Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis noen i familie/kjæresten blir allergisk


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Hundeholdet (og dyrehold generelt) definerer meg som person, og er en så stor del av livet mitt at det skal mye til for at jeg skulle avviklet hundeholdet. Per i dag har jeg ingen kjæreste, men det er ett viktig kriterie for meg at den jeg etterhvert skal dele livet med ikke er allergisk og er glad i hund. Jeg vil jo tro at en fremitidig kjæreste ville tilbragt en del tid hjemme hos meg og at vi da skulle kunne teste litt eventuelle allergier. Jeg er 100% sikker på at kjæresten måtte gått og hunden ville blitt om det hadde blitt ett problem. Jeg tror ikke jeg kunne vært sammen med noen som ikke hadde i hvert fall en viss dyreinteresse, tror rett og slett ikke personen ville kunne forstått meg og mitt liv helt om de ikke var glad i dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hva hun sier! Jeg er kynisk: Alle forhold ryker så jeg hadde ikke ofret hundene for noe som erfaringsvis kommer til å gå i grøfta åkkesom.

Jeg hadde ikke kvittet meg med hundene for en kjæreste, men for barnet blir det helt anderledes. Jeg klarer meg helt fint uten hund i de ca 18 årene Ask bor hjemme. Når han blir tenåring skal han få v

Sorry, Fyda, du er verdens kuleste bikkje og en evig kilde til latter og glede. Men om du gjør mannen eller barnet sykt, så må du dessverre flytte. Trist hadde det vært, veldig trist også, men ikke et

Hva er dine tanker om hundeallergi og forhold? Hvis du er sammen med noen som blir allergisk, hva tenker du da?

Jeg er ikke vant til å tenke på allergi. Overhodet ikke. Jeg er vokst opp i en søskenflokk på fire, og to foreldre. Ingen av oss var allergiske mot noe som helst. Jeg har aldri reagert på noe.

Eller jo! Men det er bagateller; i tenårene tålte jeg ikke nikkel (kontaktallergi fra bukseknapper, øredobber osv). Dessuten får jeg kviseaktige kuler i huden i ansiktet om jeg spiser mye epler. Og jeg tåler ikke èn bestemt type pencillin, men det er lett å unngå. Det er liksom ikke allergi i lufta og sånn. Det kan ligge epler, nikkel og pencillintabletter på bordet foran meg uten at jeg reagerer :D

Det er ting jeg er nødt til å spise eller klemme hardt mot huden for å reagere.

Så giftet jeg meg med en fyr som også var helt uten allergier, og som også har vokst opp i et hjem helt uten allergier.

Vi fikk barn, og jeg tenkte ikke et øyeblikk på at han kunne være allergisk mot noe. Det er han heller ikke. Vi har hatt marsvin og vi har hund. Kjøpte det uten å tenke et øyeblikk på at "hva hvis han blir allergisk"....

Om mannen hadde blitt allergisk? Vel, da hadde jeg kanskje avviklet han...! :P

Alt i alt så har jeg gått gjennom livet uten å behøve og forholde meg noe spesielt til allergier. Jeg har en bestevenninne som er allergisk mot noe gress-greier og pollen, men det er ikke så ille, jeg har aldri merket noe på henne. Hun sier hun er allergisk, men det er altså ikke synlig for andre.

Men HVIS sønnen min ble allergisk, så hadde jeg nok prioritert hans helse og velbefinnende og avviklet hundeholdet. Nå tyder heldigvis ingenting på at det blir nødvendig, men jeg hadde altså prioritert barn fremfor hund om det ble nødvendig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke kjæreste nå, og kommer kanskje aldri til å ha det igjen. Men min evt neste kjæreste må ikke være allergisk, for hundene ryker aldri. Ferdig snakka.

Hva hun sier! :sleep:

Jeg er kynisk: Alle forhold ryker så jeg hadde ikke ofret hundene for noe som erfaringsvis kommer til å gå i grøfta åkkesom. :D

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

C var allergisk når jeg traff han, så han var nødt til å begynne på piller for å sjekke om det hjalp. Og det gjorde det :D Hadde det ikke gjort det så hadde jeg ikke blitt seriøs med han heller.

Og det er en grunn til at jeg nøler veldig med å få barn, hva om de blir allergiske? Staffen er ikke en utehund/kennelhund så det blir uaktuelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Barn hadde kommet først, om det hadde løst seg med å bytte raser eller lage kennelanlegg ol. ville vært avhengig av alder og alvorlighetsgrad på barnet.

Bonden er heldigvis ikke allergisk. Skulle han bli det, så får vi ta det når det kommer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en del allergi i familien til samboer. Den ene søsteren hans reagerer ganske mye, så hun slet da hun var gravid og vi var på besøk. Vi har ikke noe allergi i min familie og samboeren har ikke merket noe enda, og nå har vi hatt hund i 6 år. Hvis han hadde blitt allergisk, så vet jeg at han ville gjort absolutt alt for å beholde hundene. Hvis han hadde sagt at vi måtte omplassere de så hadde det vært helt greit for meg. Han er minst like glad i hundene våre som jeg er, og det hadde nok vært tyngre for han å ikke kunne ha de lenger. Jeg tror han heller ville dødd av allergi før han hadde klart å gi de fra seg. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke kvittet meg med hundene for en kjæreste, men for barnet blir det helt anderledes. Jeg klarer meg helt fint uten hund i de ca 18 årene Ask bor hjemme. Når han blir tenåring skal han få velge selv om han vil ta medisiner og ha hund, frem til da tar jeg valget for han. Jeg lever i ca 80 - 90 år regner jeg med, å kutte ut hobbyen min for helsen hans noen år er ikke noe jeg måtte tenke på en gang.

Selvfølgelig er det kjipt, trist, surt, tomt osv. Jeg har tross alt hatt dyr mer eller mindre som livstil i 26 år , jeg er ikke vant til et liv uten jevnlig kontakt med hest og hund - helst begge deler. Men Ask er viktigst, og et hundehold med utehunder er ikke for meg..

Edit: jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i hvor 'lett' det valget blir før man har sett sin egen unge slite med å puste, slå og bite seg selv i frustrasjon osv. Sorry, ei bikkje blir bare ei bikkje da altså...

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker som så at hvis barnet har allergi, så vet man at man kan ha sjangs på hundehold igjen når barnet flytter ut, som Loke sier. Men med en samboer/ektemann, så skal man jo være sammen resten av livet (sånn i utgangspunktet) så da må man gi opp det man elsker for noen man elsker. Jeg føler at det er litt sært /uakseptabelt å skal gå ifra mannen pga en hund, ihvertfall sett med andre sine øyne. Men klart, forholdet kan jo få seg et kakk hvis man mister en stor interesse, og man føler en slags bitterhet eller hva jeg skal si.

Så da vil jeg gå ganske langt for å klare å beholde begge deler. Jeg har truet han med puddler, så vi får nå se hehe. :P Men noe skal det da bli!

Edit: Hundevennen: du føler det vel slik pga det ble slutt mellom dere da? Der og da gjorde du det vel fordi du elsket samboeren din, men det føles vel ergelig nå når det ikke funket. "miste" både samboer og hund liksom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker som så at hvis barnet har allergi, så vet man at man kan ha sjangs på hundehold igjen når barnet flytter ut, som Loke sier. Men med en samboer/ektemann, så skal man jo være sammen resten av livet (sånn i utgangspunktet) så da må man gi opp det man elsker for noen man elsker. Jeg føler at det er litt sært /uakseptabelt å skal gå ifra mannen pga en hund, ihvertfall sett med andre sine øyne. Men klart, forholdet kan jo få seg et kakk hvis man mister en stor interesse, og man føler en slags bitterhet eller hva jeg skal si.

Så da vil jeg gå ganske langt for å klare å beholde begge deler. Jeg har truet han med puddler, så vi får nå se hehe. :P Men noe skal det da bli!

Puddel? Det finnes allergivennlig mynder jo! Bedlington Terrier! :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Avvikle hundehold for en samboer er uaktuelt. Endre det er helt ok, her jeg bor nå er det feks gode muligheter til å lage stort hunderom (hunde etage) i kjelleren og dermed unngå at hundene oppholder seg i "hovedstuen/huset". Invistert i godt badeanlegg til bikkjen også i kjelleren.

"Etterhvert" kunne det muligens vært aktuelt med raseskifte, men heldigvis har jeg en rase som de fleste allergikere ikke reagerer noe særlig på :)

Når det kommer til barn hadde nok ståe vært litt annerledes, og jeg klarer ikke helt sette meg inn i den situasjonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Edit: Hundevennen: du føler det vel slik pga det ble slutt mellom dere da? Der og da gjorde du det vel fordi du elsket samboeren din, men det føles vel ergelig nå når det ikke funket. "miste" både samboer og hund liksom.

Jeg tror hovedtyngden ligger på hvordan hunden fikk det etterpå. Hunden ble dessuten avlivet syv år gammel fordi disse nye eierne ikke ville gi den en medisinsk behandling/oppfølging, de ga heller ikke beskjed til meg i forkant (kontrakten eller min åpne dør var jo null verdt) og når jeg da ringte unnskyldte de avlivningen med at den syv år gamle hunden var jo gammel. Jeg tok meg veldig god tid i prosessen før jeg valgte det hjemmet til han, men det var visst ingen garanti det, desverre.

Følelsen jeg har dratt med meg videre var at jeg sviktet hunden min totalt. For hva er meg revnende likegyldig, så kanskje er jeg en smule hard mot meg selv ;) Så jeg vil aldri omplassere en hund uten at jeg selv er kaputt, men jeg kan vurdere å ikke anskaffe meg en ny hund hvis jeg har f eks en allergiker i hus igjen. Mange tenker sikkert nå at jeg er blåst som baserer en stykk erfaring med denne konklusjonen, men det er en stykk for mye for meg. Aldri igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Loke: Hehe ja de ser ut som krøllete mynder :ahappy: Hadde de bare vært like store som kongepudler så kanskje.

Og JeanetteH. Et eget stort hunderom/etasje i huset var også lurt. Hvis man har muligheter til det.

Bare for å fortsette off- topic litt: I går møtte vi en gammel dame som var dyrt og hellig overbevist om at Mozza var en storpuddel... Og ikke en valp, heller: "eeer det ikke en koongepuddel? Hun ser heeelt ut som en kongepuddel, jo! Min søster hadde kongepudler skjønner du, så de veet jeg da virkelig hvordan ser ut!" :lol:

Når det gjelder temaet, så kommer jo mye an på graden av allergi. Hadde samboeren (eller jeg for den sags skyld) blitt allergiske, er det nok mye forskjellig jeg ville prøvd før jeg hadde kastet noen ut av huset. Når det gjelder eventuelle barn er jeg litt mer kategorisk, jeg har allergibarn i familien og vet hvor ille det kan bli. Unger og allergi skal man ikke kødde for mye med, synes jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg har ikke egne barn så jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert OM jeg fikk barn med allergi - men jeg ville nok antagelig strukket meg svært langt for å beholde hund.

Sånn i forhold til øvrig familie.... det æ'kke en dritt som er verdt å ofre det hundene gir meg for så sorry - allergisk samboer eller kjæreste hadde åkt på hue og rævva ut lenge før jeg engang hadde VURDERT å kvitte meg med hundene. Ett svært enkelt valg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva hvis barnet ditt hadde blitt allergisk Lill? Hvilke måter ville du ha prøve for å fått det til å fungere? Spør fordi jeg er nysgjerrig, og kanskje andre kan få tips hvis de kommer i lignende situasjon.

Vi opplevde det med pus, vi. Vår elskede katt ville helst føde i fanget mitt Ia lå på soverommet og ble sykere og sykere. Jeg løp mellom fødestua (lintøyskapet) og soverommet og da ungene var ute, dro vi rett på sykehuset. Ia hadde dobbeltsidig lungebetennelse og svært alvorlig astmaanfall og var innlagt i 10 dager. Fødselen trigget kjempeanfallet og vi fikk ikke reise hjem før kattene var ute og huset grundig rengjort. Storesøster fikk hjelp av et katteomplasseringshus og Sherry og hennes fire små fikk et godt hjem hos et eldre ektepar en time før avlivningstimen mora mi hadde bestilt (ikke helt god den dama, altså).

Vi elsket vår katt høyt, hun var den snilleste pusen i verden, var med på tur, lekte med Ia (3år) og var liten, nett og utrolig vakker.

De 1400,- jeg punget ut med for sterilisering, var vel anvendte penger for å få henne omplassert.

Det rare er at ingen av oss har savnet pusen så veldig. Som Loke sier, når du har erfart hvor vanvittig syk ungen din blir, er ikke valget så vanskelig. Dessuten visste vi at hun hadde det godt.

Hundene vil jeg ha rundt meg og inntil meg så sant jeg er hjemme. For meg er det ikke noe alternativ å ha dem i kennel ute. Kan ikke hundene ha et inneliv med meg, kan jeg ikke ha hund. Mannfolk :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde komt an på situasjonen og kor allergisks han hadde vert, men om eg hadde hatt ein sambuar per dags dato, så er eg ganske så sikker på at han hadde fått fyken altså. Eller så hadde eg proppa han full av medikament. Så slem og egoistisk er eg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sorry, Fyda, du er verdens kuleste bikkje og en evig kilde til latter og glede. Men om du gjør mannen eller barnet sykt, så må du dessverre flytte. Trist hadde det vært, veldig trist også, men ikke et vanskelig valg.

Jeg hadde vært villig til å prøve endel ting først da. Akupunktur f.eks, og ting jeg egentlig ikke har så mye trua på. Marimannen går allerede på medisiner, han er allergisk mot bl.a hund, men jeg hadde ikke satt barnet på medisiner pga mine behov.

Jeg hadde ikke gått fra mannen heller, ikke nubbsjans. Ta fra barnet mitt å vokse opp i et hjem med to foreldre i et stabilt og godt forhold? Bo i to hjem? For en hund? Det er et enkelt regnestykke, selv om det å vokse opp med hund absolutt har mange positive sider. For min egen del også, det skal mye til før jeg snur ryggen til forholdet mitt, for å være helt ærlig så er det et innmari godt og sterkt forhold. En hund kommer aldri mellom oss, det kan jeg si med stor sikkerhet.

Fyda ble satt bort på dagen pga mistanke om allergi da guttungen lå på sykehuset. Svosj! Det var verdens enkleste avgjørelse til tross for at jeg er sjeleglad for at hun er hjemme igjen nå.

Jeg vil ikke ha utehunder og synes som Trym&Tuva at bullehunder helst bør bo inne sammen med folk.

Men, folk prioriterer forskjellig. Man må selv gjøre det som er best for seg. Jeg har igen problemer med at andre tar forskjellige valg enn meg, satt i samme situasjon. Med mindre det går ut over unger så blander jeg meg ikke, whatever floats your boat. Det er ikke min business.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et annet viktig argument for meg når det kommer til barn, er at man som forelder faktisk høyest sannsynligvis frarøver barna muligheten til å vokse fra seg allergien hvis man fortsetter å utsette barnet for allergenene.

Jeg ser liksom for meg samtalen: "sorry gutten min, veldig glad i deg, men hundene var så viktige for meg at det var underordnet om du noensinne kunne omgåes dyr uten medisiner og helseplager, liksom."

Nei.. Enkelt valg gitt. Spesielt siden det faktisk ikke er sånn at medisinene fjerner plagene. De letter dem, de fjerner de ikke..Jeg ville da ikke bare valgt hvordan han skulle hatt det i barndommen for han, men for hele resten av livet. No can do.. Den retten har jeg bare ikke.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg som er singel, så stiller det seg nok anderledes. Jeg ville ikke gått inn i et forhold med en fyr som var allergisk mot (eller ikke likte) hunder. I mine forhold har det alltid vært "parterens" ønske om antall hunder og hva slags hunder som har vært det mest utslagsgivende, og jeg veit hvor lite jeg har trivdes i det, og nå er jeg for gammel til å finne meg i at jeg ikke får bestemme akkurat den delen selv. Noen fordeler skal man ha når man har vokst opp til å bli ei hurpe, liksom.

Om barna skulle bli allergiske, så veit jeg ikke helt. Gutteslampen er 18 år, jeg veit ikke helt om jeg vil avvikle hundeholdet for at han skal bli boende her i kanskje 3-4 år til. Datterbarnet har egen hund, en allergivennlig en, og jeg er forholdsvis sikker på at hun vil slite mer med å kvitte seg med hundene pga en evt allergi hos henne, enn jeg kanskje ville gjort. Så det kommer an på graden av allergi og plager vil jeg tro, er plagene store, så ryker selvsagt terven ihvertfall. Puddelen vil nok vært mer et "vente og se"-prosjekt, i og med at hun i utgangspunktet er allergivennlig (og ja, jeg veit at det ikke betyr at ingen reagerer på de).

Om øvrig familie blir allergiske, så er jo det synd det, men det vil ikke gjøre noe fra eller til for mitt dyrehold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men alle dere som glatt hadde droppa mannen. Hva om mannen også er faren til barnet/barna dine? Hva da om han hadde blitt allergisk?

Det blir helt anderledes, for da går det ut over barnet. Jeg har aldri vært i et forhold som er viktigere enn dyrene mine, en allergisk mann har ikke blitt vurdert her en gang. Hvis det finnes noe slikt som en 'mann i mitt liv' og jeg hadde dyr og han plutselig ble allergisk aner jeg ikke hvordan jeg ville reagert. Sannsynligvis ville jeg vasket hunder og hus så ofte som mulig, holdt hundene mer adskilt fra oss og bedt han ta medisiner :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • 😥 Får håpe du likevel har mer tid med henne ❤️
    • Da ble det CT i går, og alt gikk fint mtp. hjertet. Bildene viser at det ikke er blokkert spyttkjertel, men kreft.
    • Jeg blir dårlig av å lese om den adferden der. ..fra eieren, altså. Idiot. Sånne som det der er årsaken til at jeg har vurdert svi av altfor mye penger på å skaffe meg formell kompetanse som hundetrener - for å ha noe konkret å skilte med i sånne tilfeller som det der - fordi jeg er en spinkel og feminint utseende kvinne som fremmede menn stort sett ALDRI respekterer som et intelligent og kompetent vesen, med mindre de tror det hjelper dem komme ned i buksa på meg, men jeg kom til at sånne aldri kommer til å høre på noen som meg uansett, fordi de har sett DogDaddy på YouTube, eller: "Familien min drev oppdrett av schæfer på 80-tallet, så jeg KAN hund, lille venn." 
    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...