Gå til innhold
Hundesonen.no

Separasjonsangst? Hjemme-alene-trening.


marjea
 Share

Recommended Posts

Jeg har en omplasseringshund på ca 2 år (blanding), som jeg har hatt et par uker. Om han ikke har reell separasjonsangst, så er han ihvertfall livredd når jeg skal gå.

Forrige eier (som kun hadde hatt ham i 3 mnd) sa at han kunne pipe litt når han gikk, men at det aldri hadde vært noe problem. Jeg opplevde forrige eier som litt useriøs/uinteressert, så om dette stemmer eller ikke kan jeg ikke ta noen stilling til, men uansett viser han tydelige tegn til angst(?) her hos meg. Jeg er ihvertfall hans tredje hjem, om ikke fjerde, femte..?, og det tok litt tid før han roet seg her. Han har imidlertid skjønt at det er her han skal være nå, men han forstår ennå ikke at jeg kommer tilbake - når jeg går. Han piper, uler og bjeffer helt desperat, og prøver å komme seg ut. Han er skjelven, flasser og har det absolutt ikke bra.

I starten fotfulgte han meg OVERALT, og pep og skrapet på badedøra bare jeg skulle på toalettet. Å være ute av øyesyn var helt umulig, selv om jeg snakket til ham nonstop. Hvis jeg i tillegg lukket døra, virket det som han fikk helt panikk.

Disse 2-3 ukene er dette hva vi har fått til;

- jeg kan gå på badet og lukke døren (det hender han kommer og står/legger seg på utsiden av døra, men ofte blir han liggende i stua)

- han kan ligge i buret på soverommet, mens jeg sitter i stua uten at han kan se meg (både bur- og soveromsdøren er åpen)

- jeg kan lukke bur- og soveromsdøra helt, og stå på utsiden helt lydløst i opptil 4 minutter før han begynner å pipe

- jeg kan ha soveromsdøra lukket i et par timer, og da er han rolig så lenge han hører meg (TV er på, at jeg går hit og dit innimellom og at jeg hoster e.l.)

Det som derimot er helt umulig er at jeg går ut utgangsdøra. Jeg jobber nattevakter på sykehus, og har ikke mulighet til å ha ham med på jobb- og har ingen jeg kjenner som kan passe ham, så til nå har han vært på kennel de nettene jeg jobber. I starten gikk det fint, de var flinke, og det virket som han trivdes, men han ble helt utslitt av å være der. Opptil 60 hunder var nok litt for mye bråk og stress for han, så han sov nesten 24 timer i strekk da han kom hjem. Trening var helt utelukket, og han ville ikke engang på langtur. Forsøkte en annen kennel istedet, men der var han skeptisk til å gå inn andre gangen - og det føltes forferdelig å forlate ham der da han pep og trakk i båndet for å komme til meg ved levering. Ved henting var han SUPERSTRESSA.

Jeg har derfor ENNÅ mer lyst til å få trent bort angsten hans så fort som mulig, da det ikke er en optimal situasjon for noen av oss.

Så til poenget.. Altså, treningen vi gjør går i og for seg bra, men bare veldig treigt. Jeg har bevisst brukt lang tid nå i starten, for at han skal bli trygg her, men jeg fikk tilbakemelding av en uformell hundetrener at hun syntes det tok veldig lang tid.. Hvor raskt kan man egentlig forvente resultater? Han har forresten brukt DAP-halsbånd + diffuser ca halvannen uke nå.

Og jeg lurer litt på hvordan jeg skal forholde meg utenom "treningstider"? Skal jeg være litt avvisende, eller vil det gjøre at han føler seg avisst og usikker? Han er ekstremt kosete, og vil helst være helt oppi meg til enhver tid. Prøver å skape avstand til han, sånn at han ikke skal være avhengig av å være nær meg hele tiden, men føler noen ganger at det gjør han mer usikker..

Er ca 15 minutter trening, tre ganger om dagen passe treningsmengde, eller kan jeg trene mer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville vært litt avvisende om han er veldig klengete, det samme gjelder fotfølging. Du kan jo i utgangspunktet trene så mye du vil, men se an hunden så ser du nok hva som evt er for mye :) En muskel, et tyggebein eller en kong kan være fin avledning når man drar, i tilegg til at det kan være med på og skape en positiv assosiasjon med det at du går ut døra, men samtidig er det om og gjøre og ikke 'dulle' for mye i det du drar, for da virker gjerne du usikker selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må nesten bare se ann hvor mye du kan trene selv. Begynne i det små og jobbe deg utover. Begynn med 4 minutter når det er det som funker. Jeg ble kvitt seperasjonsangsten til Boris over en sommer. Vi hadde et laaangt avbrekk da han aldri var alene hjemme og så begynte vi treningen på nytt. Nå fungerer han med rutine. Han må være alene hjemme fra morgen av. I tillegg så gjorde vi sjelden noe artig de tidene på døgnet han var hjemme alene selv om jeg var hjemme. Altså; han ble vant med å sove og slappe av uten oss fra morgen av til 3-tiden. Akkurat sånn som det blir når han er hjemme alene. Ikke hils eller si hadet. Prøv å begrens klengingen. Hos oss får han klenge og finne på morro på ettermiddagen og kvelden, mens morgen/dagen er for alenesoving.

Hvor i landet bor du? Er du sikker på at det ikke er noen i nærheten som kan ha han om natta?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ettersom han har hatt så mange andre hjem er han nok veldig redd for å miste deg også. Det er ikke uvanlig at omplasseringshunder sliter med seperasjonsangst, selv etter bare en omplassering i følge Gry Løberg.

Så du må nok jobbe både med å gi han trygghet til deg og det at han ikke skal bli helt hypertilnyttet også.

Så jeg syntes ikke du skal være avisende mot han, men han får heller ikke dilte etter deg overalt.

Feks hvis du bare skal hente noe, så kan han vente til du er tilbake. Og om han kommer med leker, eller maser om kos når du egentlig er opptatt, så vent en stund før heller du tar intiativ til å leke / kose med ham. Men sånn bortsett fra det tror jeg det er bra å gi han masse positiv oppmerksomhet ofte. Kanskje trene noen triks eller han kan søke etter noe du gjemmer o.l. for å bygge litt selvtillit som han muligens mangler litt av.

Et par uker er ingenting i denne samenhengen syntes jeg, så sånnsett har dere kommet langt allerede.

Håper du finner en løsning for det er lurt at han slipper å være alene mens dere trener.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar, begge to! :)

Jeg har forsøkt å gi han kong, griseører og andre godsaker som jeg vet at han elsker, men så fort han hører nøkkelen bli vridd om eller utgangsdøra som lukkes stopper han å spise, og spetakkelet starter.

Siden det er nettene jeg er borte så trenger jeg ikke tenke så mye på dette med å ikke finne på noe artig når jeg er hjemme, da rytmen er den samme uansett - med ro og mørke fra ca 21.30.

Når jeg går har jeg pleid å klappe ham, gi en godbit (eller noe annet han kan holde på med) og si "jeg kommer tilbake". Jeg har ikke tenkt på det som dulling, men det er kanskje unødvendig?

Jeg synes det er så vanskelig å vite om jeg skal lukke dører, gå ut og inn osv. uten å gjøre noe store greier ut av det - eller om jeg skal ha en rutine på det, sånn at han etterhvert skjønner at klapp, godbit og "jeg kommer tilbake" betyr at matmor drar og ikke kommer hjem på en stund?

Jeg bor i Oslo. Hadde jeg jobbet på dagtid hadde det vært mye enklere, med hundepassere og "hundebarnehager" rundt omkring, men det virker ikke som det er så mange som er interesserte i å passe hund på nattestid dessverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Marie;

det er det jeg prøver på. Gir han beskjed om å bli i stua når jeg skal i andre rom, og roser og belønner når jeg kommer tilbake hvis han har forholdt seg rolig. Han ligger som regel og slapper av når han er inne, men han vil helst ligge klin inntil sofaen ved beina mine. Helt i starten lot jeg han gjøre det, for at han nettopp skulle føle seg trygg her. Ikke bare-bare å bytte hjem så ofte!

Nå prøver jeg å begrense kontakten med meg, til at han skal få komme når jeg ber ham om det. Og samme med kos - at jeg gir ham kos når jeg vil, og ikke at han skal få bestemme når han får kos og ikke.

Men må innrømme at det å begrense kosen er vanskelig, når vi er noen ordentlige kosegriser begge to.. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke gitt den klappet og sagt 'jeg kommer snart tilbake' for i det øyeblikket forteller du bikkja at her skjer det noe. For oss som rasjonaliserer virker dette logisk, men for en hund er det nok ensbetydende med at her skjer det noe, og har man da en redd hund så er det ikke bra. Litt på samme måte som at mange hunder reagerer når man sier 'se katten'. Det er jo ikke nødvendigvis ordet eller katten de reagerer på, men det at noen utnevner dette dyret eller dette ordet til noe spesielt, og det blir også litt samme virkningen i situasjoner.

Vet ikke om avvisende ble litt missforstått lenger oppe her, så slenger inn en komentar på det. Selvfølgelig kan man ta kontakt og ha kontakt med hunden, men man trenger ikke hele tiden, og ikke nødvendigvis på dens premisser. Fotfølging og klenging blir fort stress og stress er selvforsterkende, så de drar absolutt fordel av og kunne slappe av og ikke bli 'hørt' vær gang de vil noe, uten at det på noen måte begrenser mengden trygghet man kan gi hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du prøvd å henge opp en lapp på butikken eller noe?

Jeg ville ikke gitt han noe. De tingene betyr ingenting for en hund med seperasjonsangst. Klapping og den tingen blir da bare en markering av at du drar.

Jeg ville gått mye i døra. Rist dørmatta noen ganger og hent posten flere ganger om dagen. :P

Siden du har han i bur; Hva hvis du ligger helt stille i samme rom som han? Sånn at han ikke ser eller hører deg. Reagerer han da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en hund som ikke er noe glad i å være alene, og hun reagerte veldig før når jeg gikk til utgangsdøra. Litt sånn desperat "ikke forlat meg" oppførsel.

Så sprakk røykeslutten min og utgangsdøra gikk i stykker samme uke. Døra måtte være låst for å holdes igjen, og jeg fløy naturlig nok ut døra med klær, nøkkel og det hele en del ganger om dagen.

Røykinga stoppet etter en drøy mnd og døra ble reparert. Nå leer hun ikke ett øye når jeg går, og må ofte hentes fra under ett teppe i sofaen når hun faktisk skal være med. :P

Hun fikk skikkelig separasjonsangst når hun var liten og det tok fire mndr før hun følte seg trygg nok til at jeg kunne gå i posten alene liksom. Føler noen hunder har vanskeligere med å være alene enn andre, det går både på tidligere erfaringer for hunden og personligheten. Det går seg nok til med treningen, men det tar tid :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis har han blitt mye bedre ift. fotfølgingen, og kan ligge i stua selv om jeg går til andre rom. Dersom jeg går på badet f.eks. og lukker døra, så kommer han og legger seg på utsiden etter en stund, men er helt rolig.

Han reagerer ikke på at jeg er helt stille på soverommet, han merker/lukter nok bare at jeg er der?

Samme når han er på soverommet, og jeg er i stua. I skrivende stund har han vært der i overkant av en time, og han hører ikke annet fra meg enn tasting på pcen og litt kremting nå og da. Jeg hører at han går litt ut og inn av buret, og at han legger seg ved døra stadig vekk. Det kommer noen mini-pip innimellom, men det er såvidt man hører. Har prøvd med burdøra lukket også, men han er mye roligere når han har mulighet til å gå ut virker det som. Siden det er netter jeg er borte har jeg prøvd å ha det nesten helt mørkt når han er alene der, og det kan virke som han roer seg bedre da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra at hunden din ble kurert mushi, men synd å høre om røykesprekken.. ;)

Det er samme her; en desperat "ikke forlat meg"-tale jeg hører når jeg har gått ut og låst døra. Det meste annet ser ut til å gå greit her nå, bortsett fra at han akkurat åpnet soveromsdøra på et blunk.. Ikke en lyd kom det fra ham, men det er tydelig at det er noe han kan fra før! Ba han om å gå inn i buret, og lukket døra på nytt uten noe mer dill. Så får vi se om det går bra videre.

Det jeg også har tenkt litt på, er det at han har plassen sin på soverommet. Det er det eneste rommet med dør i leiligheten, og derfor tenkte jeg at det var en lur plass å ha ham. Men det betyr jo også at han er vant til å ha meg sovende sammen med han på nattestid når jeg er hjemme.. Alternativet ville være å ha ham i en liten bod i tilknytning til kjøkkenet, som kun har døråpning uten dør - men da måtte han vært i buret med døren lukket.

En mulighet hadde vært å sette inn en grind, men han er ganske stor, så tror nok at han ville ødelagt en eventuell grind rimelig kjapt hvis han gjerne ville ut..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han ligger i buret på natta, men med døra åpen. Da holder han seg i buret hele tiden, såvidt jeg vet iallefall.

Når jeg lukker han inne på soverommet er han løs der inne. Ber han om å legge seg i buret, og så etter noen minutter hører jeg at han tusler litt rundt, og så legger seg i buret igjen.

Når det gjelder de fire minuttene som jeg skrev i første innlegget så er det den tiden han er alene på soverommet - og jeg er helt lydløs i stua. Ingen TV, ingen tasting og ingen kremting som gir han bekreftelse på at jeg er der.

- Når jeg derimot gjør disse tingene så klarer han seg nokså lenge :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han ligger i buret på natta, men med døra åpen. Da holder han seg i buret hele tiden, såvidt jeg vet iallefall.

Når jeg lukker han inne på soverommet er han løs der inne. Ber han om å legge seg i buret, og så etter noen minutter hører jeg at han tusler litt rundt, og så legger seg i buret igjen.

Når det gjelder de fire minuttene som jeg skrev i første innlegget så er det den tiden han er alene på soverommet - og jeg er helt lydløs i stua. Ingen TV, ingen tasting og ingen kremting som gir han bekreftelse på at jeg er der.

- Når jeg derimot gjør disse tingene så klarer han seg nokså lenge :)

Da ville jeg bare fortsatt slik du gjør det nå. Og lag mindre og mindre lyd. Ikke lag lyd når han piper, da venter du til det er stille.

Det høres ut som du har kommet godt på vei til å bare ha hatt han i to uker. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du at han bråker når du er alene? Jeg har en ridgeback på 1,5, og han lager et spetakkel uten like når vi går, spesielt om vi har den andre hunden med oss. Men han slutter så snart han ikke tror vi hører ham lengre, og slapper av til vi kommer hjem igjen. (busted!)

Nydelig hund forresten!

Høres ut som du er på god vei, og har fått mange gode råd her. Jeg ville nok avvist ham mer sånn til daglig, for å tvinge ham til å bli litt mer selvstendig.

Hvis du vil ha hjelp av flinke hundetrenere, kontakt Hundeakademiet eller Jar hundeskole. De er kjempeflinke på adferd og bruker positive metoder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. Kan han ikke bare dilte, da? Alle våre hunder har vært superkontaktsøkende til å begynne med. Selvfølgelig. De er nye i flokken, har vært både her og der og lurer på hvordan ting funker her. Det er nok best å følge etter hun som var her fra før og gjøre som henne. Da gjør man ikke noe galt, iallfall. Hvis man viser at man mener vel (klenger, koser), så blir man kanskje akseptert. Har aldri avvist nye hunder, vi. Ganske snart har de ligget strødd andre steder enn på fanget, blitt liggende når vi går på do, etc.

Tinka som i utgangsounktet kom rimelig bagasjefri, var også særdeles veloppdragen og ekstremt førervâr (kan vi kalle det, det?) de første ukene. Gadd ikke bry oss så mye om det, men det var litt deilig første gangen hun måtte ropes på to ganger før hun rev seg løs fra snuseflekken sin i skogen. Det var jo et tegn på at hun visste at hun ikke trengte å smiske for å være godtatt.

Men å overta en voksen hund som ikke liker å være alene, for så rimelig med en gang begynne å jobbe natt (eller dag, for den del), er jo ikke så lurt, da. Enten har en eller flere av oss vært hjemme, eller så har vi hatt hund(er) i huset før den neste har kommet. Er det ikke noen som kan sove hos deg når du har vakt, da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forresten rart å se hvordan de hundene vi har fra før så konsekvent respekterer at den nye hunden trenger fanget mest, plassen nærmest den av som sitter i sofaen, etc. På samme måte som Fibi snudde hodet tydelig vekk og vek unna da Tinka lå i sofaen og glefset etter henne når hun passerte. Fibi lar seg ellers ikke pelle på nesa, men så klart hun visste at Tinka var ny og usikker og dermed snakket i litt større bokstaver enn nødvendig. Nå er det ingen som glefser etter noen, Scilos har fått igjen plassen sin i armkroken (eller de bytter på sånn som hunder gjør) og vi har ikke gjort noe som helst, iallfall ikke "avvise", stenge inne på et rom mens vi selv er hjemme (eller ikke, for den del), eller i det hele tatt hindre hunden(e)s tilgang på kontakt med oss på noen måte. For meg blir det veldig feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Marie;

det er det jeg prøver på. Gir han beskjed om å bli i stua når jeg skal i andre rom, og roser og belønner når jeg kommer tilbake hvis han har forholdt seg rolig. Han ligger som regel og slapper av når han er inne, men han vil helst ligge klin inntil sofaen ved beina mine. Helt i starten lot jeg han gjøre det, for at han nettopp skulle føle seg trygg her. Ikke bare-bare å bytte hjem så ofte!

Nå prøver jeg å begrense kontakten med meg, til at han skal få komme når jeg ber ham om det. Og samme med kos - at jeg gir ham kos når jeg vil, og ikke at han skal få bestemme når han får kos og ikke.

Men må innrømme at det å begrense kosen er vanskelig, når vi er noen ordentlige kosegriser begge to.. ;)

Det er forresten rart å se hvordan de hundene vi har fra før så konsekvent respekterer at den nye hunden trenger fanget mest, plassen nærmest den av som sitter i sofaen, etc. På samme måte som Fibi snudde hodet tydelig vekk og vek unna da Tinka lå i sofaen og glefset etter henne når hun passerte. Fibi lar seg ellers ikke pelle på nesa, men så klart hun visste at Tinka var ny og usikker og dermed snakket i litt større bokstaver enn nødvendig. Nå er det ingen som glefser etter noen, Scilos har fått igjen plassen sin i armkroken (eller de bytter på sånn som hunder gjør) og vi har ikke gjort noe som helst, iallfall ikke "avvise", stenge inne på et rom mens vi selv er hjemme (eller ikke, for den del), eller i det hele tatt hindre hunden(e)s tilgang på kontakt med oss på noen måte. For meg blir det veldig feil.

Må bare oppklare til dere begge at jeg ikke mener man skal avise. Derimot er masse kos og kjærlighet veldig viktig. :)

Men det er noe som heter hypertilknytning, og det er det nok veldig lett at en slik hund utvikler. Og dette gjør seperasjonsangsten sterkere. Derfor er det lurt å styre det litt.

Ellie hadde seperasjonsangst og hypertilknytning til meg før, og vi fikk først vekk hypertilknytningen før vi kunne jobbe med seperasjonsangsten. Før var det bare meg som var bra nok, nå er Øivind minst like bra om ikke bedre. Og Ellie og jeg har et 'sunnere kjærlighetsforhold.' :P

Men jeg nektet å hive henne utav sengen selv om det var sterkt anbefalt. Så å høre på fornuften, hjertet og magefølelsen samtidig tror jeg er lurt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig enig i det Marie sier.

Det jeg ville ha forsøkt er:

- Ikke la hunden dilte. La han få mye kjærlighet og oppmerksomhet, men når du merker antydning til hypertilknytning så bør du unngå at hunden får mulighet til det. Steng av med kompostgrinder eller lukk døren bare du skal på toalettet eller inn i boden for å hente noe.

- Noen hunder blir bedre om de får stor plass å boltre seg på, mens andre blir værre. Det er også veldig varierende hvor hundene opplever størst seprasjonsangst. Kanskje er soverommet et slikt sted? Det skader jo ikke å prøve å for eksempel ha hunden på badet, et sted den neppe har noe stort "forhold" til.

- Hva med å ha hunden i bilen når du er på jobb? Mange hunder har ikke de samme negative opplevelsene til det (fordi man ofte ikke er borte like lenge).

- Noen hunder, min egen inkludert, får mindre seperasjonsangst ved å få klar beskjed om at det ikke er lov å hyle. Jeg ville ikke ha forsøkt det på din, ettersom han er en omplasseringshund. Det strider kanskje imot all logikk, men samtidig gir man hunden da en oppgave og en alternativ ting å gjøre. Når han blir trygg på deg kan du kanskje vurdere å prøve å si "nei! sitt!" dersom han klager bare over at du lukker baderomsdøren. Som sagt har det hatt veldig stor effekt her, men det er ikke noe man bør misbruke.

- Noen hunder blir mindre stressa ved faste rutiner, mens andre blir mindre stressa av total uvitenhet om matmor har tenkt å gå ut døren eller bare sette seg i sofaen foran tv'en. Jeg tror det er viktig, på hunder med seperasjonsangst, at man har rutiner på HVOR de oppholder seg når du skal dra. For eksempel på soverommet. Det er viktig at hunden befinner seg på et sted den føler seg trygg. Derimot tror jeg det er viktig å ikke ha rutiner på når du går ut døren. Sett hunden på soverommet ditt, ta på deg jakken og skoene, finn frem nøklene, stå i gangen, smell med døren, og så går du og setter deg i sofaen og ser på tv.

Bli en mester på å bryte alle hundens forventninger om når du skal dra.

Når du må på jobb gjør du selvfølgelig de samme rutinene, men beregn ti minutter ekstra slik at du kan ta noen runder hvor du smeller i døren, men ikke går ut. Stå dønn i ro i gangen. Det er ikke lett å lure disse hundene, men en hund med seperasjonsangst vil da ofte begynne å hyle. Snakk i så fall til hunden slik at den slutter fordi den forstår at du ikke har dratt. Etter noen runder med dette vil hunden forhåpentligvis (etter planen) ikke hyle fordi den kanskje tror at du er stående i gangen. Tier hunden stille kan du "belønne" den ved å gå litt mer rundt i leiligheten, etter at du har stått i ro i et par minutter.

Jeg kjenner at jeg er utrolig dårlig til å forklare nå, men poenget er at hunden ikke skal vite om du har dratt eller ikke, selv om du har kledd på deg, døren har smelt igjen og det blir stille i huset.

Det handler kun å bryte rutiner som hunden ikke kjenner igjen. La TV'en stå på en dag du drar, fly inn og ut av døren hele dagen uten at du egentlig blir lenge borte, gå med jakke innendørs, gå med sko innendørs, ta hunden inn på soverommet lenge før du egentlig må dra og så videre.

Det kan også kanskje være en idè å ikke slippe ut hunden med en gang du kommer hjem. Lat som at det ikke er noe big deal at du er tilbake, men la den bli på rommet i 20 minutter til mens du er i stuen. Slipp hunden ut og overse den mest sannsynlige paniske hilsingen, men kos med hunden og gi den masse oppmerksomhet når han ikke er stressa lengre.

- Har du smarttelefon, Ipad eller bærbar? Det er veldig lett (og billig) å fikse et webcam med mikrofon i rommet som du kan følge med på live fra internett. Da kan du snakke til hunden og late som at du er der, selv om du ikke er det. Det er veldig effektivt fordi hunden aldri tror at den er alene.

- Og den ultimate "løsning": en trygg hund den kan være i samme rom med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare oppklare til dere begge at jeg ikke mener man skal avise. Derimot er masse kos og kjærlighet veldig viktig. :)

Men det er noe som heter hypertilknytning, og det er det nok veldig lett at en slik hund utvikler. Og dette gjør seperasjonsangsten sterkere. Derfor er det lurt å styre det litt.

Ellie hadde seperasjonsangst og hypertilknytning til meg før, og vi fikk først vekk hypertilknytningen før vi kunne jobbe med seperasjonsangsten. Før var det bare meg som var bra nok, nå er Øivind minst like bra om ikke bedre. Og Ellie og jeg har et 'sunnere kjærlighetsforhold.' :P

Men jeg nektet å hive henne utav sengen selv om det var sterkt anbefalt. Så å høre på fornuften, hjertet og magefølelsen samtidig tror jeg er lurt.

Men er ikke dette en litt annen situasjon? Denne hunden er nettopp kommet i hus. Er voksen og har sikkert opplevd en del tja, understimulering, feilstimulering og usikkerhet fra før. Det er iallfall forhold man må ta med i betraktningen som mulige faktorer. Uansett må det etableres en flokktilhørighet og trygghet eier og hund imellom. Ellie har jo alltid bodd sammen med dere, vært trygg på tilhørighet og hva som forventes av henne. Hun har alltid vært hjemme hjemme, ikke sant. Denne hunden vet jo ikke om han er på besøk, om den nye eieren blir borte i evigheter, hva det forventes at han skal gjøre i noen sammenheng. Det å skulle ta eneansvar for seg selv og hus og heim i et hjem han ikke er innbodd i selv engang, kan rett og slett bli for overveldende for ham. Han har vel ikke rukket å knytte seg til den nye eieren i det hele tatt enda, så noen hypertilknytning (nytt ord for meg) kan det da umulig være snakk om, slik jeg ser det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men er ikke dette en litt annen situasjon? Denne hunden er nettopp kommet i hus. Er voksen og har sikkert opplevd en del tja, understimulering, feilstimulering og usikkerhet fra før. Det er iallfall forhold man må ta med i betraktningen som mulige faktorer. Uansett må det etableres en flokktilhørighet og trygghet eier og hund imellom. Ellie har jo alltid bodd sammen med dere, vært trygg på tilhørighet og hva som forventes av henne. Hun har alltid vært hjemme hjemme, ikke sant. Denne hunden vet jo ikke om han er på besøk, om den nye eieren blir borte i evigheter, hva det forventes at han skal gjøre i noen sammenheng. Det å skulle ta eneansvar for seg selv og hus og heim i et hjem han ikke er innbodd i selv engang, kan rett og slett bli for overveldende for ham. Han har vel ikke rukket å knytte seg til den nye eieren i det hele tatt enda, så noen hypertilknytning (nytt ord for meg) kan det da umulig være snakk om, slik jeg ser det.

Jeg er enig og uenig. Veldig enig i at hunden trenger mye kjærlighet og trygghet, derfor jeg ville understreke dette.

Men er ikke enig i at det ikke er lang nok tid til å kunne være snakk om hypertilknytning.

To uker er lang nok tid til at hunden allerede har knyttet seg sterkt til sin nye eier, og pga tidligere erfaringer har den enda lettere for å få en 'sykelig tilknytning.'

Ellie utviklet ikke dette fordi hun var så trygg og god i sitt nye hjem, men fordi vi gikk fra henne for lenge og alt for tidlig i forhold til hennes mentalitet og evne til å takle det.

Til TS; her er noen artikler :)

http://www.manimal.n...eparasjonsangst

http://www.manimal.n...eparasjonsangst

http://www.manimal.n...und/Basistiltak

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig og uenig. Veldig enig i at hunden trenger mye kjærlighet og trygghet, derfor jeg ville understreke dette.

Men er ikke enig i at det ikke er lang nok tid til å kunne være snakk om hypertilknytning.

To uker er lang nok tid til at hunden allerede har knyttet seg sterkt til sin nye eier, og pga tidligere erfaringer har den enda lettere for å få en 'sykelig tilknytning.'

Ellie utviklet ikke dette fordi hun var så trygg og god i sitt nye hjem, men fordi vi gikk fra henne for lenge og alt for tidlig i forhold til hennes mentalitet og evne til å takle det.

Til TS; her er noen artikler :)

http://www.manimal.n...eparasjonsangst

http://www.manimal.n...eparasjonsangst

http://www.manimal.n...und/Basistiltak

Jeg tror du kan mye mer om separasjonsangst enn meg. Jeg kan bare noe om å overta voksne hunder :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med Simira, meld dere på et valpekurs om dere ikke allerede går/har gått. I tillegg har for eksempel Maren Teien en veldig fin kanal som heter Hverdagslydig+ (https://boon.tv/hundetrener-maren), der er det også en egen kanal for valpeeiere. Vet at flere har hatt god nytte av hennes forelesninger og videoer i valpeperioden. Finnes helt sikkert noen gratis alternativer også, men det har jeg ingen oversikt over. 
    • Først av alt må du slutte å la ham hilse på andre hunder på tur. Hvis ikke får du en hund som trekker i båndet i alle retninger, og stresser seg opp hver gang han ser en hund. Det er ikke alle som kan eller vil hilse, og det er heller ikke trygt. Prøv å holde dere til kjente, trygge hunder. Om du ikke kjenner så mange kanskje det er noen du møter ofte på tur, eller du kan ta kontakt med en klubb i nærheten, en turgruppe eller noe. Jokking er en typisk stressadferd i den alderen, og tegn på at han girer seg opp for mye. Avbryt lek eller hilsing så fort det er tilløp til jokking, og jobb med at han skal være rolig og ha kontakt med deg. For å få slutt på biting i føtter ville jeg først og fremst sørget for at han har nok biteleker, og avlede med dem. Når han først begynner å bite på føttene, stå helt stille og ignorere ham til han slutter. Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å gå et valpekurs om du ikke har gjort det allerede. Alt dette er helt vanlig for valper i den alderen, og på et kurs vil du få hjelp til å håndtere det. Du finner også mange vanlige problemer og råd for dem i trådene under valpeprat her på forumet, så ta en titt gjennom her.
    • Kikket litt i dogweb og ser at hundene fra lundehundprosjektet ligger der sånn som alle andre, med en X på slutten reg. nummeret. Den som ble utstillingschampion var 3. generasjon, og ser tittelen ligger inne. Da skulle man jo gjerne tro at de kan ta andre championat også, og at det samme vil gjelde for cavalierprosjektet, som trossalt er ganske så ekvivalent? Det var jammen ikke lett å finne informasjon på dette! 
    • Jeg har en Dvergpuddel gutte valp som er 5 mnd. Han har siden han var ny hatt oppheng i sokker og biter og henger seg etter føttene dine så lenge d har sokker på. Hvordan få det til å slutte.    Å jokker på andre hunder under samvær ute, møtes på tur og får hilse og på alle størrelser og hunder i alle aldre. Hva gjør jeg? - helt fersk i hunde verden, ønsker kun seriøse svar😅😭
    • Er vel først fra fjerde generasjon at de potensielt kan stambokføres etter typegodkjenning?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...