Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor lang tid tar det før noen oppdager at du er død?


Recommended Posts

Skrevet

Denne er stjålet fra et annet forum - jeg synes den var litt morsom! :lol: Si du hadde falt død om hjemme en kveld mens du så på tv, hvor lang tid ville det tatt før noen slo alarm? Kom på døren? Ringt politiet? Jeg kopierer mitt svar (hvis noen kjenner meg igjen fra det andre forumet setter jeg pris på om de holder munn om det - jeg er veldig mye mer anonym der enn her ;) ):

Morsom tråd egentlig! Jeg tror nok dessverre jeg hadde blitt liggende et par dager, selv om jeg har både kjæreste, et kobbel gode venninner og tett familie. Men jeg bor alene, og jeg er dessverre litt sløv med å svare på meldinger (huff, dette var dyttet jeg trengte for å bli flinkere der laught.gif ). Jobben hadde reagert først, men jeg jobber bare 60% (student), så hvis jeg hadde falt om på en dag med et par fridager etter, så hadde jo ikke de slått alarm. Jeg og kjæresten sender ikke alltid melding hver dag, men iallefall annenhver, så han hadde nok reagert litt utpå dag nr to. Yikes. Jeg hadde mest sannsynlig blitt funnet etter en tre dager, gjerne med tyggemerker her og der fra hunden som jeg ikke helt stoler på at ville latt 65 kg kjøtt få ligge i fred lol.gif Men en ting er jo om man er død, verre er det om man ikke er død men f.eks har falt og brukket noe i dusjen! Særlig for meg som alltid har på høy musikk mens jeg dusjer. Ingen ville hørt de forpinte skrikene grow1.gif

  • Svar 63
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

No worries dere, sonen hadde nok lagt merke til at dere aktive var borte Neida, men jeg hadde maks blitt liggende død i noen timer så bekymrer meg ikke for det... Spesielt ikke når det er så mye

Jeg og, sånn delvis! Men det avhenger av at vi oppdager det litt tidlig, sånn at vi rekker å komme oss vekk hjemmefra! Har en plan om hvor vi skal dra og hva vi skal gjøre og sånn

Fordelen for oss som ikke har barn er jo at så lenge man er død merker man jo ikke noe til det! Man ligger jo ikke og grubler over hvor lenge man må ligge der før noen finner en - man er tross alt død

Skrevet

Håper da at samboeren hadde lagt merke til det ganske fort :huh:

Men hadde jeg ikke bodd med han, så ville det vel gått maks to dager. Ettersom at jeg alltid sier i fra, og "aldri" er borte fra jobb ville sjefen dratt til meg relativt fort. Men vi har et ganske godt venneforhold også. Så hun ville reagert fort. Ellers så er jeg ikke så sosial av meg at venner eller familie ville reagert med det første. :P :P

Skrevet

Samboeren hadde vel merka det sånn høvelig umiddelbart tenker jeg. Om han var bortreist ville det kanskje tatt litt ekstra tid nå for tida, da jeg er delvis sykemeldt, så jobben hadde ikke savna meg tvert om jeg ikke kom imorgen. Men jeg tror ikke det ville gått mye mer enn et døgn før folk reagerte på å ikke få svar.

Guest Jonna
Skrevet

Tror det antagelivis hadde vært jobben som hadde reagert først. Så om jeg hadde hatt friuke så kunne det nok brått tatt 5-7 dager. Jeg jobber døgnturnus så folk er vant med at jeg "forsvinner" en uke o.l. :P

Skrevet

Dauer jeg på kvelden en hverdag, så oppdager guttungen det morningen etter.

Tar jeg kvelden en helg han er hos faren, så hadde modern funnet meg dagen etter. For svarer jeg ikke på talatutten etter at hun har ringt flere ganger, så står hun plutselig på døra. Sånn er det med henne og, svarer hun ikke etter at jeg har ringt flere ganger og jeg vet hun ikke skulle noe som tilsier at hun ikke kan ta talatutten, så drar jeg kjapt bort for å sjekke henne.

Jeg håper jo da, at om jeg skulle ta repern enkveld, at det skjer en helg guttungen er hos faren så han slipper finne meg ...

Skrevet

Tror ikke det hadde vært lange stunden, jobben hadde nok savnet meg etter noen timer, men på den annen side usikker på om de hadde dratt hjem til meg for å se..

Men i helgene er det mye besøk så de hadde nok fort oppdaget at jeg ikke var helt i live.

Familien hadde vel vært siste til å vite det omtrent.

Skrevet

Huff, det verste er at jeg har tenkt den tanken noen ganger.. For bor alene, i "ny" by og har ikke det største nettverket rundt meg. Venner og familie er blitt vant til at jeg ikke alltid tar telefonen eller svarer på meldinger på et par dager, og jeg har også stadig vekk en ukes tid fri fra jobb siden jeg jobber litt mer intensivt i perioder. Så det kunne nok fort gått opptil en uke før familie og venner snakker sammen og finner ut at de ikke har hørt fra meg - og ikke vært på facebook(!) :blink:

Heldigvis er bikkja småspist, og forhåpentligvis ville han latt meg være i fred..

Skrevet

Det der er blitt mitt største mareritt...

Ikke fordi jeg er redd for å lukte eller noe, men jeg er livredd for at Ask ville måttet være alene med en død mor. Hvor lenge ville han overlevd? Hvis han hadde overlevd, hva hadde han fått av arr?

Det er ikke så veldig lenge siden en norsk alenemor døde i sverige, datteren hennes døde også fordi ingen reagerte før det var for sent.

Hvor fort ville noen reagert? Vet ikke.. Ikke veldig fort. Det ville tatt minst et døgn i helgen hvis jeg ikke hadde avtaler.

Et døgn alene for en unge som ikke kan være uten oppsyn mer enn i 30 sekunder...

Skrevet

For en underlig og litt makaber tråd!

Hadde nok ikke tatt så veldig lang tid. Bor med fire venner som nok fort hadde reagert på at jeg ikke viste livstegn(evt. hadde reagert på lukten :lol: ), og jeg studerer med dem også, så de hadde merket hvis jeg ikke dukket opp på forelesning. Familien min snakker jeg med hver dag, så de hadde fort reagert om det ikke hadde vært mulig å få tak i meg.

Skrevet

Et par dager vil jeg tro.... Jeg har ikke familie i nærheten og de fleste venner bor ca 3 kvarter unna.

Venninna mi som døde for et par mnd siden, lå død i nesten 4 dager, før hun ble funnet.... :( Da hadde naboer reagert på vond lukt fra leiligheten og hadde ringst politiet...

Jeg merker at jeg har litt skrekken for dette, etter det som skjedde med venninna mi. Men jeg håper at jeg aldri slipper å oppleve det...

Guest lijenta
Skrevet

Foreløpig så bor sønn hjemme så max 12 timer men når han flytter ut da tror jeg det vil gå noen dager.

Skrevet

Litt sær problemstilling ja Mrs. Powers - og jeg håper virkelig ingen blir støtt her, for det er ikke meningen altså! Loke - for din del hadde det ikke gått an å lage en slags avtale om å ha kontakt pr sms til et bestemt tidspunkt hver dag f.eks? Sånn at du hadde sluppet å være redd for akkurat det?

Skrevet

No worries dere, sonen hadde nok lagt merke til at dere aktive var borte :lol:

Neida, men jeg hadde maks blitt liggende død i noen timer så bekymrer meg ikke for det... Spesielt ikke når det er så mye annet å bekymre seg og tenke over som feks zombieangrep :aww:

  • Like 5
Skrevet

Fy flate, jeg tror jeg hadde blitt til jord lenge før jeg ble funnet jeg altså, hvis jeg strøk med i en periode der pappa var i Afrika.

Jeg er håpløs når det kommer til telefon, svar på meldinger og ikke minst er venner og familie vandt til at jeg gjerne kan stikke til andre siden av kloden og være vekke i en uke eller to uten å nevne det for noen. I tillegg bor jeg i et hus med skuddsikre vinduer, pansret dør, og kun 3 par nøkler til døren. Så skulle nok MYE til før noen hadde fått securitas til å komme hit og bryte seg inn... Nei huff, skumle greier!

Skrevet

Jeg har barn og står alltid opp sammen med dem kl 07.00. Så hvis jeg var dør på natten og Mann min ikke hadde lagt merke til det da han for på jobb (han står opp før meg, og da sooover jeg, hadde ungene stått på døra seinest kl halv ni og hylt at vi har forsovet oss og merket at jeg ikke var mer. Hadde jeg dødd mens de var på skolen, så det ville nok blitt slått alarm til pappa'n ca kvart over to om ettermiddagen vhis jeg ikke var hjemme/tok telefonen (alt ettersom, siden jeg jobber noen dager og andre ikke) Hadde jeg dødd i løpet av arbeidsdagen og ingen kunder kom innom, ville det blitt merket ca kl 18.01 når ungene ringer og lurer på når middagen er klar. (Jeg jobber til 18.00)

Når jeg leste denne tråden, ble jeg glad jeg har barn som liker å vite hvor jeg er til enhver tid. Og hadde ikke ungene vært her, så hadde nok mamma reagert ved to ubesvarte anrop. Snakker med henne iallefall tre ganger om dagen...

Hvis ungene og mamma var bortreist, så hadde mann min enten merket at jeg ikke pustet når han står opp ca kl 06.30 (lite trolig) eller så hadde jeg ligget der til han kommer hjem ca kl 20-21.00 om kvelden. Han jobber masse!

Guest Yellow
Skrevet

Har også samber, så veldig fort forhåpentligvis. :lol:

Hadde jeg ikke hatt det, så kunne det derimot gått noen dager. Ekkel tanke.

Skrevet

Fordelen for oss som ikke har barn er jo at så lenge man er død merker man jo ikke noe til det! Man ligger jo ikke og grubler over hvor lenge man må ligge der før noen finner en - man er tross alt død! Men hvis det tok mer enn tre dager skulle jeg jammen spøkt litt for noen i ettertid altså.

  • Like 1
Skrevet

No som eg bur heime hadde det sikkert blitt oppdaga etter nokre timar om det hadde skjedd når mamma hadde vert ute eit ærend. I feriane når ho ikkje er heime, så hadde det sikkert vert jobben som varsla om at noko var galt. Om både eg og mamma hadde hatt ferie samtidig kan det godt vere eg hadde blitt liggande alt i frå dagar til veker vil eg tru, sånn med mindre nokon hadde ringt huseigar eller politi ang. lukt då :P

Skrevet

hmmmmm, asså samboeren hadde vell reagert ganske kjapt, ellers så hadde vell bonden og kua jeg jobber for reagert ganske kjapt...er ikke populært om kua ikke blir melka gitt..xP

Skrevet

Vel, jeg vil jo tro at samboeren hadde sjekket pulsen etterhvert som han ble sulten eller jeg begynte å lukte vondt, men ellers så kunne det nok gått noen dager før jeg hadde blitt savnet. Vil jo tro at arbeidsgiverne hadde tatt affære dersom jeg ikke kom på jobb og de ikke fikk tak i meg, og i tillegg så hadde nok Ganzie lagd såpass mye leven etterhvert som hun ble sulten at huseierne hadde sjekket. (Om hun ikke hadde spist meg, det ser jeg ikke bort i fra, dyret har nemlig matvett :rofl: )

Skrevet

Litt sær problemstilling ja Mrs. Powers - og jeg håper virkelig ingen blir støtt her, for det er ikke meningen altså! Loke - for din del hadde det ikke gått an å lage en slags avtale om å ha kontakt pr sms til et bestemt tidspunkt hver dag f.eks? Sånn at du hadde sluppet å være redd for akkurat det?

Lar seg vanskelig gjøre. Jeg vet jeg hadde glemt det bort liksom..Det er ikke noe som henger over meg, men jeg merker jeg er mer forsiktig i hjemmet når han er hjemme. Jeg prøver også å huske å alltid ha mobilen i nærheten så jeg muligens får varslet før jeg dør :P

Jeg er ikke redd for å dø, sånn egentlig, jeg er bare redd for å forlate Ask i en hjelpeløs tilstand. Sånn ellers er jeg mer redd for å overleve han enn å dø selv.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...