Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Nitro har alltid vært veldig snill og grei med alle. Rasen er kjent for å være veldig omgjenglig med andre hunder og ikke ha samkjønnsagressjon. Nå som Nitro begynner å bli voksen har jeg sett noe nytt i oppførselen hans.

En dag på utstilling i sommer gikk den en hund forbi oss og Nitro storbjeffet imot den og knurra. Jeg ble litt sånn :blink: for det kom så uventet. Tenkte at han kanskje var sliten og lei eller noe, så tenkte ikke så mye mer over det.

I hundeklubben har vi en labradorhanne som er veldig snill og grei. Han er like gammel som Nitro ca. Når Nitro så han første gangen : VOFFVOFF, grrrrrgrrrrr.. Skøyt bust og bjeffa og knurra imot han. Labradoren bare stod der litt forundret og så på han, ja litt sånn :huh: Dette gjorde han igjen andre gangen vi møttes på hundetrening igår. Vi hilse ikke, men vi bare var nært hverandre. Labradoren svarte ikke på han, han bare stod der helt rolig og skjønte ikke noe av bråker.

Syns det er litt merkelig. Men så har vel hunder noen hunder de bare ikke liker, sant? Kan det hjelpe å slippe de løs sammen på tur, istedet for i bånd. At det kan hjelpe på noe vis, eller vil det gjøre ting værre?

Jeg vil jo gjerne fortsett å ha en omgjengelig hund, så denne "oppførselen" liker jeg ikke. Han har kun gjort dette noen få ganger, men vil jo ikke at det skal eskalere på noe vis og vil isåfall ta tak i det veldig tidlig. (ikke sikkert at det vil eskalere da, men har jo ikke hatt hannhund før)

Noen tips? eller er det noe jeg ikke trenger å tenke så mye på? Når bør man bli Obs på en slik adferd, kontra at det er dårlig kjemi mellom en og annen hund?

Skrevet

Jeg hadde ikke sluppet de løs på tur. Det kan jo gå skikkelig dårlig. Det er bra Labradoren ikke reagerte ihvertfall. Jeg ville bare fortsatt å vært i nærheten av labben og ikke latt de hilse når han ikke oppfører seg. Slik at han lærer at det ikke blir resultater av å ha meningen om labben.

Ellers så ville jeg ikke hilst stillestående på fremmede, jevngamle hannhunder. Hvis du skulle fått noen nye hundevenner med jevngamle hannhunder, så gå tur med de uten at han får hilse først.

Jeg ville trent mer på kontakt med hunden og passering med en hannhund i den alderen. Så går det forhåpentligvis over. :)

Skrevet

Jeg ville ikke sluppet de sammen så lenge din reagerer. De er gjevngamle og det er da sjangsen er størst for at det smeller. Gå heller noen turer sammen, i bånd, eller tren passering også evt ta frislipp når han har sluttet og reagere..

Skrevet

Ja det er kanskje lurt å ikke la de være løs sammen.

De hilset ikke på hverandre. jeg unngår å gjøre det i bånd. Vi bare var nært hverandre (kanskje 3-4 meter) etter at jeg tok han ut av bilen.

Jeg har god kontakt med han og ingen problemer med passering på trening. Jeg kunne gå forbi den andre hunden med kontakt og avbryte Nitros sin knurring ved å gå litt unna og få kontakt. Vi gikk også side om side sammen uten problemer. Men hvis vi stoppet opp og ble uoppmerksom og jeg kom litt nært, så knurra han litt igjen. Han reagerte ikke på noen av de andre hundene, men de var alle små hunder. De ville han leke med (gikk ned i lekestilling og var ivrig)

For meg er det ikke problemet med å få han til å slutte reaksjonen, jeg lurer på hvorfor han gjør det. Og hva skal jeg gjøre for å unngå at han bjeffer på flere og flere i fremtiden. Hvordan slå seg til ro med at det er individet han ikke liker, kontra å begynne å tvile på om han skal begynne å være tøff i trynet. (han har jo aldri vært løs med hanner før som han har fått bøllet med,ja han har vel vært lite sammen med hanner i det hele store.)

Kanskje det kan være usikkerhet? Usikker hvordan han skal være rundt jevngamle hanner? At han er for lite sosialisert med hannhunder rett og slett..

Kanskje jeg overanalyserer nå.... typisk meg isåfall :P

Skrevet

Ja det er kanskje lurt å ikke la de være løs sammen.

De hilset ikke på hverandre. jeg unngår å gjøre det i bånd. Vi bare var nært hverandre (kanskje 3-4 meter) etter at jeg tok han ut av bilen.

Jeg har god kontakt med han og ingen problemer med passering på trening. Jeg kunne gå forbi den andre hunden med kontakt og avbryte Nitros sin knurring ved å gå litt unna og få kontakt. Vi gikk også side om side sammen uten problemer. Men hvis vi stoppet opp og ble uoppmerksom og jeg kom litt nært, så knurra han litt igjen. Han reagerte ikke på noen av de andre hundene, men de var alle små hunder. De ville han leke med (gikk ned i lekestilling og var ivrig)

For meg er det ikke problemet med å få han til å slutte reaksjonen, jeg lurer på hvorfor han gjør det. Og hva skal jeg gjøre for å unngå at han bjeffer på flere og flere i fremtiden. Hvordan slå seg til ro med at det er individet han ikke liker, kontra å begynne å tvile på om han skal begynne å være tøff i trynet. (han har jo aldri vært løs med hanner før som han har fått bøllet med,ja han har vel vært lite sammen med hanner i det hele store.)

Kanskje det kan være usikkerhet? Usikker hvordan han skal være rundt jevngamle hanner? At han er for lite sosialisert med hannhunder rett og slett..

Kanskje jeg overanalyserer nå.... typisk meg isåfall :P

Bare pass på så du ikke lager noe problem ut av det her. :)

Så lenge du har fin kontakt med han og han er grei ved passering, så går det nok fint. Det er bare å fortsette som du gjør og ikke press han noe med hilsing på jevngamle hunder. Han er nok bare usikker, så hvis du fortsetter å ha kontrollen, så går det nok over.

Skrevet

3 år om 6 dager :D Så han er litt i den fasen hvor han skal etablere hvem han er mentalt sett, så jeg vil jo gjerne at han ikke skal bli noe tullebukk, nå som han er så kjekk å ha med seg overalt og på turer på klubben uten å være bekymret for slik oppførsel.

Skrevet

3 år om 6 dager :D Så han er litt i den fasen hvor han skal etablere hvem han er mentalt sett, så jeg vil jo gjerne at han ikke skal bli noe tullebukk, nå som han er så kjekk å ha med seg overalt og på turer på klubben uten å være bekymret for slik oppførsel.

I mine øyne har han vært voksen lenge. Hadde tatt slik tulleoppførsel ganske kontant, jeg. Ikke noe dilling. Få ham bak deg og gi tydelig beskjed om at her er det du som passer på, det er ikke hans jobb.

Skrevet

Det er antagelig usikkerhet...hadde det vært aggresjon, ville mest sannsynlig den andre hannhunden svart...

Ikke press ham, la ham få litt rom rundt seg og ikke fokuser på det som noe problem ;)

Skrevet

I mine øyne har han vært voksen lenge. Hadde tatt slik tulleoppførsel ganske kontant, jeg. Ikke noe dilling. Få ham bak deg og gi tydelig beskjed om at her er det du som passer på, det er ikke hans jobb.

Det er antagelig usikkerhet...hadde det vært aggresjon, ville mest sannsynlig den andre hannhunden svart...

Ikke press ham, la ham få litt rom rundt seg og ikke fokuser på det som noe problem ;)

To helt forskjellige svar. Er ikke greit å være hundeeier :)

Skrevet

To helt forskjellige svar. Er ikke greit å være hundeeier :)

Og begge kan være rette ;) Råd gitt over nett (uten at man har sett hunden) må tas med en klype salt :P

Om det er aggresjon, vil Ida's råd antagelig hjelpe, men for meg høres det ut som usikkerhet, basert på hvordan hun forklarer situasjonen...

  • Like 1
Skrevet

Ja, tror vel heller det går imot usikkerhet. Slik jeg tolker det.. (har tenkt litt) Siden han går "til angrep" sånn med en gang, uten å skal teste ut på noe vis og da skal prøve å bølle/bestemme. Da har jeg ikke lyst å ta han så hardt for det, etter erfaring vil det bare gjøre vondt værre i en slik situasjon. Jeg er jo bestemt med han og sier Kutt ut, se her og når han fokuserer på meg, så godbit og flink gutt. Han får også ros når han er flink rundt andre hunder.

Jeg føler ikke at han har vært voksen lenge. Han har utviklet seg sent. Den fysiske utviklingen var litt sen, så da er nok den psykiske utviklingen også litt sen. Men nå burde han begynne å bli ferdig utviklet både her og der.

Skrevet

Det er ikke hardere enn det jeg mener du skal være, da. I tillegg ville jeg ha posisjonert meg selv mellom hundene, også under avledning, passering, whatever.

Skrevet

Jeg våger påstanden at Nitro er for gammel til å endre atferd uten direkte årsak nå. Spontant vil jeg antyde at atferdsendringen hans skyldes ikke mental usikkerhet, men kanskje heller "nye" vondter eller fysiske plager som er i ferd med å etablere seg.

Om jeg ikke husker feil har han en bruddskade fra ung alder? Han driver ikke å feilbelaster kroppen sin på noe vis som gjør at han har vondt et sted?

Forøvrig hadde jeg både gjort som Ida sier, satt bikkjedyret på plass og vist at du styrer flokken - OG jeg hadde tatt risikoen med å slippe ham løs med den han ypper seg på - så fremt du ikke merker at utageringen hans er tegn på blodig alvor...

  • Like 1
Skrevet

Han viste første tendens nå i sommer på utstillingen. Første utageringen hans. Helt plutselig mot en tilfeldig hund. (den var svart, akkurat som labradoren)

Skulle tro at hvis det var fysiske plager, ville han vel utagert mot flere hunder enn bare denne ene labradoren? Jeg tror ikke det feiler han noe, og ihvertfall ikke beinet hans som er sjekket grundig i ettertid, samt hatt kiropraktorbehandlinger for å rette opp stivheter etter dette. Han er jo vanligvis veldig rask med å vise smerte hvis det er noe, ja gjerne overdrive litt til tider, så jeg burde legge merke til endringer sånn sett. (de er kjekke sånn sett :P ) Men klart, hvis han hadde vært "sur" på flere, kunne det vel ha vært en faktor.

Min første tanke ved slik oppførsel er å sette han på plass, men holdt litt igjen da jeg ikke var helt sikker på årsaken. Jeg har også tenkt tanken på å la han få vært løs med denne hunden for å se om oppførselen er lik der kontra i bånd. Jeg har vanskelig for å se for meg han skal sloss alvorlig, slik jeg kjenner han, men jeg har jo aldri opplevd dette før med han heller, og han har ikke omgått så mange hanner før. Den labradoren er veldig grei, var ikke interessert i bråk, og har ikke vært i noe bråk tidligere ut ifra eieren. Men så er jeg redd for at det alikevel skal bli slossing, og så "får han smaken" på det, eller blir mer usikker, og blir værre.

Blææh jeg hater å være så usikker :P SIik jeg føler det nå, vil jeg ikke gjøre noe mer med det, og heller trene mer sammen med labradoren og se om hvordan det går.

Dette er jo min første hannhund så derfor er jeg litt fersk i hannhundfakter, og itilegg til å har hatt to utagerende, wannabe "tøffe" dobermenn, frister det lite med en til.

Skrevet

Hvis labbisen er veldig grei og trygg, har godt språk, og flink til å ignorere, så kan det jo være en løsning å la de være løse sammen. Som andre har nevnt, ville jeg da tatt det som en tur, ikke som et stillestående treff. Kanskje ville jeg begynt turen i bånd, og se om Nitro slapper av med det. Slik du forteller om Nitro ville det overrasket meg om han faktisk angriper labradoren. Det kan godt hende han bykser litt imot, bjeffer litt, tøffer seg litt, men det naturlige ville så vært at han stopper opp om labradoren forholder seg rolig.

Hvis Nitro ikke har vært mye med andre hanner, så kan det jo være litt usikkerhet rundt andre hanner dette bunner i... samtidig som han har laget seg en eller annen dum idé om at svarte hanner skal bjeffes på (hunder kan vel det med å lage seg slike fikse ideer).

EDIT: Husker jeg rett om Nitro har blitt angrepet tidligere? Hvilke hunder var i så fall det? Type, kjønn, farger?

Skrevet

Ja tenker litt i de banene der Hermes. Han ble angrepet av en malamute og så en leonberger (begge hanner). De er jo begge ganske store fluffye hunder, men ingen av dem er svart. Jeg kunne forstå at han reagerte negativt til slike type hunder. Tidligere har han vist redsel/usikkerhet med å trekke seg unna og vise tydelig kroppspråk at han er redd (rundt disse hundene).

Skrevet

Jeg kjenner ikke Nitro, men har selv en 3 år gammel hannhund. Når jeg fikk han da han var litt over 1 år gammel var han en liten guttevalp. Voksne hannhunder prøvde å jokke på han (de fikk ikke lov) og han gikk fint med alle. Sommeren/høsten han ble 2 år startet han å knurre til andre hannhunder som stirret på han.

Første gangen jeg opplevde dette var at han knurret og buste på hannhunden til min tante som han tidligere har gått fint sammen med. Jeg skjønte ingenting.

Utover høsten og vintern ble det verken bedre eller verre. Jeg holdt god avstand til andre hannhunder og var redd jeg hadde fått en skikkelig kranglefant. Nå i sommer har det nesten helt sluttet. Han er nå beste kompis med en annen hannhund på 3 år som han tidligere har knurret til. Han har ved to anledninger delt bur med to ukjente hannhunder. Jeg ser at han ikke liker det, men han gjør ikke noe tull. Stoler mer på han nå enn før. Han er nok usikker og har vært gjennom en fase for å finne ut hvor i verden han står.

Han vil sikkert knurre/reagere på enkelte hannhunder fortsatt, men så lenge han går greit med den store hopen er jeg fornøyd.

Ikke så mye til hjelp for deg, men jeg ville sett det ann uttover.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...