Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan jobber dere med ting hunden er redd for?


soelvd
 Share

Recommended Posts

Guest Belgerpia

Edit: og det er mulig at dere supertrenere med nesa i sky og som aldri har problemer med bikkjene ikke merker periodene i en hunds liv. Men jeg gjør i alle fall det. Jeg ser at bikkjene plutselig er redd ting som de aldri har vært redde for før (jeg snakker ikke om Monti) feks. Og jeg ser at Monti nå plutselig har blitt litt frekkere, han prøver seg på å stikke under trening og han prøver seg på å stjele mat - noe han aldri har gjort før. Så jeg merker i alle fall periodene i livet til hunden jeg, da. Kan sikkert forklares med at min bikkje og de jeg kjenner med unghunder alle har skrullete hunder (evt er totalt uvitende).

OMG

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hva skjedde forøvrig med å kjenne sin hund? Gjøre det som funker for den enkelte? Igjen forsøker man (mange) å lage universalregler og superfixer som om "hund" er en helt homogen gruppe individer d

Du trenger ikke gå helt i forsvar hvis noen kommenterer din måte å forholde deg til hunden på, fordi du er redd for at det er Monti som anses for å være skrullete. At han sitter og peser og desper

Ja jeg forstår det godt og kjenner godt til dette. Man må se an hunden man har å gjøre og jeg ville ikke gjort det på en fremmed hund som man ikke hadde noe slags forhold til. Man må vite hva man gjør

Men hva skal man gjøre hvis en hund blir redd for noe? Det er jo det som er spørsmålet er det ikke det?

Eller mener dere (Gråtass og Belgerpia, beklager mangel på quote) at vi bare skal gi opp, "innrømme" at hunden vår er redd?nervøs?skrap? og gå og avlive den? :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke alle bikkjer litt skrullete av og til da? Supra kan bli høy og mørk om det dukker opp ting på tur, men hun sjekker det ut og så er hun ferdig med det. Jeg fniser litt inni meg, jeg da. Lille lommeterven blir stor og skummel liksom :lol:

Men hvis det er normalt bør det jo ikke fremstilles som negativt. ;)

Edit: eller, det kan jo. Men kanskje ikke SÅ negativt. Hvis jeg hører ordet "skrullebikkje" bli brukt her tenker jeg litt "nutcase" om du skjønner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Men hva skal man gjøre hvis en hund blir redd for noe? Det er jo det som er spørsmålet er det ikke det?

Eller mener dere (Gråtass og Belgerpia, beklager mangel på quote) at vi bare skal gi opp, "innrømme" at hunden vår er redd?nervøs?skrap? og gå og avlive den? :blink:

Kan man ikke bare drite i å lage ett nummer ut av ting da? Oppføre seg som vanlig og slutte å tenke og analysere og lage haraball utav bagateller?

Hunder er ENKLE sjeler, de er lette å overbevise - og dersom eier er lugn, trygg og forutsigbar slik at hunden har 100% tillit til at eier løser alle verdensproblemer så vil man ikke få enorme reaksjoner på ting. Javel så reagerer bikkja på søppelkassa til naboen helt plutselig etter ett år da - so what - istedet for å gjøre den søppelkassa til en stor sak som MÅ sjekkes, klappes på og styres med så drit i det å gå videre.

Samme med flua til Monti - istedet for å lete etter hva han er redd og sjekke reaksjonen og begynne å følge med på hva han gjør (som skaper problemer fordi man oppfører seg unormalt) så driter man i bikkja og lar den finne ut av ting - alternativt, tar med seg kaffekoppen ut på verandaen og leser ei bok eller ett blad UTEN å fokusere på bikkja.

Problemene starter jo først når eier begynner å lage krøll utav søppelkasser og andre ting.

Joda, jeg har jo hatt hunder som plutselig har fått det for seg at ting er dritafarlig, men jeg bryr meg ikke - og da får jeg reaksjon den ene gangen og ikke mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg hører ordet "skrullebikkje" bli brukt her tenker jeg litt "nutcase" om du skjønner.

Du trenger ikke gå helt i forsvar hvis noen kommenterer din måte å forholde deg til hunden på, fordi du er redd for at det er Monti som anses for å være skrullete. :)

At han sitter og peser og desper over noen fluer er jo bare tull. Hvis du vil ha han ut i hagen, er det da bare å lempe han ut gjennom døra uten å dille noe mer med det?

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Som regel, om det er noe han ser på tur som er litt sånn "THE **** IS THAT?!" så går han og sjekker det ut selv og gjerne leker med det etterpå (sist var det en bobleplast han fant som han hadde det megamoro med, den skulle drepes).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan man ikke bare drite i å lage ett nummer ut av ting da? Oppføre seg som vanlig og slutte å tenke og analysere og lage haraball utav bagateller?

Hunder er ENKLE sjeler, de er lette å overbevise - og dersom eier er lugn, trygg og forutsigbar slik at hunden har 100% tillit til at eier løser alle verdensproblemer så vil man ikke få enorme reaksjoner på ting. Javel så reagerer bikkja på søppelkassa til naboen helt plutselig etter ett år da - so what - istedet for å gjøre den søppelkassa til en stor sak som MÅ sjekkes, klappes på og styres med så drit i det å gå videre.

Samme med flua til Monti - istedet for å lete etter hva han er redd og sjekke reaksjonen og begynne å følge med på hva han gjør (som skaper problemer fordi man oppfører seg unormalt) så driter man i bikkja og lar den finne ut av ting - alternativt, tar med seg kaffekoppen ut på verandaen og leser ei bok eller ett blad UTEN å fokusere på bikkja.

Problemene starter jo først når eier begynner å lage krøll utav søppelkasser og andre ting.

Joda, jeg har jo hatt hunder som plutselig har fått det for seg at ting er dritafarlig, men jeg bryr meg ikke - og da får jeg reaksjon den ene gangen og ikke mer.

Jeg har da i alle fall ikke overanalysert noe. Jeg syntes Monti var litt morsom i dag og skrev om det og spurte samtidig om hvordan alle andre reagerer på sånne ting. Jeg skrev i alle fall at jeg ikke gidder å dille med det. Ikke leter jeg etter reaksjoner eller hva han er redd for heller.

Du trenger ikke gå helt i forsvar hvis noen kommenterer din måte å forholde deg til hunden på, fordi du er redd for at det er Monti som anses for å være skrullete. :)

At han sitter og peser og desper over noen fluer er jo bare tull. Hvis du vil ha han ut i hagen, er det da bare å lempe han ut gjennom døra uten å dille noe mer med det?

Jeg hopper ikke i forsvar, jeg forteller om hvorfor jeg er uenig. Fullstendig uenig faktisk. Ikke er jeg redd for at han skal anses som skrullete heller, det er jo bare tull. Nå vet jeg ikke helt hva du egentlig svarte på, men om du sikter kun til det du siterte så var det et svar til Anniken om at jeg ikke synes det er et positivt ord å bruke om hunder.

Ja, selvsagt er det bare tullball fra hans side, jeg har jo ikke sagt noe annet. Jeg bare lurer på hva folk gjør når de kommer over ting bikkjene plutselig tuller med - om man overser det, "diller" (lokker, roser, etc) eller bare presser det på de så de får se at det ikke er farlig. Monti er jo ikke akkurat noe beist, jeg hadde ikke hatt noen problemer med å dytte han ut om det var viktig. Eksempelet var ment som et litt morsomt eksempel på hva de kan finne ut at plutselig er farlig - for så å spørre om hvordan folk reagerer på det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Greia er at jeg ville ikke jobba med at en flue er skummel i det hele tatt. Ved å i det hele tatt begynne å lure på hvordan man skal jobbe med det, hvordan han reagerer osv, så har man allerede laga en sak ut av noe som bare var litt tull. Han leser deg. Hvis han er normalt greit skrudd sammen, og det går jeg ut i fra at han er, så hadde han ikke vært usikker på å gå inn i stua et par timer hvis du ikke hadde brydd deg om hvordan han reagerer?

Edit: Virkelig redde hunder er noe litt annet, men det er ikke det vi snakker om her :)

Endret av Snusmumrikk
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Greia er at jeg ville ikke jobba med at en flue er skummel i det hele tatt. Ved å i det hele tatt begynne å lure på hvordan man skal jobbe med det, hvordan han reagerer osv, så har man allerede laga en sak ut av noe som bare var litt tull. Han leser deg. Hvis han er normalt greit skrudd sammen, og det går jeg ut i fra at han er, så hadde han ikke vært usikker på å gå inn i stua et par timer hvis du ikke hadde brydd deg om hvordan han reagerer?

Edit: Virkelig redde hunder er noe litt annet, men det er ikke det vi snakker om her :)

Nå er jeg bare generelt nysgjerrig på hvordan andre gjør det. Som jeg skrev i åpningsinnlegget så dilla ikke jeg noe, jeg rørte meg ikke av flekken. Ropte på han når han ikke kom inn igjen, men det var like mye fordi jeg lurte på om han drev på med noe han ikke skulle - og fant han på soverommet. Spurte om han ikke skulle være med inn igjen "Kom, Monti! Du er jo alltid i stua!". Så gikk jeg og satte meg igjen. Kan ikke helt se hvordan den reaksjonen skal forsterke noe? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hopper ikke i forsvar, jeg forteller om hvorfor jeg er uenig. Fullstendig uenig faktisk. Ikke er jeg redd for at han skal anses som skrullete heller, det er jo bare tull. Nå vet jeg ikke helt hva du egentlig svarte på, men om du sikter kun til det du siterte så var det et svar til Anniken om at jeg ikke synes det er et positivt ord å bruke om hunder.

For meg er en skrullebikkje, som gjør mye rare og morsome, og noen ganger dumme ting. Det er en hund som får meg til å le, til å riste oppgitt på hode og til å bli ganske "overbærende". Jeg tror det er mange av disse blandt belgere.

Jeg kan ramse opp hundre ting som mine belgere har gjort opp gjennom årene, men jeg har sjelden lagt noe vekt på det der og da. Det eneste må være den gang min første belger gravde opp et jordvepsbol, men det kunne fått (og holdt på å få) litt fatale følger. Uansett ble han redd alt av flyvende insekter etterpå, og det har jo sikkert sammenheng med at han ble stukket, men jeg tror også min hysteriske reaksjon forsterket frykten.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine hunder har aldri vært hysteriske for noe eller veldig redde på noe vis. Ja jeg har sett på unghunder at de har reagert på helt merkelige ting, feks søppelbøtte elleren en rar trerot i skogen. Jeg reagerer selv ikke så mye hvis hunden skvetter, men jeg ser hva det er og stopper opp og da går hundene og undersøker og blir ferdige med det og vi går videre. Mine hunder har heldigvis vært veldig nysgjerrige og vil undersøke fremfor å stikke av. Jeg syns det er greit at de har fått bli ferdige med det slik at de ikke blir så mistenksomme. Er det noen ting de ikke tør å gå bort til (sjeldent!) så tar jeg hunden med og går bort dit og tvinger hunden til å forholde seg til det.

Chanti fikk jeg da hun var voksen og hun hadde blant annet en ting hun var livredd for, og det var kaikanten. Da stivnet hun helt, prøvde å rømme, skalv og ble helt satt ut. Jeg tvang henne til å forholde seg til kanten, oppleve den, uten at noe skjedde. Hun måtte stå der helt til hun gav opp. Vi tok ett og ett steg av gangen, og flukt var ingen mulighet. Det tok 15 minutter før det værste ubehaget gav seg og vi kunne gå langs kanten uten fluktreaksjon. Det viktigste er tillit, tillit til eieren slik at hunden stoler på oss. Matmor vil ikke utsette meg for fare.

Etter noen turer frem og tilbake langs kanten slappet hunden mer av, halen gikk opp og så var ikke kanten så fryktelig lengere. Jeg husket hvor stolt hun virket da vi gikk langs kanten første gang og hun klarte å gjennomføre det og fikk ros hos meg. veldig arti å se. :)

Så jeg kan nok virke ganske bestemt, men jeg syns det er tull at hundene skal være redd slike tåpelige ting. Jeg kunne nok ikke hatt et nervevrak av en hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tvang henne til å forholde seg til kanten, oppleve den, uten at noe skjedde. Hun måtte stå der helt til hun gav opp. Vi tok ett og ett steg av gangen, og flukt var ingen mulighet. Det tok 15 minutter før det værste ubehaget gav seg og vi kunne gå langs kanten uten fluktreaksjon. Det viktigste er tillit, tillit til eieren slik at hunden stoler på oss. Matmor vil ikke utsette meg for fare.

Og neste gang du gjør noe slikt (forutsatt reell frykt hos hunden), setter du deg først inn i konseptet passiv hjelpesløshet og farene/fallgruvene rundt denne formen for trening.

Det gikk kanskje greit denne gangen, men det er ikke sikkert det gjør det neste gang. Jeg bare nevner det, det er godt ment ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan man ikke bare drite i å lage ett nummer ut av ting da? Oppføre seg som vanlig og slutte å tenke og analysere og lage haraball utav bagateller?

Hunder er ENKLE sjeler, de er lette å overbevise - og dersom eier er lugn, trygg og forutsigbar slik at hunden har 100% tillit til at eier løser alle verdensproblemer så vil man ikke få enorme reaksjoner på ting. Javel så reagerer bikkja på søppelkassa til naboen helt plutselig etter ett år da - so what - istedet for å gjøre den søppelkassa til en stor sak som Må sjekkes, klappes på og styres med så drit i det å gå videre.

Samme med flua til Monti - istedet for å lete etter hva han er redd og sjekke reaksjonen og begynne å følge med på hva han gjør (som skaper problemer fordi man oppfører seg unormalt) så driter man i bikkja og lar den finne ut av ting - alternativt, tar med seg kaffekoppen ut på verandaen og leser ei bok eller ett blad UTEN å fokusere på bikkja.

Problemene starter jo først når eier begynner å lage krøll utav søppelkasser og andre ting.

Joda, jeg har jo hatt hunder som plutselig har fått det for seg at ting er dritafarlig, men jeg bryr meg ikke - og da får jeg reaksjon den ene gangen og ikke mer.

dette er nøyaktig hvordan jeg tenker.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt delt jeg, viser hunden at den synes ting er litt ekkelt, så sier jeg bare "kom så går vi" og da går det som regel helt greit :) Noe annet var det da Ida (bc'n jeg hadde) var med på skolen og vi skulle trene søk etter person på låven, der vi bådde passere kalvebinger på begge sider. DET var redsel/panikk og sorry, da nytta det ikke å si "kom så går vi" og dra henne med. Da måtte jeg bare gå den strekningen hun følte seg trygg på, være litt der også ta det steg for steg. Og etter mange nok ganger i det fjøset så løste det seg, selv om hun ikke var helt trygg nok til å leke rundering der, hun var litt anspent og ville ikke leke "skikkelig".. De andre hundene har ikke hatt overdreven redsel/panikk for noe som helst, untatt Spes som syntes pappa (og andre mannfolk) var skikkelig skumle da..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan man ikke bare drite i å lage ett nummer ut av ting da? Oppføre seg som vanlig og slutte å tenke og analysere og lage haraball utav bagateller?

Hunder er ENKLE sjeler, de er lette å overbevise - og dersom eier er lugn, trygg og forutsigbar slik at hunden har 100% tillit til at eier løser alle verdensproblemer så vil man ikke få enorme reaksjoner på ting. Javel så reagerer bikkja på søppelkassa til naboen helt plutselig etter ett år da - so what - istedet for å gjøre den søppelkassa til en stor sak som MÅ sjekkes, klappes på og styres med så drit i det å gå videre.

Samme med flua til Monti - istedet for å lete etter hva han er redd og sjekke reaksjonen og begynne å følge med på hva han gjør (som skaper problemer fordi man oppfører seg unormalt) så driter man i bikkja og lar den finne ut av ting - alternativt, tar med seg kaffekoppen ut på verandaen og leser ei bok eller ett blad UTEN å fokusere på bikkja.

Problemene starter jo først når eier begynner å lage krøll utav søppelkasser og andre ting.

Joda, jeg har jo hatt hunder som plutselig har fått det for seg at ting er dritafarlig, men jeg bryr meg ikke - og da får jeg reaksjon den ene gangen og ikke mer.

Sånn ja, da er jeg med på tankegangen :)

Jeg tror jeg gjør litt begge deler. Med skille på valp/unghund og voksen.

Er ikke det endel av å sosialisere valp/unghund at de skal gå bort og snuse på ting de syns er ekkelt og ikke liker så godt? Med voksne hunder kom jeg på at jeg ikke har så mye "tålmodighet" på akkurat det området. De får pent gå forbi/ takle det. Ev. samme metode som Djervekvinnen faktisk (med vekt på tillit).

edit: La til litt flere tanker rundt emnet :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg tror jeg gjør litt begge deler. Med skille på valp/unghund og voksen.

Er ikke det endel av å sosialisere valp/unghund at de skal gå bort og snuse på ting de syns er ekkelt og ikke liker så godt? Med voksne hunder kom jeg på at jeg ikke har så mye "tålmodighet" på akkurat det området. De får pent gå forbi/ takle det. Ev. samme metode som Djervekvinnen faktisk (med vekt på tillit).

edit: La til litt flere tanker rundt emnet :)

Vel - jeg styrer ikke med sånt heller jeg - valper er valper - jeg går aldri ut for å "miljøtrene" spesifikt, jeg tauer ikke valpen med i by'n, på tog, på trikk, buss eller andre steder. Den er med dit det er naturlig at den er med og ferdig med det.

Og jeg har aldri hatt valp som har reagert med forsiktighet eller redsel for noen ting - eller, det har de kanskje - men da har det vært så lite viktig for meg at den handterer akkurat den tingen at jeg har driti i det og gått videre.

Det er svært lite her i verden som jeg tenker at er så viktig at hunden ikke er redd - så jeg legger ikke egentlig så stor vekt på å utsette valpen for alt mulig. Og tross rasen og mangel på sånn type trening så har jeg alltid hatt hunder som har vært svært trygge i miljø.

Men det er meg - noen velger å gjøre det på annen måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser det er litt "mugging" over at de (vi) med litt lengre erfaring faktisk gir litt beng i alt dette nymotens. Vi tauer med oss valpen/unghunden og forventer at den skal takle det. Vi tenker ikke så himla mye på all denne fordømte sosialiseringen. Så innmari masete, jeg blir sliten bare ved tanken. Er bikkja stødig pakket sammen, så vil den takle det meste.

Eks: Jeg overtok Uta som to år gammel kennelhund. Hun taklet overgangen til bylivet supert, med unntak av ting på hjul. Trikk buss t-bane null problem, andre raser (hun har jo bare sett corgi og schæfer) ikke noe problem, mye folk ikke noe problem. Skal vi gå inne i denne tunnelen, ja da så. Over bruer laget av slik metall man kan se tvert igjennom, but of course. Osv osvKlart hun har sine greier, men hun er greit nok stabla til å gå fra kennelhund på landet til hardbarka byhund uten problemer. Det på hjul tar jeg faktisk skylda for selv. For jeg noterte meg at hun reagerte og jeg presset henne inn i situasjoner hun ikke var klar for, fordi jeg skulle være flink og gjøre slikt man skal gjøre nå *himle* Så da jeg ga opp og lot buss/biler/sykler være noe helt vanlig i vår hverdag. Forhold deg til det eller la det være. Slik er det her hos meg, noen returrett har du ikke :P

Asti er stabla sammen slik han er og han har spøkelsesalder ennå han. Kan jeg skylde på det selv om han er 2 nå? Jeg kan vel det, siden Z hadde det frem til han døde :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min übersoziale Lhasagutt som nærmer seg 7 år med stormskritt var skeptisk i kveldinga. En type med staver, som hadde pakka seg godt inn i parkas med hette og lue under, stoppet og bøyde seg ned til han og skulle klappe. Dyret trakk seg tilbake. Han har aldri noen gang reagert sånn. What to do? :cry:

Neida, måtte bare. :D Tidenens første skepsis varte i sånn ca 31 sekunder.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jaja.. Jeg er ikke så veldig sosial og bor i skogen, så målretta sosialisering er viktig her i hus. Jeg har dratt med meg hunden ut på mye rart (byturer, bussturer, veterinærbesøk, dyrebutikkbesøk, båtturer osv... ) KUN for å sosialisere, og mener jeg har fått mye igjen for det.

Ellers så har jeg ikke trua på å dille, men når jeg møter på ting som hunden faktisk er redd for så tror jeg på trening. Jeg har en veldig selvstendig rase, så de gangene jeg bare overså frykten (skateboardet) bygde den seg bare mer opp. Heldigvis hadde jeg mulighet til å trene på det der Kuma fikk tatt det i sitt eget tempo.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel - jeg styrer ikke med sånt heller jeg - valper er valper - jeg går aldri ut for å "miljøtrene" spesifikt, jeg tauer ikke valpen med i by'n, på tog, på trikk, buss eller andre steder. Den er med dit det er naturlig at den er med og ferdig med det.

Og jeg har aldri hatt valp som har reagert med forsiktighet eller redsel for noen ting - eller, det har de kanskje - men da har det vært så lite viktig for meg at den handterer akkurat den tingen at jeg har driti i det og gått videre.

Det er svært lite her i verden som jeg tenker at er så viktig at hunden ikke er redd - så jeg legger ikke egentlig så stor vekt på å utsette valpen for alt mulig. Og tross rasen og mangel på sånn type trening så har jeg alltid hatt hunder som har vært svært trygge i miljø.

Men det er meg - noen velger å gjøre det på annen måte.

Nei, det gjør ikke jeg heller. Men jeg legger gjerne en tur innom byen for å få "trent" på sånne ting. Er jo ikke sånn at vi stopper opp ved hver nye ting og tar og føler på dem :P Men går gjerne bevisst nærme feks dører som automatisk åpner seg, fontener, folk som spiller trekkspill, folk i rullestol, folk med sykler, inn i folkemengder, eller bare sitter litt og ser på folkelivet. Så for meg høres det ut som vi gjør det samme, men høres ut som du gjør det raskere, da du har mer mening med turen :P;) Dvs det du kaller drasse med deg valpen på ting, kaller jeg miljøtrening, men det er jo egentlig bare et fint ord for å la valpen/hunden oppleve verden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo en liten utfordring siden jeg har byttet type hund. Som belgermenneske er det naturlig å gjøre slik bla Belgerpia skisserer, men guess what: Mozza funker ikke sånn hun..

Pyser hun på noe og jeg bare drasser henne med meg blir alt enda verre gitt. Så her må det roses.

Nå skal det sies at det er svært lite Mozza pyser for lengre. Det som henger igjen er andre hunder.

Og der står jeg litt fast..

Hun utagerer jo, veldig, noe jeg har lyst til å korrigere. Og det gjør jeg nok litt også. Samtidig roser jeg når hun roer seg . Kinderegg metoden er hun ikke lydig nok til enda og det å ta det steg for steg kan vi bare glemme siden vi støter på hunder i det vi går ut døra.

Hun virker sint. Veldig sint. Og i det vi er på høyde med den andre hunden kryper hun og prøver å få seg lengre unna.

Noen tips? Jeg føler jeg gjør noe feil..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...