Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Ingen erfaring, men den er jo en slektning av min egen. Thaien er noe mindre enn rhodesian, og mer urhund. Jeg mener å ha lest at den er skarpere som vakthund, har mer jaktinnstinkt, og er veldig en hund som "eier seg selv". Hvordan man kombinerer det med de stedene det står "meget lojal familiehund" vet jeg ikke, men regner med de sikter på at det er en vakthund som passer på seg og sine. Uten at jeg kan forklare helt hvorfor, så tenker jeg en litt stor, skarpere basenji.

En norsk kennel drev avl på både rhodesian og thai en stund, men sluttet, angivelig på grunn av gemyttproblemer/dårlig avlsgrunnlag (Kamba anatulinda). I Sverige finner du noen ytterst få oppdrettere, blant annet en jeg var i kontakt med for noen år siden som hadde et uhellskull mellom sin basenji og thai (drev seriøst oppdrett av begge raser).

  • Like 1
Skrevet

Jeg har ikke mye erfaring, har bare lest litt om dne tidligere. Jeg mener det samme som Simira. Thaien er enda mer "urhund" enn det RR-en, basenjien og shibaen er i Norge nå. Enda mer selvstendig og "overlegen". Jeg er jo veldig fascinert av disse selvstendige hunderasene og har drømt om thaien en god stund. Jeg fant derimot fort ut, da jeg undersøkte, at det ikke var den rasen (av den gjengen) jeg ville begynne med. :P

Skrevet

Takker for svar :)

Er skikkelig fasinert av det jeg ser på videoer av thaien og det jeg har lest. Har samme inntrykket dere sitter med i grunn.. Så var det bare å finne ut om det stemmer da :P Får høre med min thailanske stemor om ikke hun har vært borti dem. :)

EDIT: fant den oppdretteren Simira snakket om og syntest de har en særs god beskrivelse av rasen på hjemmesiden sin :) Om noen er intresert i å lese den kan dere finne den her: http://www.kambaanatulinda.com/trd1.htm#

Skrevet

Jeg var i Tsjekkia i sommer og så ett par stk. En tispe og en hannhund.

Jeg rakk dessverre aldri å prate med eier, eller ta bilder av dem, så jeg vet ikke hvilket land de kom fra, siden dette var på et internasjonalt arrangement.

Men det var kun utseende som var tiltrekkende, for jeg syns ikke adferden var spesielt sjarmerende, verken på tispe eller hannhund. Hannen var så innmari "på" hele tiden, veldig på vakt og sveipet området for "trusler" som en radar. Bråket ikke noe særlig når den så andre hunder, men den blåste seg bra opp, og hadde nok gjort kort prosess om den fikk mulighet. Tispa var i fluktmodus, hele tiden. Men flotte å se på, uten tvil. Flotte kropper, pene hoder og nydelig varm mørk rødbrun farge. Men ikke noe jeg ville hatt i nabolaget, for å si det sånn... :)

Skrevet

Jeg har møtt noen thaier, og jeg er ikke imponert gemytt og mentalmessig. De er skarpe, har et ekstremt ressursforsvar.

Jeg har pratet mye med Jon Sigve Berg som hadde oppdrett av dem, og som han sa: det er grunn til at jeg sluttet med oppdrett- de fungerer dårlig i vårt miljø.

Skrevet

Jeg har møtt noen thaier, og jeg er ikke imponert gemytt og mentalmessig. De er skarpe, har et ekstremt ressursforsvar.

Jeg har pratet mye med Jon Sigve Berg som hadde oppdrett av dem, og som han sa: det er grunn til at jeg sluttet med oppdrett- de fungerer dårlig i vårt miljø.

Jeg er ikke uenig at disse hundene ikke er i helt egnet for vårt miljø, men jeg opplever dem ikke som skarpe i forhold til folk. De jeg har møtt har vært harde, steinharde - som i sta og ekstremt viljesterke - men ikke aggressive ovenfor mennesker. Disse tre (mor og to ett årgamle valper) har vokst opp med barn så det kan jo ha sitt å si, men dog. Derimot opplever jeg dem som i overkant tøffe i forhold til andre hunder, men jeg vil alldeles ikke si at jeg har sett noe aggresjon rettet mot mennesker.

Så ja, jeg tror det kan variere veldig, men det er lett å feie dem under en kam her i vesten, siden de er så fåtallige.

Skrevet

Intresangt høre. Selv hadde jeg et grunnleggende intrykk av at disse var helt ekstreme bikkjer, men instinkter tytende ut ørene. Virker jo ikke heeeelt sånn når man leser litt mer nøye om dem :P

Skrevet

Jeg har faktisk pratet med et par folk fra Thailand om disse hundene, men der har de jo ikke det fancy navnet, da. Så det ble litt knotete å komme frem til det jeg ville spørre om, som ble til at jeg måtte vise et bilde. :lol:

Svaret var egentlig kort og enkelt - de er utehunder, de. De passer på huset og gården, også får de mat og vann. Ferdig med det, ikkeno' mer. Det er en heeelt annen kultur i Thailand enn i Norge. Vi er litt for opptatt med "pamper the dogs" (som en av thaifolkene sa) i forhold, og håper at alle hunder er snille og greie til å være i et familiehjem, og da blir det liksom en liten kræsj når man får en hund fra "bushen" som ikke er heeelt vant med det samme.

  • Like 1
Skrevet

Intresangt høre. Selv hadde jeg et grunnleggende intrykk av at disse var helt ekstreme bikkjer, men instinkter tytende ut ørene. Virker jo ikke heeeelt sånn når man leser litt mer nøye om dem :P

Denne rasen er nok ikke mye striere enn andre primitive hunderaser og "urhunder". Men jeg snakket med en som kom fra Thailand og som kjente til rasen fra hjemlandet, og slik jeg forsto det så var ikke dette noen kosehunder. De fikk gjøre mye som de ville (type gå på bord og benker), til gjengjeld var det velfungerende vakthunder. Det som skiller thaien fra for eksempel basenji og shiba er jo størrelsen, de er en del større og veldig mye sterkere, noe som kan gi et inntrykk av at de også er striere.

Edit:

Ane: samme inntrykk jeg fikk :)

Skrevet

Denne rasen er nok ikke mye striere enn andre primitive hunderaser og "urhunder". Men jeg snakket med en som kom fra Thailand og som kjente til rasen fra hjemlandet, og slik jeg forsto det så var ikke dette noen kosehunder. De fikk gjøre mye som de ville (type gå på bord og benker), til gjengjeld var det velfungerende vakthunder. Det som skiller thaien fra for eksempel basenji og shiba er jo størrelsen, de er en del større og veldig mye sterkere, noe som kan gi et inntrykk av at de også er striere.

Edit:

Ane: samme inntrykk jeg fikk :)

I tillegg er/var vel ikke shiba og basenji primært brukt som vakthunder, som thaien er?

Det er jo som med mange raser, for eksempel også doberman som vi kjenner godt her i landet, som håndteres helt annerledes i andre land, og linjer, gemytt og væremåte følger med...

Skrevet

I tillegg er/var vel ikke shiba og basenji primært brukt som vakthunder, som thaien er?

Det er jo som med mange raser, for eksempel også doberman som vi kjenner godt her i landet, som håndteres helt annerledes i andre land, og linjer, gemytt og væremåte følger med...

Jeg ville aldri sammenlignet en dober med en thai, selv om ulike kulturer håndterer hunder forskjellig. Hva basenji og shiba er blitt benyttet som vet jeg ikke så mye om, det jeg vet er at de er ganske stri og derfor ble det også naturlig for meg å trekke inn disse rasene for å danne et tilnærmet reelt bilde av thaien. Men det er da mitt bilde av denne hunden, den er vel verken spisshund eller primitiv hund (?), så det er vel også en del forskjeller der.

  • Like 1
Skrevet

I tillegg er/var vel ikke shiba og basenji primært brukt som vakthunder, som thaien er?

Det er jo som med mange raser, for eksempel også doberman som vi kjenner godt her i landet, som håndteres helt annerledes i andre land, og linjer, gemytt og væremåte følger med...

Men jeg tror nok disse rasene er utbredt med typer av linjer man kan "velge og vrake" i, i forhold til Thai Ridgeback. Jeg har for eksempel en innmari enkel og ukomplisert basenji, men mange andre har kanskje ikke det samme? Thai Ridgeback er jo ikke like utbredt som shiba, basenji eller dobermann. Der kan man jo nesten velge linjer etter "vennlighet" og "ikke-vennlighet", om du skjønner?

Sånn som jeg har forstått det, så er liksom Thai Ridgeback fra starten av der Dobermann begynte (siden Dobermann ble nevnt, min mormor var fra Tyskland på 1920-årene, og hun husker ikke Dobermann fra den tiden som innmari hyggelig, og ble svært skeptisk da jeg fikk min første dobermanntispe, som for øvrig var innmari vennlig), for å si det på den måten. Ergo, det ER ikke hunder for alle og enhver, for genpoolet er ikke så stort i forhold til andre mer kjente raser, ergo har man mindre å velge i temperamentmessig.

Skrevet

Men jeg tror nok disse rasene er utbredt med typer av linjer man kan "velge og vrake" i, i forhold til Thai Ridgeback. Jeg har for eksempel en innmari enkel og ukomplisert basenji, men mange andre har kanskje ikke det samme? Thai Ridgeback er jo ikke like utbredt som shiba, basenji eller dobermann. Der kan man jo nesten velge linjer etter "vennlighet" og "ikke-vennlighet", om du skjønner?

Sånn som jeg har forstått det, så er liksom Thai Ridgeback fra starten av der Dobermann begynte (siden Dobermann ble nevnt, min mormor var fra Tyskland på 1920-årene, og hun husker ikke Dobermann fra den tiden som innmari hyggelig, og ble svært skeptisk da jeg fikk min første dobermanntispe, som for øvrig var innmari vennlig), for å si det på den måten. Ergo, det ER ikke hunder for alle og enhver, for genpoolet er ikke så stort i forhold til andre mer kjente raser, ergo har man mindre å velge i temperamentmessig.

Ja, det har helt klart en del å si, og disse rasene har, som du sier, kommet langt fra de ble innlemmet i gruppen "hund som alle kan ha".

Skrevet

I tillegg er/var vel ikke shiba og basenji primært brukt som vakthunder, som thaien er?

Det er jo som med mange raser, for eksempel også doberman som vi kjenner godt her i landet, som håndteres helt annerledes i andre land, og linjer, gemytt og væremåte følger med...

Bare for å oppklare: Shibaen er opprinnelig vakthund. Og det er fortsatt en del vaktinstinkter på rasen. Men det er som dere sier, det har (etter det jeg har blitt fortalt) skjedd store forandringer på rasen i Norden. Jeg hadde vært mye mer skeptisk til å kjøpe en shiba i utlandet.

  • 3 weeks later...
Skrevet

Jeg møtte en Thai for en god del år siden i Bergen. Husker jeg rett var hunden jeg møtte fra Norges første Thai kull. Jeg hadde på det tispunktet en veldig snill og grei Siberian Husky hannhund, og dette var ei tispe. Men gud å stri og lite hundevennelig denne damen var. Eieren la heller ikke to fingre i mellom for å fortelle at hun syntes gemyttet på hundene var et problem (hun hadde 2, og den hun ikke hadde med seg var visstnok ennå værre med andre hunder). Jeg opplevde derimot ingen agressivitet rettet mot meg, og jeg snakket vel med eieren i 10-15 minutter og hilste på hunden.

Ikke en hund jeg kunne tenkt meg, er for glad i det relativt milde gemyttet til rasen jeg har valg.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...