"labradorisering" av enkelte hunderaser?

[Mud]

Er det ikke det da? Du ser hvor jeg vil eller?!

De rasene vi har finnes i alle former. Utvendig og innvendig.

Det går fint ann finne en som passer, uten om å måtte gjøre om på alt av raser. Og enkelte linjer man kan kanskje holde seg unna, for å finne noe som heller mot det man vil.

Likegyldig vil jeg si, de har ikke ett behov for å hilse på gud og hverman.

Å gjøre de mer vennlig ovenfor fremmede betyr ikke nødvendigvis at man får en rase som overfaller fremmede. Det finnes en million gråsoner i mellom. Den mest hypersosiale hunden jeg har hatt er hun jeg har nå. Ikke labradormixen jeg hadde for noen år siden. Jeg har hatt hunder som rett og slett ikke har likt fremmede (en retriever faktisk), hunder som har vært reserverte og har voktet, hunder som har vært likegyldige, hunder som liker fremmede men ikke nødvendigvis har giddi å hilse på alle som ville hilse, og hunder som gjerne hilser på alle som vil hilse, men så går vekk. Hun jeg har nå er ekstremt opptatt av fremmede som tar kontakt - og ja, det er irriterende - men heller det enn den i den andre delen av skalaen. Jeg vil at fremmede skal kunne håndtere hunden min såpass at de kan fange den hvis den er på 'rømmen', og at de ikke freaker ut eller motsetter seg håndtering av dyrleger og dommere.

Grensen i mellom likegyldig og direkte usosial er litt for hårfin hos mange oppdrettere og raseentusiaster, og jeg for min del ser ikke at det skal finnes noe negativt i å ha en hund som synes det er ok å bli håndtert av fremmede all den tid vi lever i et land hvor det mildt sagt ikke er nødvendig med hunder som er usosiale.

[patricia]

Labradorisering meg her og der - er det negativt at hunder er vennlige og håndterbare, selv om de tilhører "urhundene"? Synes tråden oser av nedlatenhet mot raser som min egen. jeg har hatt flere labradors opp gjennom årene- noen har vært skikkelige arbeidsjern, med en mental utholdenhet som en brukshundrase kunne misunt dem. En "hatet" unger, en annen hoppet gladelig inn i slagsmål. Labradoren er ingen vandrende sofapute med to hjerneceller, den er en mye mer krevendfe hund enn mange tror. At den stort sett er vennlig og omgjengelig, er bare et pluss. Jeg har da sett eksemplarer som har bitt dommere i utstillingsringe, eller krøpet rundt i redsel. Så vær så snill, ikke fremstill min elskede rase som en snill idiot, som andre raser helst ikke skal ligne på!

[borderen]

Nå skal jeg være uvitenskaplig og ærlig:

Jeg synes utilgjenglige hunder er ufyselige. Mitt intrykk er at også eierne av slike hunder blir litt brydd når hunden deres viser seg som et beist, så jeg kan ikke så noe som helst positivt med å ha hunder som er så skeptiske/utilgjenglige at de snerrer etter folk. "Sær" er i mine øyne kun en unnskyldning for dårlig oppdragelse og dårlige nerver.

Hunder skal ikke være redd/skeptisk for å hilse på mennesker, (mener jeg).

[Siri]

Labradorisering meg her og der - er det negativt at hunder er vennlige og håndterbare, selv om de tilhører "urhundene"? Synes tråden oser av nedlatenhet mot raser som min egen. jeg har hatt flere labradors opp gjennom årene- noen har vært skikkelige arbeidsjern, med en mental utholdenhet som en brukshundrase kunne misunt dem. En "hatet" unger, en annen hoppet gladelig inn i slagsmål. Labradoren er ingen vandrende sofapute med to hjerneceller, den er en mye mer krevendfe hund enn mange tror. At den stort sett er vennlig og omgjengelig, er bare et pluss. Jeg har da sett eksemplarer som har bitt dommere i utstillingsringe, eller krøpet rundt i redsel. Så vær så snill, ikke fremstill min elskede rase som en snill idiot, som andre raser helst ikke skal ligne på!

Også jeg som i mitt enfold trodde labradoren VAR en brukshund... så feil kan man ta .

Men altså - det er da INGEN raser som SKAL bite, jeg tror ikke man finner en eneste rasestandard hvor DET er uttrykt, enten rasen er en urhund fra indre bortvekkistan, eller en ankelbiter fra Moss. Sorry, men det kan aldri aksepteres at det er normalt å bite for en rase liksom.

Og labradoriseringen - jeg ville heller foretrukket at ALLE raser var glad og lykkelige og elsket folk, framfor at det ble avlet fram raser som er skeptiske til folk, ikke kan håndteres uten munnkurv etc etc.

[Margrete]

Er det bare håndterbarhet i alle raser vi vil ha? Eller er det mer? For er det kun det, så skjønner jeg ærlig talt ikke helt årsaken til at denne tråden kom opp. Alle vil vel ha dyr som faktisk fungerer i samfunnet? Ingen vil ha hunder som glefser etter gud og hvermann bare fordi disse vil hilse. Eller er vi sort/hvitt igjen *sukk* Enten er du skrap, eller så er du trivelig og oversosial som en labrador?

Vil vi ha en Azawakh som ligger i sofaen og er "dau", uten jaktinstinkt og er oversosial? Næhei, de som har kjøpt seg en slik hund er sære og vil ha en sær hund. De som har kjøpt seg en terrier har lyst på en hund som er liten sprudlende og med store ord og tiltak. De som har kjøpt seg en grande vil ha nettopp det en grande er (husker ikke helt hvorfor jeg ville ha schæfer *sitte på dritten som er hyper*)

OT:

La oss bite i det sure eplet, labradoren har også ett stigma. Den er i flestes øyne en rolig herlig sak. Jada finnes unntak, men mannen i gata kjenner til den rolige og litt daffe typen. Det har vært mye snakk om dobbeltmoral her på sonen de siste dagene, og jeg må flire litt her jeg sitter med morgenkaffen min. Folk ville blitt fornærma om man sa slikt om labradoren, sier man derimot at schæferen er hissige, aggressive og angstbiteetende så har man ikke rett til samme reaksjon. Det er jo faktisk mannen i gatas oppfatting av dyra våre. Selv om de fleste av oss vet om noe helt annet Nå kommer sikkert ett hav av motargumenter

Endret 27. April 2012 av Margrete

[Guest Jonna]

OT:

La oss bite i det sure eplet, labradoren har også ett stigma. Den er i flestes øyne en rolig herlig sak. Jada finnes unntak, men mannen i gata kjenner til den rolige og litt daffe typen. Det har vært mye snakk om dobbeltmoral her på sonen de siste dagene, og jeg må flire litt her jeg sitter med morgenkaffen min. Folk ville blitt fornærma om man sa slikt om labradoren, sier man derimot at schæferen er hissige, aggressive og angstbiteetende så har man ikke rett til samme reaksjon. Det er jo faktisk mannen i gatas oppfatting av dyra våre. Selv om de fleste av oss vet om noe helt annet Nå kommer sikkert ett hav av motargumenter

Sist jeg sjekket så er det vel egentlig DU som skriver mest om akkurat den delen om Sch, nevner det gjerne hver dag du. Så vet ikke hvem som opprettholder den teorien?

[Toller]

Hunderaser er jo menneskeskapt i utgangspunktet.... Jeg skjønner hvorfor man skal ta vare på brukeregenskaper (eks. Jakt eller gjetning), men det å på død å liv ta vare på "sære" hunder, som er mer eller mindre aggressiv? Den ser jeg ikke helt. Fra mitt ståsted høres det veldig rart ut... Hva er faren med en "labradorisert" basenji?

En labrador er jo i utgangspunktet en apporterende fuglehund, så man kan jo også diskutere om man har vært så flink til å ta vare på egenskapene der Men sånn jeg har forstått hundeverden, så virker det som om det er mange raser som har brukslinjer og showlinjer hver for seg. Eks. Border collie eller da eks labrador, jakt-golden osv.... Så lenge man faktisk har de linjene så kan man jo nesten se på det som to forskjellige raser... Ser ikke hva som er så ille med det

(Edit: hundemasker gjort om til hunderaser )

[Gjest]

Labradoren som brukshund er en flott rase. Og de har fantastiske egenskaper når det kommer til dette med anvendelighet og trenbarhet for ulike tjenester siden de ER lett trenbare. (Og i min familie, hos de som HAR labrador, brukes den som brukshund). Men slik som den oftest brukes, som familiehund, altfor tykk (gud hjelpe meg så mange tykke labradorer og retrivere generelt jeg treffer ute nå for tiden når jeg er på tur med hundene), altfor sedat som voksen (unghundene er da ofte ybersosiale, hypre og energiske og KAN være en utfordring å håndtere) så har jeg mistet sansen for den. Og jeg syns det er vanskelig å finne eksemplarer blandt de jeg stadig treffer ute som "motbeviser" de holdninger jeg har fått over årene til rasen når det kommer til egenskaper som JEG ønsker i en hund. Det gjelder ikke bare labrador, men siden det er rasen som brukes som eksempel, er det den jeg trekker frem her.

At andre raser ikke er "baradorisert", betyr da jammen meg ikke at de ikke er håndterbare. Eller at de biter, eller er sky og asosiale. For meg betyr det rett og slett at de har personlighetstrekk/egenskaper som gjør at de ikke tiltrekkes av alle og enhver som bare ønsker en koselig kjæledegge. Og mine hunder, de jeg har og de jeg har hatt (ulike raser), har fungert utmerket som familiehunder, selv om de ikke er sorten som hele verden ønsker. Fordi de har klare rasemessige trekk og egenskaper som gjør at mange totalt ser bort fra dem. Heldigvis.

[Margrete]

Sist jeg sjekket så er det vel egentlig DU som skriver mest om akkurat den delen om Sch, nevner det gjerne hver dag du. Så vet ikke hvem som opprettholder den teorien?

Ja, sa vel ikke så mye annet heller? Bare nevner det jeg

[Rødhette&Ulven]

Når man snakker om "labradorisering" er det vel med adresse til labradorens rykte som snill, omgjengelig og ukresen? Altså egenskaper man setter pris på hos labrador - men som ikke vil være typiske for en del andre hunder? Jeg ser på ingen måte at man "ser ned på" labradoren selv om man ikke ønsker at urhundtypene skal bli like familievennlige. (Og seff er ikke alle labradorer like enkle å ha med å gjøre, men det er da ingenting å være stolt av, når man snakker om labrador, vel?) Er jo en grunn til at labrador er ledende på service-hundmarkedet? Der må hundene være omgjengelige, lite truende, og stødige som fjell. Fantastiske egenskaper! Men en urhund har ingen ambisjoner å bli servicehund, om noe synes de vel at de fortjener service selv? Og DET er jeg enig i at man skal bevare! Men det er jo et godt stykke mellom hunder som kaster seg i fanget på fremmede (ikke det at jeg mener det er typisk labbe-adferd, men det er det jeg legger i uttrykket "labradorisering") og hunder som opptrer angstbitersk, aggressivt, eller som trekker seg fra berøring. Det kan også være merkbar forskjell på det å akseptere håndtering og det å "like" håndtering. Jeg mener at den "stolte" hunden skal la seg håndtere, men at den ikke engasjerer seg. Det er etter mitt syn like uverdig (for en urhund!) å "miste ansikt" ved å trekke seg som å "hore" etter kontakt.

[Guest Jonna]

Ja, sa vel ikke så mye annet heller? Bare nevner det jeg

Nei, men du er med å opprettholder ryktet. Det er ikke så mange andre med eller som har hatt schäferhund som poengterer det så mye som deg?

[Margrete]

Nei, men du er med å opprettholder ryktet. Det er ikke så mange andre med eller som har hatt schäferhund som poengterer det så mye som deg?

For all del

[Gjest]

Labradoren som brukshund er en flott rase. Og de har fantastiske egenskaper når det kommer til dette med anvendelighet og trenbarhet for ulike tjenester siden de ER lett trenbare. (Og i min familie, hos de som HAR labrador, brukes den som brukshund). Men slik som den oftest brukes, som familiehund, altfor tykk (gud hjelpe meg så mange tykke labradorer og retrivere generelt jeg treffer ute nå for tiden når jeg er på tur med hundene), altfor sedat som voksen (unghundene er da ofte ybersosiale, hypre og energiske og KAN være en utfordring å håndtere) så har jeg mistet sansen for den. Og jeg syns det er vanskelig å finne eksemplarer blandt de jeg stadig treffer ute som "motbeviser" de holdninger jeg har fått over årene til rasen når det kommer til egenskaper som JEG ønsker i en hund. Det gjelder ikke bare labrador, men siden det er rasen som brukes som eksempel, er det den jeg trekker frem her.

At andre raser ikke er "baradorisert", betyr da jammen meg ikke at de ikke er håndterbare. Eller at de biter, eller er sky og asosiale. For meg betyr det rett og slett at de har personlighetstrekk/egenskaper som gjør at de ikke tiltrekkes av alle og enhver som bare ønsker en koselig kjæledegge. Og mine hunder, de jeg har og de jeg har hatt (ulike raser), har fungert utmerket som familiehunder, selv om de ikke er sorten som hele verden ønsker. Fordi de har klare rasemessige trekk og egenskaper som gjør at mange totalt ser bort fra dem. Heldigvis.

Hvorfor i guds navn ser du da behov for å kaste dritt etter Labradoren hver gang da? Kan du ikke heller si at det er en passifisering eller "hunderaser gjøres uinteresssante" etc? Med fare for å spissformulere meg for mye: å stigmatisere en gruppe er jo faktisk rasisme.

Du må forøvrig gjerne møte min hund, hunder fra kennelen min hund er fra, Licitha's-linjer generelt, Bare-Bra's linjer generelt.... Dette er hunder som hevder seg høyt i både bruks, lydighet og hold deg fast : også utstilling.

Når man snakker om "labradorisering" er det vel med adresse til labradorens rykte som snill, omgjengelig og ukresen? Altså egenskaper man setter pris på hos labrador - men som ikke vil være typiske for en del andre hunder? Jeg ser på ingen måte at man "ser ned på" labradoren selv om man ikke ønsker at urhundtypene skal bli like familievennlige. (Og seff er ikke alle labradorer like enkle å ha med å gjøre, men det er da ingenting å være stolt av, når man snakker om labrador, vel?) Er jo en grunn til at labrador er ledende på service-hundmarkedet? Der må hundene være omgjengelige, lite truende, og stødige som fjell. Fantastiske egenskaper! Men en urhund har ingen ambisjoner å bli servicehund, om noe synes de vel at de fortjener service selv? Og DET er jeg enig i at man skal bevare! Men det er jo et godt stykke mellom hunder som kaster seg i fanget på fremmede (ikke det at jeg mener det er typisk labbe-adferd, men det er det jeg legger i uttrykket "labradorisering") og hunder som opptrer angstbitersk, aggressivt, eller som trekker seg fra berøring. Det kan også være merkbar forskjell på det å akseptere håndtering og det å "like" håndtering. Jeg mener at den "stolte" hunden skal la seg håndtere, men at den ikke engasjerer seg. Det er etter mitt syn like uverdig (for en urhund!) å "miste ansikt" ved å trekke seg som å "hore" etter kontakt.

Er labradoren den eneste hunden i verden som er omgjengelig, lite truende og stødig som et fjell? Hvorfor brukes da puddel, golden retriever og også schäferhund som servicehunder? Hvit gjeterhund også, samt flere jeg sikkert har glemt i farta?

Til det uthevede: igjen - hvorfor må man på død og liv bruke begrepet labradorisering da? Jeg mener ikke nøvendigvis noe vondt når jeg sier "de der negrene", men det er jo ikke helt heldig da noen kan ta seg nær av det. Det er mulig det er en drøy sammenlikning, men det er kun nevnt for å illustrere et poeng. Mener ikke det bokstavelig talt er en likhet mellom de to situasjonene

[Gjest]

Hvorfor i guds navn ser du da behov for å kaste dritt etter Labradoren hver gang da? Kan du ikke heller si at det er en passifisering eller "hunderaser gjøres uinteresssante" etc? Med fare for å spissformulere meg for mye: å stigmatisere en gruppe er jo faktisk rasisme.

Du må forøvrig gjerne møte min hund, hunder fra kennelen min hund er fra, Licitha's-linjer generelt, Bare-Bra's linjer generelt.... Dette er hunder som hevder seg høyt i både bruks, lydighet og hold deg fast : også utstilling.

Er labradoren den eneste hunden i verden som er omgjengelig, lite truende og stødig som et fjell? Hvorfor brukes da puddel, golden retriever og også schäferhund som servicehunder? Hvit gjeterhund også, samt flere jeg sikkert har glemt i farta?

Til det uthevede: igjen - hvorfor må man på død og liv bruke begrepet labradorisering da? Jeg mener ikke nøvendigvis noe vondt når jeg sier "de der negrene", men det er jo ikke helt heldig da noen kan ta seg nær av det. Det er mulig det er en drøy sammenlikning, men det er kun nevnt for å illustrere et poeng. Mener ikke det bokstavelig talt er en likhet mellom de to situasjonene

Og hvorfor er du så hårsår? Vi har da bare andre meninger enn deg, og i en verden full av ulik emennesker med ulike interesser og ulike personligheter så må det da være greit at man har ulike meninger og oppfatninger om hunderaser?

Ikke alle liker de rasene jeg har. Jeg har fått ganske mye rare kommentarer om noen av de rasene jeg selv har hatt, oftest fra folk som ikke har egen erfaringer om dem.

Nå har jeg erfaring med labrador. Og jeg var og er glad i labradorene jeg har hatt og som familiemedlemmer ennå har. Så det går ikke på individ-nivå. Det går på rasen som helhet, at jeg har funnet ut, med ERFARING, for meg -så er ikke labrador en rase som jeg ønsker å ha flere ganger. Fordi de er som de er.

Uten at det er noe galt med det.

Men du bør kanskje jobbe litt med deg selv og din hårsårhet?

Lagt til: og at en labrador gjør det bra på utstilling er ikke noe jeg blir "imponert" av, da jeg som sagt, ikke er stor fan av rasen slik den bla har blitt fysisk.

Endret 27. April 2012 av Gjest

[Gjest]

Nei herremin, jeg er på et diskusjonsforum, jeg er ikke hårsår Som du sier: forvent deg at folk er uenige og ikke nødvendigvis svarer deg med blomster og bier

Spesielt når folk kommer med påstander som er ulogiske og som ikke henger på greip / ikke er rettferdige.... En hund(erase) kan ikke stå opp for seg selv.

[Gjest]

Nei herremin, jeg er på et diskusjonsforum, jeg er ikke hårsår Som du sier: forvent deg at folk er uenige og ikke nødvendigvis svarer deg med blomster og bier

Spesielt når folk kommer med påstander som er ulogiske og som ikke henger på greip / ikke er rettferdige.... En hund(erase) kan ikke stå opp for seg selv.

Blomster og bier har jeg nok av hjemme, så det trenger jeg ikke. Og det er da vitterlig du som beskylder andre (meg) for å "kaste dritt" når jeg bare sier hva jeg mener: at jeg ikke ønsker flere labradorer. Og at jeg syns det er bra at ikke alle raser er "som labradoren".

Ikke aner jeg hvilke "påstander" du mener. Jeg snakker om mine egne meninger utfra hvordan jeg har opplevd labradoren - at jeg syns den rett og slett blir en litt for kjedelig rase for meg på mange måter. Det er ingen påstand. Det er et faktum. At den fungerer utmerket for andre og at mange syns den er en spennende rase syns jeg er helt greit -og forståelig.

[Rødhette&Ulven]

Er labradoren den eneste hunden i verden som er omgjengelig, lite truende og stødig som et fjell? Hvorfor brukes da puddel, golden retriever og også schäferhund som servicehunder? Hvit gjeterhund også, samt flere jeg sikkert har glemt i farta?

Nei, men en shiba er for eksempel ikke det - sammenlignet med en labrador. (Uten at jeg dermed sier at shibaer er nervøse vrak. Mange tær man må passe seg for...) Og nå har jeg også fortalt deg at når jeg bruker uttrykket "labradorisering" så er det med labradorens positive kjennetegn som ledende service-hund for øye. Du kan godt synes det er forferdelig at raseegenskaper hos din rase blir brukt som et uttrykk, men nå har jeg i hvert fall fortalt deg at min bruk på ingen måte er ment å skulle sverte de nødvendige - og positive - egenskapene til labradoren, slik mange fortsatt kjenner den:

Endret 27. April 2012 av Rødhette&Ulven

[Gjest]

I stedet for å flisespikke på hva man har sagt og ikke sagt - kommer jeg tilbake til kjernepoenget mitt:

Hvorfor er det akkurat Labradoren andre raser sammenliknes opp mot her? (Hverken positivt eller negativt laddet )

Spesielt når den *egentlig* ikke er så dozile som "ryktet" skal ha det til?

Hva har Labradoren som ikke golden retrieveren har? (sett bort fra, av min erfaring, en haug med meninger og stahet)

[Rødhette&Ulven]

Hva har Labradoren som ikke golden retrieveren har? (sett bort fra, av min erfaring, en haug med meninger og stahet)

Kaste dritten over gjerdet til naboen, altså..? Hvis du synes det er så grusomt at man trekker frem labradoren, så er det kanskje ikke bedre å bruke noen andre?

[Mari]

Hva er faren med en "labradorisert" basenji?

Det kan være tricky fordi ting gjerne henger sammen. Faren er at man kan ødelegge rasepreget.

La oss ta en av mine raser, amstaffen, som ofte har en tendens til å være noe intolerant ovenfor andre hunder av samme kjønn. Samtidig er de spesielt menneskeglade hunder en skyhøy toleransegrense ovenfor folk. Disse rasetrekkene kan gjøre den til en fantastisk familiehund, eller en elendig familiehund, alt etter behovene til familien som skal ha den.

Det er en evig diskusjon innenfor bull & terrier rasene hvor mye vekt man skal legge på å plukke vekk hundebiten på de. Historisk sett er de to egenskapene jeg nevnte avlet parallelt (hundekamper), det ene kommer som et resultat av det andre. Derfor kan de kanskje henge tett i hop også, sant? Et annet resultat av rasens blodige historie er dens evne til å aldri gi opp, den vil jobbe hardere dess mer motstand den får. Dette er egenskaper på godt og vondt, alt sammen, men det er i høyeste grad med på å definere hva rasen er og har vært. Vil vi miste noe av det som er med på å definere rasen om vi kludrer for mye? Det er et sjansespill. Vi har plenty eksempler på at man både kan lykkes og feile miserabelt.

Vi skal også respektere historie, tradisjon og bruksområde når vi avler hunder. Det handler om foredling denne raseavlen, sant?

Så, når slike som meg, som bedårer disse rasene og synes at de gjør min tilværelse komplett selv med sine hundediller, ikke har noe problem med samme kjønnsaggresjon om det nå skulle oppstå. Det er ikke et issue i det hele tatt, så lenge det ikke er overdrevet (noe det ganske sjeldent er). Skal vi da gå inn å endre en rase? For hvem endrer man den da egentlig? Folk som aldri er interessert i å ha rasen? Mulige framtidige eiere? Samfunnet generelt? Hundenerdene? Om svaret er ja på et av disse spørsmålene så må vi også definere i hvilken grad dette er et problem og for hvem.

Det betyr selvsagt ikke at jeg på død og liv vil ha en hundeaggressiv hund, eller mener at vi skal selektere på det! Jeg håper ingen leser meg dit.

Det er ikke enkelt med denne hundeavlen. Vi kan ikke tro at egenskaper er isolerte og at det bare er å selektere på de og forvente at alt det andre forblir uendret. Ting henger sammen. Iallfall på mentalitet, som er et kompleks nettverk der inni skolten på bikkjene våre. Det er innviklet, og på toppen av det hele så kommer hvordan man skal tyde biologi og miljø fra hverandre. Det er ikke lett, det er tvert i mot fryktelig vanskelig.

Se på Belayaevs rever, de ble selektert på en eneste egenskap (på temperamentsiden), og det hadde store og uante konsekvenser på helt andre ting (utseende).

Amstaffen er et resultat av mange hundre års målrettet avl, for at jeg skal (i teorien, blech, hundelov) kunne ha en hund som passer meg ypperlig og som både jeg og hunden kan trives best mulig med. Jeg er ikke så skråsikker på at man uten konsekvenser kan avle bort hundebiten på dem, mulig det er lett som en plett, men det er alikevel noe man skal angripe med stor forsiktighet synes jeg.

I denne diskusjonen tror jeg egentlig alle for det meste er enige jeg. Det blir bare polarisert så mye at en diskusjon skapes av ingenting.

Alle ønsker å bevare rasepreg på de individuelle rasene, men ingen ønsker farlige hunder. Så alt med måte.

Kan vi ikke egentlig koke det ned til dette?

Jo, og at labbiser er veldig, veldig ålreite dyr!

[Gjest]

Kaste dritten over gjerdet til naboen, altså..? Hvis du synes det er så grusomt at man trekker frem labradoren, så er det kanskje ikke bedre å bruke noen andre?

Jammen, i alle dager, sa ikke du nettopp at det ikke er noe negativt betont? Hvorfor begrepet "kaste dritt til naboen"? Jeg spør rent oppriktig: hvorfor labradorisering - hva er forskjellen i forhold til golden retireveren? Du kan snu det: hvorfor er ikke golden retrieveren også sånn en fin herlig hund alle burde sammenliknes med? Det er ikke å kaste dritt, det er å løfte opp naboen.

[Grim]

Mulig det bare er meg, men jeg tenker utelukkende på de positive sosiale egenskapene labbisen har ovenfor folk når jeg hører(eller bruker) betegnelsen "labradorisert". Ikke tar jeg det helt bokstavlig heller. Hadde jeg sagt at jeg skulle ønske min egen terv ble litt "labradorisert" - hadde jeg ment at jeg skulle ønske han var mer åpen, trygg og hadde satt pris på å bli klappet av fremmede - ikke at han hadde blitt like sosial som en labbis, og endret andre trekk.

Endret 27. April 2012 av Grim

[Snøfrost]

Hvorfor er det akkurat Labradoren andre raser sammenliknes opp mot her? (Hverken positivt eller negativt laddet )

Spesielt når den *egentlig* ikke er så dozile som "ryktet" skal ha det til?

Hva har Labradoren som ikke golden retrieveren har? (sett bort fra, av min erfaring, en haug med meninger og stahet)

Jeg tipper (uten å vite) at det er fordi labrador er en erketypisk mentalt stabil, sosialt vennlig og håndterbar rase. Det er vel ikke verdens mest tallrike hunderase for ingenting? At de også oftere enn andre raser blir benyttet som service og førerhunder forsterker sikkert inntrykket folk har.

med "folk" mener jeg da "mannen i gata".

[Rødhette&Ulven]

Jammen, i alle dager, sa ikke du nettopp at det ikke er noe negativt betont? Hvorfor begrepet "kaste dritt til naboen"? Jeg spør rent oppriktig: hvorfor labradorisering - hva er forskjellen i forhold til golden retireveren? Du kan snu det: hvorfor er ikke golden retrieveren også sånn en fin herlig hund alle burde sammenliknes med? Det er ikke å kaste dritt, det er å løfte opp naboen.

Jeg sier at jeg finner det pussig at DU, som får såre tær av uttrykket, ønsker å vri det over på naboen. Om man kaller det "goldenisering" spiller ingen rolle for meg. Jeg vil ikke at min rase skal være som verken den ene eller den andre, for da var hun ingen shiba. Men som sagt, det er ikke til forkleinelse for noen av dem.

[pippin]

Herregud at det går an å ta seg NÆR av ordet labradorisering? Nei jeg hadde nok ikke blitt fornærmet om jeg hadde hatt labrador. For meg er labradoren en glad, tillitsfull, gøyal og vilter bass. Og det er da ikke negativt i det hele tatt? Mannen i gata har jo det synet på labradoren fordi den OFTE blir dratt fram som et eksempel på en fin nybegynner hund (fordi den er så omgjengelig, snill og glad, noen kan være litt i overkant viltre og sterke for mannen i gata ja) på lik linje med golden retriever. Hva er grunnen til at de blir dratt frem på den måten da, om det ikke er på en positiv måte?

Jeg har truffet mange labradorer, og EN av dem er en svær hund med MASSE energi, litt ustyrlig og glad i alt og alle. Man skjønner jo hvorfor labradorisering har blitt brukt, det kunne like gjerne vært goldenisering (ellernoe) men akkurat her var det labradorifisering. Move on...!

Det er for meg et begrep som betyr å mildne enkelte raser, som gjør dem lettere håndterbare, mer omgjengelig og hyggelige. Er det virkelig så negativt? VIL man virkelig ha hunder som kan glefse etter en "bare" fordi man vil tviholde på det at rasen er sær? Nei jeg vet jo at enkelte raser trenger å ha litt mot, egenvilje osv, som f.eks. tjenestehunder av diverse slag, men for en vanlig hundeeier trenger man ikke sånne egenskaper i det hele tatt, men da kan man jo velge seg en annen rase. For min del er begrepet positivt ladet ihvertfall, så jeg ser ikke hvorfor det er så galt å bruke det ordet.

At vi vil ha raser med særegenheter ser jeg på som en positiv ting så lenge det ikke går utover miljøet rundt. Og si at biting er greit fordi rasen skal være sånn er for meg høl i huet. At man har en hund som ikke er interessert i fremmede (på en måte at den ikke bryr seg osv) er HELT greit for meg. Det blir noe helt annet igjen.