Gå til innhold
Hundesonen.no

"labradorisering" av enkelte hunderaser?


Bananen
 Share

Recommended Posts

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Den behøver ikke å like å bli håndtert - men den skal akseptere det. Det mener jeg vi bør kunne forlange av alle rasene vi har rundt oss. Kan man ikke det så bort med skiten, spør du meg..

Fryktelig svart/hvitt bilde man har av hva en rase er her da? Men først: labradorer er ikke nødvendigvis en ukomplisert rase, jeg har møtt flere eksemplarer jeg har tenkt at jeg aldri hadde orket å h

Nå skal jeg være uvitenskaplig og ærlig: Jeg synes utilgjenglige hunder er ufyselige. Mitt intrykk er at også eierne av slike hunder blir litt brydd når hunden deres viser seg som et beist, så jeg ka

Jeg syns ikke det er negativt at folk sier "labradorisering" og tenker på en hund som bare er glad, trygg, sosial og trivelig. Men vi hadde en diskusjon om "labradorisering" for ikke så veldig lenge siden, og jeg sier som det ble sagt der - jeg syns det er negativt når folk bruker dette uttrykket om hunder som for eksempel egentlig er skeptiske, men som får smiskete atferd som kan oppfattes som sosial. Jeg syns det er leit om folk ser smiskete og usikre hunder, tenker at de er sosiale som labradorer og dermed tror at også labradorer er slik. Det er STOR forskjell på en rett fram, trygg og glad labrador og en hund som oppfører seg på mye av den samme måten, men som i bunn er nervøs.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier at jeg finner det pussig at DU, som får såre tær av uttrykket, ønsker å vri det over på naboen. Om man kaller det "goldenisering" spiller ingen rolle for meg. Jeg vil ikke at min rase skal være som verken den ene eller den andre, for da var hun ingen shiba. Men som sagt, det er ikke til forkleinelse for noen av dem.

Jeg har ikke såre tær, jeg skjønner bare ikke hvorfor akkurat labrador blir brukt om noe den ikke nødvendigvis er i det hele tatt. At jeg ikke skjønner betyr ikke at jeg har såre tær, igjen - det er et diskusjonsforum :P It's what we do: discuss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke såre tær, jeg skjønner bare ikke hvorfor akkurat labrador blir brukt om noe den ikke nødvendigvis er i det hele tatt. At jeg ikke skjønner betyr ikke at jeg har såre tær, igjen - det er et diskusjonsforum :P It's what we do: discuss.

Lurer på om vi har et rimelig avvikende syn på labrador..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At den er et lat drog som kommer dozile, avbalansert og med en enorm will to please? Ja da har man et rimelig avvikende syn på hva en labrador er :P

Hører at det i hvert fall ikke er meg du diskuterer med, for jeg har ikke brukt de ordene der. Du får fortsette diskusjonen med noen andre tror jeg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan være tricky fordi ting gjerne henger sammen. Faren er at man kan ødelegge rasepreget.

La oss ta en av mine raser, amstaffen, som ofte har en tendens til å være noe intolerant ovenfor andre hunder av samme kjønn. Samtidig er de spesielt menneskeglade hunder en skyhøy toleransegrense ovenfor folk. Disse rasetrekkene kan gjøre den til en fantastisk familiehund, eller en elendig familiehund, alt etter behovene til familien som skal ha den.

Det er en evig diskusjon innenfor bull & terrier rasene hvor mye vekt man skal legge på å plukke vekk hundebiten på de. Historisk sett er de to egenskapene jeg nevnte avlet parallelt (hundekamper), det ene kommer som et resultat av det andre. Derfor kan de kanskje henge tett i hop også, sant? Et annet resultat av rasens blodige historie er dens evne til å aldri gi opp, den vil jobbe hardere dess mer motstand den får. Dette er egenskaper på godt og vondt, alt sammen, men det er i høyeste grad med på å definere hva rasen er og har vært. Vil vi miste noe av det som er med på å definere rasen om vi kludrer for mye? Det er et sjansespill. Vi har plenty eksempler på at man både kan lykkes og feile miserabelt.

Vi skal også respektere historie, tradisjon og bruksområde når vi avler hunder. Det handler om foredling denne raseavlen, sant?

Hmm... Jeg tror jeg skjønner hvor du vil, men jeg forstår bare ikke opplegget helt. Har lite erfaring med hunder som har andre bruksegenskaper enn gjeting, jakt og trekking. Jeg har ingen kompetanse på området, så jeg snakker fra et helt uvitende ståsted. Jeg forstår bare ikke helt hvorfor man skal ta vare på "sære" egenskaper (les: egenskaper som reservert, truende, llite villige til å møte nye folk ovs). Mener det er et stort mellomrom mellom det å være slitsomt pågående og det å være veldig reservert og grense til aggressiv. Er det kulturarven man er redd for å miste eller hva er det for noe? Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig :)

Edit: Hvilke egenskaper er man redd for å miste hvis man får mer "imøtekommende" hunder? (jeg har som sagt lite erfaring med hunder som dette, så sier ikke at de er sånn eller sånn)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kort innpå siden jeg skal ut å sosialiseres om alderes straks.

Hovedgrunnen til at jeg får fnatt hver gang noen kommer med utrykket labradorisering er at dette utrykket stort sett blir brukt av folk som avler noen angstbitende drittbikkjer. Sorry, nå er det sagt.

Jeg var ikke mest aktiv i belgermiljøet, men jeg møtte min del av usosiale bikkjer med eiere som hadde fått beskjed om at bikkjene skal være sånn. Nei, de skal ikke være sånn. De skal ikke krype sammen med halen i mellom bena bare noen prøver å hilse, de skal la folk ta kontakt uten å prøve å vike unna og de skal i hvertfall ikke snappe eller knurre!

" De skal være reserverte, det er ikke en labrador", " en belger som ikke skvetter på skudd er en schæfer"... Mye brukte fraser...

Loke var sosial. Men med en gang han bikket en viss alder var fremmede totalt uintressante med mindre de ga han godbiter eller lekte. Han var aldri noensinne redd folk, men han hørte ikke på andres komandoer hvis jeg var i nærheten. Det er mer enn nok 'reservert' faktisk.

Jeg har hatt to hunder av raser som har blitt bevisst 'labradorisert'.

Lyra fikk tilmed kritikk på spesialutstilling i hjemlandet fordi hun var for sosial. Jeg gadd vite hvilke av hennes opprinnelige egenskaper som var borte, helt ærlig tror jeg hun var nærmere den orginale laeken enn de andre angstbitende hundene som skjelver i beina og bryter helt sammen på utstilling var. " De skal være sånn, lakken skal være reservert".

Lyra var mer enn reservert nok, og hun var klar for å forsvare Gud og fedreland når som helst uten et fnugg av nerver. Men hun var - i motsetning til mange andre i rasen - håndterbar.

Mozza er mer sosial enn en labrador, hun er som en labrador på lykkepiller. Utrolig slitsomt inne, men jeg har luket det av henne ute.

Men samtidig er hun den absolutt tøffeste bikkja jeg har hatt mentalt. Den bikkja er så bra skrudd sammen at det er en sorg at jeg ikke oppdaget rasen før. Hun er på alle måter en bedliss, men hun er en sosial bedliss... Det er ingenting annet enn det sosiale i henne som kan sammenlignes med en labrador.

Edit: og jeg synes det blir feil å sammenligne hundeaggresjon med hunder som er reserverte. Hunder kan fint leve et langt liv uten å måtte forholde seg noe særlig til fremmede hunder, men enhver hund må på et eller annet tidspunkt håndteres av fremmede mennesker. Jeg synes faktisk det er grådig urettferdig ovenfor bikkja å avle den ' reservert' og samtidig vite at den vil måtte håndteres jevnlig av dyrleger osv.

Nå mener jeg reservert som i en hund som finner kontakt med fremmede ubehagelig, siden det tross alt er de det er flest av hos de såkalt likegyldige rasene...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ikke det er negativt at folk sier "labradorisering" og tenker på en hund som bare er glad, trygg, sosial og trivelig. Men vi hadde en diskusjon om "labradorisering" for ikke så veldig lenge siden, og jeg sier som det ble sagt der - jeg syns det er negativt når folk bruker dette uttrykket om hunder som for eksempel egentlig er skeptiske, men som får smiskete atferd som kan oppfattes som sosial. Jeg syns det er leit om folk ser smiskete og usikre hunder, tenker at de er sosiale som labradorer og dermed tror at også labradorer er slik. Det er STOR forskjell på en rett fram, trygg og glad labrador og en hund som oppfører seg på mye av den samme måten, men som i bunn er nervøs.

Det her er jeg helt enig i. Jeg ser hvordan uttrykket kan oppfattes sånn, men det er absolutt ikke det jeg legger i rasen. Labradoren er i mitt hode en trygg hund. Det er når rasen "min" får lignende atferd at det blir feil. :)

Hmm... Jeg tror jeg skjønner hvor du vil, men jeg forstår bare ikke opplegget helt. Har lite erfaring med hunder som har andre bruksegenskaper enn gjeting, jakt og trekking. Jeg har ingen kompetanse på området, så jeg snakker fra et helt uvitende ståsted. Jeg forstår bare ikke helt hvorfor man skal ta vare på "sære" egenskaper (les: egenskaper som reservert, truende, llite villige til å møte nye folk ovs). Mener det er et stort mellomrom mellom det å være slitsomt pågående og det å være veldig reservert og grense til aggressiv. Er det kulturarven man er redd for å miste eller hva er det for noe? Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig :)

Edit: Hvilke egenskaper er man redd for å miste hvis man får mer "imøtekommende" hunder? (jeg har som sagt lite erfaring med hunder som dette, så sier ikke at de er sånn eller sånn)

Jeg vil ta vare på de sære egenskapene fordi jeg liker de ved en hund. Jeg liker en hund som er reservert fordi den er trygg nok til å ikke ha behov for bekreftelse. Akkurat som at hun ikke trenger å lystre meg til enhver tid og. Selv om det kan være irriterende på lydighets-trening. :P Så er hun kanskje litt vanskeligere å håndtere enn noen andre raser, men med trening og at hun er trygg på meg, så er ikke det noe problem hos f.eks. veterinæren. En hund med selvstendige meninger passer inn i mitt liv nå, og da er jeg glad for at jeg har muligheten til å skaffe meg det.

Jeg mener ikke at labradoren er usikker og smiskete, jeg sier bare at når raser (i min erfaring) som vanligvis er reserverte vil hilse og ha oppmerksomhet av fremmede, så er det pga usikkerhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Loke var sosial. Men med en gang han bikket en viss alder var fremmede totalt uintressante med mindre de ga han godbiter eller lekte. Han var aldri noensinne redd folk, men han hørte ikke på andres komandoer hvis jeg var i nærheten. Det er mer enn nok 'reservert' faktisk.

:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...