Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor lenge ville du ventet med å avlive?


Recommended Posts

Skrevet

Skulle ønske jeg kunne være så sikker i min sak på når riktig øyeblikk er som andre i denne tråden er, jeg. Men nå har jeg hatt 2 (3, om vi tar med "mental sykdom") hunder som har hatt det vondt over tid, og jeg veit fortsatt ikke om det var riktig å avlive de når jeg gjorde det, må jeg innrømme.

Den første hunden var i dårlig form hele den siste vinteren sin, og jeg gikk og vurderte hver dag om han var dårlig eller bra, om han burde få slippe, eller om jeg fikk beholde han til over sommeren (gammel hund med forkalkninger, varme kunne gjort han bedre, sant?), men når han på en tur (som rett nok var lang, men allikevel) ikke orka å løfte opp bakbeina sine den siste etappen før bilen, da ringte jeg veterinæren. Og jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle ha en hund jeg gikk og vurderte helsa på over tid igjen.

Den andre hunden var psyk, ikke syk. En skulle tro det var lettere, men det er det ikke. Han var fra han var ganske liten paranoid redd andre hunder, og fryktaggressiv. Jeg trente på dette i hele den korte stunden jeg fikk beholde han, på å takle å møte andre hunder uten å gå i fistel - møte, ikke hilse. Jeg valgte til og med å prøve å kastrere han, i håp om at mangel på hormoner ville gjøre han mer i stand til å samle seg såpass at han fikk med seg at han bare hadde gode erfaringer med andre hunder. Det hjalp ikke litt engang, snarere tvert i mot, mangel på testosteron gjorde at ble fryktaggressiv mot menn også. Den tendensen dukket opp bare en kort uke etter operasjonen, men jeg unnskyldte han og tenkte at han sikkert hadde det vondt, men det gikk liksom aldri over. Så han fikk slippe før han rakk å bli 2 år gammel, og jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle kastrere en hund så sant jeg ikke var 100 % sikker på at det var hormoner som var problemet, og at jeg ikke skulle bruke så mye tid på å trene en skrapbikkje igjen.

Sist var nå i januar, da måtte jeg la Dronning Dina slippe etter rundt 3 år med variabel form og utallige veterinærbesøk og ymse prøver for å finne ut hvorfor hun var i variabel form. Det var ikke først og fremst fordi hun var fysisk syk hun fikk slippe, men fordi at hun ble engstelig og nervøs. Det er til tross for mine tidligere erfaringer noe av det vanskeligste jeg har måtte gjøre, fordi innimellom så var hun jo seg selv, og det var jo ikke noe fysisk galt med henne som vi fant ut av. Obduksjonen hennes viste at nyrene hennes var i ferd med å svikte, men hunder kan leve med nedsatt nyrefunksjon, de blir ikke nødvendigvis så redde som Dinamor var heller. Og jeg veit fortsatt ikke om det var det rette å gjøre. Jeg tror det, jeg håper det, men jeg veit ikke. Jeg veit ikke engang om hun burde fått slippe før..

Så jeg veit ikke når "riktig" tidspunkt er fortsatt. Jeg veit ikke engang om jeg kommer til å vite når "riktig" tidspunkt er med neste hund. Jeg heller til å være enig med JeanetteH, at når man begynner å vurdere om det er det beste for hunden at man avliver, så er det sannsynligvis det, men det er lettere å si når man ikke er i en sånn situasjon, enn når man faktisk må vurdere det for alvor.

Men jeg håper at Nora blir gammel, og at hun da blir bråsjuk, sånn at det ikke er noe jeg trenger å vurdere over tid.

  • Svar 60
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Dette er den værste delen ved å være hundeeier. Det er tiden da en må prøve å legge til side egne følelser og tenke på hundens livskvalitet. Er man i tvil, har man som regel svaret. Men det gjør vo

Har hunden smerter eller ikke fungerer optimalt i hverdagen, dvs har dårligere humør el liknende vil en hund få slippe i mitt eie. En hund skal ikke lide på NOE vis hverken psykisk eller fysisk men

Min dypeste medfølelse. Og så forferdelig uheldig du har vært. Du er dog ikke alene om å ha opplevd slik (Rak som svarte ovenfor hadde en forferdelig tid med syke hunder) Jeg tenker på å avlive hun

Skrevet

Jeg må bare presisere: Det var ikke slik at den andre hunden var lam i lang tid.

Skjønner, beklager misforståelsen. :flowers:

Skulle ønske jeg kunne være så sikker i min sak på når riktig øyeblikk er som andre i denne tråden er, jeg.

Det er da ingen som er skråsikre på når tidspunktet er riktig? Jeg veit i alle fall at det vil være vanskelig å vurdere, men nettopp derfor er det viktig for meg å ha en plan, fordi det kommer til å være så uutholdelig å måtte ta den avgjørelsen når dagen kommer. Derfor blir det viktig å ha noen kriterier å gå etter, spesielt når en har en hund som er under daglig form-evaluering.
  • Like 1
Skrevet (endret)
Så jeg veit ikke når "riktig" tidspunkt er fortsatt. Jeg veit ikke engang om jeg kommer til å vite når "riktig" tidspunkt er med neste hund. Jeg heller til å være enig med JeanetteH, at når man begynner å vurdere om det er det beste for hunden at man avliver, så er det sannsynligvis det, men det er lettere å si når man ikke er i en sånn situasjon, enn når man faktisk må vurdere det for alvor.

Jeg er enig med 2ne, og vet fortsatt ikke når rett tidspunkt er, og jeg har vært igjennom det noen ganger. Det blir ikke lettere å bedømme etter hver hund, heller vanskeligere syns jeg.

Jeg har alle kriteriene klare jeg også, men når man havner i situasjonen så havner de ut vinduet, og ting blir veldig mye vanskeligere. Det er ikke alltid svart/hvit når det kommer til avlivning.

Endret av Taz
  • Like 2
Skrevet

Er "der" igjen jeg. Hvor mye skal jeg prøve, hvor mange medikamenter, hvor lenge, hvor mye, hvor lenge, hvordan, hva om, hvis... Jeg har en hund som aldri blir frisk, og alt dreier seg om smertestillende. :gaah: Det er kjempevanskelig!

  • Like 1
Skrevet

Jeg er der med katten min, den er 22 år med dårlige nyrer og er derfor svært tynn.... MEN hun har ikke smerter og hun er fortsatt blid, fornøyd og kosete...

Den dagen jeg ikke lenger ser livslyst i øynene hennes skal hun få slippe.

Skrevet

Dette er den værste delen ved å være hundeeier. Det er tiden da en må prøve å legge til side egne følelser og tenke på hundens livskvalitet. Er man i tvil, har man som regel svaret. Men det gjør vondt! De er våre venner, hundene. jeg prøver å se på det som en siste tjeneste vi gjør dem. at vi sparer dem for lidelse.

  • Like 5
Skrevet

Det er da ingen som er skråsikre på når tidspunktet er riktig? Jeg veit i alle fall at det vil være vanskelig å vurdere, men nettopp derfor er det viktig for meg å ha en plan, fordi det kommer til å være så uutholdelig å måtte ta den avgjørelsen når dagen kommer. Derfor blir det viktig å ha noen kriterier å gå etter, spesielt når en har en hund som er under daglig form-evaluering.

Tror du misforsto poenget litt. Jeg har hatt mine kriterier å gå etter jeg og, det blir ikke noe enklere av den grunn, ikke første gangen, ikke andre gangen, ikke tredje gangen. En skulle tro at etter 20 år som hundeeier, etter 4 avlivde hunder, så burde det bli enklere å se når tidspunktet er riktig, burde bli enklere å vurdere "fra dag til dag"-form.

Som sagt, jeg håper den neste hunden jeg må avlive blir akutt syk. Sånn at jeg rekker å ta farvel, men ikke må vurdere når jeg bør si det i flere måneder eller år.

Jeg er enig med 2ne, og vet fortsatt ikke når rett tidspunkt er, og jeg har vært igjennom det noen ganger. Det blir ikke lettere å bedømme etter hver hund, heller vanskeligere syns jeg.

Jeg har alle kriteriene klare jeg også, men når man havner i situasjonen så havner de ut vinduet, og ting blir veldig mye vanskeligere. Det er ikke alltid svart/hvit når det kommer til avlivning.

Nei, den avgjørelsen er vanskelig uansett, syns jeg.

Er "der" igjen jeg. Hvor mye skal jeg prøve, hvor mange medikamenter, hvor lenge, hvor mye, hvor lenge, hvordan, hva om, hvis... Jeg har en hund som aldri blir frisk, og alt dreier seg om smertestillende. :gaah: Det er kjempevanskelig!

Uff, Raksha, du har virkelig hatt ditt :(:hug:

Skrevet

Jeg liker det engelske ordet "euthanize" mye bedre enn avliving. Avliving høres så kaldt og følelsesløst ut. BarmhjertighetsDRAP passer heller ikke. Jeg vil ha et nytt ord!

Skrevet

Dette er vansklig,og skal være vansklig synes jeg. Det skal ikke være lett å ta livet av et dyr. Samtidig skal en ikke dra det ut i langdrag.

Jeg er i noe av samme situasjon som Raksha,og det er ikke lett. Men pr idag har hun livets rett.

Jeg har avlivet noen hunder før,og jeg har faktisk ikke angret eller lurt på om det var et rett valg.

Skrevet

Jeg liker det engelske ordet "euthanize" mye bedre enn avliving. Avliving høres så kaldt og følelsesløst ut. BarmhjertighetsDRAP passer heller ikke. Jeg vil ha et nytt ord!

Jeg føler det sånn med ord som kadaver. Snakket med en dyrlege og Chanti og han snakket om henne som et kadaver. Det føltes litt fælt syns jeg. Den andre dyrlegen jeg snakket med var mer "hensynsfull" og sa Hun om hunden. Feks. Vi tar vare på henne og kremerer henne hvis du vil. Ikke: vi har ingen plass å gjøre av kadaveret..

Skrevet

:blink::no::cry:

*Kroppen* Hunden min har en kropp, ikke et kadaver.

Jeg liker det engelske ordet "euthanize" mye bedre enn avliving. Avliving høres så kaldt og følelsesløst ut. BarmhjertighetsDRAP passer heller ikke. Jeg vil ha et nytt ord!

Gi innsovning. Det er vel i praksis det man gjør. De sovner så dypt at de ikke våkner igjen. Men det er fremdeles irreversibelt, og det er derfor jeg MÅ føle meg sikker på rett tidspunkt.

Skrevet

Uff, Raksha, du har virkelig hatt ditt :(:hug:

:hug: Takk. Ja, syns det. Men vi har bestemt at jeg skal ha henne i mange år til, må bare finne de riktige pillene. Så det så!
Skrevet

Er "der" igjen jeg. Hvor mye skal jeg prøve, hvor mange medikamenter, hvor lenge, hvor mye, hvor lenge, hvordan, hva om, hvis... Jeg har en hund som aldri blir frisk, og alt dreier seg om smertestillende. :gaah: Det er kjempevanskelig!

Huff. :hug:

Er i samme situasjon selv, og det er en virkelig kjip situasjon å være i. :cry:

Skrevet

Uff, så grusomt uheldig du har vært, og all medfølelse til deg - det er et vondt valg å ta. Jeg tenker litt sånn at dersom det ikke er noen sjanse for at hunden blir, bedre, at det bare går en vei - og at man VET dette - da lar jeg hunden slippe før den blir så syk at den er veldig preget. Da kan man nesten ikke la de slippe for tidlig, på en måte.

EDIT: Selvsagt hvis ikke medisinering har så god effekt at de kan leve upåvirket av sykdommen i mange år!

EDIT igjen. Jeg må utdype litt. Det er helt umulig å vite når riktig tidspunkt er, men jeg er en svoren tilhenger av kvalitet fremfor kvantitet. Jeg synes det er bedre å ha ett år sammen med hunden, hvor den er tilnærmet frisk og vi har det bra sammen, og la den slippe da, fremfor å drøye det så lenge jeg bare klarer hvor den siste tiden sammen blir en fryktelig vond tid med veldig veldig syk hund. Jeg har måtte la tre hunder slippe, og to av de var jeg nesten lettet etterpå, jeg visste jeg hadde gjort det riktige valget. Siste hunden jeg tok det valget for var det mye vanskeligere med, for hun kunne fungert lenge hun, hadde omstendighetene bare vært annerledes. Der har jeg fremdeles dårlig samvittighet, selv om jeg tror det var det rette valget for både henne og den andre hunden min. Men det er vanskelig ... Forferdelig vanskelig.

  • Like 2
Skrevet

Er "der" igjen jeg. Hvor mye skal jeg prøve, hvor mange medikamenter, hvor lenge, hvor mye, hvor lenge, hvordan, hva om, hvis... Jeg har en hund som aldri blir frisk, og alt dreier seg om smertestillende. :gaah: Det er kjempevanskelig!

Jeg også.. Det er veldig, veldig vanskelig. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal se etter? Joda, hunden er blid og fornøyd for det meste, men han kan ikke delta i noen aktiviteter, og jeg vet ikke om han vil kunne det noen gang. Hvor lenge man skal holde liv i en whippet som kosehund- som ikke kan løpe løs, det vet jeg ikke. Redd for å ta han for tidlig, i tilfelle han kan bli bra, men også redd for å holde liv i han så lenge at han mister gnisten.

God bedring til hunden din hvertfall!

Skrevet

Uff, så grusomt uheldig du har vært, og all medfølelse til deg - det er et vondt valg å ta. Jeg tenker litt sånn at dersom det ikke er noen sjanse for at hunden blir, bedre, at det bare går en vei - og at man VET dette - da lar jeg hunden slippe før den blir så syk at den er veldig preget. Da kan man nesten ikke la de slippe for tidlig, på en måte.

EDIT: Selvsagt hvis ikke medisinering har så god effekt at de kan leve upåvirket av sykdommen i mange år!

EDIT igjen. Jeg må utdype litt. Det er helt umulig å vite når riktig tidspunkt er, men jeg er en svoren tilhenger av kvalitet fremfor kvantitet. Jeg synes det er bedre å ha ett år sammen med hunden, hvor den er tilnærmet frisk og vi har det bra sammen, og la den slippe da, fremfor å drøye det så lenge jeg bare klarer hvor den siste tiden sammen blir en fryktelig vond tid med veldig veldig syk hund. Jeg har måtte la tre hunder slippe, og to av de var jeg nesten lettet etterpå, jeg visste jeg hadde gjort det riktige valget. Siste hunden jeg tok det valget for var det mye vanskeligere med, for hun kunne fungert lenge hun, hadde omstendighetene bare vært annerledes. Der har jeg fremdeles dårlig samvittighet, selv om jeg tror det var det rette valget for både henne og den andre hunden min. Men det er vanskelig ... Forferdelig vanskelig.

Ja jeg er enig i det med kvalitet fremfor kvantitet. Problemet med denne sykdommen er at forløpet svinger en del, selv om det går jevnt nedover over tid. Feks så hadde hunden en veldig dårlig dag i forgårs, bedre i går og OK i dag. I dag leker begge hundene mine, den friske og den syke sammen og har det tydelig veldig morsomt. I forgårs bet den syke etter den friske når denne prøvde seg. Så ikke lett å ta på dagsformen heller. Før ev tydlige irreversible symptomer som lammelser.
Skrevet

Hvor syk måtte din hund bli i en slik situasjon før du avlivet? Der finnes ingen behandling, og det går bare en veg…. :icon_cry:

I et slikt tilfelle hadde jeg ikke orket å vente. Jeg hadde hoppet i det istedenfor å krype i det og utsette hunden for det i unødig lang tid, bare fordi det var vondt for meg å ta beslutningen...

Kan egentlig ikke se for meg det å skulle strekke ut tida og gå rundt og bo med en hund med en fatal lidelse... jeg hadde bare hatt det vondt mye lenger. Og siden hunder ikke kan prate og fortelle oss når det begynner å bli plagsomt (de skjuler jo ubehag og smerter utrolig lenge), så ville jeg ikke tatt risken på at hunden skulle gå med smerter i uker eller måneder.

Nei, jeg tror bestemt jeg hadde tatt og gjort det først som sist ,og fått avlivet hunden tidlig dersom den hadde en slik lidelse :-(

Skrevet (endret)

Da er det gjort. :icon_cry: Dette var ikke noen lett prosess, men vetrinæren gjorde det klinkende klart for meg i dag: elendig prognose, dårlig hund som nå ikke hadde reflekser igjen på noen ben, slepte høyre bakben etter seg når hun gikk og hadde muskelsvinn på bakparten, sov mye, spiste dårlig og rask til å snappe.

Desto mer betryggende er det at jeg hele vegen har hatt med meg en kunnskapsrik vetrinær som alltid har vært ærlig mot meg og sagt klart fra om hvordan situasjonen til hundene mine har vært til enhver tid. Og i dag var verinæren veldig klar i talen: Det hadde ingen hensikt å utsette avliving noe lenger, det ville bare bety unødig pining av en nydelig hund.

Alle journal-notater til vetrinæren kopieres og sendes til både de som forsker på denne tilstanden, til oppdretteren og til de som har oppdrettet hunder på samme linjer før min oppdretter igjen. Jeg kan ikke nekte noen å avle, men ingen skal kunne si at jeg ikke har gjort mitt for å begrense en fryktelig sykdom.

Endret av Gjest
Fjernet identifiserende opplysninger om tredjeperson
Skrevet

:console: Jeg synes det står respekt av avgjørelsen din når du forteller hvor langt det hadde gått. Og ikke minst av at du informerer andre om sykdommen.

Håper det går greit med deg og at den andre hunden din og du kan få en fin vår og sommer sammen. :)

Skrevet

:console: sånt er alltid trist.. Men selv om det er trist vet du ihvertfall at hunden ikke lider noe mer.

Kjempeflott at du informerer andre om sykdommen!

Håper det etterhvert går greit med deg/dere, og ikke havner i den samme situasjonen enda en gang! Dere har jo vært maks uheldige :no:

Skrevet

Da er det gjort. :icon_cry: Dette var ikke noen lett prosess, men vetrinæren gjorde det klinkende klart for meg i dag: elendig prognose, dårlig hund som nå ikke hadde reflekser igjen på noen ben, slepte høyre bakben etter seg når hun gikk og hadde muskelsvinn på bakparten, sov mye, spiste dårlig og rask til å snappe.

Desto mer betryggende er det at jeg hele vegen har hatt med meg en kunnskapsrik vetrinær som alltid har vært ærlig mot meg og sagt klart fra om hvordan situasjonen til hundene mine har vært til enhver tid. Og i dag var verinæren veldig klar i talen: Det hadde ingen hensikt å utsette avliving noe lenger, det ville bare bety unødig pining av en nydelig hund.

Alle journal-notater til vetrinæren kopieres og sendes til både de som forsker på denne tilstanden, til oppdretteren og til de som har oppdrettet hunder på samme linjer før min oppdretter igjen. Jeg kan ikke nekte noen å avle, men ingen skal kunne si at jeg ikke har gjort mitt for å begrense en fryktelig sykdom.

Leit å høre at du har mistet hunden din, men nå har den ihvertfall ingen plager mere.

Når det gjelder sykdommen og rasen, rykter og "elendighet" foreslår jeg at du kontakter veterinæren snarest og ber om en fullstendig obduksjon, eventuelt også oppbevaring av vevsprøver etc som kan tas vare på til sykdommen blir bedre dokumentert/utredet for rasen som helhet.

Lykke til videre.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...