Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan fant du på ditt kennelnavn?


Zitka
 Share

Recommended Posts

Mangler at mitt kommer gjennom klagefristen (blir publisert i neste nr) Det ble 4 valget :P Og veldig tilfeldig, jeg har dårlig fantasi, så var fornøyd med de 2 første, men 3 og 4 var litt sånn tatt på sparket :lol:

Hehe, som her :P

Vi endte på 4. valget :P (Snøhvit)

Og det var det ungene som valgte :P

Vel vel ungene e nå grådig fornøyd om ikke annet, hehe :D

Men joda jeg syns jo det er greit jeg å ;) Men hadde likt 1. valget bedre, naturlig nok, hehe :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt kennelnavn ble opprettet i 1985, fire år etter at jeg ble opp(d)rettet, og symboliserer mye av min oppvekst og innlemmelse i hunderiet - for det var mine foreldre som startet det hele, med sitt oppdrett og har gjort meg så hektet som jeg er.

De hadde sitt siste valpekull i 1998, og da de gikk fra hverandre i 2006 var overføringen av kennelnavnet til mitt navn en del av "bo-oppgjøret" - jeg har aldri sett for meg annet enn å gå inn i deres kennelnavn, så å overta det når ingen av dem lenger så bruk for det var den største selvfølge for meg - dog ikke ikke gjennomtenkt.

Jeg tenkte i flere år før dette på hva slags kennelnavn jeg kunne tenke meg, og det nærmeste jeg fant en aktuell kandidat ble forkastet av ulike grunner. Det var bare ett kennelnavn for meg.

Så, nå er jeg innehaver av kennel Latruda.

Vår families første berner het Laika, og hun hadde sitt og familiens første valpekull i 1985. Fra det kullet beholdt familien to tispevalper - Trulte og Dark Lady (Darkie blant venner). Ut av de tre navnene ble dermed navnet LATRUDA konstruert - så valpene ble altså ikke registrert før etter at kennelnavnet ble godkjent, for på stamtavla het de Latruda's Trulte og Latruda's Dark Lady.

Selv om den første Latrudalinjen for lengst har dødd ut, føltes det riktig å bruke det videre - det er veldig få som vet at det henspiller på vår første bernertrio, og uansett er navnet et symbol for alt som er berner ved meg.

I 2007, året etter at jeg ble kennelnavninnehaver, kjøpte jeg min første egne tispe, og i 2011 fikk hun sitt første kull. Hennes datter som jeg beholdt heter da også Latrudas Foenix From the Ashes - kennel Latruda gjenoppsto, nesten 13 år etter sitt siste valpekull. Jeg håper det ikke tar 13 år før G-kullet...

Den eneste endringen jeg har gjort, som den meget observante og nitide kan se, er at jeg har fjernet apostrofen. Det var så vidt jeg vet korrekt norsk da kennelnavnet ble opprettet, men det er det ikke i dag. Derfor valgte jeg å fjerne den, samt at det ga meg et ekstra tegn å gå på, da jeg har en tendens til å like lange navn og trenger mine ledige tegn...

Jeg liker Latruda, fordi det fungerer både på norsk og engelsk, det er ikke knyttet til rase (om jeg skulle gå fra min barndomsrase og bytte til kleiner münsterländer eller pekingeser en dag), det er ikke knyttet til bosted (gudene vet hvor mange ganger jeg skal flytte i mitt liv - "mange", ser ut til å være en god spådom), det er ikke knyttet til mitt etternavn (om jeg mot enhver formodning en dag skulle finne meg selv med annet navn), det er ikke eksplisitt knyttet til en stammor som ikke finnes i mine linjer, det er kort og enkelt, og ligner ikke på NOE.

Vel, der tar jeg feil, for selv om jeg ikke finner noen assosiasjoner i det navnet og får opp veldig få treff på google utover det som faktisk ER knyttet til kennelen, så var det en gang noen som trodde vi hadde kennelnavnet Latrine, og syntes det var gross. Men dem om det.

Uten å tenke meg om kan jeg komme på fire-fem andre berneroppdrettere (og andre med andre raser) som har gjort det samme - satt sammen kennelnavn ut fra et par av hundenes navn. Men disse gjorde det etter at vi gjorde det.

Og som en søt kuriositet, kan jeg jo nevne at en hannvalp fra kullet i fjor heter Miko til hverdags (Latrudas Fingers Crossed på stamtavla, som en del av faith and superstition-temaet jeg kjørte), og det er satt sammen av forbokstavene til de fire familiemedlemmene. Hvilket jeg synes er absolutely adorable, og sier litt om hva slags familiemedlem de ønsket at han skulle bli.

Edit: Og i banneret ser dere logoen min, og bildet som utgjør LATRUDA er da åpenbart av våre tre første bernere - fra venstre til høyre Trulte, Darkie og Laika. Til høyre Even (fra mine foreldres siste kull) og X'en (min forhåpentligvise stamtispe), som jeg så sårt håpte skulle være foreldre til mitt første valpekull, men Even var steril innen jeg kunne bruke ham.

latruda_header.jpg

Endret av SFX
  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kennelnavn er ganske kult, og man vurderer nok så alt for mye på forhånd om akkurat dèt.. Når man har fått det, og brukt det endel ganger på noen kull, hunder har kommet og gått med navnet - ja, da er man jo så vant til det at det er liksom bare det det er - et navn som man er vant til.

Jeg fikk kennelnavnet mitt i 1986 - da eide jeg to hannhunder, ingen gikk i avl og var egentlig ganske fæle (syntes jo ikke det DA, såklart). Oppdr. som jeg kjøpte mine første tre hunder fra ga meg det i bursdagspresang (dvs betalte det - jeg fikk finne navn selv).

Akkurat da var jeg helt oppslukt i filmen "Greystoke - legenden om Tarzan" (fra 1984), hadde grå hunder og så for meg at det skulle jeg jo ha resten av livet.. Søkte navnet men det var allerede brukt.

Satt og bladde i den første (og da eneste) beardisboken jeg hadde. Og da jeg var "mer enn lovlig" interessert i handling og utstilling falt jeg for kommandoordet som man kunne bruke for å trene ned halene på hundene i ringen: "Tail Down". Bare jeg slo det sammen til "Taildown" fordi det var kortere og enklere.

Bittelitt "cheezy", egentlig ikke noe reelt ord og vil være kjempeteit hvis jeg begynner med elghunder - men samtidig så er det liksom MITT da, uansett.

Så hvis det noen gang blir boston terriervalper her kommer de likefult å hete Taildown's et-eller-annet.. (Får bare håpe de faktisk ikke får verdens styggeste opprettstående halestumper, da.. HA HA)

Men jeg ville uansett ikke ha byttet når det er såpass innarbeidet som det er. Har oppdrettet 68 valper med det kennelnavnet og 22 av dem er champions, så nei - å "begynne på nytt" er liksom ikke engang et tema. Uansett om det blir skotske terriere eller buhunder i huset når man blir gammel og grå... (Får vel bare passe på å kjøpe rase som faktisk passer til navnet, da!)

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes det er så koselig når kennelnavn har en historie, som f.eks SFX sitt.

Jeg hadde ikke noe forhold til f.eks Aris sitt kennelnavn - Heirofia. Men har i senere tid fått vite hvor det kommer fra. Hei - de bodde ved heivannet. Ro - deler av navnet nåværende hus hadde da de kjøpte det som hytte for mange år siden. Fia - oppdretters kallenavn da hun var ung. Liker at det har en personlig betydning og en historie :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spennende tråd, veldig gøy å lese historiene bak navnene :ahappy: Jeg ville egentlig ha min olderfars kennelnavn, Truber (engelske settere), men det var tatt. Han brukte vel StallTruber siden han hadde travhester og, men det ble litt feil for meg.

Kom så frem til at om jeg ikke kunne ta familielinjen videre ville jeg ha med Luno i navnet. Han kommer ikke til å gå i avl, men har vært enormt viktig for meg på veldig mange måter og da ville jeg veldig gjerne ha noe fra ham, i navnet om ikke annet. Valget falt da på Cor Lunare, månehjerte på latin (om ikke jeg ble lurt trill rundt av folkene på latinforumet som hjalp meg å kontrollere forslagene mine, med kun ett semester med latin selv trengte jeg definitivt litt hjelp ;)). Vurderte Cor Lunae siden jeg liker den lille forskjellen i betydning bedre (månens hjerte) men uttalemessig blir Lunare lettere for folk tror jeg så da landet jeg på det =)).

Cor kom med siden Luno har et enormt hjerte, og også på mange måter er "hjertebarnet" mitt både pga. personlighet og hva han har betydd for meg, og jeg håper jo det blir et godt "omen" for fremtidige kull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har ingen evne til å forstå hvordan dere klarer å leve uten hund i hus, bare tanken gir et mareritt av et tomrom… Skjønner selvsagt at livet er livet, men hjelpes.
    • Jeg levde uten hund i fem år. Presterte flytte da jeg var hundeløs pga drittsekk "kjæreste" med egen allergi og allergisk datter. Da det var slutt satt jeg i situasjonen at huseier nektet meg å ha hund, og det var vanskelig å flytte fordi jeg bodde godt og sentralt til en rimelig penge, og fant ikke noe tilsvarende innen budsjettrammen. Planla neste hundehold så og si daglig, i fem lange år. Merker nå hvor mye lettere hverdagen var uten. Den ubegrensede friheten til å gjøre whatever når som helst uten å måtte planlegge for hunden. Samtidig var savnet der hele tiden. Det er fordeler og ulemper med og uten. For meg er hund er såpass berikende, jeg føler meg ikke hel uten, så jeg gir heller gir avkall på den friheten en har uten. Bare det å gå en tur uten hund er direkte smertefullt. Jeg gråt jevnlig i savn av hunder jeg har hatt.  Kjenner forøvrig på at det er pes å ha valp og jeg gleder meg til han er voksen. Når han er voksen vil jeg antakelig savne valpetiden 🤷🏼‍♀️
    • Her tenker jeg hundeeierene bør dekke sine egne skader, jeg vil si det er ganske delt skyld. Dette var ikke en fremmed løs hund som kom uforutsigbart på, og jeg mener dere begge hadde ansvar for å forutse og forebygge denne situasjonen. Hvis du var ukomfortabel med at den andre hunden var løs burde du gitt beskjed om det og krevd at hunden var i bånd, ihvertfall i nærheten av dine. Samtidig burde hans eier selvfølgelig også sørget for å ha kontroll når han oppsøkte dine. Nå vet jeg ikke hvor godt hundene kjenner hverandre eller om de har vært mye sammen før, men nettopp dette er jo grunnen til at hunder ikke skal sosialisere med andre i bånd, selv om det jo som oftest går bra. Jeg mener ikke at din hund burde vært løs, men at den andre burde vært i bånd når den tydeligvis ikke holdt seg unna dine.  
    • Er det noen som kan bidra med tanker rundt en vanskelig sak? Jeg med mine to hunder var på tur med en annen familie med en hannhund, vi kaller han Kalle. Denne hannhunden gikk løs på hele turen, selv om det var båndtvang. Mine to hunder, tispe og hann, drev å lekeslåss, begge var i bånd. Den andre hannhunden Kalle, kommer og ypper og de to hannhundene begynner å slåss. Kalle fikk et rift som måtte sys. Min hannhund fikk tilsynelatende ingen skade.    Spørsmål 1: Siden den andre hunden ble skadd tilbød jeg meg å betale veterinærutgiftene. Burde jeg latt være det? Siden Kalle var løs? spørsmål 2: det viste seg at min hund også hadde fått et sår. Det ble infisert etter en uke og min hund har nå fått massive betennelser i huden og det kommer til å koste langt mer enn forsikringen min dekker. Det er trolig snakk om hudtransplantasjon og pleie i lang tid eller avliving. Bør evt operasjonskostnader utover forsikring dekkes av meg, jeg hadde jo min hund i bånd? 
    • Min situasjon er nok litt annerledes, fordi jeg ikke har helse til å ha hund. Mannen mumler litt om hund igjen, men da blir det et helt annet hundehold enn vi hadde, siden jeg ikke har kapasitet til lange turer, kurs, treninger og konkurranser. Det blir å bare "ha" hund, for tur og kos. Jeg lurer på om jeg kan det... Og så er vi såklart to. Samtidig har vi/jeg definitivt kjent på friheten med å ikke ha hund. Ikke organisere pass når vi skal bort begge to. Ikke tre uker alene med hund for gubben når jeg er i syden om vinteren. Fleksibilitet til å reise, besøke og være med på ting uten å ta hensyn til hund alene eller det praktiske med å ta med. Men det er jo noe som mangler i hverdagen, helt klart. Om jeg hadde vært friskere hadde jeg ikke vært i tvil. Da hadde ny hund vært i hus allerede, selv om jeg nok hadde gitt det et år. Det er jo forskjellig for folk, men jeg merker at for noen jeg har vært glad i, så slipper den verste sorgen taket etter det. Ikke minst har du så mye mer erfaring og kunnskap nå. Og du har vel et nettverk som hjelper? Selv om det selvfølgelig ikke er helt det samme som å kunne dra rett ut et sted etter jobb og sånt. Vi passer en del hund, og det hjelper. Nesten månedlig har vi hund i et par-tre dager minimum. Jeg har også tenkt på å være fosterhjem for dyrebeskyttelsen eller krisesenteret, men det er litt for krevende og uforutsigbart for helsen min. Men om det dukker opp en hund som trenger et hjem for et halvår eller noe sånt tenker jeg det hadde vært en god mulighet til å "dyppe tærne uti" igjen.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...