Gå til innhold
Hundesonen.no

Saarloos Wolfdog: Crying Wolf Orion of Ulveblikk


AG79
 Share

Recommended Posts

Romantisk variant !

Realiteten med Orion er nok en annen..

Orion er ikke spesielt sky så lenge det er mat inn i bildet.. og han er en notorisk tyv, så det kjøttet hadde han nok snappet til seg og fortært uten så mye deling.. Han liker også å vekke folk ved å tråkke de i skrittet, magen eller ansiktet med de spisse labbene sine.. så det hadde ikke blitt en god natts søvn heller..

Men han viker aldri fra min side.

Nå snakker du om din hund, jeg snakker om min. Han hadde vært alene i skogen kjempelenge og og og, Miiiin hund :baby:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 473
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Halla ! 

Fint i fjellet nå[emoji108]

Posted Images

Guest vivere
Du spør hva det viktigste å fokusere på under valpetiden er .. Her kan nok Vivere bidra med gode innspill også,

men jeg vil si sosialisering. Sosialisering av en Saarloos er veldig viktig, og det kan ikke bli for mye.

Sosialisering, samt å sørge for at du selv får etablert alpha-rollen i flokken.

Nåvel :) om jeg kan bidra med noe er kanskje vel overdrevet, jeg er ikke noe "Saarloos-menneske" akkurat :) Jeg har prøvd å få et par Saarloos-eiere inn i tråden men har ikke hatt hell med meg i det.

Jeg er enig med AG79 at tidlig sosialisering og miljøtrening kanskje er det viktigste m h t rasen. Etter min mening er det den absolutt mest "ulvete" av de to FCI-godkjente ulvehundrasene - både av utseende og mentalitet. Mens tsjekkoslovakisk ulvehund karakteriseres som reservert og avventende i forhold til mennesker, må vel Saarloos karakteriseres som sky - sånn i sin alminnelighet. Mitt inntrykk er at Saarloos også kan være noe "uvennlig" eller unnvikende i møte med hunder den ikke kjenner - men det er min høyst personlige mening :)

Ulv har en fluktavstand på mellom 30 - 50 meter, d v s at føler ulven seg ubekvem eller truet forsvinner den før noe kommer innenfor fluktavstanden. Til sammenligning har hund en fluktavstand på mindre enn en meter. Mitt første møte med en Saarloos var en noe underlig opplevelse. Sammen med eieren sto jeg ute på et jorde mens hunden sirklet rundt oss på en ca 15 - 20 meters avstand, tydelig i villrede om hva den skulle gjøre. Eieren lokket den inn men hunden bare sirklet og så på oss før den plutselig skjøt fram og kom inntil eieren. Der ga den eieren et kort trykk med snuten og forsvant ut igjen. Ikke så uvanlig fikk jeg senere bekreftet.

Som AG79 skriver er det ganske få SW i Norge. Kanskje rundt 20 - 25? og det er få eiere som bor slik til at det finns noe Saarloos-miljø å snakke om. At det er et lite miljø og store avstander er klart en ulempe om man ønsker å diskutere sykdom eller atferd med andre eiere. Om det idag finns noen norske oppdrettere vet jeg ikke.

P g a sitt "eksotiske" utseende er kan SW være en hund som enkelte tiltrekkes av og som mener at utseende er viktigere enn atferd og eventuell bruk.

Det er ikke til å komme fra at p g a en liten skandinavisk genpool forekommer det arvbare sykdommer hos SW som både går på fysikk og mentalitet. Skjeler man til utlandet finns det også der flere fora som skriver om bekymringer med hensyn til f eks HD (en arv fra schäferhund), PRA og MD. Å gå utenlands for å hente inn en SW kan derfor være en risikosport om man ikke gjør nøye forarbeid, det er langt fra gloria i utlandet heller.

Siden det nordiske SW-miljøet er lite, er de som er opptatte av å bevare rasen som den unike rasen den er, stort sett orientert om hva som foregår, både i eget land og våre naboland. Blant annet er det kjent at en ung "ulvofil" norsk jente uten noen som helst erfaring med hund ganske nylig importerte en saarloos/inuit blanding fra en engelsk "puppy-mill" som designer hunder nærmeste på bestilling. Denne blandingen kaller jenta bevisst for saarloos - selv om hun vet den ikke er det. En slik blanding er noe som jeg ikke ville hatt mellom hendene - både av hensyn til mentalitet, jaktinstinkt og fordi den ifølge loven er en ulovlig import til Norge. En annen sak er at slike blandingshunder kan være høyst uforutsigbare m h t atferd. Med en SW vet man stort sett hva man har å "bale med" - med en SW/inuit eller tilsvarende blandinger vet man i verste fall ingen ting som helst.

Red: Alfa-rollen har jeg ingen tro på. Du er ikke faren til hunden din :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er en av de rasene som er så fantastisk vakre at det nesten er vondt. Men likefullt en rase jeg ikke kunne tenke meg å ha selv. Så nøyer meg med å se på de flotte bildene og herlige beskrivelsene. :)

Jeg var også så heldig å få møte en (ok den samme som margrete) TSU og få både bjørneklem og nuss i forbifarten av den. :wub:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig interesant tråd.

Det er ingen tvil om at Saarloosen er en flott hunderase, men også en rase som det kun er et lite mindre tall av hunde folk som kan ha. De som skaffer seg en slik hund uten å sette seg grundig inn i hva det innebærer kan fort få seg noen utfordringer en ikke kunne ha drømt om. Og de som ofte får den største overraskelsen er de som har erfaring med hund i fra før. De har et bilde av hvordan en hund skal være. Om ikke alle hunder er like, så har en likevel en del rammer en forventer at den skal holde seg innenfor. En Saarloos kan fort bevege seg et stykke utenfor disse rammene. Noe som kan bli både slitsomt og fortvilende.

Ser også at det her er snakk om noen som har importert en SWH blanding. Det å blande en SWH med andre raser er på ingen måten noen god ide, for en vet aldri hva en får. Når en i tillegg bruker Inuit, som i seg selv er en blanding. Blir utfallet svært usikkert. Problemet med Inuit hunder(i tillegg til at de er blandinger) er at det ikke finnes noen klar oppskrift på de. De er ofte en blanding av det oppdretter tror vil gi et mest mulig ulvelikt utseende innenfor det vedkommende måtte ha tilgjengelig av hunder. Noe som også innebærer at raser som er forbudt i Norge(som CsV) kan bli benyttet.

Det er riktig som Vivere skriver, at med en ren Saarloos vet en i mye større hva en får. Men her har det til en viss grad skjedd noen endringer de siste årene. Variasjonen innen for rasen er blitt mye større. Både når det gjelder utseende og mentalitet. Når det gjelder det mentale så har det etter hvert dukket opp enkelt hunder og til og med hele kull som er mer sosial og utadvent enn det som tidligere har vært normalt. Men er ikke noe en kan bestille. For selv om foreldrene sosiale så er det ingen garanti for at valpene blir det. Og selv om de er det som valper kan ikke være sikker på at de forblir det som voksen. For det skifter fort igjennom valpens oppvekst. For de som har en slik utadvendt SWH er det derfor viktig å presisere ovenfor folk en møter at slett ikke alle er slik. Mange er nok mer lik den Vivere traff på.

Når det gjelder utseende og hvorfor mange "Nordiske" hunder ser veldig andreledes ut enn de Nederlanske så er det mange grunner til det, uten at jeg skal ta hele den historien nå. Men det jeg kan si er at med noen få unntak så er de aller fleste SWH som er i Norge i dag kommet via Finnland. Eller født av foreldre som kommer der i fra. Og hovedbestanden der i fra kommer igjen fra Frankrike. Dette gjelder også for SWH i Sverige. Så i den grad det det er en egen stamme å snakke om, så er den Finsk. Eller eventuelt Fransk. Av den grunn er det svært mange hunder i Norge som har samme far, eller på annen måte er nært beslektet. Noe som gjør det vanskelig å avle videre her i landet. Nå må det også sies at en neppe trenger å gå mer enn 4 generasjoner tilbake innen for SWH for å finne at en hvilken som helst SWH er i slekt med en hvilken som helst annen. Og da snakker jeg ikke bare om hunder i Norden, men generelt. Noe som forøvrig kan være et tankekors.

Til slutt vil jeg bare si noen ord til alle de som blir fascinert av å se de flotte bildene AG79 har lagt ut av sin hund, og som sier at de svært gjerne kunne tenkt seg en slik. Tenk på det som et forbruks lån. Se på det beste scenarioet(som Orion nok er et eksempel på), og tenk etter om det er dette du vil. Ta så for deg "worst case" med en kraftig rentestigning. Og se om det er noe du har både råd og lyst til. Og med det så tenker jeg på at du kan få en hund som ikke kan luftes der det er andre folk, kan få panikk fordi naboen har satt opp ny postkasse(for den var der ikke i går). Det kan bli problematisk å få besøk, fordi hunden får panikk og stresser. Du må ha både ausekarr poser og filler for å tømme bilen for sikel, avføring og oppkast etter en biltur. Eller du ender opp med en hund som har separasjonsangst eller isolasjons angst og kan ikke være alene, selv i noen minutter.

Dette sier jeg ikke for å skremme noen, men mer for å gi de et edruelig forhold til hvor stort spenn det er innen for rasen. Og hoved problemet er at utfallet aldri er gitt på forhånd. En vet kort og godt ikke hvor en ender opp, selv om utgangspunktet ser veldig bra ut. Jeg kjenner flere som har Saarlooser og har sett alle de problemstillingene som er nevnt over, pluss litt til. Så det er slett ikke bare hypotetisk.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Veldig interesant tråd.

Det er ingen tvil om at Saarloosen er en flott hunderase, men også en rase som det kun er et lite mindre tall av hunde folk som kan ha. De som skaffer seg en slik hund uten å sette seg grundig inn i hva det innebærer kan fort få seg noen utfordringer en ikke kunne ha drømt om. Og de som ofte får den største overraskelsen er de som har erfaring med hund i fra før. De har et bilde av hvordan en hund skal være. Om ikke alle hunder er like, så har en likevel en del rammer en forventer at den skal holde seg innenfor. En Saarloos kan fort bevege seg et stykke utenfor disse rammene. Noe som kan bli både slitsomt og fortvilende.

Nja, jeg vet ikke om jeg er helt enig. Har man erfaring med hunder vet man at også der kan det være store spenn mellom ytterkantene. Og for Saarloos er det vel omtrent det samme - bare litt ekstra til begge veier men likevel innenfor rammen av rasebeskrivelsen?
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er helt klart stort spenn innenfor mange raser. Og for det meste er en Saarloos innenfor de samme rammene som andre hunder, men det er det lille ekstra som du nevner som er problemet. Og selv om de er innenfor rasebeskrivelsen så ligger mye av utfordringen at det er mange som ikke leser denne eller ikke tar den helt alvorlig. Som når folk sier at de har hatt en Groendal som var skeptisk til folk, så det å ha en SWH skal nok gå greit. For da tror de at den skyheten som står beskrevet i rasestandarden og den erfaringen de har er mye det samme. Og det er det jo selvsagt ikke.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, jeg vet ikke om jeg er helt enig. Har man erfaring med hunder som ligner vet man at også der kan det være store spenn mellom ytterkantene. Og for Saarloos er det vel omtrent det samme - bare litt ekstra til begge veier men likevel innenfor rammen av rasebeskrivelsen?

Beklager OT, men hvorfor går det ikke an å sende deg en melding? Kan du sende meg en, og så kan jeg svare på den isåfall?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nåvel :) om jeg kan bidra med noe er kanskje vel overdrevet, jeg er ikke noe "Saarloos-menneske" akkurat :) Jeg har prøvd å få et par Saarloos-eiere inn i tråden men har ikke hatt hell med meg i det.

Jeg er enig med AG79 at tidlig sosialisering og miljøtrening kanskje er det viktigste m h t rasen. Etter min mening er det den absolutt mest "ulvete" av de to FCI-godkjente ulvehundrasene - både av utseende og mentalitet. Mens tsjekkoslovakisk ulvehund karakteriseres som reservert og avventende i forhold til mennesker, må vel Saarloos karakteriseres som sky - sånn i sin alminnelighet. Mitt inntrykk er at Saarloos også kan være noe "uvennlig" eller unnvikende i møte med hunder den ikke kjenner - men det er min høyst personlige mening :)

Ulv har en fluktavstand på mellom 30 - 50 meter, d v s at føler ulven seg ubekvem eller truet forsvinner den før noe kommer innenfor fluktavstanden. Til sammenligning har hund en fluktavstand på mindre enn en meter. Mitt første møte med en Saarloos var en noe underlig opplevelse. Sammen med eieren sto jeg ute på et jorde mens hunden sirklet rundt oss på en ca 15 - 20 meters avstand, tydelig i villrede om hva den skulle gjøre. Eieren lokket den inn men hunden bare sirklet og så på oss før den plutselig skjøt fram og kom inntil eieren. Der ga den eieren et kort trykk med snuten og forsvant ut igjen. Ikke så uvanlig fikk jeg senere bekreftet.

Som AG79 skriver er det ganske få SW i Norge. Kanskje rundt 20 - 25? og det er få eiere som bor slik til at det finns noe Saarloos-miljø å snakke om. At det er et lite miljø og store avstander er klart en ulempe om man ønsker å diskutere sykdom eller atferd med andre eiere. Om det idag finns noen norske oppdrettere vet jeg ikke.

P g a sitt "eksotiske" utseende er kan SW være en hund som enkelte tiltrekkes av og som mener at utseende er viktigere enn atferd og eventuell bruk.

Det er ikke til å komme fra at p g a en liten skandinavisk genpool forekommer det arvbare sykdommer hos SW som både går på fysikk og mentalitet. Skjeler man til utlandet finns det også der flere fora som skriver om bekymringer med hensyn til f eks HD (en arv fra schäferhund), PRA og MD. Å gå utenlands for å hente inn en SW kan derfor være en risikosport om man ikke gjør nøye forarbeid, det er langt fra gloria i utlandet heller.

Siden det nordiske SW-miljøet er lite, er de som er opptatte av å bevare rasen som den unike rasen den er, stort sett orientert om hva som foregår, både i eget land og våre naboland. Blant annet er det kjent at en ung "ulvofil" norsk jente uten noen som helst erfaring med hund ganske nylig importerte en saarloos/inuit blanding fra en engelsk "puppy-mill" som designer hunder nærmeste på bestilling. Denne blandingen kaller jenta bevisst for saarloos - selv om hun vet den ikke er det. En slik blanding er noe som jeg ikke ville hatt mellom hendene - både av hensyn til mentalitet, jaktinstinkt og fordi den ifølge loven er en ulovlig import til Norge. En annen sak er at slike blandingshunder kan være høyst uforutsigbare m h t atferd. Med en SW vet man stort sett hva man har å "bale med" - med en SW/inuit eller tilsvarende blandinger vet man i verste fall ingen ting som helst.

Red: Alfa-rollen har jeg ingen tro på. Du er ikke faren til hunden din :)

Kjære deg!

Det å baksnakke andre på en tråd slik som dette, er direkte umodent ! mer vil ikke jeg kommentere

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære deg!

Det å baksnakke andre på en tråd slik som dette, er direkte umodent ! mer vil ikke jeg kommentere

Nå forstår jeg ikke hva du mener. Det er et faktum at Saarloos wolfhound tiltrekker mange, også slike som etter min mening ikke burde ha. Det er også et faktum at en Saarloos-blanding er importert til landet og utgis som ren rase, noe som ikke bare er uheldig for rasen men også for omdømmet til seriøse Saarloos-eiere, og dessuten er en blanding som er forbudt. Det er også kjent at blandinger mellom ulvehunder og polare hundemixer (som f eks Saarloos/inuit eller Tamaskan dogs med innslag av Saarloos) av gemytt er noe helt annet enn en renraset Saarloos. Med en renraset Saarloos vet man sånn i hovedtrekk hva man får, både av utseende og mentalitet, med en blanding vet man ingen ting som helst - som f eks blanding av to hunder med sterkt jaktinstinkt og kollisjonen mellom Saarloosens instinkt for "flight" og polarhundenes for "fight". Det betyr selvfølgelig ikke at blandingshundene nødvendigvis er "farligere" enn andre hunder, men at man aldri vet hva resultatet av en slik blanding kan bli.

Saarloos er en rase som "lever på nåde" i Norge, og eventuelle uheldige hendelser med Saarloos og/eller Saarloos-blandinger kan få myndighetene til å revurdere rasens fremtid her til lands. Det er noe som seriøse Saarloos-eiere er kjent med og som de forholder seg til - noe som kanskje ikke er like selvfølgelig for "ulvofile" eiere av blandingshunder med innslag av Saarloos fordi de kanskje mer ønsker å se mer "ulv" enn rasehund i dyret sitt, d v s å fremstille hunden mer som en ulv enn det som den i virkeligheten er - nemlig en hund. Å importere en ulovlig blandingshund og utgi den for en rase som har en usikker fremtid her til lands er beklagelig. Da er det etter min mening bedre å kalle den for en inuitt-hund eller Tamaskan, noe som kanskje ikke så "eksotisk" i eiernes øyne men likefullt det de er. Den hunden som jeg omtaler og Tamaskan-hunden som du har skrevet om er uansett like ulovlige fordi de begge har innslag av Saarloos i seg.

At jeg har meninger om import, omsetning og avl av slike ulovlige blandinger burde ikke forundre de som er interesserte i at en såpass sjelden rase som Saarloos skal ha en fremtid i Norge. Det samme gjelder de som har måttet se sin egen amstaff bli forbudt samtidig som det averteres ulovlige amstaff-blandinger på nettet. Det er de useriøse som ødelegger, rett og slett og du som eier en påstått lovlig Saarloos burde etter min mening også være opptatt av en begynnende ulovlig import som i verste fall kan sette på spill rasens fremtid her til lands - samt at disse blandingshundene står på myndighetenes avlivingsliste om de blir oppdaget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

(klippet ut mye) Med en renraset Saarloos vet man sånn i hovedtrekk hva man får, både av utseende og mentalitet, med en blanding vet man ingen ting som helst - som f eks blanding av to hunder med sterkt jaktinstinkt og kollisjonen mellom Saarloosens instinkt for "flight" og polarhundenes for "fight"..

(klippet ut mye)

Jeg har siberian husky, og har god kjennskap til alaskan husky, Din beskrivelse av polarhund passer ikke til disse!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med en renraset Saarloos vet man sånn i hovedtrekk hva man får, både av utseende og mentalitet, med en blanding vet man ingen ting som helst - som f eks blanding av to hunder med sterkt jaktinstinkt og kollisjonen mellom Saarloosens instinkt for "flight" og polarhundenes for "fight"..

Med tanke på at polarhunder lever i flokk og ikke minst jobber i flokk, så vil jeg vel ikke akkurat påstå at det er et kjent rasetrekk at disse hundene er slåsskjemper.

Det å baksnakke andre på en tråd slik som dette, er direkte umodent ! mer vil ikke jeg kommentere

Jeg håper du innser at når du ytrer deg på denne måten, er det veldig lett å anta at du er den ulvofile dama. :P
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med tanke på at polarhunder lever i flokk og ikke minst jobber i flokk, så vil jeg vel ikke akkurat påstå at det er et kjent rasetrekk at disse hundene er slåsskjemper.
Det har jeg da heller ikke skrevet.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skriver at polarhunder heller tyr til "fight" enn å flykte.

Sammenlignet med Saarloos som mest sansynlig vil dra seg vekk enn å gå inn i et slagsmål om den blir utfordret, er det slik jeg har forstått ikke like sikkert at en polarhund vil det? En annen sak er at både Tamaskan og inuit dogs og lignende blandinger kan være mikset med det meste av ulvelike hunder som f eks schäferblandinger, blandinger av ulike belgerraser sammen med ulike polare blandinger. Hvordan den enkelte av disse blandingene (Tamaskan, Inuit o l) vil reagere på utfordringer fra andre hunder er jo mye avhengig av genetikk, sosialisering og miljøtrening.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fight i hvilken sammenheng?

Noen av de større polarhundene kan nok gå i en fight med andre hunder. Men polarhunder egner seg overhodet ikke som vakthunder, det finnes ingen iboende skarphet mot mennesker hos disse rasene.

Den rasen jeg kjenner best til er selvsagt Siberian Husky og de velger mye heller "flight" enn "fight" i de aller fleste situasjoner. De er heller ikke så villige til å sloss med andre hunder.

Det finnes også Siberians som er så sky at de knapt nok lar seg håndtere. Det finnes Siberians som kommer seg løse og er nærmest halvville og sky i løpet av et par dager på frifot. Derimot har jeg ikke hørt om en eneste Siberian som har tippet andre veien. Så "fight" vil jeg ikke si er spesielt karakteristisk for disse hundene.

PS: Jeg synes Saarloos er kjempeflotte hunder. Og skal jeg kun se på hvordan de ser ut ville jeg gjerne hatt en. Men det er absolutt ikke en hund for meg. Jeg holder meg til de langt enklere Siberians ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sammenlignet med Saarloos som mest sansynlig vil dra seg vekk enn å gå inn i et slagsmål om den blir utfordret, er det slik jeg har forstått ikke like sikkert at en polarhund vil det? En annen sak er at både Tamaskan og inuit dogs og lignende blandinger kan være mikset med det meste av ulvelike hunder som f eks schäferblandinger, blandinger av ulike belgerraser sammen med ulike polare blandinger. Hvordan den enkelte av disse blandingene (Tamaskan, Inuit o l) vil reagere på utfordringer fra andre hunder er jo mye avhengig av genetikk, sosialisering og miljøtrening.

Man kan aldri vite, ikke engang med en sarloos som bare "mest sannsynlig" vil dra seg vekk. ;) At utfallet av gemyttet er usikkert med blandingshunder med ulike drifter er jeg definitivt helt enig med deg i!
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skriver heller ikke om hva som er karakteristisk for polare hunderaser, at jeg har en bekjent som i sin tid var aktiv hundekjører er liksom ikke noe å skryte av i denne sammenhengen :) men sammenlignet med den vesentlig mer sky saarloosen mener jeg at det er mer sansynlig at en saarloos vil rømme fra et ubehag enn å gå inn i det. Nå er det heller ikke slik at alle saarlooser er like sky, det finns ulik mentalitet også i den rasen, men det mest alminnelige er at den vil unngå "fight", spesielt om man sammenligner SW med "polare" blandinger som Tamaskan og Inuit dog som vel mest er avlet for utseendes skyld?

Jeg synes også at Saarloos er fine hunder å se på, men av ulike årsaker fant jeg ut at det ikke var en rase som passet meg :)

Endret av vivere
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
    • Dette albumet har flere låter han liker. Artisten har gitt ut flere: https://music.youtube.com/playlist?list=PLQKkIV10JKf_ZFZxjvkB-LUc00Kyiifhz&si=Hc2-qFcJVQEsqZ_G
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...