Gå til innhold
Hundesonen.no

"labradorisering" av enkelte hunderaser?


Bananen
 Share

Recommended Posts

Er det ikke det da? :icon_confused: Du ser hvor jeg vil eller?!

De rasene vi har finnes i alle former. Utvendig og innvendig.

Det går fint ann finne en som passer, uten om å måtte gjøre om på alt av raser. Og enkelte linjer man kan kanskje holde seg unna, for å finne noe som heller mot det man vil.

Likegyldig vil jeg si, de har ikke ett behov for å hilse på gud og hverman.

Å gjøre de mer vennlig ovenfor fremmede betyr ikke nødvendigvis at man får en rase som overfaller fremmede. Det finnes en million gråsoner i mellom. Den mest hypersosiale hunden jeg har hatt er hun jeg har nå. Ikke labradormixen jeg hadde for noen år siden. Jeg har hatt hunder som rett og slett ikke har likt fremmede (en retriever faktisk), hunder som har vært reserverte og har voktet, hunder som har vært likegyldige, hunder som liker fremmede men ikke nødvendigvis har giddi å hilse på alle som ville hilse, og hunder som gjerne hilser på alle som vil hilse, men så går vekk. Hun jeg har nå er ekstremt opptatt av fremmede som tar kontakt - og ja, det er irriterende - men heller det enn den i den andre delen av skalaen. Jeg vil at fremmede skal kunne håndtere hunden min såpass at de kan fange den hvis den er på 'rømmen', og at de ikke freaker ut eller motsetter seg håndtering av dyrleger og dommere.

Grensen i mellom likegyldig og direkte usosial er litt for hårfin hos mange oppdrettere og raseentusiaster, og jeg for min del ser ikke at det skal finnes noe negativt i å ha en hund som synes det er ok å bli håndtert av fremmede all den tid vi lever i et land hvor det mildt sagt ikke er nødvendig med hunder som er usosiale.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Den behøver ikke å like å bli håndtert - men den skal akseptere det. Det mener jeg vi bør kunne forlange av alle rasene vi har rundt oss. Kan man ikke det så bort med skiten, spør du meg..

Fryktelig svart/hvitt bilde man har av hva en rase er her da? Men først: labradorer er ikke nødvendigvis en ukomplisert rase, jeg har møtt flere eksemplarer jeg har tenkt at jeg aldri hadde orket å h

Nå skal jeg være uvitenskaplig og ærlig: Jeg synes utilgjenglige hunder er ufyselige. Mitt intrykk er at også eierne av slike hunder blir litt brydd når hunden deres viser seg som et beist, så jeg ka

Labradorisering meg her og der - er det negativt at hunder er vennlige og håndterbare, selv om de tilhører "urhundene"? Synes tråden oser av nedlatenhet mot raser som min egen. jeg har hatt flere labradors opp gjennom årene- noen har vært skikkelige arbeidsjern, med en mental utholdenhet som en brukshundrase kunne misunt dem. En "hatet" unger, en annen hoppet gladelig inn i slagsmål. Labradoren er ingen vandrende sofapute med to hjerneceller, den er en mye mer krevendfe hund enn mange tror. At den stort sett er vennlig og omgjengelig, er bare et pluss. Jeg har da sett eksemplarer som har bitt dommere i utstillingsringe, eller krøpet rundt i redsel. Så vær så snill, ikke fremstill min elskede rase som en snill idiot, som andre raser helst ikke skal ligne på!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skal jeg være uvitenskaplig og ærlig:

Jeg synes utilgjenglige hunder er ufyselige. Mitt intrykk er at også eierne av slike hunder blir litt brydd når hunden deres viser seg som et beist, så jeg kan ikke så noe som helst positivt med å ha hunder som er så skeptiske/utilgjenglige at de snerrer etter folk. "Sær" er i mine øyne kun en unnskyldning for dårlig oppdragelse og dårlige nerver.

Hunder skal ikke være redd/skeptisk for å hilse på mennesker, (mener jeg).

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Labradorisering meg her og der - er det negativt at hunder er vennlige og håndterbare, selv om de tilhører "urhundene"? Synes tråden oser av nedlatenhet mot raser som min egen. jeg har hatt flere labradors opp gjennom årene- noen har vært skikkelige arbeidsjern, med en mental utholdenhet som en brukshundrase kunne misunt dem. En "hatet" unger, en annen hoppet gladelig inn i slagsmål. Labradoren er ingen vandrende sofapute med to hjerneceller, den er en mye mer krevendfe hund enn mange tror. At den stort sett er vennlig og omgjengelig, er bare et pluss. Jeg har da sett eksemplarer som har bitt dommere i utstillingsringe, eller krøpet rundt i redsel. Så vær så snill, ikke fremstill min elskede rase som en snill idiot, som andre raser helst ikke skal ligne på!

Også jeg som i mitt enfold trodde labradoren VAR en brukshund... så feil kan man ta :D.

Men altså - det er da INGEN raser som SKAL bite, jeg tror ikke man finner en eneste rasestandard hvor DET er uttrykt, enten rasen er en urhund fra indre bortvekkistan, eller en ankelbiter fra Moss. Sorry, men det kan aldri aksepteres at det er normalt å bite for en rase liksom.

Og labradoriseringen - jeg ville heller foretrukket at ALLE raser var glad og lykkelige og elsket folk, framfor at det ble avlet fram raser som er skeptiske til folk, ikke kan håndteres uten munnkurv etc etc.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det bare håndterbarhet i alle raser vi vil ha? Eller er det mer? For er det kun det, så skjønner jeg ærlig talt ikke helt årsaken til at denne tråden kom opp. Alle vil vel ha dyr som faktisk fungerer i samfunnet? Ingen vil ha hunder som glefser etter gud og hvermann bare fordi disse vil hilse. Eller er vi sort/hvitt igjen *sukk* Enten er du skrap, eller så er du trivelig og oversosial som en labrador?

Vil vi ha en Azawakh som ligger i sofaen og er "dau", uten jaktinstinkt og er oversosial? Næhei, de som har kjøpt seg en slik hund er sære og vil ha en sær hund. De som har kjøpt seg en terrier har lyst på en hund som er liten sprudlende og med store ord og tiltak. De som har kjøpt seg en grande vil ha nettopp det en grande er :icon_confused:(husker ikke helt hvorfor jeg ville ha schæfer *sitte på dritten som er hyper*)

OT:

La oss bite i det sure eplet, labradoren har også ett stigma. Den er i flestes øyne en rolig herlig sak. Jada finnes unntak, men mannen i gata kjenner til den rolige og litt daffe typen. Det har vært mye snakk om dobbeltmoral her på sonen de siste dagene, og jeg må flire litt her jeg sitter med morgenkaffen min. Folk ville blitt fornærma om man sa slikt om labradoren, sier man derimot at schæferen er hissige, aggressive og angstbiteetende så har man ikke rett til samme reaksjon. Det er jo faktisk mannen i gatas oppfatting av dyra våre. Selv om de fleste av oss vet om noe helt annet :) Nå kommer sikkert ett hav av motargumenter :ustol:

Endret av Margrete
  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT:

La oss bite i det sure eplet, labradoren har også ett stigma. Den er i flestes øyne en rolig herlig sak. Jada finnes unntak, men mannen i gata kjenner til den rolige og litt daffe typen. Det har vært mye snakk om dobbeltmoral her på sonen de siste dagene, og jeg må flire litt her jeg sitter med morgenkaffen min. Folk ville blitt fornærma om man sa slikt om labradoren, sier man derimot at schæferen er hissige, aggressive og angstbiteetende så har man ikke rett til samme reaksjon. Det er jo faktisk mannen i gatas oppfatting av dyra våre. Selv om de fleste av oss vet om noe helt annet :) Nå kommer sikkert ett hav av motargumenter :ustol:

Sist jeg sjekket så er det vel egentlig DU som skriver mest om akkurat den delen om Sch, nevner det gjerne hver dag du. Så vet ikke hvem som opprettholder den teorien?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunderaser er jo menneskeskapt i utgangspunktet.... Jeg skjønner hvorfor man skal ta vare på brukeregenskaper (eks. Jakt eller gjetning), men det å på død å liv ta vare på "sære" hunder, som er mer eller mindre aggressiv? Den ser jeg ikke helt. Fra mitt ståsted høres det veldig rart ut... Hva er faren med en "labradorisert" basenji?

En labrador er jo i utgangspunktet en apporterende fuglehund, så man kan jo også diskutere om man har vært så flink til å ta vare på egenskapene der :P Men sånn jeg har forstått hundeverden, så virker det som om det er mange raser som har brukslinjer og showlinjer hver for seg. Eks. Border collie eller da eks labrador, jakt-golden osv.... Så lenge man faktisk har de linjene så kan man jo nesten se på det som to forskjellige raser... Ser ikke hva som er så ille med det :)

(Edit: hundemasker gjort om til hunderaser :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Labradoren som brukshund er en flott rase. Og de har fantastiske egenskaper når det kommer til dette med anvendelighet og trenbarhet for ulike tjenester siden de ER lett trenbare. (Og i min familie, hos de som HAR labrador, brukes den som brukshund). Men slik som den oftest brukes, som familiehund, altfor tykk (gud hjelpe meg så mange tykke labradorer og retrivere generelt jeg treffer ute nå for tiden når jeg er på tur med hundene), altfor sedat som voksen (unghundene er da ofte ybersosiale, hypre og energiske og KAN være en utfordring å håndtere) så har jeg mistet sansen for den. Og jeg syns det er vanskelig å finne eksemplarer blandt de jeg stadig treffer ute som "motbeviser" de holdninger jeg har fått over årene til rasen når det kommer til egenskaper som JEG ønsker i en hund. Det gjelder ikke bare labrador, men siden det er rasen som brukes som eksempel, er det den jeg trekker frem her.

At andre raser ikke er "baradorisert", betyr da jammen meg ikke at de ikke er håndterbare. Eller at de biter, eller er sky og asosiale. For meg betyr det rett og slett at de har personlighetstrekk/egenskaper som gjør at de ikke tiltrekkes av alle og enhver som bare ønsker en koselig kjæledegge. Og mine hunder, de jeg har og de jeg har hatt (ulike raser), har fungert utmerket som familiehunder, selv om de ikke er sorten som hele verden ønsker. Fordi de har klare rasemessige trekk og egenskaper som gjør at mange totalt ser bort fra dem. Heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man snakker om "labradorisering" er det vel med adresse til labradorens rykte som snill, omgjengelig og ukresen? Altså egenskaper man setter pris på hos labrador - men som ikke vil være typiske for en del andre hunder? Jeg ser på ingen måte at man "ser ned på" labradoren selv om man ikke ønsker at urhundtypene skal bli like familievennlige. (Og seff er ikke alle labradorer like enkle å ha med å gjøre, men det er da ingenting å være stolt av, når man snakker om labrador, vel?) Er jo en grunn til at labrador er ledende på service-hundmarkedet? Der må hundene være omgjengelige, lite truende, og stødige som fjell. Fantastiske egenskaper! Men en urhund har ingen ambisjoner å bli servicehund, om noe synes de vel at de fortjener service selv? ;) Og DET er jeg enig i at man skal bevare! Men det er jo et godt stykke mellom hunder som kaster seg i fanget på fremmede (ikke det at jeg mener det er typisk labbe-adferd, men det er det jeg legger i uttrykket "labradorisering") og hunder som opptrer angstbitersk, aggressivt, eller som trekker seg fra berøring. Det kan også være merkbar forskjell på det å akseptere håndtering og det å "like" håndtering. Jeg mener at den "stolte" hunden skal la seg håndtere, men at den ikke engasjerer seg. Det er etter mitt syn like uverdig (for en urhund!) å "miste ansikt" ved å trekke seg som å "hore" etter kontakt.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, sa vel ikke så mye annet heller? Bare nevner det jeg :)

Nei, men du er med å opprettholder ryktet. Det er ikke så mange andre med eller som har hatt schäferhund som poengterer det så mye som deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Labradoren som brukshund er en flott rase. Og de har fantastiske egenskaper når det kommer til dette med anvendelighet og trenbarhet for ulike tjenester siden de ER lett trenbare. (Og i min familie, hos de som HAR labrador, brukes den som brukshund). Men slik som den oftest brukes, som familiehund, altfor tykk (gud hjelpe meg så mange tykke labradorer og retrivere generelt jeg treffer ute nå for tiden når jeg er på tur med hundene), altfor sedat som voksen (unghundene er da ofte ybersosiale, hypre og energiske og KAN være en utfordring å håndtere) så har jeg mistet sansen for den. Og jeg syns det er vanskelig å finne eksemplarer blandt de jeg stadig treffer ute som "motbeviser" de holdninger jeg har fått over årene til rasen når det kommer til egenskaper som JEG ønsker i en hund. Det gjelder ikke bare labrador, men siden det er rasen som brukes som eksempel, er det den jeg trekker frem her.

At andre raser ikke er "baradorisert", betyr da jammen meg ikke at de ikke er håndterbare. Eller at de biter, eller er sky og asosiale. For meg betyr det rett og slett at de har personlighetstrekk/egenskaper som gjør at de ikke tiltrekkes av alle og enhver som bare ønsker en koselig kjæledegge. Og mine hunder, de jeg har og de jeg har hatt (ulike raser), har fungert utmerket som familiehunder, selv om de ikke er sorten som hele verden ønsker. Fordi de har klare rasemessige trekk og egenskaper som gjør at mange totalt ser bort fra dem. Heldigvis.

Hvorfor i guds navn ser du da behov for å kaste dritt etter Labradoren hver gang da? Kan du ikke heller si at det er en passifisering eller "hunderaser gjøres uinteresssante" etc? Med fare for å spissformulere meg for mye: å stigmatisere en gruppe er jo faktisk rasisme.

Du må forøvrig gjerne møte min hund, hunder fra kennelen min hund er fra, Licitha's-linjer generelt, Bare-Bra's linjer generelt.... Dette er hunder som hevder seg høyt i både bruks, lydighet og hold deg fast : også utstilling.

Når man snakker om "labradorisering" er det vel med adresse til labradorens rykte som snill, omgjengelig og ukresen? Altså egenskaper man setter pris på hos labrador - men som ikke vil være typiske for en del andre hunder? Jeg ser på ingen måte at man "ser ned på" labradoren selv om man ikke ønsker at urhundtypene skal bli like familievennlige. (Og seff er ikke alle labradorer like enkle å ha med å gjøre, men det er da ingenting å være stolt av, når man snakker om labrador, vel?) Er jo en grunn til at labrador er ledende på service-hundmarkedet? Der må hundene være omgjengelige, lite truende, og stødige som fjell. Fantastiske egenskaper! Men en urhund har ingen ambisjoner å bli servicehund, om noe synes de vel at de fortjener service selv? ;) Og DET er jeg enig i at man skal bevare! Men det er jo et godt stykke mellom hunder som kaster seg i fanget på fremmede (ikke det at jeg mener det er typisk labbe-adferd, men det er det jeg legger i uttrykket "labradorisering") og hunder som opptrer angstbitersk, aggressivt, eller som trekker seg fra berøring. Det kan også være merkbar forskjell på det å akseptere håndtering og det å "like" håndtering. Jeg mener at den "stolte" hunden skal la seg håndtere, men at den ikke engasjerer seg. Det er etter mitt syn like uverdig (for en urhund!) å "miste ansikt" ved å trekke seg som å "hore" etter kontakt.

Er labradoren den eneste hunden i verden som er omgjengelig, lite truende og stødig som et fjell? Hvorfor brukes da puddel, golden retriever og også schäferhund som servicehunder? Hvit gjeterhund også, samt flere jeg sikkert har glemt i farta?

Til det uthevede: igjen - hvorfor må man på død og liv bruke begrepet labradorisering da? Jeg mener ikke nøvendigvis noe vondt når jeg sier "de der negrene", men det er jo ikke helt heldig da noen kan ta seg nær av det. Det er mulig det er en drøy sammenlikning, men det er kun nevnt for å illustrere et poeng. Mener ikke det bokstavelig talt er en likhet mellom de to situasjonene :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor i guds navn ser du da behov for å kaste dritt etter Labradoren hver gang da? Kan du ikke heller si at det er en passifisering eller "hunderaser gjøres uinteresssante" etc? Med fare for å spissformulere meg for mye: å stigmatisere en gruppe er jo faktisk rasisme.

Du må forøvrig gjerne møte min hund, hunder fra kennelen min hund er fra, Licitha's-linjer generelt, Bare-Bra's linjer generelt.... Dette er hunder som hevder seg høyt i både bruks, lydighet og hold deg fast : også utstilling.

Er labradoren den eneste hunden i verden som er omgjengelig, lite truende og stødig som et fjell? Hvorfor brukes da puddel, golden retriever og også schäferhund som servicehunder? Hvit gjeterhund også, samt flere jeg sikkert har glemt i farta?

Til det uthevede: igjen - hvorfor må man på død og liv bruke begrepet labradorisering da? Jeg mener ikke nøvendigvis noe vondt når jeg sier "de der negrene", men det er jo ikke helt heldig da noen kan ta seg nær av det. Det er mulig det er en drøy sammenlikning, men det er kun nevnt for å illustrere et poeng. Mener ikke det bokstavelig talt er en likhet mellom de to situasjonene :)

Og hvorfor er du så hårsår? Vi har da bare andre meninger enn deg, og i en verden full av ulik emennesker med ulike interesser og ulike personligheter så må det da være greit at man har ulike meninger og oppfatninger om hunderaser?

Ikke alle liker de rasene jeg har. Jeg har fått ganske mye rare kommentarer om noen av de rasene jeg selv har hatt, oftest fra folk som ikke har egen erfaringer om dem.

Nå har jeg erfaring med labrador. Og jeg var og er glad i labradorene jeg har hatt og som familiemedlemmer ennå har. Så det går ikke på individ-nivå. Det går på rasen som helhet, at jeg har funnet ut, med ERFARING, for meg -så er ikke labrador en rase som jeg ønsker å ha flere ganger. Fordi de er som de er.

Uten at det er noe galt med det.

Men du bør kanskje jobbe litt med deg selv og din hårsårhet?

Lagt til: og at en labrador gjør det bra på utstilling er ikke noe jeg blir "imponert" av, da jeg som sagt, ikke er stor fan av rasen slik den bla har blitt fysisk.

Endret av Gjest
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei herremin, jeg er på et diskusjonsforum, jeg er ikke hårsår :P Som du sier: forvent deg at folk er uenige og ikke nødvendigvis svarer deg med blomster og bier :P

Spesielt når folk kommer med påstander som er ulogiske og som ikke henger på greip / ikke er rettferdige.... En hund(erase) kan ikke stå opp for seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei herremin, jeg er på et diskusjonsforum, jeg er ikke hårsår :P Som du sier: forvent deg at folk er uenige og ikke nødvendigvis svarer deg med blomster og bier :P

Spesielt når folk kommer med påstander som er ulogiske og som ikke henger på greip / ikke er rettferdige.... En hund(erase) kan ikke stå opp for seg selv.

Blomster og bier har jeg nok av hjemme, så det trenger jeg ikke. Og det er da vitterlig du som beskylder andre (meg) for å "kaste dritt" når jeg bare sier hva jeg mener: at jeg ikke ønsker flere labradorer. Og at jeg syns det er bra at ikke alle raser er "som labradoren".

Ikke aner jeg hvilke "påstander" du mener. Jeg snakker om mine egne meninger utfra hvordan jeg har opplevd labradoren - at jeg syns den rett og slett blir en litt for kjedelig rase for meg på mange måter. Det er ingen påstand. Det er et faktum. At den fungerer utmerket for andre og at mange syns den er en spennende rase syns jeg er helt greit -og forståelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er labradoren den eneste hunden i verden som er omgjengelig, lite truende og stødig som et fjell? Hvorfor brukes da puddel, golden retriever og også schäferhund som servicehunder? Hvit gjeterhund også, samt flere jeg sikkert har glemt i farta?

Nei, men en shiba er for eksempel ikke det - sammenlignet med en labrador. (Uten at jeg dermed sier at shibaer er nervøse vrak. Mange tær man må passe seg for...) Og nå har jeg også fortalt deg at når jeg bruker uttrykket "labradorisering" så er det med labradorens positive kjennetegn som ledende service-hund for øye. Du kan godt synes det er forferdelig at raseegenskaper hos din rase blir brukt som et uttrykk, men nå har jeg i hvert fall fortalt deg at min bruk på ingen måte er ment å skulle sverte de nødvendige - og positive - egenskapene til labradoren, slik mange fortsatt kjenner den:

p_right_1176900185.jpg

Endret av Rødhette&Ulven
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I stedet for å flisespikke på hva man har sagt og ikke sagt - kommer jeg tilbake til kjernepoenget mitt:

Hvorfor er det akkurat Labradoren andre raser sammenliknes opp mot her? (Hverken positivt eller negativt laddet :P )

Spesielt når den *egentlig* ikke er så dozile som "ryktet" skal ha det til?

Hva har Labradoren som ikke golden retrieveren har? (sett bort fra, av min erfaring, en haug med meninger og stahet)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva har Labradoren som ikke golden retrieveren har? (sett bort fra, av min erfaring, en haug med meninger og stahet)

Kaste dritten over gjerdet til naboen, altså..? Hvis du synes det er så grusomt at man trekker frem labradoren, så er det kanskje ikke bedre å bruke noen andre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er faren med en "labradorisert" basenji?

Det kan være tricky fordi ting gjerne henger sammen. Faren er at man kan ødelegge rasepreget.

La oss ta en av mine raser, amstaffen, som ofte har en tendens til å være noe intolerant ovenfor andre hunder av samme kjønn. Samtidig er de spesielt menneskeglade hunder en skyhøy toleransegrense ovenfor folk. Disse rasetrekkene kan gjøre den til en fantastisk familiehund, eller en elendig familiehund, alt etter behovene til familien som skal ha den.

Det er en evig diskusjon innenfor bull & terrier rasene hvor mye vekt man skal legge på å plukke vekk hundebiten på de. Historisk sett er de to egenskapene jeg nevnte avlet parallelt (hundekamper), det ene kommer som et resultat av det andre. Derfor kan de kanskje henge tett i hop også, sant? Et annet resultat av rasens blodige historie er dens evne til å aldri gi opp, den vil jobbe hardere dess mer motstand den får. Dette er egenskaper på godt og vondt, alt sammen, men det er i høyeste grad med på å definere hva rasen er og har vært. Vil vi miste noe av det som er med på å definere rasen om vi kludrer for mye? Det er et sjansespill. Vi har plenty eksempler på at man både kan lykkes og feile miserabelt.

Vi skal også respektere historie, tradisjon og bruksområde når vi avler hunder. Det handler om foredling denne raseavlen, sant?

Så, når slike som meg, som bedårer disse rasene og synes at de gjør min tilværelse komplett selv med sine hundediller, ikke har noe problem med samme kjønnsaggresjon om det nå skulle oppstå. Det er ikke et issue i det hele tatt, så lenge det ikke er overdrevet (noe det ganske sjeldent er). Skal vi da gå inn å endre en rase? For hvem endrer man den da egentlig? Folk som aldri er interessert i å ha rasen? Mulige framtidige eiere? Samfunnet generelt? Hundenerdene? Om svaret er ja på et av disse spørsmålene så må vi også definere i hvilken grad dette er et problem og for hvem.

Det betyr selvsagt ikke at jeg på død og liv vil ha en hundeaggressiv hund, eller mener at vi skal selektere på det! Jeg håper ingen leser meg dit.

Det er ikke enkelt med denne hundeavlen. Vi kan ikke tro at egenskaper er isolerte og at det bare er å selektere på de og forvente at alt det andre forblir uendret. Ting henger sammen. Iallfall på mentalitet, som er et kompleks nettverk der inni skolten på bikkjene våre. Det er innviklet, og på toppen av det hele så kommer hvordan man skal tyde biologi og miljø fra hverandre. Det er ikke lett, det er tvert i mot fryktelig vanskelig.

Se på Belayaevs rever, de ble selektert på en eneste egenskap (på temperamentsiden), og det hadde store og uante konsekvenser på helt andre ting (utseende).

Amstaffen er et resultat av mange hundre års målrettet avl, for at jeg skal (i teorien, blech, hundelov) kunne ha en hund som passer meg ypperlig og som både jeg og hunden kan trives best mulig med. Jeg er ikke så skråsikker på at man uten konsekvenser kan avle bort hundebiten på dem, mulig det er lett som en plett, men det er alikevel noe man skal angripe med stor forsiktighet synes jeg.

I denne diskusjonen tror jeg egentlig alle for det meste er enige jeg. Det blir bare polarisert så mye at en diskusjon skapes av ingenting.

Alle ønsker å bevare rasepreg på de individuelle rasene, men ingen ønsker farlige hunder. Så alt med måte.

Kan vi ikke egentlig koke det ned til dette?

Jo, og at labbiser er veldig, veldig ålreite dyr!

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kaste dritten over gjerdet til naboen, altså..? Hvis du synes det er så grusomt at man trekker frem labradoren, så er det kanskje ikke bedre å bruke noen andre?

Jammen, i alle dager, sa ikke du nettopp at det ikke er noe negativt betont? Hvorfor begrepet "kaste dritt til naboen"? Jeg spør rent oppriktig: hvorfor labradorisering - hva er forskjellen i forhold til golden retireveren? Du kan snu det: hvorfor er ikke golden retrieveren også sånn en fin herlig hund alle burde sammenliknes med? Det er ikke å kaste dritt, det er å løfte opp naboen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig det bare er meg, men jeg tenker utelukkende på de positive sosiale egenskapene labbisen har ovenfor folk når jeg hører(eller bruker) betegnelsen "labradorisert". Ikke tar jeg det helt bokstavlig heller. Hadde jeg sagt at jeg skulle ønske min egen terv ble litt "labradorisert" - hadde jeg ment at jeg skulle ønske han var mer åpen, trygg og hadde satt pris på å bli klappet av fremmede - ikke at han hadde blitt like sosial som en labbis, og endret andre trekk.

Endret av Grim
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er det akkurat Labradoren andre raser sammenliknes opp mot her? (Hverken positivt eller negativt laddet :P )

Spesielt når den *egentlig* ikke er så dozile som "ryktet" skal ha det til?

Hva har Labradoren som ikke golden retrieveren har? (sett bort fra, av min erfaring, en haug med meninger og stahet)

Jeg tipper (uten å vite) at det er fordi labrador er en erketypisk mentalt stabil, sosialt vennlig og håndterbar rase. Det er vel ikke verdens mest tallrike hunderase for ingenting? At de også oftere enn andre raser blir benyttet som service og førerhunder forsterker sikkert inntrykket folk har.

med "folk" mener jeg da "mannen i gata".

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jammen, i alle dager, sa ikke du nettopp at det ikke er noe negativt betont? Hvorfor begrepet "kaste dritt til naboen"? Jeg spør rent oppriktig: hvorfor labradorisering - hva er forskjellen i forhold til golden retireveren? Du kan snu det: hvorfor er ikke golden retrieveren også sånn en fin herlig hund alle burde sammenliknes med? Det er ikke å kaste dritt, det er å løfte opp naboen.

Jeg sier at jeg finner det pussig at DU, som får såre tær av uttrykket, ønsker å vri det over på naboen. Om man kaller det "goldenisering" spiller ingen rolle for meg. Jeg vil ikke at min rase skal være som verken den ene eller den andre, for da var hun ingen shiba. Men som sagt, det er ikke til forkleinelse for noen av dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herregud at det går an å ta seg NÆR av ordet labradorisering? Nei jeg hadde nok ikke blitt fornærmet om jeg hadde hatt labrador. For meg er labradoren en glad, tillitsfull, gøyal og vilter bass. Og det er da ikke negativt i det hele tatt? Mannen i gata har jo det synet på labradoren fordi den OFTE blir dratt fram som et eksempel på en fin nybegynner hund (fordi den er så omgjengelig, snill og glad, noen kan være litt i overkant viltre og sterke for mannen i gata ja) på lik linje med golden retriever. Hva er grunnen til at de blir dratt frem på den måten da, om det ikke er på en positiv måte?

Jeg har truffet mange labradorer, og EN av dem er en svær hund med MASSE energi, litt ustyrlig og glad i alt og alle. Man skjønner jo hvorfor labradorisering har blitt brukt, det kunne like gjerne vært goldenisering (ellernoe) men akkurat her var det labradorifisering. Move on...!

Det er for meg et begrep som betyr å mildne enkelte raser, som gjør dem lettere håndterbare, mer omgjengelig og hyggelige. Er det virkelig så negativt? VIL man virkelig ha hunder som kan glefse etter en "bare" fordi man vil tviholde på det at rasen er sær? Nei jeg vet jo at enkelte raser trenger å ha litt mot, egenvilje osv, som f.eks. tjenestehunder av diverse slag, men for en vanlig hundeeier trenger man ikke sånne egenskaper i det hele tatt, men da kan man jo velge seg en annen rase. For min del er begrepet positivt ladet ihvertfall, så jeg ser ikke hvorfor det er så galt å bruke det ordet.

At vi vil ha raser med særegenheter ser jeg på som en positiv ting så lenge det ikke går utover miljøet rundt. Og si at biting er greit fordi rasen skal være sånn er for meg høl i huet. At man har en hund som ikke er interessert i fremmede (på en måte at den ikke bryr seg osv) er HELT greit for meg. Det blir noe helt annet igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...