Gå til innhold
Hundesonen.no

Tendenser til uønsket oppførsel? eller bare tilfeldig?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Nitro har alltid vært veldig snill og grei med alle. Rasen er kjent for å være veldig omgjenglig med andre hunder og ikke ha samkjønnsagressjon. Nå som Nitro begynner å bli voksen har jeg sett noe nytt i oppførselen hans.

En dag på utstilling i sommer gikk den en hund forbi oss og Nitro storbjeffet imot den og knurra. Jeg ble litt sånn :blink: for det kom så uventet. Tenkte at han kanskje var sliten og lei eller noe, så tenkte ikke så mye mer over det.

I hundeklubben har vi en labradorhanne som er veldig snill og grei. Han er like gammel som Nitro ca. Når Nitro så han første gangen : VOFFVOFF, grrrrrgrrrrr.. Skøyt bust og bjeffa og knurra imot han. Labradoren bare stod der litt forundret og så på han, ja litt sånn :huh: Dette gjorde han igjen andre gangen vi møttes på hundetrening igår. Vi hilse ikke, men vi bare var nært hverandre. Labradoren svarte ikke på han, han bare stod der helt rolig og skjønte ikke noe av bråker.

Syns det er litt merkelig. Men så har vel hunder noen hunder de bare ikke liker, sant? Kan det hjelpe å slippe de løs sammen på tur, istedet for i bånd. At det kan hjelpe på noe vis, eller vil det gjøre ting værre?

Jeg vil jo gjerne fortsett å ha en omgjengelig hund, så denne "oppførselen" liker jeg ikke. Han har kun gjort dette noen få ganger, men vil jo ikke at det skal eskalere på noe vis og vil isåfall ta tak i det veldig tidlig. (ikke sikkert at det vil eskalere da, men har jo ikke hatt hannhund før)

Noen tips? eller er det noe jeg ikke trenger å tenke så mye på? Når bør man bli Obs på en slik adferd, kontra at det er dårlig kjemi mellom en og annen hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke sluppet de løs på tur. Det kan jo gå skikkelig dårlig. Det er bra Labradoren ikke reagerte ihvertfall. Jeg ville bare fortsatt å vært i nærheten av labben og ikke latt de hilse når han ikke oppfører seg. Slik at han lærer at det ikke blir resultater av å ha meningen om labben.

Ellers så ville jeg ikke hilst stillestående på fremmede, jevngamle hannhunder. Hvis du skulle fått noen nye hundevenner med jevngamle hannhunder, så gå tur med de uten at han får hilse først.

Jeg ville trent mer på kontakt med hunden og passering med en hannhund i den alderen. Så går det forhåpentligvis over. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det er kanskje lurt å ikke la de være løs sammen.

De hilset ikke på hverandre. jeg unngår å gjøre det i bånd. Vi bare var nært hverandre (kanskje 3-4 meter) etter at jeg tok han ut av bilen.

Jeg har god kontakt med han og ingen problemer med passering på trening. Jeg kunne gå forbi den andre hunden med kontakt og avbryte Nitros sin knurring ved å gå litt unna og få kontakt. Vi gikk også side om side sammen uten problemer. Men hvis vi stoppet opp og ble uoppmerksom og jeg kom litt nært, så knurra han litt igjen. Han reagerte ikke på noen av de andre hundene, men de var alle små hunder. De ville han leke med (gikk ned i lekestilling og var ivrig)

For meg er det ikke problemet med å få han til å slutte reaksjonen, jeg lurer på hvorfor han gjør det. Og hva skal jeg gjøre for å unngå at han bjeffer på flere og flere i fremtiden. Hvordan slå seg til ro med at det er individet han ikke liker, kontra å begynne å tvile på om han skal begynne å være tøff i trynet. (han har jo aldri vært løs med hanner før som han har fått bøllet med,ja han har vel vært lite sammen med hanner i det hele store.)

Kanskje det kan være usikkerhet? Usikker hvordan han skal være rundt jevngamle hanner? At han er for lite sosialisert med hannhunder rett og slett..

Kanskje jeg overanalyserer nå.... typisk meg isåfall :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det er kanskje lurt å ikke la de være løs sammen.

De hilset ikke på hverandre. jeg unngår å gjøre det i bånd. Vi bare var nært hverandre (kanskje 3-4 meter) etter at jeg tok han ut av bilen.

Jeg har god kontakt med han og ingen problemer med passering på trening. Jeg kunne gå forbi den andre hunden med kontakt og avbryte Nitros sin knurring ved å gå litt unna og få kontakt. Vi gikk også side om side sammen uten problemer. Men hvis vi stoppet opp og ble uoppmerksom og jeg kom litt nært, så knurra han litt igjen. Han reagerte ikke på noen av de andre hundene, men de var alle små hunder. De ville han leke med (gikk ned i lekestilling og var ivrig)

For meg er det ikke problemet med å få han til å slutte reaksjonen, jeg lurer på hvorfor han gjør det. Og hva skal jeg gjøre for å unngå at han bjeffer på flere og flere i fremtiden. Hvordan slå seg til ro med at det er individet han ikke liker, kontra å begynne å tvile på om han skal begynne å være tøff i trynet. (han har jo aldri vært løs med hanner før som han har fått bøllet med,ja han har vel vært lite sammen med hanner i det hele store.)

Kanskje det kan være usikkerhet? Usikker hvordan han skal være rundt jevngamle hanner? At han er for lite sosialisert med hannhunder rett og slett..

Kanskje jeg overanalyserer nå.... typisk meg isåfall :P

Bare pass på så du ikke lager noe problem ut av det her. :)

Så lenge du har fin kontakt med han og han er grei ved passering, så går det nok fint. Det er bare å fortsette som du gjør og ikke press han noe med hilsing på jevngamle hunder. Han er nok bare usikker, så hvis du fortsetter å ha kontrollen, så går det nok over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 år om 6 dager :D Så han er litt i den fasen hvor han skal etablere hvem han er mentalt sett, så jeg vil jo gjerne at han ikke skal bli noe tullebukk, nå som han er så kjekk å ha med seg overalt og på turer på klubben uten å være bekymret for slik oppførsel.

I mine øyne har han vært voksen lenge. Hadde tatt slik tulleoppførsel ganske kontant, jeg. Ikke noe dilling. Få ham bak deg og gi tydelig beskjed om at her er det du som passer på, det er ikke hans jobb.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I mine øyne har han vært voksen lenge. Hadde tatt slik tulleoppførsel ganske kontant, jeg. Ikke noe dilling. Få ham bak deg og gi tydelig beskjed om at her er det du som passer på, det er ikke hans jobb.

Det er antagelig usikkerhet...hadde det vært aggresjon, ville mest sannsynlig den andre hannhunden svart...

Ikke press ham, la ham få litt rom rundt seg og ikke fokuser på det som noe problem ;)

To helt forskjellige svar. Er ikke greit å være hundeeier :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To helt forskjellige svar. Er ikke greit å være hundeeier :)

Og begge kan være rette ;) Råd gitt over nett (uten at man har sett hunden) må tas med en klype salt :P

Om det er aggresjon, vil Ida's råd antagelig hjelpe, men for meg høres det ut som usikkerhet, basert på hvordan hun forklarer situasjonen...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, tror vel heller det går imot usikkerhet. Slik jeg tolker det.. (har tenkt litt) Siden han går "til angrep" sånn med en gang, uten å skal teste ut på noe vis og da skal prøve å bølle/bestemme. Da har jeg ikke lyst å ta han så hardt for det, etter erfaring vil det bare gjøre vondt værre i en slik situasjon. Jeg er jo bestemt med han og sier Kutt ut, se her og når han fokuserer på meg, så godbit og flink gutt. Han får også ros når han er flink rundt andre hunder.

Jeg føler ikke at han har vært voksen lenge. Han har utviklet seg sent. Den fysiske utviklingen var litt sen, så da er nok den psykiske utviklingen også litt sen. Men nå burde han begynne å bli ferdig utviklet både her og der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg våger påstanden at Nitro er for gammel til å endre atferd uten direkte årsak nå. Spontant vil jeg antyde at atferdsendringen hans skyldes ikke mental usikkerhet, men kanskje heller "nye" vondter eller fysiske plager som er i ferd med å etablere seg.

Om jeg ikke husker feil har han en bruddskade fra ung alder? Han driver ikke å feilbelaster kroppen sin på noe vis som gjør at han har vondt et sted?

Forøvrig hadde jeg både gjort som Ida sier, satt bikkjedyret på plass og vist at du styrer flokken - OG jeg hadde tatt risikoen med å slippe ham løs med den han ypper seg på - så fremt du ikke merker at utageringen hans er tegn på blodig alvor...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han viste første tendens nå i sommer på utstillingen. Første utageringen hans. Helt plutselig mot en tilfeldig hund. (den var svart, akkurat som labradoren)

Skulle tro at hvis det var fysiske plager, ville han vel utagert mot flere hunder enn bare denne ene labradoren? Jeg tror ikke det feiler han noe, og ihvertfall ikke beinet hans som er sjekket grundig i ettertid, samt hatt kiropraktorbehandlinger for å rette opp stivheter etter dette. Han er jo vanligvis veldig rask med å vise smerte hvis det er noe, ja gjerne overdrive litt til tider, så jeg burde legge merke til endringer sånn sett. (de er kjekke sånn sett :P ) Men klart, hvis han hadde vært "sur" på flere, kunne det vel ha vært en faktor.

Min første tanke ved slik oppførsel er å sette han på plass, men holdt litt igjen da jeg ikke var helt sikker på årsaken. Jeg har også tenkt tanken på å la han få vært løs med denne hunden for å se om oppførselen er lik der kontra i bånd. Jeg har vanskelig for å se for meg han skal sloss alvorlig, slik jeg kjenner han, men jeg har jo aldri opplevd dette før med han heller, og han har ikke omgått så mange hanner før. Den labradoren er veldig grei, var ikke interessert i bråk, og har ikke vært i noe bråk tidligere ut ifra eieren. Men så er jeg redd for at det alikevel skal bli slossing, og så "får han smaken" på det, eller blir mer usikker, og blir værre.

Blææh jeg hater å være så usikker :P SIik jeg føler det nå, vil jeg ikke gjøre noe mer med det, og heller trene mer sammen med labradoren og se om hvordan det går.

Dette er jo min første hannhund så derfor er jeg litt fersk i hannhundfakter, og itilegg til å har hatt to utagerende, wannabe "tøffe" dobermenn, frister det lite med en til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis labbisen er veldig grei og trygg, har godt språk, og flink til å ignorere, så kan det jo være en løsning å la de være løse sammen. Som andre har nevnt, ville jeg da tatt det som en tur, ikke som et stillestående treff. Kanskje ville jeg begynt turen i bånd, og se om Nitro slapper av med det. Slik du forteller om Nitro ville det overrasket meg om han faktisk angriper labradoren. Det kan godt hende han bykser litt imot, bjeffer litt, tøffer seg litt, men det naturlige ville så vært at han stopper opp om labradoren forholder seg rolig.

Hvis Nitro ikke har vært mye med andre hanner, så kan det jo være litt usikkerhet rundt andre hanner dette bunner i... samtidig som han har laget seg en eller annen dum idé om at svarte hanner skal bjeffes på (hunder kan vel det med å lage seg slike fikse ideer).

EDIT: Husker jeg rett om Nitro har blitt angrepet tidligere? Hvilke hunder var i så fall det? Type, kjønn, farger?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja tenker litt i de banene der Hermes. Han ble angrepet av en malamute og så en leonberger (begge hanner). De er jo begge ganske store fluffye hunder, men ingen av dem er svart. Jeg kunne forstå at han reagerte negativt til slike type hunder. Tidligere har han vist redsel/usikkerhet med å trekke seg unna og vise tydelig kroppspråk at han er redd (rundt disse hundene).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ikke Nitro, men har selv en 3 år gammel hannhund. Når jeg fikk han da han var litt over 1 år gammel var han en liten guttevalp. Voksne hannhunder prøvde å jokke på han (de fikk ikke lov) og han gikk fint med alle. Sommeren/høsten han ble 2 år startet han å knurre til andre hannhunder som stirret på han.

Første gangen jeg opplevde dette var at han knurret og buste på hannhunden til min tante som han tidligere har gått fint sammen med. Jeg skjønte ingenting.

Utover høsten og vintern ble det verken bedre eller verre. Jeg holdt god avstand til andre hannhunder og var redd jeg hadde fått en skikkelig kranglefant. Nå i sommer har det nesten helt sluttet. Han er nå beste kompis med en annen hannhund på 3 år som han tidligere har knurret til. Han har ved to anledninger delt bur med to ukjente hannhunder. Jeg ser at han ikke liker det, men han gjør ikke noe tull. Stoler mer på han nå enn før. Han er nok usikker og har vært gjennom en fase for å finne ut hvor i verden han står.

Han vil sikkert knurre/reagere på enkelte hannhunder fortsatt, men så lenge han går greit med den store hopen er jeg fornøyd.

Ikke så mye til hjelp for deg, men jeg ville sett det ann uttover.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...