Baby og hund = omplassering.

[SCRM]

Ser litt rundt på nettet på omplasseringssenter og sitter å leser om grunnene til at hunden(e) blir omplassert.

På de fleste årsakene til omplassering står det at de har fått baby og har da ikke tid til hunden lengre, enda de fikk hunden da den var 9-12 uker og aldren på hunden ved omplassering er 4,5 -9 år.

Synes jo det er bra at folk innser at de ikke har tid til hunden og vill skaffe den et bedre liv, men hva mener dere om dette?

De fleste her inne har vel på ett tidspunkt hadd baby og hund samtidig.

Jeg fikk barn i Juni i år og har hund fra før, fikk henne da hun var 8 uker og hun er nå 4,5 år. Det var jo en periode rett etter fødsel at det ble en litt roligere periode enn det hun var vant til, men hun tilpasset seg utrolig bra og det var ikke noe mas eller slit å ha henne. Har jo også en samboer som hjalp meg i den perioden jeg trengte på å bli bra.

[Bellare]

Er jo bra om dei innser at dei faktisk ikkje har tid til hunden slik at den ikkje blir gåande og drive dank utan å få den mosjonen og mentaltreninga den faktisk treng.

Men veit ikkje om eg sjølv hadde klart å omplassere hunden min om eg ein dag skulle få baby. Om eg hadde hatt problem med å få gitt frøkna det ho hadde trengt dei første vekene, så hadde eg heller fått nokon i familien til og passe ho til eg sjølv hadde blitt vand til baby tilværelsen. Men det hadde vel komt heilt an på om vi hadde vert ein eller to om ansvaret så klart

[Djervekvinnen]

Jeg forstår godt at folk velger å omplassere pga barn. De fleste jeg kjenner som har fått barn, har hatt MER enn nok med babyen, og istedet for å forsømme hunden, er det bedre å gi den et nytt hjem.

Folk er så forskjellige og noen klarer mer enn andre. Jeg syns det er kjempeflott at folk kan ha begge deler

[bea]

Jeg omplasserte vår Engelsk Setter 2 mnd før jeg fikk min andre datter. Det er 16 mnd mellom mine døtre.

Han var da 5 år.

Da eldste datter var 2,5 år "omplasserte" jeg mannen til Singel livet. VI var ikke noe "super" team som iwaffall ikke hadde fått til "to tette" og en Setter LOL LOL

Brukte god tid på å finne rett hjem.. og fant en aktiv familie med Setter-erfaring (2 gutter over 10 år..stor hundegård..og mamma som var "hjemmeverende" med jobb som Piano-lærer).

Jeg er trygg på at han fikk ett godt hjem .. men savnet og "skammen" av å omplassere.. satt lenge i.

Selv om jeg med handa på hjertet mener at dette var det aller beste for alle.

EDIT:

Gikk turer med hund og bæremeis, vogn, sykkel med barnesete helt fram til jeg var 7 mnd gravid med nr 2.

Jeg fikk også prøvd meg med bagvogn og søskensete da jeg passet en gutt i 2 mnd før nr 2 kom.

EDIT:

Det gikk veldig fint med 1 unge og 1 hund. Introrduksjon barn og hund gikk fint og naturlig. De var gode venner. Når hunden fik beskjed om å legge seg i kurven krøp 1 åringen etter i kurven, Når hun spiste brødskive satt hunden bak barnestolen. Vesla spiste pålegget og kastet brødet over skuldra til hunden.. En gang uttrykte hunden noe som lignet sjalusi.. jeg tok babyen inn på soverommet for å amme i senga.. Jeg lukket døra slik at hunden ble i igjen i stua.(hadde ikke lyst på at hunden skulle sitte oppå oss og snuse på meg og baby,, da jeg kom ut i stua etter ca 1 time.. hadde hunden markert bortover bokhylla

[Mud]

Jeg velger jo å avvente anskaffelse av valp pga ungen, men en godt voksen hund hadde jeg ikke hatt problemer med å ha. Mange får seg et sjokk over hvor mye barnet faktisk krever, andre er bare late og mister interessen for hundene.

Det verste tilfellet jeg vet om var en tidligere kollega som kvittet seg med sine to australske terriere fordi lyden av hunder som gikk over parketten vekte barnet ( wtf?? ) og de ikke klarte å gå tur med to små hunder og vogn samtidig. Disse var to stk på de fleste turene, bodde landlig til med stor hage og hadde små hunder. For meg som bodde i 11 etasje midt i Oslo sentrum og gikk alle turene alene med en belger, Jrt og en unge som plutselig kunne nekte å ligge i vogna var dette komplett uforståelig..

[Hampus]

Jeg hadde ikke villet skaffe meg hund når vår datter var baby.

Men det var aldri et tema å omplassere Jonas som vi hadde da.

Hadde faktisk hest i tillegg jeg, og jammen fikk både hest og hund mosjon, samt babyen alt det hun trengte.

Skjønner dog at enkelte velger bort hund i den perioden av livet, folk er jo forskjellige.

I tillegg har jo både hunder og babyer forskjellige behov.

For meg var det viktig å ikke bare bli mamma, og miste mine egne interesser.

Men klart, det ble mindre hobby og mer baby, selv om det for oss fint gikk an å kombinere.

[ida]

Har aldri tenkt tanken, jeg. Jeg hadde en 2 år gammel hund i hus begge gangene jeg fikk barn. Det var sikkert ikke optimalt for hunden den første tiden, men sånn er livet. I grunnen var jeg alene om det meste hele veien, også. Men jeg tror nok at mine hunder har hatt veldig godt av å ha meg hjemme i nesten tre år med begge barna. Det finnes bæremeiser, barnevogner, bæresjal. Jo, jeg bestemmer meg for at det er flere fordeler enn ulemper for hunden at det kommer barn i huset. Ungen har heller ikke vondt av frisk luft Jeg vet heller ikke hvem jeg hadde vært uten hund. Det er jo hundemenneske jeg er

[Guest Jonna]

Noen ganger er det også slik at hunden ikke takler barnet.

Jeg hadde ikke orket ett liv hvor jeg hadde måtte ha hunden i ett rom og barnet i ett annet. Noen hunder er faktisk ikke vant med barn og godt voksene innen barnet kommer i hus.

Personlig hadde jeg nok prøvd å omplassere hunden om den ikke gikk sammen med barnet. Men da snakker vi ikke om å tuppe bikkjekreket på hue og ræva uten døren liksom.

[:)Kine]

Så lenge hundene hadde taklet ungen, så ville det ikke blitt noen omplassering. Turer i skogen skal jeg gå uansett. I tillegg så har jeg mange som kan stille opp for hundene i nærheten hvis det hadde blitt noe problem. Omplassering er nesten utenkelig i mitt hode. Hundene er familiemedlem.

Edit: Ellers så har jeg full forståelse for at noen vil omplassere. Hvis man er alene uten å noe særlig støtte til hundene, så skjønner jeg at det kan bli hardt. Noen ganger er omplassering det beste for alle parter.

Endret 24. November 2011 av :)Kine

[LilleZara]

Det verste jeg ser er når folk ikke har fått babyen enda,men omplasserer hunden,uten å prøve en gang.

Jeg forstår at baby og hund kan bli litt vel mye for noen,men det minste man kan gjøre er jo å prøve å få det til å fungere først? Kanskje foreldre eller venner har mulighet for å ha hunden en stund el.

Nå har ikke jeg barn,men Zara føles som datteren min. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten henne. Og jeg tror at hvis hun selv kunne velge mellom å bli hos meg,og en periode være litt understimulert,eller å flytte til noen fremmedfolk,så hadde hun valgt meg.

Jeg og forloveden har avtalt at når vi får barn,så blir Zara hans ansvar begynnelsen,og så får man nok gode rutiner etterhvert.

Jeg ville ihvertfall prøvd ALT før jeg hadde sendt henne bort. Men jeg forstår at av og til går det bare ikke.

[Mud]

Det er viktig å huske at barn er forskjellige også. Det samme med hunder. Noen barn er enkle og greie i småbarnsperioden, andre: not so much..

Feks kan lengre perioder uten skikkelig søvn kan være enormt tøft for psyken og jeg skjønner godt at folk foretrekker å sove de gangene barnet sover i stedet for å lufte bikkja liksom.

Og det er faktisk ikke slik at alle hunder tilpasser seg roligere dager bare fordi det har kommet et barn i hus liksom, mine gjorde det, men de var vant med roligere perioder fra før og siden jeg hadde en tøff graviditet var standarden allerede svært lav før poden ble født

[Anette]

Om jeg eller mamma hadde fått et barn nå og hatt Foxi i hus hadde det vært slemt mot hunden, fordi hun faktisk ikke liker barn fordi hun er vokst opp med ungdom + gamle mennesker og er utrygg og usikker rundt barn. Jeg har 4 tantebarn og er ganske mye restriksjoner rundt foxi og de. Derimot hadde jeg fått og hatt amiga og issi hadde det ikke vært noe problem for de er kjempeherlige med barn og kan få leke med alle mine tantebarn. Så forstår godt at det blir omplassering inne i bildet da for noen.

[SCRM]

Jeg mener jo også selv at det beste er å omplassere hvis man etter en viss periode enda ikke har tid til hunden og den bare bli glmet likksom eller hvis man har et barn som krever veldig mye av foreldre, hvis barnet har kolikk eller andre plager.

Skjønner det også hvis bikkja ikke takler barnet, gråten eller bare rett og slett ikke takler at det har kommet et nytt familiemedlem.

Alle er jo forskjellige og det er hundene også så klart, men synes det er morsomt og lese om de forskjellige synspunktene på dette.

[tm100021]

Det finnes bæremeiser, barnevogner, bæresjal. Jo, jeg bestemmer meg for at det er flere fordeler enn ulemper for hunden at det kommer barn i huset. Ungen har heller ikke vondt av frisk luft Jeg vet heller ikke hvem jeg hadde vært uten hund. Det er jo hundemenneske jeg er

Nettopp Lyra var... 8-9 mnd når Sophia ble født (tror jeg.. Kanskje 10 mnd?) Og Ivy var 2 og halvt år. Det gikk over all forventning, men det hadde aldri aldri aldri vært snakk om å omplassere whatsoever. Da hadde vi bare måtte inngått kompromisser. Når Sophia var 5 mnd skaffet vi oss ny valp, og det gikk også helt problemfritt. Vi er fortsatt aktive med hundene, går lange turer hver dag, drar på utstilling, og drar på hundetrening to-tre dager i uken. Tror jeg var på første hundetrening 3 uker etter jeg fødte, og da synes jeg selv at jeg hadde vært hjemme mer enn lenge nok..

Jeg tror det spørs veldig på rase, barn og på foreldrene selv. Jeg hadde en baby som sov mye og hadde bestemt meg tidlig at jeg ikke skulle la det å få barn stoppe meg fra å leve livet mitt. Hun ble uproblematisk å ha med seg overalt, og likte å være med på det som skjer.

Itillegg så har jeg en mann som er utrolig engasjert i hundene og ofrer mye så de får det best mulig- Uten han hadde selvsagt ikke ting gått som de går.

Å ha han med baby gir mye mer glede, enn problemer. Uten tvil! Jeg har hatt det veldig enkelt, med en veldig barnevennlig rase (De godtar alt av henne, sutrer hun så kommer de bort til henne for å muntre opp. Hun har lært seg å stå ved å holde seg fast på dem, og de står bom stødig. Hun og Oliver er bestekompiser og gud veit hvor mange timer de bruker å leke sammen iløpet av en dag.)

Som sagt, det spørs jo på barnet, rasen og foreldrene. Men jeg tviler sterkt på at barn nr to blir noe vanskeligere Vi liker å ha det travelt, og ha en aktiv hverdag. Forøvrig så er hundene mine fantastisk med Sophia. Virkelig. De gjør babytilværelsen lettere, alltid der for å oppmuntre henne, leke med henne og være rundt henne. Har hun en dårlig dag så er det ikke vi som kan trøste henne, derimot er det å krype opp mot gode pelsen til Lyra og sitte der og gnu litt på henne det beste som finnes. Eller når Oliver kommer med en leke til henne om hun gråter og slipper det i fanget hennes. Eller når vi sitter i bilen og hun er lei av å kjøre så vipper Ivy hodet sitt under gitteret og sitter der med hodet lent mot henne så hun kan sitte og ta på henne til hun roer seg ned... Er det rart jeg er forelsket i gjengen min

Hadde jeg tvilt på at en av hundene mine hadde ikke taklet det å få en baby inn i huset, hadde jeg ikke beholdt hunden uansett- Den hadde ikke vært rasetypisk da og hadde ikke hatt de egenskapene jeg ønsker i en hund og det hadde da vært uavhengi av om det hadde vært mitt barn eller noen andre sin. Frem til nå så har Sophi møtt mange Collies, blandt annet korthårene til Therese her inne som hoppet med forbeina opp på vogna til Soph og ga henne en nuss, og Kensington Gate sin blå tispe som hun egentlig ville dele godtbiter med- Det er sånn det skal være.

En liten bildekadave om mitt år med baby og hund

Tre dager etter vi kom hjem, og Lyra satt sånn her i mange timer mens hun sov, og bare fulgte med.

To timer etter Oliver var hjemme, han skulle bare ligge inntill henne og det var de to fra første sekund.

Deler hemmeligheter

Ikke noe som er mer spennende enn lek på gulvet

Ørevasking er viktig!

Godt med lekekamerat på utstilling

Lærte seg å reise seg opp på knærna med hjelp av hundene

Partners in crime

[MonicaT]

Jeg tror det spørs litt jeg

Har bekjente som har barn og hunden blir glemt. Synes ikke det er så koselig å se hunden forfalle heller ..da er det kanskje bedre å omplassere. Som andre nevner; vi er alle forskjellige, både voksne, barn og hunder

[LilleZara]

Nydelige bilder! (hinthint,kan noen lage en barn og hund-bildetråd??)

Dachshund er jo ikke den optimale hunden å ha blandt barn i følge ryktene,så blir spennende å se hvordan det går i fremtiden

Hadde baby (3mnd) på besøk og det gikk kjempefint. Viste masse glede over baby Han satt i bilstolen sin midt på gulvet her,og Zara hadde kjempelyst å leke med han,så hun fant frem ballen og la den oppå babyen i håp om at han skulle hive den til henne

Men utfordringen er nok større barn som er litt hardhendte. Det går nok bra

[Pringlen]

Dachshund er jo ikke den optimale hunden å ha blandt barn i følge ryktene,så blir spennende å se hvordan det går i fremtiden

Vel, jeg hadde vel en 8-10 stk. når jentungen ble født. Pluss Vorsteh og støver. Men det er jo klart forskjeller på dachshundrasene... Jeg har i hvertfall aldri sett noen motsetninger i hund/barn. Tvert i mot: man er jo hjemme, og får ekstra god tid til bikkjene og. Opp i bæresele med ungen, og ut i skogen. Tror ungen var ca 14 dager når hun hørte sin første rådyrlos (men det fikk hun vel ikke akkurat med seg....)

[simira]

Det er stor forskjell på unger også! (i tillegg til foreldre og deres forutsetninger)

Noen reiser jorda rundt fra ungen er 3 uker, andre har unger som skriker hele nettene, mye kollikk, ikke vil amme, ikke vil sove, ikke vil noe annet enn å gråte. En i familien fikk en unge som var konstant inn og ut av sykehus og ikke sov en hel natt det første året. Det finnes såklart grader, men det er forskjell på folk, hunder og unger.

[Guest 2ne]

Vi hadde to alaska huskyer på 22 mnd når guttebarnet ble født, og selve det å ha to hunder og et barn gikk greit. Den ene av de hadde derimot ikke sansen for mobile barn, så når guttebarnet begynte å krabbe, begynte han å knurre. Da fikk han flytte tilbake til oppdretteren sin, hvor han levde lykkelig i alle sine dager som trekkhund i spann.

Den andre alaska huskyen var Gubbelille, og jeg tror ikke mine barn kunne vokst opp med en snillere hund enn han. Det var selvsagt ikke optimalt for Gubbelille, bl.a. fordi jeg fikk bekkenløsning når jeg gikk med pikebarnet, men som nevnt - han var snill han, så han fiksa greit å få litt mindre aktivitet enn han var vant til. Nå er begge mine barn født på våren (guttebarnet i mars og pikebarnet i april), så det var aldri noe stress å ta med bikkja og unger på tur når jeg allikevel gikk hjemme i fødselspermisjon. Bikkja fikk trekke guttebarnet på sykkel m/støttehjul (Gubbelille var 5 år når pikebarnet ble født, guttebarnet var 3 år), og jeg dytta vogn. Katta fulgte oss også på tur, så langt som reviret hans gikk (et par km opp i veien), og der venta han til vi kom tilbake igjen og slo følge med oss hjem igjen.

Da vi skilte oss derimot, så ble Gubbelille med eksen (det er strengt tatt ikke en omplassering, selv om Gubbelille var min hund), for det ble litt drøyt å være nyskilt, ha to små barn (2 og 5 år), full jobb og en alaska husky. Da var Gubbelille 7 år. Han ble hos eksen i 3 år, da fikk jeg han igjen, og så ble han hos meg til han måtte avlives, nesten 13 år gammel.

Syns det gikk fint å ha barn og hund sammen jeg, særlig når vi var to voksne om det. Jeg er glad mine barn har vokst opp med hund, jeg syns de er heldige som har fått lov til å vokse opp med en hund som Gubbelille.

[Mud]

Hmm.. 3 uker etter fødselen kunne jeg fortsatt ikke sitte og gå skikkelig og var våken annenhver time hele natten.. Hundetrening hadde aldri skjedd. Men jeg luftet de, måtte jo det, men jeg tror de fikk i gjennomsnitt 3 kvarters tur til sammen hver dag stakkars.. Jonas var mye hos svigers da, Loke var bare en tålmodig sjel..

[SiriEveline]

Mamma sa jeg ikke egnet meg som mor, da jeg spurte om det var mulighet for å omplassere ungen dersom den viste seg å være allergisk mot hunden min (og ja det var en spøk!)

[Zitka]

Partners in crime

Herregud så søtt! Ikke rart du er glad i gjengen din

Dachshund er jo ikke den optimale hunden å ha blandt barn i følge ryktene,så blir spennende å se hvordan det går i fremtiden

Min lillesøster var vel kanskje rundt 1 år ell no da jeg hentet hjem dachsvalpen min.. Det fungerte kjempe bra og ble litt av et par Min lillesøster har også vokst opp sammen me flere av hundene mine, foreldrene mine sine hunder, samt valpene vi hadde i den perioden, og jeg har bare sett positivt me barn og hund

[LilleZara]

Vel, jeg hadde vel en 8-10 stk. når jentungen ble født. Pluss Vorsteh og støver. Men det er jo klart forskjeller på dachshundrasene... Jeg har i hvertfall aldri sett noen motsetninger i hund/barn. Tvert i mot: man er jo hjemme, og får ekstra god tid til bikkjene og. Opp i bæresele med ungen, og ut i skogen. Tror ungen var ca 14 dager når hun hørte sin første rådyrlos (men det fikk hun vel ikke akkurat med seg....)

Godt å høre! Hadde jeg vert i tvil om det skal gå bra,så hadde jeg ikke fått meg en dachshund. Men man hører jo rykter osv,om rasene,så det ligger jo litt i bakhodet også at de kan ha en tendens til å snappe etter barn.

[tm100021]

Hmm.. 3 uker etter fødselen kunne jeg fortsatt ikke sitte og gå skikkelig og var våken annenhver time hele natten.. Hundetrening hadde aldri skjedd. Men jeg luftet de, måtte jo det, men jeg tror de fikk i gjennomsnitt 3 kvarters tur til sammen hver dag stakkars.. Jonas var mye hos svigers da, Loke var bare en tålmodig sjel..

Det er jo ikke tvil at det er forskjell på svangerskapet, fødsler og barn- Virkelig ikke! Og det har jeg veldig forstålelse for. Jeg var ute lørsdagskvelden og kjøpte meg ny olabukse på senteret noen hundre meter lenger bort og gikk en runde med hundene rundt sykehuset liksom, og hun ble født natt til lørdag... For meg var ikke babyen problemet- Svangerskapet derimot! Hadde aldri i verden klart meg uten AnetteH her inne, hun var helt super og stilte opp på alt som var.

[Mud]

Det er jo ikke tvil at det er forskjell på svangerskapet, fødsler og barn- Virkelig ikke! Og det har jeg veldig forstålelse for. Jeg var ute lørsdagskvelden og kjøpte meg ny olabukse på senteret noen hundre meter lenger bort og gikk en runde med hundene rundt sykehuset liksom, og hun ble født natt til lørdag... For meg var ikke babyen problemet- Svangerskapet derimot! Hadde aldri i verden klart meg uten AnetteH her inne, hun var helt super og stilte opp på alt som var.

Skjønte det I min familie er det vanlig å ha tøffe svangerskap, men å være i full fart en times tid etter fødselen. Dessverre fikk jeg litt dårlig karma etter å ha tenkt ( og sagt ) ting som " Herregud, graviditet er ikke en sykdom " om andre, så Skjebnen straffet meg med full pakke. Som kompensasjon fikk jeg et perfekt barn da:) Når han er frisk..