe til de stuper, de blir holdt oppe på drifter og arbeidslyst. At de jobber, betyr hverken at de er friske eller at de har et funksjonalbelt eksteriør, det betyr bare at de har arbeidslyst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg uenig i. Vet om mange jakthunder med dårlige kropper som har både hd og spondylose, men de jakter på ren vilje og drifter. Det er vel ingen som ikke mener at spondylose har økt mye på setter bla annet de siste årene. Gemyttene er vel også blitt skadelidene etterhvert.

Settere skal jeg ikke uttale meg alt for mye om, men innenfor drivende og stillende hunder er helsa jevnt langt over snittet for selskapsavlede hunder;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...