Gå til innhold
Hundesonen.no

"labradorisering" av enkelte hunderaser?


Bananen
 Share

Recommended Posts

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Den behøver ikke å like å bli håndtert - men den skal akseptere det. Det mener jeg vi bør kunne forlange av alle rasene vi har rundt oss. Kan man ikke det så bort med skiten, spør du meg..

Fryktelig svart/hvitt bilde man har av hva en rase er her da? Men først: labradorer er ikke nødvendigvis en ukomplisert rase, jeg har møtt flere eksemplarer jeg har tenkt at jeg aldri hadde orket å h

Nå skal jeg være uvitenskaplig og ærlig: Jeg synes utilgjenglige hunder er ufyselige. Mitt intrykk er at også eierne av slike hunder blir litt brydd når hunden deres viser seg som et beist, så jeg ka

Jeg syns ikke det er negativt at folk sier "labradorisering" og tenker på en hund som bare er glad, trygg, sosial og trivelig. Men vi hadde en diskusjon om "labradorisering" for ikke så veldig lenge siden, og jeg sier som det ble sagt der - jeg syns det er negativt når folk bruker dette uttrykket om hunder som for eksempel egentlig er skeptiske, men som får smiskete atferd som kan oppfattes som sosial. Jeg syns det er leit om folk ser smiskete og usikre hunder, tenker at de er sosiale som labradorer og dermed tror at også labradorer er slik. Det er STOR forskjell på en rett fram, trygg og glad labrador og en hund som oppfører seg på mye av den samme måten, men som i bunn er nervøs.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier at jeg finner det pussig at DU, som får såre tær av uttrykket, ønsker å vri det over på naboen. Om man kaller det "goldenisering" spiller ingen rolle for meg. Jeg vil ikke at min rase skal være som verken den ene eller den andre, for da var hun ingen shiba. Men som sagt, det er ikke til forkleinelse for noen av dem.

Jeg har ikke såre tær, jeg skjønner bare ikke hvorfor akkurat labrador blir brukt om noe den ikke nødvendigvis er i det hele tatt. At jeg ikke skjønner betyr ikke at jeg har såre tær, igjen - det er et diskusjonsforum :P It's what we do: discuss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke såre tær, jeg skjønner bare ikke hvorfor akkurat labrador blir brukt om noe den ikke nødvendigvis er i det hele tatt. At jeg ikke skjønner betyr ikke at jeg har såre tær, igjen - det er et diskusjonsforum :P It's what we do: discuss.

Lurer på om vi har et rimelig avvikende syn på labrador..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At den er et lat drog som kommer dozile, avbalansert og med en enorm will to please? Ja da har man et rimelig avvikende syn på hva en labrador er :P

Hører at det i hvert fall ikke er meg du diskuterer med, for jeg har ikke brukt de ordene der. Du får fortsette diskusjonen med noen andre tror jeg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan være tricky fordi ting gjerne henger sammen. Faren er at man kan ødelegge rasepreget.

La oss ta en av mine raser, amstaffen, som ofte har en tendens til å være noe intolerant ovenfor andre hunder av samme kjønn. Samtidig er de spesielt menneskeglade hunder en skyhøy toleransegrense ovenfor folk. Disse rasetrekkene kan gjøre den til en fantastisk familiehund, eller en elendig familiehund, alt etter behovene til familien som skal ha den.

Det er en evig diskusjon innenfor bull & terrier rasene hvor mye vekt man skal legge på å plukke vekk hundebiten på de. Historisk sett er de to egenskapene jeg nevnte avlet parallelt (hundekamper), det ene kommer som et resultat av det andre. Derfor kan de kanskje henge tett i hop også, sant? Et annet resultat av rasens blodige historie er dens evne til å aldri gi opp, den vil jobbe hardere dess mer motstand den får. Dette er egenskaper på godt og vondt, alt sammen, men det er i høyeste grad med på å definere hva rasen er og har vært. Vil vi miste noe av det som er med på å definere rasen om vi kludrer for mye? Det er et sjansespill. Vi har plenty eksempler på at man både kan lykkes og feile miserabelt.

Vi skal også respektere historie, tradisjon og bruksområde når vi avler hunder. Det handler om foredling denne raseavlen, sant?

Hmm... Jeg tror jeg skjønner hvor du vil, men jeg forstår bare ikke opplegget helt. Har lite erfaring med hunder som har andre bruksegenskaper enn gjeting, jakt og trekking. Jeg har ingen kompetanse på området, så jeg snakker fra et helt uvitende ståsted. Jeg forstår bare ikke helt hvorfor man skal ta vare på "sære" egenskaper (les: egenskaper som reservert, truende, llite villige til å møte nye folk ovs). Mener det er et stort mellomrom mellom det å være slitsomt pågående og det å være veldig reservert og grense til aggressiv. Er det kulturarven man er redd for å miste eller hva er det for noe? Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig :)

Edit: Hvilke egenskaper er man redd for å miste hvis man får mer "imøtekommende" hunder? (jeg har som sagt lite erfaring med hunder som dette, så sier ikke at de er sånn eller sånn)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kort innpå siden jeg skal ut å sosialiseres om alderes straks.

Hovedgrunnen til at jeg får fnatt hver gang noen kommer med utrykket labradorisering er at dette utrykket stort sett blir brukt av folk som avler noen angstbitende drittbikkjer. Sorry, nå er det sagt.

Jeg var ikke mest aktiv i belgermiljøet, men jeg møtte min del av usosiale bikkjer med eiere som hadde fått beskjed om at bikkjene skal være sånn. Nei, de skal ikke være sånn. De skal ikke krype sammen med halen i mellom bena bare noen prøver å hilse, de skal la folk ta kontakt uten å prøve å vike unna og de skal i hvertfall ikke snappe eller knurre!

" De skal være reserverte, det er ikke en labrador", " en belger som ikke skvetter på skudd er en schæfer"... Mye brukte fraser...

Loke var sosial. Men med en gang han bikket en viss alder var fremmede totalt uintressante med mindre de ga han godbiter eller lekte. Han var aldri noensinne redd folk, men han hørte ikke på andres komandoer hvis jeg var i nærheten. Det er mer enn nok 'reservert' faktisk.

Jeg har hatt to hunder av raser som har blitt bevisst 'labradorisert'.

Lyra fikk tilmed kritikk på spesialutstilling i hjemlandet fordi hun var for sosial. Jeg gadd vite hvilke av hennes opprinnelige egenskaper som var borte, helt ærlig tror jeg hun var nærmere den orginale laeken enn de andre angstbitende hundene som skjelver i beina og bryter helt sammen på utstilling var. " De skal være sånn, lakken skal være reservert".

Lyra var mer enn reservert nok, og hun var klar for å forsvare Gud og fedreland når som helst uten et fnugg av nerver. Men hun var - i motsetning til mange andre i rasen - håndterbar.

Mozza er mer sosial enn en labrador, hun er som en labrador på lykkepiller. Utrolig slitsomt inne, men jeg har luket det av henne ute.

Men samtidig er hun den absolutt tøffeste bikkja jeg har hatt mentalt. Den bikkja er så bra skrudd sammen at det er en sorg at jeg ikke oppdaget rasen før. Hun er på alle måter en bedliss, men hun er en sosial bedliss... Det er ingenting annet enn det sosiale i henne som kan sammenlignes med en labrador.

Edit: og jeg synes det blir feil å sammenligne hundeaggresjon med hunder som er reserverte. Hunder kan fint leve et langt liv uten å måtte forholde seg noe særlig til fremmede hunder, men enhver hund må på et eller annet tidspunkt håndteres av fremmede mennesker. Jeg synes faktisk det er grådig urettferdig ovenfor bikkja å avle den ' reservert' og samtidig vite at den vil måtte håndteres jevnlig av dyrleger osv.

Nå mener jeg reservert som i en hund som finner kontakt med fremmede ubehagelig, siden det tross alt er de det er flest av hos de såkalt likegyldige rasene...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ikke det er negativt at folk sier "labradorisering" og tenker på en hund som bare er glad, trygg, sosial og trivelig. Men vi hadde en diskusjon om "labradorisering" for ikke så veldig lenge siden, og jeg sier som det ble sagt der - jeg syns det er negativt når folk bruker dette uttrykket om hunder som for eksempel egentlig er skeptiske, men som får smiskete atferd som kan oppfattes som sosial. Jeg syns det er leit om folk ser smiskete og usikre hunder, tenker at de er sosiale som labradorer og dermed tror at også labradorer er slik. Det er STOR forskjell på en rett fram, trygg og glad labrador og en hund som oppfører seg på mye av den samme måten, men som i bunn er nervøs.

Det her er jeg helt enig i. Jeg ser hvordan uttrykket kan oppfattes sånn, men det er absolutt ikke det jeg legger i rasen. Labradoren er i mitt hode en trygg hund. Det er når rasen "min" får lignende atferd at det blir feil. :)

Hmm... Jeg tror jeg skjønner hvor du vil, men jeg forstår bare ikke opplegget helt. Har lite erfaring med hunder som har andre bruksegenskaper enn gjeting, jakt og trekking. Jeg har ingen kompetanse på området, så jeg snakker fra et helt uvitende ståsted. Jeg forstår bare ikke helt hvorfor man skal ta vare på "sære" egenskaper (les: egenskaper som reservert, truende, llite villige til å møte nye folk ovs). Mener det er et stort mellomrom mellom det å være slitsomt pågående og det å være veldig reservert og grense til aggressiv. Er det kulturarven man er redd for å miste eller hva er det for noe? Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig :)

Edit: Hvilke egenskaper er man redd for å miste hvis man får mer "imøtekommende" hunder? (jeg har som sagt lite erfaring med hunder som dette, så sier ikke at de er sånn eller sånn)

Jeg vil ta vare på de sære egenskapene fordi jeg liker de ved en hund. Jeg liker en hund som er reservert fordi den er trygg nok til å ikke ha behov for bekreftelse. Akkurat som at hun ikke trenger å lystre meg til enhver tid og. Selv om det kan være irriterende på lydighets-trening. :P Så er hun kanskje litt vanskeligere å håndtere enn noen andre raser, men med trening og at hun er trygg på meg, så er ikke det noe problem hos f.eks. veterinæren. En hund med selvstendige meninger passer inn i mitt liv nå, og da er jeg glad for at jeg har muligheten til å skaffe meg det.

Jeg mener ikke at labradoren er usikker og smiskete, jeg sier bare at når raser (i min erfaring) som vanligvis er reserverte vil hilse og ha oppmerksomhet av fremmede, så er det pga usikkerhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Loke var sosial. Men med en gang han bikket en viss alder var fremmede totalt uintressante med mindre de ga han godbiter eller lekte. Han var aldri noensinne redd folk, men han hørte ikke på andres komandoer hvis jeg var i nærheten. Det er mer enn nok 'reservert' faktisk.

:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...