Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan jobber dere med ting hunden er redd for?


soelvd
 Share

Recommended Posts

Nå må jeg bare le, tydelig at alderen "tynger" Monti. Han er jo egentlig tidenes tøffeste, ikke redd noe. De sprenger og sprenger rett borti her, han bryr seg ikke selv om hele huset rister.

Men! Når det nå sitter ei flue på terrassedøra er han redd. Tror nok aldri han har sett ei flue før. Han pilte først ut på soverommet og la seg lengst unna stua. Så tuslet han med halen mellom beina ut i gangen og la seg i buret - som han aldri ligger i annet enn på natta. Han nekter å komme ut til meg i stua, står bare i gangen og kikker. Puster og peser som noe annet rart, tydelig stressa!

Hvordan takler dere sånne situasjoner? Jobber dere med å få de til å takle det eller får de bare ligge der og være rare? Nå er jo Monti i en merkelig alder (6 mnd) så jeg gidder ikke dille med noe. Men hva med dere som har voksne hunder? Ser dere forbi sånt eller jobber dere med det? Nå tenker jeg altså på sånne "uviktige" småting i hverdagen. Andre eksempler kan jo være støvsugeren, når man flytter på stoler, etc.

Her lurern veldig på om han skal komme ut i stua :lol:

407305_10150624122712225_772132224_8765920_2108851306_n.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hva skjedde forøvrig med å kjenne sin hund? Gjøre det som funker for den enkelte? Igjen forsøker man (mange) å lage universalregler og superfixer som om "hund" er en helt homogen gruppe individer d

Du trenger ikke gå helt i forsvar hvis noen kommenterer din måte å forholde deg til hunden på, fordi du er redd for at det er Monti som anses for å være skrullete. At han sitter og peser og desper

Ja jeg forstår det godt og kjenner godt til dette. Man må se an hunden man har å gjøre og jeg ville ikke gjort det på en fremmed hund som man ikke hadde noe slags forhold til. Man må vite hva man gjør

I sted var Kamar skeptisk til noen folk som stod nedi veien her, han gikk rundt og "offet" seg, stirret, gikk litt vekk, offet litt til, også gikk vi bare rett bort til de og forklarte hvorfor jeg gikk bort, og det var heeelt greit. Og det endte med at Kamar gjerne ville være med en av de videre på tur. :lol:

Så, ja, jeg oppsøker det hunden er skeptisk til. Setter meg ned på huk og prater med søppelspann, trær, tørkestativ og hva det enn måtte være. Hva folk synes når vi gjør sånt ute, driter jeg i. ;)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hahaha! Også en flue da! Nei, det ville jeg bare oversett.

Kuma's største frykt er skateboard. De ruller kjempefort og bråker! Da fikk jeg låne et skateboard av en kompis som vi har hatt hjemme i noen måneder nå. Prøver å ikke dille, men hun får noen nammiser når hun sjekker ut ting hun er redd for.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Issi har jo mye småfobier, jeg takler det på min måte og gjør det helt naturlig. F.ex skulle vi lære hun at ski var ok, går ut og til der vi går tur og spenner på skia. Hun er kjemperedd og herregud så grusomt. så jeg bare går avgårde til hun går av seg det verste panikken, så rosre jeg og gir godbit for å nærme de seg. Holdt på sånn, gikk rundt og bråket med ski og staver og roste. Til slutt kunne jeg stå og hoppe opp og ned og bælje mens hun bare seriøst muttern.

Jeg har ingen konkret måte,det bare skjer så naturlig :lol: skaper hun seg finner vi en måte at hun innser hun er teit og tingene er ok :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må jeg bare le, tydelig at alderen "tynger" Monti. Han er jo egentlig tidenes tøffeste, ikke redd noe. De sprenger og sprenger rett borti her, han bryr seg ikke selv om hele huset rister.

Men! Når det nå sitter ei flue på terrassedøra er han redd. Tror nok aldri han har sett ei flue før. Han pilte først ut på soverommet og la seg lengst unna stua. Så tuslet han med halen mellom beina ut i gangen og la seg i buret - som han aldri ligger i annet enn på natta. Han nekter å komme ut til meg i stua, står bare i gangen og kikker. Puster og peser som noe annet rart, tydelig stressa!

Hvordan takler dere sånne situasjoner? Jobber dere med å få de til å takle det eller får de bare ligge der og være rare? Nå er jo Monti i en merkelig alder (6 mnd) så jeg gidder ikke dille med noe. Men hva med dere som har voksne hunder? Ser dere forbi sånt eller jobber dere med det? Nå tenker jeg altså på sånne "uviktige" småting i hverdagen. Andre eksempler kan jo være støvsugeren, når man flytter på stoler, etc.

Her lurern veldig på om han skal komme ut i stua :lol:

407305_10150624122712225_772132224_8765920_2108851306_n.jpg

Stakkars lille spøkelsesalderMonit. Måtte le litt nå :D En flue på altandøra. Høres ut som Obelix...

Når vi møter noe skummelt ute, slakker jeg båndet helt og går bort til den "skumle" tingen. Enten tar jeg på den eller så sier jeg "Se heeer! Se så stilig!" Det betyr ikke så mye hva jeg sier, men at jeg går bort til noe og høres entusiastisk ut, som om det som er skummelt egentlig er noe kult :P Funker på Tyson hver gang det er noe.

Hva gjør man innendørs? Jeg bruker litt samme metode. Nå vil sikkert ikke flua at du skal holde den eller ta på den. Tror de ikke er så kjælne. Men prøv å gå helt bort til flua og si "Se her, Monti!" og liksom prøv å overbevise ham om at fluer egentlig er ganske tøffe. Kan jo hende det er som om å overbevise et barn om at det ikke er noe monster i skapet selv om man nettopp har åpnet det og skjekket :P

Huff, er litt dårlig på sånt, jeg, men det pleier å funke hos oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er forskjell på dilling og reell redsel. Hvis mine hadde reagert på ei flue på døra, hadde jeg dratt dem med meg ut likevel, uten å gjøre noe større sak ut av det. Imouto synes ikke noe om sånne rister på bakken som gjerne ligger inntil husvegger langsmed fortau osv, men jeg går bare forbi og drar henne på plass dersom hun mener at det lureste er å gå midt i veien. Innimellom "glemmer" hun hvor skumle de er, og spaserer rett forbi uten å skape seg, så fryktelig skremmende er de åpenbart ikke. :P

Jeg kommer ikke på noen konkrete tilfeller hvor jentene har blitt skikkelig redde, men jeg ville latt dem bruke den tida de trenger på å oppsøke det skumle, eller gått strekningen sammen med dem. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så, ja, jeg oppsøker det hunden er skeptisk til. Setter meg ned på huk og prater med søppelspann, trær, tørkestativ og hva det enn måtte være. Hva folk synes når vi gjør sånt ute, driter jeg i. ;)

Akkurat sånn gjør jeg og de gangene noe har dukka opp. Ellers har det egentlig vært "skuffende" lite hunden min har dillet seg opp for :P

Reell redsel, vel, det ville nå blitt en passende variant av eksponeringsterapi, men litt avhengig av hva det konkret gjaldt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg pleier også å bare gå bort til det hun virker skeptisk til. Og skepsisen pleier å gå rimelig fort over. Tror Zera er litt i spøkelsesalder også (håper hvertfall det :P) For hun reagerer på de merkeligste ting for tiden. Spesielt hvis noe er anderledes der vi pleier å gå :P Går vi i byen er så og si alt greit, for det virker som hun forventer mange rare lyder og opplevelser da.

Men her om dagen gikk vi der vi pleier, også hadde de satt opp nye parkering forbudt skilt, og DE var skumle :P Og noen hadde også slengt fra seg en snøskuffe langs veien, og den var også skummel :P Men hun blir bestevenn med en gang jeg går bort å tar på det..

Rare dyr :) <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Dette har du selv skrevet i en annen tråd, jeg får ikke det helt til å stemme med bildet av en hund som faktisk seriøst er redd og stresser for en flue på gulvet.. Så da ville jeg absolutt ha vurdert hvilken påvirkning hunden får når den viser redsler.

Tja, de som skulle ha Monti fikk et nei allikevel fordi de ikke trodde de ville passe. Og det er jo ganske "drastisk" å si nei allikevel. Da var valpene 6 uker. Men vil tro de kan se ting tidligere også. De fortalte at de tidlig hadde bitt seg merke i Monti - han var først ute med det meste og veldig uredd (Feks først ute av valpekassa). Sånn er han i dag og i større grad enn søsknene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette har du selv skrevet i en annen tråd, jeg får ikke det helt til å stemme med bildet av en hund som faktisk seriøst er redd og stresser for en flue på gulvet.. Så da ville jeg absolutt ha vurdert hvilken påvirkning hunden får når den viser redsler.

Nå forklarer jeg jo det med alderen, gjør jeg ikke? Det er ikke uvanlig at valper på 6 mnd får rare ting for seg, i dag var det ei flue. Jeg synes ikke det har noe som helst med dette å gjøre. Jeg synes ikke det har noen ting med generell trygghet å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Nå forklarer jeg jo det med alderen, gjør jeg ikke? Det er ikke uvanlig at valper på 6 mnd får rare ting for seg, i dag var det ei flue. Jeg synes ikke det har noe som helst med dette å gjøre. Jeg synes ikke det har noen ting med generell trygghet å gjøre.

Da er vi svært uenige. Jeg har aldri noensinne blandt de ganske mange hundre valpene jeg har håndtert hørt at 6 mnd utløser flueskrekk. Nei, det er etter mitt skjønn ikke normalt, uansett om bikkja er 6 mnd 12 mnd eller 6 år. Jeg syns det har veldig mye med generell trygghet å gjøre jeg, men hva vet vel jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da er vi svært uenige. Jeg har aldri noensinne blandt de ganske mange hundre valpene jeg har håndtert hørt at 6 mnd utløser flueskrekk. Nei, det er etter mitt skjønn ikke normalt, uansett om bikkja er 6 mnd 12 mnd eller 6 år. Jeg syns det har veldig mye med generell trygghet å gjøre jeg, men hva vet vel jeg..

Så "spøkelsesalderen" er bare tull og fjaseri som noen har funnet på?

Edit: endret setningen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg later som ingenting, stort sett. Prøver å vise med MIN atferd at "everything is normal". Er det noen i det fjerne hun reagerer på, f.eks. en spesiell møtende person, så går jeg bare videre helt normalt og evt kan det hende jeg snakker blidt til henne og sier "det går så fint!" Men ingen dulling! I går reagerte hun på en fyr vi møtte som hadde dratt både lue, hette og buff helt sammen sånn at det var bare ei tynn glipe der øynene kunne se ut i ansiktet hans. Ansiktet hans var derfor liksom "borte". Det var visst skummelt, mente hunden, for det ga en snål figur. Men jeg latet som ingenting og gikk som normalt. Snakket lavt til henne for å fortelle at alt er ok, men ingen overdrivelser.

Ellers det kan hende jeg går bort til det hunden viser engstelse for og later som ingenting - der borte. F.eks. sto det en stor svart søppelsekk i veikanten (avisbudet sin) lent inntil en stolpe. Vi har passert den drøssevis av ganger, men plutselig en dag var blitt skummel :D Jeg gikk bort til den, pirket i den med foten og sto der litt og lata som ingenting. Jeg så ikke på hunden i det hele tatt, men i øyekroken så jeg at hun lente seg laaangt frem for å snuser mer på sekken. Det var visst ikke så skummelt likevel da, siden jeg sto der, så...Neste gang vi passerte den var alt helt ok igjen :- )

Når det gjelder fluer, ville jeg nok bare latet som det var helt normalt, noe det også er, og ikke gjort noe stort poeng i å gi hunden oppmerksomhet der den står og lurer på om den skal tørre å komme inn igjen. Du kan jo bare gå bort og stelle deg ved verandadøren der flua var, se ut og late som ingenting (ikke se på hunden).

Jo mer du ser på den og lokker for å få den inn i stua igjen, jo mer grunn kan det hende hunden tror den hadde til å bli redd. Liten eller ingen oppmerksomhet på tull er det beste, tror jeg. Hunder leser kroppsspråket vårt bedre enn vi tror! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Så "spøkelsesalderen" er bare tull og fjaseri som noen har funnet på?

Edit: endret setningen

Som regel så er det en betimelig unnskyldning for eiere til å slippe å oppdra hunden sin, så siden du spør meg så syns jeg det er pussig hvor mye folk bruker av de to første årene av bikkjas liv til å forklare, unnskylde og ignorere adferd i hunden sin. Merkeligste er at de jeg kjenner som er virkelig gode hundetrenere, de bryr seg ikke om slike såkaldte aldersbetingede adferder og de har også svært skjeldent slike problemer med hundene sine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som regel så er det en betimelig unnskyldning for eiere til å slippe å oppdra hunden sin, så siden du spør meg så syns jeg det er pussig hvor mye folk bruker av de to første årene av bikkjas liv til å forklare, unnskylde og ignorere adferd i hunden sin. Merkeligste er at de jeg kjenner som er virkelig gode hundetrenere, de bryr seg ikke om slike såkaldte aldersbetingede adferder og de har også svært skjeldent slike problemer med hundene sine.

Jeg har da ingen problemer verken med oppdragelsen eller oppførselen til hunden min til tross for at han er 6 mnd gammel. Han er snill, veloppdragen og gjør som han får beskjed om. Han er uredd alt (unntatt fluer et par timer i dag), takler alt. EN episode har vi hatt tidligere hvor han blei litt puslete - og det med god grunn. Ellers er han trygg og nysgjerrig. Jeg forstår ikke helt hvorfor det skal være så vanskelig å godta at noen hunder er gjennom en periode der de får en irrasjonell frykt for rare ting - ofte ting som alltid har vært okei men som plutselig ikke er okei.

Jeg bruker ikke alderen som noen unnskyldning, jeg har ingen problemer med oppdragelsen på han. Han takler skudd, sprenging i området, svære kjøretøy som kjører rett forbi han, store plastposer, jeg kunne fortsatt med eksempler i all evighet. Og med tanke på at han takler alt dette så synes jeg faktisk jeg kan si at "jo, vi har en trygg og god hund som er uredd" selv om han i dag fikk en "greie" som var skummelt en kort stund.

Edit: jada, jeg veit det blei et svimete innlegg og jeg gjentok masse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg har da ingen problemer verken med oppdragelsen eller oppførselen til hunden min til tross for at han er 6 mnd gammel. Han er snill, veloppdragen og gjør som han får beskjed om. Han er uredd alt (unntatt fluer et par timer i dag), takler alt. EN episode har vi hatt tidligere hvor han blei litt puslete - og det med god grunn. Ellers er han trygg og nysgjerrig. Jeg forstår ikke helt hvorfor det skal være så vanskelig å godta at noen hunder er gjennom en periode der de får en irrasjonell frykt for rare ting - ofte ting som alltid har vært okei men som plutselig ikke er okei.

Jeg bruker ikke alderen som noen unnskyldning, jeg har ingen problemer med oppdragelsen på han. Han takler skudd, sprenging i området, svære kjøretøy som kjører rett forbi han, store plastposer, jeg kunne fortsatt med eksempler i all evighet. Og med tanke på at han takler alt dette så synes jeg faktisk jeg kan si at "jo, vi har en trygg og god hund som er uredd" selv om han i dag fikk en "greie" som var skummelt en kort stund.

Edit: jada, jeg veit det blei et svimete innlegg og jeg gjentok masse.

Fint for dere, da er det vel ikke noe problem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg pleier å late som ingenting, ser at hunden stoler veldig på meg og slapper (bedre) av dersom jeg ikke synes det er skummelt. Men hun kan frike litt ut over mange ting.

Og det er klart de har spøkelsesalder.

Javel.. Du har sikkert noe forskning å henvise til også da, eller? For fryktresponsen i valper starter i den prenatale perioden, ikke når hunden er 6-9 mnd. At de har en hormonellsvingning da i forbindelse med kjønnsmodning er en kjent sak. Mne at hunder skal utvikle frykt i den perioden, fordi de er i den aldersgruppen finnes det ikke noe bevis for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Så "spøkelsesalderen" er bare tull og fjaseri som noen har funnet på?

Ja det er det.

Som regel så er det en betimelig unnskyldning for eiere til å slippe å oppdra hunden sin, så siden du spør meg så syns jeg det er pussig hvor mye folk bruker av de to første årene av bikkjas liv til å forklare, unnskylde og ignorere adferd i hunden sin. Merkeligste er at de jeg kjenner som er virkelig gode hundetrenere, de bryr seg ikke om slike såkaldte aldersbetingede adferder og de har også svært skjeldent slike problemer med hundene sine.

Amen :), men jeg ville kanskje ikke sagt det så diplomatisk - for meg er begrepet "spøkelsesalder" noe man bruker for å kamuflere skrullete bikkjer på. Og det handler ikke nødvendigvis om oppdragelse - men medfødte egenskaper som kanskje ikke er helt der man vil ha dem. Du har forøvrig helt rett, vi som ikke har sånne "aldre" på bikkjene våre vi har skjelden problemer med våre firbente.

Soelvd - når du starter en tråd med spørsmål om hvordan folk takler ting når hunden blir redd for noe så betyr jo det at du ser på Monti's reaksjon på fluene som redsel (og adferden du beskriver forteller jo at det er nettopp det det er).

Det er jo ikke første gang du skriver om litt odd reaksjon hos hunden, problemet er bare det at hver gang du får svar du ikke liker så har du jo ikke ett problem i verden.....??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Javel.. Du har sikkert noe forskning å henvise til også da, eller? For fryktresponsen i valper starter i den prenatale perioden, ikke når hunden er 6-9 mnd. At de har en hormonellsvingning da i forbindelse med kjønnsmodning er en kjent sak. Mne at hunder skal utvikle frykt i den perioden, fordi de er i den aldersgruppen finnes det ikke noe bevis for.

Nei har jo ikke det.

Men de er jo litt redde for søppelkasser og naboer i den alderen. Har jeg hørt. Og merket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Soelvd - når du starter en tråd med spørsmål om hvordan folk takler ting når hunden blir redd for noe så betyr jo det at du ser på Monti's reaksjon på fluene som redsel (og adferden du beskriver forteller jo at det er nettopp det det er).

Det er jo ikke første gang du skriver om litt odd reaksjon hos hunden, problemet er bare det at hver gang du får svar du ikke liker så har du jo ikke ett problem i verden..??

Øh, nei? Men jeg mener det er en helt naturlig reaksjon at en valp på 5 mnd som aldri har fått noen voldsom reaksjon av noe slag reagerer når han først blir slått HARDT over nesa for så å bli skreket til og kasta ut på gangen etter nakkeskinnet! Og når han ikke forstår noen ting og følger etter så skjer det samme (minus slaget over nesa) igjen. Hallo, det er klart han da reagerer! Det var første gangen. Den andre gangen var flua i dag. Jeg synes ikke det er noe som kan gi grunnlag for å si at bikkja er skrullete!

Edit: og det er mulig at dere supertrenere med nesa i sky og som aldri har problemer med bikkjene ikke merker periodene i en hunds liv. Men jeg gjør i alle fall det. Jeg ser at bikkjene plutselig er redd ting som de aldri har vært redde for før (jeg snakker ikke om Monti) feks. Og jeg ser at Monti nå plutselig har blitt litt frekkere, han prøver seg på å stikke under trening og han prøver seg på å stjele mat - noe han aldri har gjort før. Så jeg merker i alle fall periodene i livet til hunden jeg, da. Kan sikkert forklares med at min bikkje og de jeg kjenner med unghunder alle har skrullete hunder (evt er totalt uvitende).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...