Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har sett hos en del hundeeiere at de forventer at hundene deres skal like stillestående hundetreff med alt mulig slags hunder. Jeg har også hørt om flere av disse som har kastrert hunden sin fordi

Definitivt raseforskjeller. Jeg tror det har noe for seg at der det har vært vanlig med flokker/større antalla hunder sammen pga gjeting, jakt osv er det mindre hundeaggressjon enn i raser som vanl

Vil tro det hjelper at en hund som er ufin mot andre hunder på jaktprøve kan bli utestengt for alltid. Dermed vil jeg tro en del tar hensyn til dette i avlen. De skal jo kunne slippes sammen med hvilk

Skrevet

men burde han ikke reagere likt på tisper av andre raser da? Mange der kan ha provoblikk og breial oppførsel..

Jo,sånn sett så er amstaff tispe (breial) og bordercollie tispe (stirrer) sånne han har reagert på. Amstaff tispa kan godt ha hatt høyt testosteron nivå selv om hun var tispe da:)

Skrevet

Jo,sånn sett så er amstaff tispe (breial) og bordercollie tispe (stirrer) sånne han har reagert på. Amstaff tispa kan godt ha hatt høyt testosteron nivå selv om hun var tispe da:)

  • 2 years later...
Skrevet

Jeg skjønner deg, men jeg lar være å la Hermes hilse på hunder som har eier som spør hvilket kjønn Hermes er. Dette fordi min erfaring er at eiere som er opptatt av dette ofte har hunder som ikke går bra sammen med andre. Det burde vært et irrelevant spørsmål.

Hei, kan jeg få spørre hva du mener? Bør ikke tisper hilse på hannhunder som ikke liker hannhunder? Hvorfor ikke? Etter min erfaring er det ingen automatikk i at hunder som ikke liker sitt eget kjønn oppfører seg ufint mot motsatt kjønn. Jeg skjønner ikke helt?

  • Like 1
Skrevet

Ja jeg ser heller ikke sammenhengen når det kommer til dette? Min er veldig fin med tisper, aldri noe tull der, men med fremmede hannhunder blir det ofte anspent stemning, og da er det liksom ikke noe poeng i å hilse, ingen har glede av det. Men med det motsatte kjønn er det jo bare hyggelig.

Det er absolutt ingen automatikk i det, slik jeg ser det iallefall.

(Nå er ikke jeg en slik som driver og spør om hunden min kan hilse på alle og enhver, men noen ganger faller det seg jo naturlig).

Når det er sagt så synes jeg oftere det er tisper som har problemer med begge kjønn enn hannhunder, hannhunder kan gjerne være grinete ift. andre hanner, men tisper gjerne er grinete mot både tisper OG hanner? Hannhunder flest ypper jo ikke til bråk mot tisper, det tilhører vel sjeldenhetene?

Skrevet

Hei, kan jeg få spørre hva du mener? Bør ikke tisper hilse på hannhunder som ikke liker hannhunder? Hvorfor ikke? Etter min erfaring er det ingen automatikk i at hunder som ikke liker sitt eget kjønn oppfører seg ufint mot motsatt kjønn. Jeg skjønner ikke helt?

Dette var lenge siden, men det jeg mente var: Min erfaring er at hundefolk som stiller spørsmålet "Er det hannhund eller tispe?" selv har hund som ikke hilser pent, og jeg blir i utgangspunktet skeptisk til hunden deres uavhengig av hvilket kjønn det er. I utgangspunktet burde ikke kjønn ha noe å si, men klart, noen raser er mer disponert for kjønnsaggresjon e.l. Jeg vet ikke om det ble mer forståelig?

  • Like 1
  • 2 weeks later...
Skrevet

Jeg har en helt annen oppfatning av holdninger fra "gamle dager" enn dere. Jeg får stadig vekk høre av voksne folk (dvs 50+) at det ALDRI kommer til å gå bra med to tisper i hus, og at jeg er naiv og har for store forventninger når jeg vil at mine skal være greie med andre tisper, og at det bare er å forvente at de skal barke i hop med jevne mellomrom, for "sånn er tisper".

På min rase er det en del samkjønnsaggresjon, men den arter seg nok ganske annerledes enn hos mange andre raser. Det er lite uprovoserte angrep, shibaene har veldig ofte en god grunn (i sitt hode) før de går til det steget at de sier ifra. Jeg er veldig lei meg for at Aiko gikk fra å være en mønstershiba som var helt fantastisk med alt og alle, til å bli ei ganske sur ku mot yngre tisper etter løpetid nr to. Det er helt målbart at det skjedde da, og jeg er ganske letta for at det i det minste ikke er min feil. Nå er jeg litt redd for at det samme skal skje med Imouto, men jeg håper jo ikke det. Likevel kan jeg godt ta en vilt fremmed tispe i bånd og gå tur med henne og Aiko i samme hånd uten at noe skjer, så noe skrekkelig aggressiv kan hun vel knapt kalles.

Men på min rase er det altså ganske vanlig med sterke meninger om hverandre, og til min store skam og skrekk ser jeg ofte at eiere nærmest står og ler når hundene deres ypper. Hjelp dem til å oppføre seg i det minste!

Det samme skjedde med min Cane Corso da hun rundet andre løpetid. Til da kunne hun omgås alle, men etter det kun tisper som ikke utfordret henne på noe vis. Det var litt merkelig i fjor sommer, da oppdretter til min Labrador kom på besøk i flere dager. Hun godtok de to tispene som hadde samme farge som labben (gul), mens sjefstispa som var svart, og utfordret henne, ikke ble godtatt. Jeg er fortsatt i tvil om det var fargen på de to andre som gjorde at de var ok, eller om det var oppførselen på de to og den gamle svarte som var forskjellen.

Skrevet

Dette var lenge siden, men det jeg mente var: Min erfaring er at hundefolk som stiller spørsmålet "Er det hannhund eller tispe?" selv har hund som ikke hilser pent, og jeg blir i utgangspunktet skeptisk til hunden deres uavhengig av hvilket kjønn det er. I utgangspunktet burde ikke kjønn ha noe å si, men klart, noen raser er mer disponert for kjønnsaggresjon e.l. Jeg vet ikke om det ble mer forståelig?

Enig i den!

  • 1 month later...
Skrevet

JEG TROR (veldig viktig,dette er kun basert på personlige erfaringer,jeg er ingen ekspert:) At vi har skapt konflikter ved å avle så forskjellige raser som vi har. Jeg har en "samkjønnsaggressiv/rasistisk" hanne på 6. Han svarer raskt på provoblikk og breial oppførsel. Starter aldri,men svarer kjapt om den andre ypper,og det gjør den andre stort sett. :) Men,en staff feks snakker med store bokstaver,høyt og brautete,mens en mynde er følsom og forventer svar på sine små nesten umerkelige signaler. Skjønner dere hva jeg mener? Så staffens oppførsel er ikke nødvendigvis provoserende på en annen staff,som også snakker med store bokstaver, men for en mynde er det helt unaturig å oppføre seg slik. Så han går fint med all slags myndehanner,i romjula var vi 9 hanner fra 5 mnd til 8 år. Borzoi,Azawakh,saluki og sloughi i vill lek. Ingen lyd. Samme på trening med bare mynder,helt lydløs gamling. Men ovenfor andre raser er hanner helt krasj. Så de hundene som er mest opprinnelige kommuniserer jo utmerket..så min tanke er litt at vi ødelegger mye for hundene våre ved å avle frem alle disse forskjellige egenskapene som ødelegger kommunikasjonen dem imellom. Så vi må kanskje regne med å måtte skille hundetypene fra hverandre? Bare tankespinn fra min side :) (jeg er ikke imot å avle forskjellige raser altså,men har tenkt mye på raseforskjeller og kommunikasjon:)

Litt morro å lese - dette blir litt offtopic, men jeg kom til å tenke på et møte mellom staffen min og en whippet. Det var riktignok en Whippet-tispe og min er hann, men Whippeten gikk rett bort til staffen min og eier fikk hakeslepp. Eier kunne så fortelle at denne tispa ALDRI hilste på andre hunder, hun var *veldig* sky og hadde alltid vært sånn. Men så var det altså noe hun falt for i forhold til min staff sitt brautende språk.... :huh::ahappy:

Skrevet

Synes det er litt vanskelig tema å diskutere, for det handler vel litt om hva man legger i ordet. Hvis en hannhund ikke får til å hilse på fremmede hannhunder i bånd, og rett og slett blir hissig av dette, så vil de fleste kalle det for samkjønnsaggresjon. Men hva om samme hunden klarer å omgås ukjente hannhunder løs? Da er det jo situasjonen, og ikke den andre hunden som egentlig er problemet.

Skrevet

Synes det er litt vanskelig tema å diskutere, for det handler vel litt om hva man legger i ordet. Hvis en hannhund ikke får til å hilse på fremmede hannhunder i bånd, og rett og slett blir hissig av dette, så vil de fleste kalle det for samkjønnsaggresjon. Men hva om samme hunden klarer å omgås ukjente hannhunder løs? Da er det jo situasjonen, og ikke den andre hunden som egentlig er problemet.

En hund er jo ikke nødvendigvis samkjønnsaggressiv fordi den kan reagere på noen hunder av samme kjønn. En sammkjønnsaggressiv hund er i mine øyne en hund som går dårlig med alle/de fleste/mange hunder av samme kjønn, uten annen grunn enn at det er samme kjønn. Og det må jo være grunnen, er det feks andre hunden som bråker så er det jo lov å ikke like dem å da har det jo heller ikke så mye med kjønn og gjøre, men oppførsel. Er hunden i bånd så kan det være usikkerhet eller at den som holder båndet skaper en anspenthet som smitter over.

  • Like 2
  • 2 weeks later...
Skrevet

Hannen vår går helt fint med andre hanner.. Og han går supert med tisper :) Men så er han bare valp, og vi syns det er viktig å lære han til å være med begge kjønn! Han blir fort underdanig med andre hanner, og veldig forsiktig, mens med tisper blir han veldig på å vil leke og kose med dem med en gang :P Men så fort han blir "varm i trøya" så leker han med hanner og ;)

Skrevet

Når i hundens liv pleier eventuell samkjønnsaggresjon å komme til syne? Når kan man si "denne hunden er samkjønnsaggressiv"?

Skrevet

Jeg tenker som så: når hunden er ferdig med siste pubertet og er voksen, så bør man kunne si om dette er en hund som har samkjønnsaggresjon om den reagerer på alt av samme kjønn.

Skrevet

Jeg har jo en rase som går for å være samkjønnaggresiv, og jeg kjenner mange hunder av rasen som ikke går med andre hunder av samme kjønn.

Hannen min er absolutt ikke no spesielt godt sosialisert med andre hunder. Han har hatt tre -fire tisper som han har lekt gjevnlig fra han var liten, ellers har han aldri fått hilse på fremmede hunder i bånd. Jeg har aldri hatt han med på typ frislipp steder. Han er faktisk ikke hundeaggressiv og han er egentlig ganske tolerant mot fremmede hunder. Det har skjedd mange ganger at løse hunder har kommet bort til oss ( som regel små hunder) og han har da vist at han har en høy terskel for å reagere negativt på dem, selv om det er typ tøffe i tryne terrier hanner som har flydd rundt oss og knurra og kjefta. Så jeg tror at kvalitet fremfor kvantitet på sosialiseringa med andre hunder er veldig viktig, og at det har mye å si med hvor selvsikker hunden er. Har man en selvsikker hund så vil den jo ha en høyere terskel for å gidde å reagere på andre hunder som egentlig ikke utgjør noe "trussel"?

Men han lar seg ikke pille på nesa av andre dominante hannhunder på samme størrelse :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...