Gå til innhold
Hundesonen.no

Dilemma om avel og valg av valp


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Jeg har ett lite dilemma. Har snakket med flere om det, men klarer liksom ikke helt å bli enig med meg selv. Jeg har jo lyst på en tispe neste gang vi skal ha valp. Hvis tispa blir veldig bra vil jeg vurdere ett valpekull.

Det er få oppdrett jeg vil vurdere hund ifra i Norge/Sverige, og oppdrettet til Nitro er en av de jeg kunne tenke meg ny valp ifra. Jeg snakket med oppdretteren til Nitro om fremtidige planer og de sa at kanskje de ville bruke Nitro sin mor på nytt igjen neste gang hun fikk løpetid. Hvis ikke det ble noe av, så ble det mest sannsynlig ikke noe kull der på flere år siden de da skulle vente på at unghundene deres ble eldre.

Ok, jeg kjenner jo Nitro sin mor og liker henne veldig godt. Kullet hennes ble veldig bra også, så jeg ville ikke nølt med å få valp fra tispa på nytt (hvis hannen virket bra). Også det at oppdretteren er kjent for meg og jeg føler meg trygg med dem. Men da vil jo evnt. ny valp bli halvsøken med Nitro. Da kan jeg ikke bruke egen hanne på henne med tanke på avel.

Jeg syns jo samtidig det er litt synd å ha en så god hannhund tilgjengelig uten å få brukt han.

Så da har jeg tenkt tanken på å prøve å finne en valp som i utgangspunktet kan brukes av Nitro hvis det kommer til det stykket jeg velger å vil ha valper på tispa. Men noen mener det er vanskelig å finne perfekt match, og jeg vil kanskje måtte bevege meg ut på "ukjent" territorie. Det frister ikke så mye å måtte importere, for jeg ønsker å vite litt mer om hundene, og med tanke på språkbarriere osv blir jeg usikker. Jeg har heller ingen Mentor som kan hjelpe meg med dette.

Så enten får jeg valp fra noen jeg er trygg på og som jeg vet har gode hunder, eller så prøver jeg å finne noen andre som ikke er i slekt med Nitro og som kan brukes av Nitro hvis match. Den aller beste måtte ha vært en kombiansjon av begge delene og kunne ha brukt Nitro i mitt eget oppdrett. Men man kan vel ikke få i pose og sekk.. Noen ganger må man vel bare satse for å prøve å få det til.

Så hva tror dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Ettersom oppdretteren din ikke har noe kull selv nå så har han vel kanskje noen som kan anbefales?

Tipper de har oversikt over linjer og hva som KAN være en god match (men ikke forvent at tispen er en god match selv om du sitter med to gode hunder. Det kan jo være de utvikler akkurat de samme svakhetene.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Ja jeg kan nok høre med oppdretterne. Nevnte det for dem en gang og da mente de det kunne bli vankelig å finne god match. Nå er ikke dette akutellt før tidligst til neste år, og da kan det jo godt hende oppdretteren selv skal ha kull. (og jeg mest sannsynlig er fristet :P )

Hvordan skal jeg egentlig vite at det blir god match eller ikke på forhånd? Dette er vel noe man ikke ser før kullet har kommet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Hvordan skal jeg egentlig vite at det blir god match eller ikke på forhånd? Dette er vel noe man ikke ser før kullet har kommet?

Du kan selvsagt matche stamtavlene og "forutse" sånn ca om det blir bra. Men du vet det faktisk ikke før hund nr.2 er voksen.

Det er nok av oppdrettere som kjøper med de premissene som ender med å ikke bruke det på sitt eget overhode.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville definitivt hørt med oppdretteren ja, siden du stoler på denne. Det er jo et skritt i riktig retning, og de har sikkert et stort kontaktnett. Hva mente de med at det kunne bli vanskelig å finne en god match? Linjemessig?

JEG personlig ville nok iallefall kontaktet oppdretter og fått tips. For har du lyst til å bruke Nitro så er det jo kjipt å ikke ha muligheten, hvis det skulle bli slik at tispen passer bra. Du ser vel ikke om det blir en bra match før tispen er voksen egentlig. Men før det peiler du deg jo inn på passende linjer. Nitro var vel testet for noe som han er bærer av (husker ikke hva det var jeg?), er det slik at noen linjer er fri f.eks? Da kan du jo igjen peile deg inn på de som er født ikke-bærere, snevre det inn ytterligere der.(Aner ikke om det er slik det fungerer altså.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nevnte det for dem en gang og da mente de det kunne bli vankelig å finne god match.

Stusser på denne, så de mener de har avlet seg inn i et hjørne da, siden de har avlet fram noe som er vanskelig å matche?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du velger tispe fra samme oppdretter, er det ikke sjanse for at Nitro blir ganske nært beslektet uansett? Det er vel heller ikke akkurat flust med oppdrettere og kull i Norge, så kanskje du er nødt til å se utover landets grenser for å finne den tispen du ser etter?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan selvsagt matche stamtavlene og "forutse" sånn ca om det blir bra. Men du vet det faktisk ikke før hund nr.2 er voksen.

Det er nok av oppdrettere som kjøper med de premissene som ender med å ikke bruke det på sitt eget overhode.

Ja jeg vet at det kan godt hende at ny tispevalp ikke vil bli god nok. Det vet man ikke før den blir voksen som du sier. Men da må man prøve å finne godt nok utgangspunkt og så vente og håpe på det beste. Jeg hadde nok blitt skuffet hvis hunden viste seg å ikke bli god nok, men ingen krise for jeg vil jo at det skal føles riktig for meg uansett hvis jeg skal gå for kull.

Jeg ville definitivt hørt med oppdretteren ja, siden du stoler på denne. Det er jo et skritt i riktig retning, og de har sikkert et stort kontaktnett. Hva mente de med at det kunne bli vanskelig å finne en god match? Linjemessig?

JEG personlig ville nok iallefall kontaktet oppdretter og fått tips. For har du lyst til å bruke Nitro så er det jo kjipt å ikke ha muligheten, hvis det skulle bli slik at tispen passer bra. Du ser vel ikke om det blir en bra match før tispen er voksen egentlig. Men før det peiler du deg jo inn på passende linjer. Nitro var vel testet for noe som han er bærer av (husker ikke hva det var jeg?), er det slik at noen linjer er fri f.eks? Da kan du jo igjen peile deg inn på de som er født ikke-bærere, snevre det inn ytterligere der.(Aner ikke om det er slik det fungerer altså.)

Ja han er bærer at et sykdomsgen i rasen, så da er det utelukkende Frie hunder som blir aktuelle for meg. Da vil noen hunder utelukkes, men jeg tror ikke det er noen krise sånn sett, da det er ganske grei oversikt nå over dette. Men ja det kan nok være lurt å dele dilemmaet med oppdretteren.

Stusser på denne, så de mener de har avlet seg inn i et hjørne da, siden de har avlet fram noe som er vanskelig å matche?

Nei jeg er litt usikker, men tror de mente det på den måten at det skulle godt gjøre seg å finne perfekt match på "første forsøk" eller noe i den duren. Det er jo endel som skal klaffe, også utenom stamtavlen. Litt det JeanetteH nevner litt lenger opp her. Det ble ikke snakket så mye mer om dette da (det ble bare nevnt i forbifarten på en måte), men kan nok høre med grundig om hva de syns, nå som det faktisk er reellt.

Hvis du velger tispe fra samme oppdretter, er det ikke sjanse for at Nitro blir ganske nært beslektet uansett? Det er vel heller ikke akkurat flust med oppdrettere og kull i Norge, så kanskje du er nødt til å se utover landets grenser for å finne den tispen du ser etter?

Ja Nitro vil nok være i slekt med de fleste fra hans oppdrett. Jeg har ikke sett på linjene fra deres siste flokk tilskudd, men valp fra de hundene der vil uansett ikke bli før om flere år. Så det beste sånn sett hadde nok vært å sett lengere ut av norden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg vært deg ville jeg heller valgt en tispe fra et kull jeg likte uavhengig av om Nitro kan brukes på henne senere om du skjønner? Er det svært viktig for deg å få brukt Nitro i avl? Med ei god tispe så kan du "velge og vrake" i gode hanhunder for en rimelig penge.

Jeg tror iallefall ikke at jeg ville valgt ny valp ut fra om hun vil passe sammen med Nitro senere.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det slik du skriver det Kristin, at jeg trekkes sterkest imot. Det er bare litt surt å skal begynne å finne hannhund til tispa når man har en utmerket hannhund i huset fra før som jeg ville brukt uten å blunke, hadde det ikke vært for genene. Det mest positive sånn sett med å ha hann og hunn i samme hus er jo at man kjenner hundene så innmari godt og vet akkurat hvordan de er, kontra det å skal måtte stole på andre folks sine forklaringer eller bare møte hunden et time feks.

Men nå slår vel kontrollfriken inn igjen. :P Har en tendens til å ønske for mye oversikt til tider :P Må bare innrette meg med at det er ikke alltid slik det funker. ;)

Setter pris på innspillene! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det slik du skriver det Kristin, at jeg trekkes sterkest imot. Det er bare litt surt å skal begynne å finne hannhund til tispa når man har en utmerket hannhund i huset fra før som jeg ville brukt uten å blunke, hadde det ikke vært for genene. Det mest positive sånn sett med å ha hann og hunn i samme hus er jo at man kjenner hundene så innmari godt og vet akkurat hvordan de er, kontra det å skal måtte stole på andre folks sine forklaringer eller bare møte hunden et time feks.

Men nå slår vel kontrollfriken inn igjen. :P Har en tendens til å ønske for mye oversikt til tider :P Må bare innrette meg med at det er ikke alltid slik det funker. ;)

Setter pris på innspillene! :)

Om du bare skal avle en gang, er det så svartens nøye da?? :icon_confused: *

For om du får valper, og beholder en tispe derfra, så er du jo i samme dilemmaet igjen, er du ikke? Eller skal du bare gjenta kombinasjonen Nitro og den kommende tispevalpen?

*veldig satt på spissen*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg vært deg ville jeg heller valgt en tispe fra et kull jeg likte uavhengig av om Nitro kan brukes på henne senere om du skjønner? Er det svært viktig for deg å få brukt Nitro i avl? Med ei god tispe så kan du "velge og vrake" i gode hanhunder for en rimelig penge.

Jeg tror iallefall ikke at jeg ville valgt ny valp ut fra om hun vil passe sammen med Nitro senere.

Signerer den. Uansett om du velger en tispevalp med en stamtavle som passer til hannen din, så er det jo ikke sikkert at de faktisk passer sammen når det kommer til stykket. Og OM de gjør det, så blir det bare for å få en paring med akkurat de to (for du har vel ikke tenkt å gjøre masse omparinger...)

Så det må vel være mye viktigere å finne riktig tispevalp for deg, uavhengig om den potensiellt kan passe med hannen din...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tulip:Hvis det hadde blitt aktuellt med tispe fra eget kull, så ville/måtte jeg ha funnet andre hanner ja,men det å kunne bruke egen hanne på ihvertfall ett kull er for meg en "bra start" på ett oppdrett fordi man kjenner hundene personlig og det kanskje vil føles mer "trygt" med tanke på valget. Hvis man kan si det sånn.

En ting er jo hva man tenker og en ting er hvordan det faktisk blir i real life. Mye kan skje eller endres underveis. Ett sted må man starte, og det er det stedet jeg er litt usikker på. Godt jeg har god tid :)

Pringlen: ja fornuften min sier det samme. Og det er jo lurt å høre på den..

EDIT: Det hadde jo vært flott å bruke Nitro på ei tispe jeg liker og så få beholdt en valp derifra selv! :D *ønske seg*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ikke rasemiljøet ditt, men det er ingen i Norge du kunne tenke deg å kjøpe fra? Bortsett fra Nitro's oppdretter?

Personlig ville jeg prøvd å finne en tispe som kunne matche Nitro. Som du har sagt flere ganger, noen garanti har man aldri. Og en må se ann tispa når hun blir voksen.

Hva med Sverige? Da slipper man mye språk problemer. Evt kanskje Danmark også

Er det noen andre enn oppdretter som kan bistå deg med hjelp/jakt etter et bra kull?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så, du ønsker deg veldig en valp etter Nitro, fordi han har kvaliteter du liker og gjerne skulle ha sett brukt videre.

Hvis du da kjøper en tispevalp etter hans mor, vil jo dette bli et halvsøsken, og forhåpentligvis vil jo denne valpen bære på mange av de samme kvalitetene som du liker hos Nitro - og dermed være et greit substitutt til å få et Nitroavkom.

Som andre påpeker, er det henimot umulig å vite når du kjøper en åtte uker gammel tispevalp at DENNE vil matche perfekt med Nitro om tre år, for det er umulig å spå utviklingen. En kan håpe på et godt utgangspunkt og potensiale, men fasit i hånd sitter ingen med.

Jeg vet godt hvordan det er å sitte med en hannhund en gjerne skulle sett brukt i avl, tro du meg - men Nitro er enda relativt ung, så han kan fremdeles bli brukt av andre oppdrettere. Du kan jo også vurdere å fryse ned sæd etter ham neste gang du er i Trondheim eller Oslo, så har du ham på lager og fullt tilgjengelig den dagen du sitter med en perfect match for ham.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar! Ja jeg er enig i det du sier SFX. For meg er det egentlig ett stort pluss å få valp fra nær slekt av Nitro, slik at det forhåpentligvis kan bli den type hund jeg liker. (men man har jo ingen garanti der heller)

Monica: det er noen oppdrettere jeg kunne ha vurdert i Sverige. Jeg har også sett litt i Finland og Danmark. Det er godt å ha god tid til å titte omkring :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hadde jo vært flott å bruke Nitro på ei tispe jeg liker og så få beholdt en valp derifra selv! :D *ønske seg*

Det er jo også en mulighet. Da er jo Nitro med likevel.

Litt OT, men jeg vil ha avkom etter min hannhund Amigo. Nå blir det nok at vi fortsetter med hannhunder her i huset, siden vi har to stykker. Blir bare styr med tispe og løpetid inn i flokken. Så jeg vil etterhvert ha en sønn av Amigo. Så selv om jeg ikke har tispe og får avlet, så vil jeg ha hunder med Amigo sine linjer i seg fremover.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner jo at det vil føles tryggere å bruke egen hanne, men du er jo uansett i samme dilemma etterpå. Og kanskje i et større et, om Nitro er så vanskelig å matche, så blir det vel ikke lettere å matche et avkom av ham?

Man må bare hoppe i det og sette igang å lete, og tro meg, det er ikke lettere for meg som "bare" skal ha en hanne jeg kan parre tispa mi med.. Men jeg har fått ideer til fremtidige generasjoner, slik at det vil bli "lettere og lettere" for hver gang ;) Når det er sagt, har jeg et håp om å beholde en hanne på sameie, i tillegg til en tisp eller to hjemme. Den hannen har jeg da et håp om å bruke på senere generasjoner, enten via linjeavl, eller på innkjøpt tispe.

Så jeg ville ikke hengt meg for mye opp i at nyvalpen skal matche Nitro, men heller konsentrert meg om å finne den rette oppdretteren med det rette kullet for deg. Om Nitro senere kan brukes på den valpen er det et +, hvis ikke er det ingen krise, liksom ;) I samme åndedrag vil jeg be deg tenke på å tappe ham så fort som mulig og fryse spermen...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

EDIT: Det hadde jo vært flott å bruke Nitro på ei tispe jeg liker og så få beholdt en valp derifra selv! :D *ønske seg*

Med fare for å høres litt nedlatende ut, så kjenner jeg at dette kanskje blir litt sånn typisk hundeeiere som har sett seg litt blind på egen hunds fortreffelighet. Hva er så himla spesielt og bra med Nitro framfor andre hannhunder i rasen at du mener han bør gå i avl? Hvor godt kjenner du andre individer av rasen og kan sammenligne med Nitro? Hvor fantastisk er han framfor mange av de andre avlshundene?

Det beste kvalitetsstemplet du kan få på hannhunden er vel om NOEN ANDRE vil bruke ham i avl, og da må du promotere ham. Det hjelper liksom ikke å dra på en utstilling i året og tro at folk skal få øynene opp for ham. Dere må ut, vise dere fram og faktisk BEVISE at han er den fantastiske hunden du mener han er.

Om du virkelig ønsker å begynne et oppdrett, så ville jeg kjøpt en tispevalp fra en kombinasjon JEG hadde likt, helt uavhengig av om denne valpen kunne passe sammen med Nitro eller ikke. Man kjøper ikke valp til sin hannhund, men man kan selvsagt godt bruke sin egen hannhund på egen tispe DERSOM det viser seg å være en interessant match, men jeg tror du kjører deg fast allerede før du har startet din oppdretterkarriere dersom du allerede NÅ tenker at første bud er å bruke Nitro i avl.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT kanskje, men hva koster dette og hvor lenge kan spermen ligge fryst?

Kan "alle" gjøre dette eller er det noen krav?

Alle og enhver kan gjøre det, ja, ingen krav. Prisene for lagring står vel både på NKK og NVH sine hjemmesider. Og i teorien kan den være nedfryst i det uendelige. Hva selve tappingen koster aner jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med fare for å høres litt nedlatende ut, så kjenner jeg at dette kanskje blir litt sånn typisk hundeeiere som har sett seg litt blind på egen hunds fortreffelighet. Hva er så himla spesielt og bra med Nitro framfor andre hannhunder i rasen at du mener han bør gå i avl? Hvor godt kjenner du andre individer av rasen og kan sammenligne med Nitro? Hvor fantastisk er han framfor mange av de andre avlshundene?

Det beste kvalitetsstemplet du kan få på hannhunden er vel om NOEN ANDRE vil bruke ham i avl, og da må du promotere ham. Det hjelper liksom ikke å dra på en utstilling i året og tro at folk skal få øynene opp for ham. Dere må ut, vise dere fram og faktisk BEVISE at han er den fantastiske hunden du mener han er.

Om du virkelig ønsker å begynne et oppdrett, så ville jeg kjøpt en tispevalp fra en kombinasjon JEG hadde likt, helt uavhengig av om denne valpen kunne passe sammen med Nitro eller ikke. Man kjøper ikke valp til sin hannhund, men man kan selvsagt godt bruke sin egen hannhund på egen tispe DERSOM det viser seg å være en interessant match, men jeg tror du kjører deg fast allerede før du har startet din oppdretterkarriere dersom du allerede NÅ tenker at første bud er å bruke Nitro i avl.

Ja jeg kan godt skjønne at det kan høres ut som at jeg er en typisk *jeg elsker hunden min* type, men tro meg, jeg er ganske kritisk til egne hunder og vet hva de er og ikke. Jeg kunne ikke tenkt meg å bruke mine forrige tisper i avel pga de ikke var gode nok i mine øyne, selv om flere spurte og jeg var intr i valper på den tiden også.

Jeg personlig mener at Nitro er en utmerket representant for rasen og har alle de egenskapene jeg syns er viktig og ikke minst med tanke på gemyttet, som er det aller viktigste for meg. Jeg vet hvordan JEG vil ha en greyhound. Så selv om Nitro kan være annerledes på noen områder enn de mest populære avlshundene (det vet jo ikke jeg siden jeg ikke har møtt så mange), så er ikke det noe jeg tenker så mye på, når jeg har mitt egen bilde om hvilke hunder jeg vil ha og ikke.

Nå er det jo bare meg selv og de som har møtt han som vet virkelig hvordan han er (desverre få her på sonen), og hvis jeg hadde hatt sjangs, hadde jeg fartet rundt overalt for å vist han frem. Så stolt er jeg over han. Men når man bor utilgjengelig nærmest, og har dårlig økonomi, så får jeg ikke det muligheten. (for tiden) Jeg må bare vise han frem så godt jeg kan på andre måter, selv om det ikke er like gull verdt som real life.

Å se seg blindt på egen hund er ikke bra, man må være realistisk og tenke fornuftig. Hvis ikke lurer man bare seg selv. Men føler man at man har en virkelig god hund, så syns jeg ikke at man skal være flau over å mene det eller at man da skal virke ovenpå. Jeg er jo heller ikke av typen som løper rundt: seee her så fiiin hund jeg har, til alle og enhver heller ;)

Jeg tviler ikke på at det er en haug av flotte hannhunder som er som Nitro, men man skal tross alt finne dem. Det er ikke like enkelt når man er ukjent i miljøet. Jeg forventer ikke at alle skal tro på det jeg sier om Nitro, derfor er jeg villig til å vise han frem først. ja kanskje reise et sted å møtes før valget blir tatt hvis noen ble intr i han. Det er viktig at de andre ser på han slik jeg gjør.

Når det er sagt, så er jeg enig i det flere sier her, at det beste er nok å fokusere på en kombinasjon jeg syns virker bra. Det viktigste er å ha gode hunder jeg trives med, så får valpekull være valpekull, og bli som det blir :)

Det er godt å føle at man kommer seg inn i en mer tydelig retning nå, enn når man står ved et slag veiskille og er usikker. Så takk for innspillene!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja jeg kan godt skjønne at det kan høres ut som at jeg er en typisk *jeg elsker hunden min* type, men tro meg, jeg er ganske kritisk til egne hunder og vet hva de er og ikke. Jeg kunne ikke tenkt meg å bruke mine forrige tisper i avel pga de ikke var gode nok i mine øyne, selv om flere spurte og jeg var intr i valper på den tiden også.

Jeg personlig mener at Nitro er en utmerket representant for rasen og har alle de egenskapene jeg syns er viktig og ikke minst med tanke på gemyttet, som er det aller viktigste for meg. Jeg vet hvordan JEG vil ha en greyhound. Så selv om Nitro kan være annerledes på noen områder enn de mest populære avlshundene (det vet jo ikke jeg siden jeg ikke har møtt så mange), så er ikke det noe jeg tenker så mye på, når jeg har mitt egen bilde om hvilke hunder jeg vil ha og ikke.

Nå er det jo bare meg selv og de som har møtt han som vet virkelig hvordan han er (desverre få her på sonen), og hvis jeg hadde hatt sjangs, hadde jeg fartet rundt overalt for å vist han frem. Så stolt er jeg over han. Men når man bor utilgjengelig nærmest, og har dårlig økonomi, så får jeg ikke det muligheten. (for tiden) Jeg må bare vise han frem så godt jeg kan på andre måter, selv om det ikke er like gull verdt som real life.

Å se seg blindt på egen hund er ikke bra, man må være realistisk og tenke fornuftig. Hvis ikke lurer man bare seg selv. Men føler man at man har en virkelig god hund, så syns jeg ikke at man skal være flau over å mene det eller at man da skal virke ovenpå. Jeg er jo heller ikke av typen som løper rundt: seee her så fiiin hund jeg har, til alle og enhver heller ;)

Jeg tviler ikke på at det er en haug av flotte hannhunder som er som Nitro, men man skal tross alt finne dem. Det er ikke like enkelt når man er ukjent i miljøet. Jeg forventer ikke at alle skal tro på det jeg sier om Nitro, derfor er jeg villig til å vise han frem først. ja kanskje reise et sted å møtes før valget blir tatt hvis noen ble intr i han. Det er viktig at de andre ser på han slik jeg gjør.

Når det er sagt, så er jeg enig i det flere sier her, at det beste er nok å fokusere på en kombinasjon jeg syns virker bra. Det viktigste er å ha gode hunder jeg trives med, så får valpekull være valpekull, og bli som det blir :)

Det er godt å føle at man kommer seg inn i en mer tydelig retning nå, enn når man står ved et slag veiskille og er usikker. Så takk for innspillene!

Hei Djervekvinnen,

Jeg våger meg utpå, og håper du tar det jeg sier i beste mening, det er slikt tenkt - ikke minst fordi du har lyst å lage valper av min absolutte favorittrase, som jeg tror jeg vet en god del om.

Dessverre er det sånn IRL at dine manglende muligheter til å få vist fram Nitro, også betyr at du selv ikke får sett særlig mange greyhounds med egne øyne. Du får ikke sett på dem, du får ikke tatt på dem, du får ikke møtt dem og oppleve hvordan de oppfører seg i ulike situasjoner, ei heller får du diskutert rasen eller individer face-to face med oppdretterne og eierne deres.

Nødvendigvis blir din mulighet til å vurdere Nitro objektivt ift det som er positivt og negativt i rasen som helhet, veldig begrenset.

For å lære seg mest mulig om en rase må man se flest mulig individer, fra så mange kombinasjoner som mulig, i så mange settinger som det går an. Man bør lese rasehistorikk, studere stamtavler og historiske bilder, og ikke minst bør man ha ørene vid åpne for å få med seg hvilke mangler, sykdommer og feil som ligger på de linjene man vurderer - og ikke minst på de linjene ens egen hund er en del av. Det er nytttig med gode kontakter, og ikke minst å få tilgang til erfaringen og kunnskapen oppdrettere som har holdt på lenge sitter inne med!

Jeg skal ikke si et stygt ord om Nitro eller stamtavlen hans, men jeg tror du selv ville vært tjent med å grave så dypt i den materien som du kan komme, og ikke nødvendigvis bare snakke med Nitros oppdrettere. Det er langt mellom outstanding greyhound-hanner å bruke i Scandinavia, avlsmateriell utveksles over kontinentene, og dersom en ihuga greyhoundoppdretter hadde følt behov for det Nitro har å tilføre i avlen, så kan du være 100% sikker på at Nitro hadde dukket opp på radaren deres, og du ville / vil få en henvendelse om å bruke ham i avl uansett hvor du bor og hvor mange utstillinger han har vært på!

Tro meg, been there, done that.

Lykke til :)

"Lotta"

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar Lotta! Ja mitt største " handicap" iforhold til greyhound er at jeg en slags outsider. Det er nok ikke uten grunn at flere greyhoundoppdrettere flyttet sørover, ja for å være der det skjer. Hadde jeg bodd nærmere hadde jeg engasjert meg i alt jeg kunne, være med i klubben, bidratt på alle området og snakket med alle og sugt til meg all infoen jeg fikk fatt i. Nå er det mest selvstudie med lesning i bøker og på nett, studere bilder, historie, lese om kull, oppdrettere osv. Jeg er oppriktig interessert. Facebook er jo en fin plass hvor jeg har fått "kontakt" med veldig mange ulike greyhound folk, men jeg er nok ganske fremmed for de fleste selv om. (naturlig nok)

Jeg savner et tettere miljø, og har etterlyst en form for dette. For å få lettere kontakt og hjelp. De utstillingene jeg har fått vært med på har jeg i spenning ventet på å få sett hvor mange andre som kommer og alltid blitt skuffet siden det ikke har vært noen eller bare 1 annen (bortsett fra NKK hvor det var hele 6 stykker, det var jo julaften for meg, selv om jeg ikke fikk noen kontakt med dem).

Så man bor helt klart på feil plass!

Om dette vil skape trøbbel for meg med tanke på oppdrett, vil tiden vise. Inntil da skal jeg fortsette som før, å suge til meg informasjonen jeg kan og lære så mye jeg kan.

Jeg gleder meg til neste greyhound for å se hvordan den er og at jeg blir mer kjent med rasen. :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar Lotta! Ja mitt største " handicap" iforhold til greyhound er at jeg en slags outsider. Det er nok ikke uten grunn at flere greyhoundoppdrettere flyttet sørover, ja for å være der det skjer. Hadde jeg bodd nærmere hadde jeg engasjert meg i alt jeg kunne, være med i klubben, bidratt på alle området og snakket med alle og sugt til meg all infoen jeg fikk fatt i. Nå er det mest selvstudie med lesning i bøker og på nett, studere bilder, historie, lese om kull, oppdrettere osv. Jeg er oppriktig interessert. Facebook er jo en fin plass hvor jeg har fått "kontakt" med veldig mange ulike greyhound folk, men jeg er nok ganske fremmed for de fleste selv om. (naturlig nok)

Jeg savner et tettere miljø, og har etterlyst en form for dette. For å få lettere kontakt og hjelp. De utstillingene jeg har fått vært med på har jeg i spenning ventet på å få sett hvor mange andre som kommer og alltid blitt skuffet siden det ikke har vært noen eller bare 1 annen (bortsett fra NKK hvor det var hele 6 stykker, det var jo julaften for meg, selv om jeg ikke fikk noen kontakt med dem).

Så man bor helt klart på feil plass!

Om dette vil skape trøbbel for meg med tanke på oppdrett, vil tiden vise. Inntil da skal jeg fortsette som før, å suge til meg informasjonen jeg kan og lære så mye jeg kan.

Jeg gleder meg til neste greyhound for å se hvordan den er og at jeg blir mer kjent med rasen. :heart:

Du har valgt en fantastisk rase, med mange entusiastiske - om enn travle oppdrettere og aktive eiere. Mitt råd til deg er å ringe (helst!), eller sende mail, still spørsmål, kjøp gamle nummer av klubbens medlemsblader både i Sverige og Norge, prøv å få tak i "årbøkene" fra den engelske greyhoundklubben (som kommer hvert 3. eller 4. år :) ) og hvis du har anledning så besøk rasespesialen "Skokloster" i Sverige, den største myndeutstillingen i Europa (siste helg i juli) hvor både spesialklubbene og Vinthundklubben er med å arrangere (de fleste raser stilles over 2 dager), kanskje et annonse for å få tak i spesial-litteratur på raseklubbenenes hjemmesider kan hjelpe deg på vei?

Skulle jeg engasjert meg i rasen igjen, så hadde jeg stilt nærgående spørsmål om magevridning (finnes på noen av de mestvinnende linjene i Skandinavia i dag), neuropati, levershunt, hjertefeil og epilepsi. Temperament er oftest et ikke-tema i greyhound-verden, her tror jeg du må oppleve hundene selv over tid for å få et OK bilde av situasjonen.

Lykke til!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...