Gå til innhold
Hundesonen.no

Endret syn på raser du liker/ikke liker og hvorfor.


Recommended Posts

Skrevet

Jeg har heller aldri vært noe stor fan av krøllete hunder, men noen venner av oss har fått seg en portugisisk vannhund, og det må jeg si. Hadde det ikke vært for den upraktiske pelsen hadde jeg vært fristet til å få meg en sånn en som neste treningshund. Herlig innsatsvilje, blid og trivelig, ekstremt lettent men allikevel med en herlig evne til å nyyyte livet. Fin gutt! (Og dette sier jeg tross at han har samkjønnsaggresjon og ikke heeeelt velutviklet impulskontroll ennå) :wub:

  • Like 1
  • Svar 60
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er litt sånn at hvis jeg bare får møte en rase jeg ikke er spesielt glad i, så blir jeg som oftest hodestups forelska i de Som for eksempel da jeg møtte schæferen Fenris på påskefjellet. Rasen

Amstaff og pitbull er raser jeg var fryktelig skeptisk til. Men så møtte jeg så mange herlige hunder av rasene mens jeg bodde i USA. De var nydelige hunder med fantastisk gemytt. Den ene var så snill

Riesenschnauzer! Av den enkle årsaken Kahlo! Når jeg var liten, sånn 7-8'ish ble jeg og noen venner jaget av to riesen, den ene lå rett bak meg, jeg kunne kjenne labbene treffe meg med jevne mellom

Skrevet

Jeg har blitt skeptisk til boxere etter at Hermes ble angrepet av en da han fortsatt var valp. Vi hadde et vetrinærbesøk noen dager senere og da lurte vet på hvor alle skrubbsårene kom fra og jeg fortalte om boxeren. Hun var bekymret for den økende hundeagressiviteten hos boxeren. De skal jo liksom være en 'happy go lucky'-hund med masse sjarm, energi og vennlighet. Jeg synes de er kjempesøte vesner bortsett fra det med agressivitet. En annen boxer i nabolaget krysser eieren over gaten med hver gang de møter på hunder på tur. Veldig anvarlig og bra eier som jeg har snakket med flere ganger når jeg ikke går med hund selv. Da er hunden (tispe) verdens største kosegris og jeg synes det er synd at en så herlig rase skal ødelegges av dårlig temerament overfor andre hunder!

En rase jeg i det siste har blitt litt sjarmert av er dvergschnauseren, helst i svart og sølv. De er så fiiiine når pelsen og alt er skikkelig stelt. Skikkelig tøffe, små vesen er de! Men, de har jo også en ting jeg absolutt ikke synes noe om: sopp i skjegget! Etter at jeg fant ut at det faktisk er en sopp som gjør bartene til lyse hunder brune synes jeg det er skikkelig motbydelig. :wacko: Da er det bedre med korthåret hund spør du meg!

Jeg var forresten livredd hunder da jeg var liten. Eller..., -egentlig helt frem til jeg fikk hund selv for to år siden! :icon_redface: Det var en blanding av mormors kongepuddel, en nuffe el.l. (stor, svart) som visstnok skal ha bjeffet meg midt i fjeset da jeg var to år gammel, og at min mor generelt var hysterisk over av som kunne være "farlig" for oss ungene. Spesielt et par samojeder skremte meg da jeg var liten, men nå synes jeg de er kjempeskjønne! :)

Skrevet

Men border terrier har ikke krøller. Det er strihåret.

Det vet jeg. Ser det ble litt feil å legge til 'jålete og krøller' på slutten av den setningen når jeg bare har nevnt en av rasene uten krøller jeg tidligere ikke har likt pga utseende ;)

Skrevet

Da jeg var yngre bodde det noen airedale terrier, og en mindre versjon terrier (helt lik bare i mindre størrelse) i nærheten av min vennine, de var rett og slett skummel. De bjeffet, å prøve å bite alt som var i bevegelse.

Etter det var det en rase jeg gikk vekk fra om jeg så en. Men mens jeg jobbet på et hundehotell var det en airedale som siklet som en st. bernhard, det var det eneste gale med han. Så var det en til som så snill at man ikke kunne vært redd han, Han sjarmerte meg kraftig, og jeg må si jeg har litt lyst på rasen nå :).

Skrevet

Jeg har heller aldri vært noe stor fan av krøllete hunder, men noen venner av oss har fått seg en portugisisk vannhund, og det må jeg si. Hadde det ikke vært for den upraktiske pelsen hadde jeg vært fristet til å få meg en sånn en som neste treningshund. Herlig innsatsvilje, blid og trivelig, ekstremt lettent men allikevel med en herlig evne til å nyyyte livet. Fin gutt! (Og dette sier jeg tross at han har samkjønnsaggresjon og ikke heeeelt velutviklet impulskontroll ennå) :wub:

DU har skjønt det altså! Hehe :D

Selv har jeg nok en større fascinasjon for enkeltindivider enn for raser. Det er liksom bare én rase jeg virkelig elsker. Men jeg skulle aldri ha miniaturhund, men her er jeg liksom. Papillon har krøpet godt under huden på meg, maken til lettlært og positiv hund da gitt!

En rase jeg likte før, men ikke takler nå er flat. Vet ikke helt hva det er, men jeg klarer ikke det vesenet de har. Altfor dum-happy liksom :P men pene er de, bare ikke min type. Dessuten er jeg, som flere andre her, ikke interessert i hunder med inntrykt nese, veldig korte bein eller veldig lang rygg. Og settere... Jakthundfolka klarer å ødelegge inntrykket av dem altså.

  • Like 1
Skrevet

Da jeg var yngre bodde det noen airedale terrier, og en mindre versjon terrier (helt lik bare i mindre størrelse) i nærheten av min vennine, de var rett og slett skummel. De bjeffet, å prøve å bite alt som var i bevegelse.

Etter det var det en rase jeg gikk vekk fra om jeg så en. Men mens jeg jobbet på et hundehotell var det en airedale som siklet som en st. bernhard, det var det eneste gale med han. Så var det en til som så snill at man ikke kunne vært redd han, Han sjarmerte meg kraftig, og jeg må si jeg har litt lyst på rasen nå :).

Kanskje det er Irsk terrier du mener? De er litt mindre enn Airedalen og er rødlig i farge.

Skrevet

Hvis de har samme sorte sadelen som airedale har, så kanskje :). Det kan jo ha vært blanding også.

Welsh terrier kanskje? :)

Skal ikke begynne å ramse opp raser jeg ikke lenger liker, men jeg synes puddelen er kul, og det gjorde jeg ikke før!

  • Like 1
Skrevet

STAFFE!! Jeg var sikker på at staffer var noen hissige, umulige kampbikkjer. Men nå liker jeg de, spesielt tispene syns jeg er penest (men jeg liker feminine hunder) og gemyttet er som oftest helt hærlig (hvis du ser vekk ifra samkjønnsaggresjonen som en del har) <3 kunne faktisk nesten vurdert en tispe staffe...

  • Like 2
Skrevet

STAFFE! Jeg var sikker på at staffer var noen hissige, umulige kampbikkjer. Men nå liker jeg de, spesielt tispene syns jeg er penest (men jeg liker feminine hunder) og gemyttet er som oftest helt hærlig (hvis du ser vekk ifra samkjønnsaggresjonen som en del har) <3 kunne faktisk nesten vurdert en tispe staffe...

å, den som kunne hatt en amstaff du... Ikke akkurat en ny forelskelse, men ville bare nevne det. :heart:

  • Like 2
Skrevet

Jeg har aldri mislikt gårdshunden, men jeg så aldri på den som aktuell før jeg begynte å planlegge å få hund og det viste seg at de har absolutt alle egenskapene jeg ønsker meg i en hund og ikke noe av det jeg ikke vil ha =p Det at den ikke var aktuell var utelukkende på grunn av størrelsen...

En annen rase jeg aldri helt har hatt sansen for er whippet, men de har jammen begynt å vokse på meg etter at jeg leste en reportasje om dem her forleden - nydelige hunder! Generelt likte jeg aldri korthårede, men det har snudd helt og blitt favoritten. Jeg liker å kose og korthåra hunder oppsøker gjerne varme :) Huskyen jeg bor med vil bare ligge på gulvet... Kjedelig!

Men rottweileren har jeg faktisk blitt ganske skeptisk til.. Av noe så urettferdig at jeg ble knurret til av en valp på 3-4 måneder og seinere både ble vist tenner til og holdt i håndleddet av samme hund. Jeg syns det er ganske ubehagelig at en unghund føler at den kan vise aggressiv adferd sånn. Fullt mulig jeg gjorde mye feil, men jeg har aldri opplevd liknende og misliker den latende aggressiviteten man finner i vakthunder. Og i kontrast til det er jeg skap-fan av staffies :)

Men ja, DSG har gått fra å være uaktuell til å være nettopp den rasen jeg har 'bestilt' valp fra nå (bli født i slutten av 2012, må komme hjem fra studier i England og sånt syns jeg) :D

Skrevet

Jeg har aldri mislikt gårdshunden, men jeg så aldri på den som aktuell før jeg begynte å planlegge å få hund og det viste seg at de har absolutt alle egenskapene jeg ønsker meg i en hund og ikke noe av det jeg ikke vil ha =p Det at den ikke var aktuell var utelukkende på grunn av størrelsen...

En annen rase jeg aldri helt har hatt sansen for er whippet, men de har jammen begynt å vokse på meg etter at jeg leste en reportasje om dem her forleden - nydelige hunder! Generelt likte jeg aldri korthårede, men det har snudd helt og blitt favoritten. Jeg liker å kose og korthåra hunder oppsøker gjerne varme :) Huskyen jeg bor med vil bare ligge på gulvet... Kjedelig!

Men rottweileren har jeg faktisk blitt ganske skeptisk til.. Av noe så urettferdig at jeg ble knurret til av en valp på 3-4 måneder og seinere både ble vist tenner til og holdt i håndleddet av samme hund. Jeg syns det er ganske ubehagelig at en unghund føler at den kan vise aggressiv adferd sånn. Fullt mulig jeg gjorde mye feil, men jeg har aldri opplevd liknende og misliker den latende aggressiviteten man finner i vakthunder. Og i kontrast til det er jeg skap-fan av staffies :)

Men ja, DSG har gått fra å være uaktuell til å være nettopp den rasen jeg har 'bestilt' valp fra nå (bli født i slutten av 2012, må komme hjem fra studier i England og sånt syns jeg) :D

Hoi, ja synes det er mye "koselige" rottweilere omkring! Jeg stilte ut ei jeg kjenner sin rottistispe (forøvrig kjempesnill og god) og der blei jeg skikkelig overraska at det var så mange hunder som tydelig IKKE ville bli tatt på eller prøvde å fly på andre hunder i klassen. Ene hunden holdt på å bite dommeren flere ganger (han ga hunden flere sjanser), bare flaks at den dommeren ikke fikk seg et bitt og at handleren holdt hunden hardt. DET hadde jeg ikke trodd om rottweileren, trodde den skulle være en så stor, stødig og uredd hund og ble rett og slett sjokkert over den redselen/agressiviteten i noen av de hundene.

Skrevet

Men rottweileren har jeg faktisk blitt ganske skeptisk til.. Av noe så urettferdig at jeg ble knurret til av en valp på 3-4 måneder og seinere både ble vist tenner til og holdt i håndleddet av samme hund. Jeg syns det er ganske ubehagelig at en unghund føler at den kan vise aggressiv adferd sånn. Fullt mulig jeg gjorde mye feil, men jeg har aldri opplevd liknende og misliker den latende aggressiviteten man finner i vakthunder. Og i kontrast til det er jeg skap-fan av staffies :)

:blink: Whaaaat?? Tror du må utdype den der litt, for dette trenger da på langt nær handle om aggressivitet? Fortalte jeg om shibaen vår som flekket tenner og beit oss med alligatorgrep frem til tannfellingen var over? Lekelyst kalles det visst? Hennes største kjærlighetserklæring i dag, i voksen alder, er å ta et lett grep om håndleddet på de hun er aller mest glad i. :icon_confused:

  • Like 1
Skrevet

:blink: Whaaaat?? Tror du må utdype den der litt, for dette trenger da på langt nær handle om aggressivitet? Fortalte jeg om shibaen vår som flekket tenner og beit oss med alligatorgrep frem til tannfellingen var over? Lekelyst kalles det visst? Hennes største kjærlighetserklæring i dag, i voksen alder, er å ta et lett grep om håndleddet på de hun er aller mest glad i. :icon_confused:

Man ser da veldig lett om hunden faktisk er sint/redd eller om hunden bare leker. Stoler på at Bombini veit forskjellen?

Skrevet

Man ser da veldig lett om hunden faktisk er sint/redd eller om hunden bare leker. Stoler på at Bombini veit forskjellen?

DET skal du ikke si for sikkert. Plenty av folk som ikke ser litt forskjell på det ene eller det andre. Og som tror at valpen er aggressiv når den knurrer mens den henger fast i armer og bein. Ingen skam i det, bare greit å få poengtert at aggresjon som regel har lite i bildet å gjøre på så unge dyr. :)

  • Like 2
Skrevet

Beagle løs? Og kommer på innkalling? :blink: Tenker 30 år tilbake i tid da jeg hadde en vidunderlig Beagle-blanding :heart: . For å si det forsiktig - den beskrivelsen passet ikke til han.

Det kan jo hende at han jeg kjenner ikke er typisk for rasen, og at det sånnsett blir litt feil. Men hvis flere kan være sånn, så er det en mye 'hyggeligere' rase enn jeg trodde. :) Og da tenker jeg ikke stygt om noen som vil ha dem som familiehunder uten å jakte lenger.

Skrevet

DET skal du ikke si for sikkert. Plenty av folk som ikke ser litt forskjell på det ene eller det andre. Og som tror at valpen er aggressiv når den knurrer mens den henger fast i armer og bein. Ingen skam i det, bare greit å få poengtert at aggresjon som regel har lite i bildet å gjøre på så unge dyr. :)

Men kanskje det har noe inni bildet her, okey?

Guest Michellus
Skrevet

Afghansk mynde. Første gang jeg så bildet av en så begynte jeg å le. Lenge syntes jeg nettopp dette egentlig. Så dro jeg på utstilling og så dem live.. FY for noen vakre og elegante hunder :wub: De var virkelig annerledes å se live enn på bilder.

Skrevet

Men rottweileren har jeg faktisk blitt ganske skeptisk til.. Av noe så urettferdig at jeg ble knurret til av en valp på 3-4 måneder og seinere både ble vist tenner til og holdt i håndleddet av samme hund. Jeg syns det er ganske ubehagelig at en unghund føler at den kan vise aggressiv adferd sånn. Fullt mulig jeg gjorde mye feil, men jeg har aldri opplevd liknende og misliker den latende aggressiviteten man finner i vakthunder.

Såvidt jeg har fått med meg er dette ganske vanlig for rasen... altså dette med å holde i håndledd, "smile", og "brumme" - uten at det er aggressivt ment. Aner selvsagt ikke om det var situasjonen her, men det er kanskje en mulighet?

Jeg har selv en hund som skravler som en foss med knurrelyder og gjerne vil klø folk han liker på nesa med fortennene på samme måte som han klør seg selv på f.eks låret (jeg aner ikke hvor han har det fra, han har gjort det med folk siden han var liten), men han mener altså ikke noe vondt med det - han bare er sånn :)

  • Like 2
  • 2 weeks later...
Skrevet

Akita (Rottisen min) knurrer nesten hele tiden, hun. Da vi gikk på valpekurs var alle de andre menneskene livredde for henne, helt til instruktøren fortalte at det er veldig vanlig. Hun knurrer når hun skal kose, leke, blir glad og når hun er "sint" (hun er aldri sint, men hun kan si i fra hvis andre hunder blir for inpåslitne. Da får hun de over på ryggen og står over de, hvis de ikke ga seg første gang hun knurret). Dere som er skeptiske til rottiser kan få hilse på henne hvis dere vil! Hun kryper opp i fanget og skal kose. Hvis man koser passivt så kan hun ta tak i hånden med munnen sin, bare for å minne deg på at man må kose aktivt. :P

  • Like 2
Skrevet

Rottweileren til moren min drev også med koseknurring da hun koste seg skikkelig. Veldig dyp og intens lyd. Jeg er vant med kosegrynting, men dette ble helt annerledes. :P Veldig vanskelig å vende seg til.

Boxerblandingen vår kan fort knurre på folk som han liker. Han blir så oppjaga og glad at han buster, flekker tenner og knurrer. Mens han logrer intenst. Det ser nok ikke så bra ut for de som ikke kjenner igjen språket. :P

Guest Yellow
Skrevet

Også vant til en Rottweiler/Dalmatiner-blanding som knurret mye, og naboene var kjemperedd han. Har passet han mye, finnes omtrent ingen snillere hund og absolutt ikke noe vondt i han, og han kan "smile" med de snilleste øynene og logre med hele kroppen samtidig som murringen pågår, er bare veldig vokal, hehe. :)

Skrevet

Jeg er litt sånn at hvis jeg bare får møte en rase jeg ikke er spesielt glad i, så blir jeg som oftest hodestups forelska i de :lol:

Som for eksempel da jeg møtte schæferen Fenris på påskefjellet. Rasen var bare en bikkje for meg før, men herre gud da, så utrolig herlig den hunden var! Han var svær og innmari glad i kos. Fine Fenris. Liker ikke rasen noe mindre etter I am legend akkurat.

Fuglehunder har også blitt en rase jeg liker. Kanskje mest på grunn av onkel og nevø på sonen :lol:

Og chihuahua har jeg ikke sånn problem med lengre, og det kommer av SD sin lille chi-blanding Nika. Nå er kanskje ikke hun veldig rasetypisk i og med at hun er en blanding, men det er iallefall det nærmeste jeg har kommet en chi. Og hun ser da ut som en chi. Første gang jeg møtte SD´s Nika var på en utstilling. Jeg satt på gresset ringside, og lille Nika kom løpende, hoppet opp i fanget mitt og krøllet seg sammen til en microskopisk ball :lol: Hun hadde aldri møtt meg før, og hilste ikke engang før hun kom hoppende opp i fanget mitt. Snakk om å være tilitsfull da!

422187_10151254374730596_176223643_n.jpg

SE så herlig hun er da! Håper det er i orden for SD at jeg stjal et bilde av Nika fra face.

Edit: :wub:

396192_10151254376315596_731830595_22629185_497773440_n.jpg

  • Like 7

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...