Gå til innhold
Hundesonen.no

Skille innad i rasen( show/bruks/etc.)


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Nei? Men hvor ofte må jeg gjenta at jeg ønsker meg en hund som kan jobbe OG ser ut som den rasen den er da? Jeg mener, hva er poenget med rasehund om det er det samme hvordan den ser ut? Da er det jo bare å kjøpe seg en kjøter da?

Helt riktig. Akkurat som at bruksegenskaper ikke sier så innmari mye om sunne konstruksjoner og helse. Igjen. Jeg vil ha hele pakka. En sunn, frisk, pen og arbeidssom hund.

Jeg er helt enig med deg i dette!

Ville jeg hatt "rein trekkhund" hadde jeg hatt en AH, en blandingshund avlet etter kun trekkegenskaper. men det vil jeg ikke. Jeg vil ha en Siberian Husky. og med den rasen kommer POLAR pels og et bestemt eksteriør. Inkludert et par biter som nesten utelukkende er kosmetiske (som øreplassering), men som allikevel er rasetypiske.

Nå kjenner jeg vel så mye til arbeidslinjer som utstillingslinjer av min rase og har tatt et veloverveid valg. Ang helse så er den MINST like bra på en av utstillingslinjer. Det de til en viss (eller stor) grad mangler er arbeidsmentaliteten, "trekkhodet". For all del en viktig egenskap, men langt i fra det enste som er rasen Siberian Husky!

og bare så det er sagt så er det en del hunder av såkalte arbeidslinjer som ikke har noe nevneverdig med "trekkhode" de heller. Ikke at det gjør manglen på egenskapen noe bedre, men det viser at det er stor variasjon uavhengig av linjer bak hunden (som til syvende og sist alle kommer fra en håndfull hunder som ble tatt med fra Alaska til New England på midten av 1920 tallet)

Spør du meg så er "trusselen" mot enhver rase, delt eller ikke, alle de som avler på måfå, uten noen form for testing, uten noen mål og mening. Og alle de som ikke er ærlig i forhold til hva de faktisk har!

Blir som om jeg hadde sagt mine fint kan løpe Iditarod, det har jeg jo ikke noe grunnlag for å hevde! (og mange hunder selges jo med lovnader som oppdretter ikke har noe grunnlag for).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 249
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hva med de som ønsker seg begge deler? En hund som gjør det bra i utstillingsringen og innen annen hundesport? Må det alltid bli enten eller? Jeg synes i alle fall at det er flott at det fremdeles er

Ja, for border collie er det full krig. Men utseende messig er det ikke alltid så stor forskjell. Man finner gode gjeterhunder som ser veldig like ut som show-variantene, men i brukslinjene kan man i

Hvis ikke dette er gjeting, så vet ikke jeg! Gjeterkaninen sin det tenker jeg, den har iallefall predatoradferden sin i orden.

Jeg mener, hva er poenget med rasehund om det er det samme hvordan den ser ut? Da er det jo bare å kjøpe seg en kjøter da?

Poenget med rasehund var opprinnelig at hver rase hadde sitt bruksområde, naturligvis med lokale varianter. Det er en betydelig mer naturlig forståelse av "rase", et begrep som egentlig ikke har noe i biologien å gjøre, enn at en rase skal "se" sånn og sånn ut, som har kommet mer og mer med moderne hundeavl (med innføringen av skrevne rasestandarder, blant annet).

For du tror vel ikke alle hunder vil slutte å være forskjellige i utseende, og se ut som en ulv igjen, om vi slutter å avle etter utseende?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig med deg i dette!

Ville jeg hatt "rein trekkhund" hadde jeg hatt en AH, en blandingshund avlet etter kun trekkegenskaper. men det vil jeg ikke. Jeg vil ha en Siberian Husky. og med den rasen kommer POLAR pels og et bestemt eksteriør. Inkludert et par biter som nesten utelukkende er kosmetiske (som øreplassering), men som allikevel er rasetypiske.

Nå kjenner jeg vel så mye til arbeidslinjer som utstillingslinjer av min rase og har tatt et veloverveid valg. Ang helse så er den MINST like bra på en av utstillingslinjer. Det de til en viss (eller stor) grad mangler er arbeidsmentaliteten, "trekkhodet". For all del en viktig egenskap, men langt i fra det enste som er rasen Siberian Husky!

og bare så det er sagt så er det en del hunder av såkalte arbeidslinjer som ikke har noe nevneverdig med "trekkhode" de heller. Ikke at det gjør manglen på egenskapen noe bedre, men det viser at det er stor variasjon uavhengig av linjer bak hunden (som til syvende og sist alle kommer fra en håndfull hunder som ble tatt med fra Alaska til New England på midten av 1920 tallet)

Spør du meg så er "trusselen" mot enhver rase, delt eller ikke, alle de som avler på måfå, uten noen form for testing, uten noen mål og mening. Og alle de som ikke er ærlig i forhold til hva de faktisk har!

Blir som om jeg hadde sagt mine fint kan løpe Iditarod, det har jeg jo ikke noe grunnlag for å hevde! (og mange hunder selges jo med lovnader som oppdretter ikke har noe grunnlag for).

Dette utsagnet (min utheving) er det jeg absolutt ikke kan forstå. Det er det som definerer en rase i min verden, en hund som innehar den rasetypiske egenskapen, uansett ørestilling. Det blir som å si at vi kan avle på bc'er som ikke gjeter elelr schäferhunder som ikke går spor fordi det er ikke viktig med de rasetypiske egenskapene.. Det er jo det som gjør rasen. Uten de rasetypiske egenskapene så er det jo bare en stor pelsete polarhund, en middelsstor lite homogen britisk grensehund eller en stor tysk selskapshund..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette utsagnet (min utheving) er det jeg absolutt ikke kan forstå. Det er det som definerer en rase i min verden, en hund som innehar den rasetypiske egenskapen, uansett ørestilling. Det blir som å si at vi kan avle på bc'er som ikke gjeter elelr schäferhunder som ikke går spor fordi det er ikke viktig med de rasetypiske egenskapene.. Det er jo det som gjør rasen. Uten de rasetypiske egenskapene så er det jo bare en stor pelsete polarhund, en middelsstor lite homogen britisk grensehund eller en stor tysk selskapshund..

Thank U:)

Jeg har veldig sans for dette stykket (under). Det sier noe om hva man risikerer å miste, om man selskaps/utstillingsavler jakthunder. Og jeg tenker det er vel så altuellt for bruks/gjeter/trekk osv.. raser:

"Når man i en jakthundrase begynner å avle med sikte på å få fram selskapshunder, er det ikke bare rasens jaktegenskaper som blir dårligere. Den blir dårligere også som selskapshund. Når en jakthundrase ikke lenger avles for det formål den ar avsatt for, blir nemlig mange av de viktige egenskapene som gjør rasen attraktiv som selskapshund borte. Det er dr.agric. og hundebokforfatter Per-Erik Sundgren ved Landbrukshögskolan i Uppsala som påpeker dette. Hans ord bør veie tungt i debatten om jakthundraser som gjennom feilaktig avl forvandles til selskapshunder.

Sundgren mener, kort sagt, at en god jakthunds egenskaper ikke bare er god nese og jaktlyst. Av den gode jakthunden kreves også egenskaper som samarbeidsvilje, lærevillighet, samt psykisk stabilitet. Disse egenskapene er nødvendig også for at hunden skal kunne være en god jakthund.

Viktige egenskaper ødelegges?.

Men når det innen en jakthundrase plutselig påbegynnes selskapsavl, tester man hos avlsdyrene ikke lenger gjennom funksjonsprøver (jaktprøver) de rent jaktlige egenskaper, og dermed helle rikke hundens evner som for eksempel samarbeidsvilje, lærevillighet og psykisk stabilitet. Avlen drives videre kun med utseendet som utgangspunkt. Denne rene eksteriøravlen fører til at mange av rasenes viktigste egenskaper sammen med mennesket blir borte. Dermed får man også en dårligere selskapshund, samtidig som man tar bort eller helt ødelegger jaktegenskapene. Det finnes atskillige eksempler på hvordan jaktegenskapene hos jakthundraser blir sterkt ødelagt eller nesten helt borte gjennom selskapshundavl: cocker spaniel, irsk setter, fox terrier etc. (og nå står beaglen for tur). Selskapshundoppdretterne har her hatt en takknemlig oppgave, ettersom praktisk talt alle jakthundraser oppfører seg bra, også som familiehunder.

Det Per-Erik Sundgren påpeker, gir klar beskjed om at de oppdretter som går inn for å forvandle jakthundrasene til selskapshundraser tar på seg et tungt ansvar, og gir seg ut på en oppgave som er mer komplisert enn man hittil i alminnelighet har kjent til.

Ikke så enkelt ..

Det er altså ikke så enkelt, hvilket mange oppdrettere synes å tro, at man kan ta individer av jakthundrasen, og hos avkommene etterhånden avle bort de rent jaktlige funksjonene, men samtidig beholde alle gode egenskaper som gjør hvalpene håndterlige og sunne i omgang med mennesker. Dette av vitenskapelige sakkunnskap underbygde faktum burde betraktes på forskjellige hold, også blant de såkalte seriøse oppdrettere.

Sundgren sier: - Man kan forvandle en jakthundrase til selskapshunder med noenlunde gode egenskaper som for eksempel samarbeidsvilje, lærervilje og psykisk stabilitet. Men det forutsetter at man klart fastsetter hvilket mål man har for rasen i dens nye rolle som selskapshund, samt hvilke krav som gjelder for rasens individer i deres nye funksjon. Det krever også at man bygger opp en test som erstatter jaktprøven, for å kunne utskille dårlige avlsdyr. Dette er nødvendig, i og med at jaktprøven setter så mye mer enn de rene jaktlige egenskaper på prøve.

- Men de forutsetninger som her er angitt, har hittil aldri fungert i praksis, når selskapshundoppdretterne har tatt hånd om en jakthundrase. Den eneste bedømmelsesgrunn som har vært tellende har vært skjønnheten. Og så lenge ikke en erstatning for funksjonsprøven finnes, er selskapsoppdrett til direkte skade for jakthundrasene, og kan ganske snart ødelegge hva en klok avl har bygget opp gjennom menneskegenerasjoner.

Fra "Jaktmarker og fiskevatten"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette utsagnet (min utheving) er det jeg absolutt ikke kan forstå. Det er det som definerer en rase i min verden, en hund som innehar den rasetypiske egenskapen, uansett ørestilling. Det blir som å si at vi kan avle på bc'er som ikke gjeter elelr schäferhunder som ikke går spor fordi det er ikke viktig med de rasetypiske egenskapene.. Det er jo det som gjør rasen. Uten de rasetypiske egenskapene så er det jo bare en stor pelsete polarhund, en middelsstor lite homogen britisk grensehund eller en stor tysk selskapshund..

Hvis man BARE skal ha trekkegenskapene så har man en AH (som jeg også skriver over)! og det er like liten en SH. Derfor er en Siberian Husky mer enn trekkegenskaper.

Forskjellen på Grønlandshund og Alaska Malamute er kun noen ekteriøre trekk og historisk opphavsområde. Forskjellen på en Siberian Husky og en Alaska Husky er en rasegodkjenning, eksteriøre trekk og aner fra Sibir.

Det man ser av forskjellen på disse rasene er det eksteriøre, man ser ikke historien. Dermed er det også viktig del av det å være en rasehund. Nå har Siberian Husky alltid vært en rase med store eksteriøre forskjeller, det er det fortsatt. Og det tar standarden høyde for. Det har jeg heller ingen problemer med overhodet.

Men når en Siberian Husky ser ut som de minst polare Alaskans (disse har jeg ikke sett noe til i Norge, men fra andre steder) så er det like feil for meg som at en Siberian ikke trekker. Hunden må både ha raseegenskaper og rasetypisk utseende for å være en god Siberian Husky!

Så får det være opp til den ekelte i forhold til hva og hvordan de bruker hundene hva som veier tyngst. JEG synes en hund som har gått flere MD eller LD har bevist at den er en trekkhund med egenskapene i behold, fordi om andre ikke er fornøyde før de vinner løpet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forskjellen på Grønlandshund og Alaska Malamute er kun noen ekteriøre trekk og historisk opphavsområde. Forskjellen på en Siberian Husky og en Alaska Husky er en rasegodkjenning, eksteriøre trekk og aner fra Sibir.

Jøss, trodde da virkelig det var mer enn eksteriøret skilte dem. Størrelse som spilte inn på løpesett, lengde og fart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei? Men hvor ofte må jeg gjenta at jeg ønsker meg en hund som kan jobbe OG ser ut som den rasen den er da? Jeg mener, hva er poenget med rasehund om det er det samme hvordan den ser ut? Da er det jo bare å kjøpe seg en kjøter da?

For meg handler raser om ulike egenskaper, ikke eksteriør. Når jeg skal velge rase, så velger jeg det ut i fra hvilke egenskaper jeg ønsker at hunden skal ha.

Jeg ser poenget ditt og har fått med meg at du vil ha både utseende og egenskaper. Det går jo fint så lenge det ikke er et stort skille innen rasen. Jeg vil bare ha frem at jeg synes det KUN er egenskaper (og helse) som burde kvalifisert til avl. En trekkhund burde ha lyst til å trekke for alt i hele verden. Hvis den ikke gjør det, så kan man jo bare kjøpe seg en kjøter...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg er en av dem som setter arbeidshodet til SH veldig høyt. Men jeg synes også SH skal se ut som SH. Går vi tilbake i tid, laangt tilbake, så tror jeg nok chuchifolket også verdsatte arbeidsviljen til sine hunder høyt. Det var jo derfor de hadde dem, først og fremst. JEG mener derfor at i avl av siberian husky, skal trekkvilje/arbeidshode selekteres strengt. I den grad at om bikkja er aldri så pen og flott- trekker den dårlig, så er den ikke avlskandidat. På samme måte: ser hunden ut som en sagkrakk (Dårlig bygget), eller som tynnpelset AH (lite rasetypisk), så er det heller ikke noen avlskandidat. her mener jeg da at en godt bygget hund og rasetypisk hund- det er en funksjonell hund... Det er bare det, at ikke alle er enige i hva som er funksjonellt. Ikke må det bli for ekstremt heller.

Og når vi snakker om å "være fornøyd" resultatmessig, det er faktisk SH spann som klarer å plassere seg høyt på resultatlistene blandt AH spann. Uten at de er "stygge". Når det er sagt, må man jo ikke kjøre løp for å sette pris på gode trekkhunder. Kjører man hund, er det fryktelig lite motiverende å se slappe bakliner, dårlige bevegelser osv.

En trekkhund skal kunne trekke. Og det burde den gjøre bedre enn naboens golden retreiever! (ikke et vondt ord om golden altså. min onkel hadde en som var riktig så flink til å trekke folk på ski)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innenfor salukimiljøet har det blitt en greie å si at "if it looks like a saluki and runs like a saluki, then it's a saluki" (fra "if it looks like a duck, swims like a duck and quacks like a duck, it's a duck"). Jeg nøyer meg vel egentlig med "if it runs like a saluki", da jeg tror salukiens utseende (og all dens variasjon) har veldig mye med deres mentale og fysiske egenskaper å gjøre. En greyhound eller en whippet har et helt annet løpesett, og ser dermed også ganske annerledes ut selv om det er samme type hund og de historisk sett har hatt noe like arbeidsoppgaver. Det er mer enn nok for meg. God helse, mentale egenskaper, og fysikk til å utføre det den skal, så har vi ikke bare en god hund - men en god rasehund.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jøss, trodde da virkelig det var mer enn eksteriøret skilte dem. Størrelse som spilte inn på løpesett, lengde og fart.

Det er ikke så mye mer enn eksteriør som skiller AM og GRL, størrelsen er en del av eksteriøret men ikke engang den er nevneverdig ulik på disse to rasene.AM hanner 63,5cm, 39kg. tisper 58,5cm 34kg - med naturlig variasjon. GRL 60cm eller mer, tisper 55cm eller mer. Derfor kan man også kjøre spann blandet av AM og GRL når man skal ha sine hunder trekkmeritert. Mens SAM og SH må kjøres i reine SAM og SH spann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke så mye mer enn eksteriør som skiller AM og GRL, størrelsen er en del av eksteriøret men ikke engang den er nevneverdig ulik på disse to rasene.AM hanner 63,5cm, 39kg. tisper 58,5cm 34kg - med naturlig variasjon. GRL 60cm eller mer, tisper 55cm eller mer. Derfor kan man også kjøre spann blandet av AM og GRL når man skal ha sine hunder trekkmeritert. Mens SAM og SH må kjøres i reine SAM og SH spann.

Ok, så rent bruksmessig er de altså like? Og heller aldri vært noen forskjell på hvordan de ble brukt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Poenget med rasehund var opprinnelig at hver rase hadde sitt bruksområde, naturligvis med lokale varianter. Det er en betydelig mer naturlig forståelse av "rase", et begrep som egentlig ikke har noe i biologien å gjøre, enn at en rase skal "se" sånn og sånn ut, som har kommet mer og mer med moderne hundeavl (med innføringen av skrevne rasestandarder, blant annet).

Det gjelder nok for ganske mange raser, men så har du en del andre raser som er konstruert frem, valgt ut pga eksteriøret i tillegg til egenskapene. Belgeren f.eks er en av de. Siterer fra denne siden:

I Belgia var det Professor A. Reul, dyrlege i Cureghem nær Brussel,

som begynte å interessere seg for å prøve å skape en Belgisk Fårehund rase.

Med hjelp fra sine dyrlegekollegaer i hele Belgia, lykkes ham i å overtale

lokale gjetere, til å komme til Brussel sammen med sine hunder. Formål var å

danne seg en ide om hvilket "råmateriale" som var til rådighet.

Den 15. november 1891 samledes 117 Fårehunder i Cureghem. Som Prof. Reul

selv utrykker det:

"Der var 117 hunder - og ikke to av dem var lik, selvom de var søsken.

Det var til å bli fortvilet over, om det noensinne kunne være mulig å skape

en Belgisk Fårehund rase ut av en sådan "blandet salat".

Men, etter at man hadde tatt vekk de mest avvikende hundene, var det en

gruppe tilbake, som hadde noen felles egenskaper: Høyden var ca. 55 cm

(noen få var 62 cm høye, og denne størrelsen ble senere foretrukket);

vekten var ca. 18 kg; ørene var temmelig små, trekantede og oppreiste;

uttrykket var meget intelligent og hundene var alltid i bevegelse.

Legg merke til at de sorterte etter eksteriøret? Legg merke til årstallet? Det moderne hundeholdet har vart i noen århundre nå :)

Thank U:)

Jeg har veldig sans for dette stykket (under). Det sier noe om hva man risikerer å miste, om man selskaps/utstillingsavler jakthunder. Og jeg tenker det er vel så altuellt for bruks/gjeter/trekk osv.. raser:

"Når man i en jakthundrase begynner å avle med sikte på å få fram selskapshunder, er det ikke bare rasens jaktegenskaper som blir dårligere. Den blir dårligere også som selskapshund. Når en jakthundrase ikke lenger avles for det formål den ar avsatt for, blir nemlig mange av de viktige egenskapene som gjør rasen attraktiv som selskapshund borte. Det er dr.agric. og hundebokforfatter Per-Erik Sundgren ved Landbrukshögskolan i Uppsala som påpeker dette. Hans ord bør veie tungt i debatten om jakthundraser som gjennom feilaktig avl forvandles til selskapshunder.

Sundgren mener, kort sagt, at en god jakthunds egenskaper ikke bare er god nese og jaktlyst. Av den gode jakthunden kreves også egenskaper som samarbeidsvilje, lærevillighet, samt psykisk stabilitet. Disse egenskapene er nødvendig også for at hunden skal kunne være en god jakthund.

Viktige egenskaper ødelegges?.

Men når det innen en jakthundrase plutselig påbegynnes selskapsavl, tester man hos avlsdyrene ikke lenger gjennom funksjonsprøver (jaktprøver) de rent jaktlige egenskaper, og dermed helle rikke hundens evner som for eksempel samarbeidsvilje, lærevillighet og psykisk stabilitet. Avlen drives videre kun med utseendet som utgangspunkt. Denne rene eksteriøravlen fører til at mange av rasenes viktigste egenskaper sammen med mennesket blir borte. Dermed får man også en dårligere selskapshund, samtidig som man tar bort eller helt ødelegger jaktegenskapene. Det finnes atskillige eksempler på hvordan jaktegenskapene hos jakthundraser blir sterkt ødelagt eller nesten helt borte gjennom selskapshundavl: cocker spaniel, irsk setter, fox terrier etc. (og nå står beaglen for tur). Selskapshundoppdretterne har her hatt en takknemlig oppgave, ettersom praktisk talt alle jakthundraser oppfører seg bra, også som familiehunder.

Det Per-Erik Sundgren påpeker, gir klar beskjed om at de oppdretter som går inn for å forvandle jakthundrasene til selskapshundraser tar på seg et tungt ansvar, og gir seg ut på en oppgave som er mer komplisert enn man hittil i alminnelighet har kjent til.

Ikke så enkelt ..

Det er altså ikke så enkelt, hvilket mange oppdrettere synes å tro, at man kan ta individer av jakthundrasen, og hos avkommene etterhånden avle bort de rent jaktlige funksjonene, men samtidig beholde alle gode egenskaper som gjør hvalpene håndterlige og sunne i omgang med mennesker. Dette av vitenskapelige sakkunnskap underbygde faktum burde betraktes på forskjellige hold, også blant de såkalte seriøse oppdrettere.

Sundgren sier: - Man kan forvandle en jakthundrase til selskapshunder med noenlunde gode egenskaper som for eksempel samarbeidsvilje, lærervilje og psykisk stabilitet. Men det forutsetter at man klart fastsetter hvilket mål man har for rasen i dens nye rolle som selskapshund, samt hvilke krav som gjelder for rasens individer i deres nye funksjon. Det krever også at man bygger opp en test som erstatter jaktprøven, for å kunne utskille dårlige avlsdyr. Dette er nødvendig, i og med at jaktprøven setter så mye mer enn de rene jaktlige egenskaper på prøve.

- Men de forutsetninger som her er angitt, har hittil aldri fungert i praksis, når selskapshundoppdretterne har tatt hånd om en jakthundrase. Den eneste bedømmelsesgrunn som har vært tellende har vært skjønnheten. Og så lenge ikke en erstatning for funksjonsprøven finnes, er selskapsoppdrett til direkte skade for jakthundrasene, og kan ganske snart ødelegge hva en klok avl har bygget opp gjennom menneskegenerasjoner.

Fra "Jaktmarker og fiskevatten"

At man ønsker at hunder skal se ut som den rasen de er registrert som er ikke det samme som at man ønsker å avle selskapshunder, vel?

For meg handler raser om ulike egenskaper, ikke eksteriør. Når jeg skal velge rase, så velger jeg det ut i fra hvilke egenskaper jeg ønsker at hunden skal ha.

Jeg ser poenget ditt og har fått med meg at du vil ha både utseende og egenskaper. Det går jo fint så lenge det ikke er et stort skille innen rasen. Jeg vil bare ha frem at jeg synes det KUN er egenskaper (og helse) som burde kvalifisert til avl. En trekkhund burde ha lyst til å trekke for alt i hele verden. Hvis den ikke gjør det, så kan man jo bare kjøpe seg en kjøter...

Hvis du bare skal ha en trekkhund som trekker, så kjøper du deg alaska husky. Hvis man bare skal ha en hund som kan jobbe, så kan man kjøpe seg en mercher. Hvis du trenger at den er black & tan og har kort pels, så kjøp en rottman. Er du allergisk, kjøp en doodle. Helsa er forøvrig ikke noe bedre på bruksavla hunder enn det er på hunder fra utstillingslinjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det gjelder nok for ganske mange raser, men så har du en del andre raser som er konstruert frem, valgt ut pga eksteriøret i tillegg til egenskapene. Belgeren f.eks er en av de. Siterer fra denne siden:

I Belgia var det Professor A. Reul, dyrlege i Cureghem nær Brussel,

som begynte å interessere seg for å prøve å skape en Belgisk Fårehund rase.

Med hjelp fra sine dyrlegekollegaer i hele Belgia, lykkes ham i å overtale

lokale gjetere, til å komme til Brussel sammen med sine hunder. Formål var å

danne seg en ide om hvilket "råmateriale" som var til rådighet.

Den 15. november 1891 samledes 117 Fårehunder i Cureghem. Som Prof. Reul

selv utrykker det:

"Der var 117 hunder - og ikke to av dem var lik, selvom de var søsken.

Det var til å bli fortvilet over, om det noensinne kunne være mulig å skape

en Belgisk Fårehund rase ut av en sådan "blandet salat".

Men, etter at man hadde tatt vekk de mest avvikende hundene, var det en

gruppe tilbake, som hadde noen felles egenskaper: Høyden var ca. 55 cm

(noen få var 62 cm høye, og denne størrelsen ble senere foretrukket);

vekten var ca. 18 kg; ørene var temmelig små, trekantede og oppreiste;

uttrykket var meget intelligent og hundene var alltid i bevegelse.

Legg merke til at de sorterte etter eksteriøret? Legg merke til årstallet? Det moderne hundeholdet har vart i noen århundre nå :)

At man ønsker at hunder skal se ut som den rasen de er registrert som er ikke det samme som at man ønsker å avle selskapshunder, vel?

Hvis du bare skal ha en trekkhund som trekker, så kjøper du deg alaska husky. Hvis man bare skal ha en hund som kan jobbe, så kan man kjøpe seg en mercher. Hvis du trenger at den er black & tan og har kort pels, så kjøp en rottman. Er du allergisk, kjøp en doodle. Helsa er forøvrig ikke noe bedre på bruksavla hunder enn det er på hunder fra utstillingslinjer.

Akkurat dette er vel ikke universelt for alle raser akkurat. Mulig dte gjelder belgere, men det er ikke relevant ift bordere eller schäfere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det gjelder nok for ganske mange raser, men så har du en del andre raser som er konstruert frem, valgt ut pga eksteriøret i tillegg til egenskapene. Belgeren f.eks er en av de. Siterer fra denne siden:

I Belgia var det Professor A. Reul, dyrlege i Cureghem nær Brussel,

som begynte å interessere seg for å prøve å skape en Belgisk Fårehund rase.

Med hjelp fra sine dyrlegekollegaer i hele Belgia, lykkes ham i å overtale

lokale gjetere, til å komme til Brussel sammen med sine hunder. Formål var å

danne seg en ide om hvilket "råmateriale" som var til rådighet.

Den 15. november 1891 samledes 117 Fårehunder i Cureghem. Som Prof. Reul

selv utrykker det:

"Der var 117 hunder - og ikke to av dem var lik, selvom de var søsken.

Det var til å bli fortvilet over, om det noensinne kunne være mulig å skape

en Belgisk Fårehund rase ut av en sådan "blandet salat".

Men, etter at man hadde tatt vekk de mest avvikende hundene, var det en

gruppe tilbake, som hadde noen felles egenskaper: Høyden var ca. 55 cm

(noen få var 62 cm høye, og denne størrelsen ble senere foretrukket);

vekten var ca. 18 kg; ørene var temmelig små, trekantede og oppreiste;

uttrykket var meget intelligent og hundene var alltid i bevegelse.

Legg merke til at de sorterte etter eksteriøret? Legg merke til årstallet? Det moderne hundeholdet har vart i noen århundre nå :)

At man ønsker at hunder skal se ut som den rasen de er registrert som er ikke det samme som at man ønsker å avle selskapshunder, vel?

Hvis du bare skal ha en trekkhund som trekker, så kjøper du deg alaska husky. Hvis man bare skal ha en hund som kan jobbe, så kan man kjøpe seg en mercher. Hvis du trenger at den er black & tan og har kort pels, så kjøp en rottman. Er du allergisk, kjøp en doodle. Helsa er forøvrig ikke noe bedre på bruksavla hunder enn det er på hunder fra utstillingslinjer.

noen av oss vil helst ha trekkhunder som trekker, men av rasen siberian husky. Jeg har hatt mye med AH å gjøre, og for meg er ikke det rasen. Selv om jeg er klar over at "alt" unntatt trekkviljen varierer på disse. SH er hunden for meg. Og en SH er ingen god SH om den ikke jobber.

når det gjelder jaktartikkelen er vel poenget seleksjon av utseende alene.Du har kanskje sett showsettere? siden NÅR ble den pelsen smart å ha på jakt?

doodler er da ikke nødvendigvis allergivennlige...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat dette er vel ikke universelt for alle raser akkurat. Mulig dte gjelder belgere, men det er ikke relevant ift bordere eller schäfere.

Folk sliter jo med spondylose, epilepsi, hd, hjertelidelser, øyne, bruskløsning ++ Mulig dette er kun hos lp-bordere, men det er mye dritt der å.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat dette er vel ikke universelt for alle raser akkurat. Mulig dte gjelder belgere, men det er ikke relevant ift bordere eller schäfere.

Jeg vil gjerne se statistikk på at bruksavla schäfere og bordere er sunnere enn utstillingsavla schäfer og f.eks tervueren.

noen av oss vil helst ha trekkhunder som trekker, men av rasen siberian husky. Jeg har hatt mye med AH å gjøre, og for meg er ikke det rasen. Selv om jeg er klar over at "alt" unntatt trekkviljen varierer på disse. SH er hunden for meg. Og en SH er ingen god SH om den ikke jobber.

når det gjelder jaktartikkelen er vel poenget seleksjon av utseende alene.Du har kanskje sett showsettere? siden NÅR ble den pelsen smart å ha på jakt?

At man velger å stille ut hunden sin, betyr ikke at man ønsker å bedrive "selskapshundavl", eller at man ikke bruker den ellers. Den ultimate hund både ser ut som den rasen den er, og har de arbeidsegenskapene den skal ha. Det er det man burde strebe etter i avl, ikke nøye seg med halvparten av rasepakka.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil gjerne se statistikk på at bruksavla schäfere og bordere er sunnere enn utstillingsavla schäfer og f.eks tervueren.

At man velger å stille ut hunden sin, betyr ikke at man ønsker å bedrive "selskapshundavl", eller at man ikke bruker den ellers. Den ultimate hund både ser ut som den rasen den er, og har de arbeidsegenskapene den skal ha. Det er det man burde strebe etter i avl, ikke nøye seg med halvparten av rasepakka.

problemet er når en KUN bryr seg om eksteriørutstilling og resultater derfra.
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At man ønsker at hunder skal se ut som den rasen de er registrert som er ikke det samme som at man ønsker å avle selskapshunder, vel?

Artikkelen sikter i så måte til den rene eksteriøravlen. Om man kaller det selskaps eller utstillingsavl blir ett fett. Resultatet er det samme; ubrukelige hunder med pent og gjerne ekstremt eksteriør. Og desværre ofte dårlige inni hodene også.

Hvis du bare skal ha en trekkhund som trekker, så kjøper du deg alaska husky. Hvis man bare skal ha en hund som kan jobbe, så kan man kjøpe seg en mercher. Hvis du trenger at den er black & tan og har kort pels, så kjøp en rottman. Er du allergisk, kjøp en doodle. Helsa er forøvrig ikke noe bedre på bruksavla hunder enn det er på hunder fra utstillingslinjer.

Mulig det gjelder Belgere, det skal jeg ikke uttale meg om. Men som Gråtass sier, og nevner eksempler på, er det ikke realiteten for endel andre raser. Delte jakthundraser er et knalleksempel her. Der jakthundene MÅ være friske for å fungere (og fungerer de ikke = ingen avl) Er det ikke så farlig for selskaps/utstillingshunder hunder som alikevel ikke skal tåle noen særlig fysisk belastning. Dermed blir selekteringen svært ulik på de forskjellige retningene innen rasene...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg uenig i. Vet om mange jakthunder med dårlige kropper som har både hd og spondylose, men de jakter på ren vilje og drifter. Det er vel ingen som ikke mener at spondylose har økt mye på setter bla annet de siste årene. Gemyttene er vel også blitt skadelidene etterhvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Artikkelen sikter i så måte til den rene eksteriøravlen. Om man kaller det selskaps eller utstillingsavl blir ett fett. Resultatet er det samme; ubrukelige hunder med pent og gjerne ekstremt eksteriør. Og desværre ofte dårlige inni hodene også.

Jeg gjentar meg selv i det kjedsommelige, men det som er ønskelig, er altså en hund som er rasetypisk, både eksteriørt og mentalt. Det er fullt mulig å ha mer enn ett avlsmål av gangen, og når man driver med rasehundavl, så bør det være et avlsmål å avle rasetypiske hunder.

Mulig det gjelder Belgere, det skal jeg ikke uttale meg om. Men som Gråtass sier, og nevner eksempler på, er det ikke realiteten for endel andre raser. Delte jakthundraser er et knalleksempel her. Der jakthundene MÅ være friske for å fungere (og fungerer de ikke = ingen avl) Er det ikke så farlig for selskaps/utstillingshunder hunder som alikevel ikke skal tåle noen særlig fysisk belastning. Dermed blir selekteringen svært ulik på de forskjellige retningene innen rasene...

Jeg ser at Gråtass sier at det ikke er relevant i forhold til BC og bruksschäfer, men jeg må ha gått glipp av eksemplene hennes, for de har ikke jeg sett. Du vil kanskje finne de for meg?

Det er bare bullshit at en hund må være frisk for å fungere. Seriøst, jeg har sett bikkjer jobbe til de stuper, de blir holdt oppe på drifter og arbeidslyst. At de jobber, betyr hverken at de er friske eller at de har et funksjonalbelt eksteriør, det betyr bare at de har arbeidslyst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg uenig i. Vet om mange jakthunder med dårlige kropper som har både hd og spondylose, men de jakter på ren vilje og drifter. Det er vel ingen som ikke mener at spondylose har økt mye på setter bla annet de siste årene. Gemyttene er vel også blitt skadelidene etterhvert.

Settere skal jeg ikke uttale meg alt for mye om, men innenfor drivende og stillende hunder er helsa jevnt langt over snittet for selskapsavlede hunder;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...