Gå til innhold
Hundesonen.no

Yodels jodle-kull ble født 22.12.


Yodel
 Share

Recommended Posts

Jeg har nå skrevet mail til damen i England og sagt at jeg ikke vet, og trenger mer tid. Jeg lover henne dog ENTEN Milles gutt eller en gutt fra en annen oppdretter som har en nydelig sort en ledig. (Jeg har selvsagt konferert/ snakket med denne oppdretteren).

Jeg merker at jeg aller helst vil ha en tispe her, om jeg kun tenker på kjønn (og lar eksteriør være uvesentlig).

Jeg vet også at jeg må lære å sette meg selv i forsetet. Men jeg vil jo så inderlig gjerne...

Og en hannhund kunne jo vært innmari koselig det også? Og han ER lekker!

Jeg føler at jeg er altfor mye fram og tilbake her, og har gitt denne stakkars sonisen lite forhåpninger- så veldig store forhåpninger- og så lite forhåpninger igjen, og jeg føler meg bare kjempeslem.

Jeg tar ingen beslutning nå. Jeg vil ikke gjøre noe jeg angrer på. Sonisen er her, og jeg vet hun venter. Om jeg beholder denne jenta skal jeg hjelpe henne med å få tak i en annen fra samme linjer (Både Krona og Alli, Milles barn fra forrige kull skal nok ha valper neste høst.)

Helst vil jeg vente minst 6 uker før jeg bestemmer meg, men det er kanskje å sette andre litt vel lenge på pinebenken?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 630
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Nå begynner de å bli søte nå! De har begynt å spise fast føde, de leker, vandrer, JODLER, og er bare søøøte (og vakre!)

Første valp er født! En alledeles nydelig flott tegnet sort/hvit hannhund på 240 g

Sitat sms: "Vi har fått ei nydelig sort keiserinne! Alt vel!"

Om Evt deleier bare vil ha fra Mille så klarer hun sikkert vente de ukene du trenger på å bestemme deg. Hannhunden hadde jeg solgt til England om han er så ønsket. Grensen mot England blir jo også enklere å forsære nå og det gir jo mulighet for parring.

Personlig hadde jeg nok fulgt hjerte og magefølelsen. Har lært meg å stole på den :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå skrevet mail til damen i England og sagt at jeg ikke vet, og trenger mer tid. Helst vil jeg vente minst 6 uker før jeg bestemmer meg, men det er kanskje å sette andre litt vel lenge på pinebenken?

Det er bra at du venter :) Sonisen var jo uansett forberedt på at det kanskje ikke ble valp på henne i det hele tatt. Jeg hadde ihvertfall vært glad om det var håp i det hele tatt :) 6 uker er kanskje litt lenge, men jeg vet ikke når det er lettest å se hva de blir til? Jeg ville tenkt 5 uker eller noe. Og da er jo ikke 6 så langt i fra det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er bra at du venter :) Sonisen var jo uansett forberedt på at det kanskje ikke ble valp på henne i det hele tatt. Jeg hadde ihvertfall vært glad om det var håp i det hele tatt :) 6 uker er kanskje litt lenge, men jeg vet ikke når det er lettest å se hva de blir til? Jeg ville tenkt 5 uker eller noe. Og da er jo ikke 6 så langt i fra det.

Det er stor forskjell på 5 og 6 uker når det kommer til ekstriør, en valp på seks uker beveger seg og man ser mye mer hva man har "i vente" siden du får se valpen stå stabilt på alle fire. Det er min erfaring hvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er stor forskjell på 5 og 6 uker når det kommer til ekstriør, en valp på seks uker beveger seg og man ser mye mer hva man har "i vente" siden du får se valpen stå stabilt på alle fire. Det er min erfaring hvertfall.

Ja, jeg syns også jeg har hørt noe om det :) Men det jeg mente var at jeg tenkte 5 uker, og da er jo 6 uker ikke langt i fra, så da er det vel ikke så ille å vente litt til :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er iallefall ikke klar til å ta noen avgjøreslse i det hele tatt nå, jeg ble helt satt ut da jeg trodde jeg hadde tatt en avgjørelse, som bare føltes helt feil akkuratt da.

Noe jeg og mannen også har snakket litt om nå, er at det er jo faktisk mulig at vi kanskje burde vente litt før vi får noen ny valp her? Vi har tross alt to små gutter som krever sitt, og en valp/ unghund vil kreve mye. Vi er jo veldig klar over hva vi går til, men det hadde muligens også vært et alternativ og vente f.eks. 2 år? Da kunne jeg jo muligens fått ei tispevalp fra denne tispa?

Da vil gutta også være eldre 3 og 5 er en stor forskjell fra 1 og 3 liksom.

Bambi er jo 9 år og har epilepsi. Hun er ei eldre dame som ikke krever stort og trives best med fred og ro og korte turer. (Hun er hos Mamma nå som valpene er her). Men om hun får tilbakefall (går på medisiner nå) så er det nok best hun får slippe, og da sitter vi uten hund.

Det er kanskje ikke rettferdig ovenfor henne å ha en ilter valp i hus heller? Eller kanskje det bare vil gjøre henne godt? (Bambi synes egentlig valper er oppskrytt og fnyser høylytt av dem. Hun gjør dem aldri noe, men skjønner ikke helt pointet med dem :lol: )

Huff, dette er bare vanskelig. Magefølelsen min med en gang denne tispa ble født var som sagt at "hun skal få bo hos oss, hjertebarnet!" (Vi så jo hjertet hennes slå på UL, en ubeskrivelig deilig følelse!) Men hva er best?

I situasjonen vi er i nå føler jeg kanskje mest for tispe- eller vente.

Men hannhunden er jo så LÆKKER! Kan jeg sende han helt til England? *sukk*

På den annen måte- rent økonomisk- hadde det jo vært greit å selge minst en, så vi iallefall får dekket noe av det enorme underskuddet til dette kullet :lol: Jeg tør virkerlig ikke å regne på det altså!

Takk for råd og innspill dere!

Edit: Det er MEGET stor forskjell på en valp på 5 kontra 6 uker eksteriørt og bevegelsesmessig, ja :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi skal beholde en fra dette kullet. Jeg er dratt i to altså. Har så lyst til å selge til denne personen (og vet hun ønsker seg denne tispa MINST like mye som meg!) og samtidig har jeg så inderlig lyst til å beholde henne selv.

Dette ække lett altså :(

Jeg synes det er innlysende at du har førsteretten her! Jeg er sikker på at sonisen forstår det.

Jeg har løpt rundt i byen og handlet julegaver i dag, mens jeg har tenkt på deg! Er så glad for at det endte godt!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også helt sikker på at sonisen forstår om jeg velger å beholde. Hun er en veldig sympatisk og forståelsesfull person!

Men jeg føler det allikevel veldig trist og leit -særlig fordi jeg nesten hadde bestemt meg for at hun skulle få kjøpe- men i det jeg sa det føltes det bare så feil at det gjorde vondt langt ned i mageroten og jeg bare måtte trekke tilbake ordene mine :(

Kan ikke noen gi meg en krystallkule som kan vise alle riktige valg og slikt?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler nesten at jeg må presisere litt her. Jeg vet,-og sonis vet- at jeg selvsagt har førstevalg. Og om jeg velger tispa så gjør jeg det. Men jeg vet bare ikke HVA som er det beste valget?

Kanskje det er best om hannhunden bor her? Kanskje det er det som er meningen? At han blir en liten lekker hannhund som bare hører hjemme her? Eller er det tispa som er det naturlige valget (det er det jeg tror, men pr. nå er det umulig å si).

Eller er den ultimate løsning at vi venter og har tispa på del-eie med sonis?

Pr. nå vet jeg ikke, og da klarer jeg heler ikke å ta et valg merker jeg.

Sånn for å gå videre på hannhund-pratet. Vi har jo "nesten" en hannhund her allerede. Echo (som bor hos mamma) kommer og går med jevne mellomrom (vi passer han ved behov). Det har aldri vært noe problem med hverken hannhundene eller tispene vi har hatt her tidligere, men det er jo også noe en må ta i betraktning.

Midt oppi alt dette kommer jo også brasilianeren Rio- som vi fortsatt ikke har funnet et förhjem til. Og med han har dealen hele tiden vært at han ikke skal bo her da vi ikke ønsker hannhund. Litt enklere blir det jo når man kan forme dem selv fra den er valp (med tanke på Echo og slikt) men dog. Det er mye hannhunder her nå- sånn inn og ut.

Slikt sett er jo det enkleste definitivt tispa, men jeg vil som sagt ikke skrive vekk hannhunden heller. Han har en stor plass i hjertet mitt alt han også altså! EN veldig stor en faktisk :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke noe morro og måtte ta slike avgjørelser..

Jeg er veldig sånn, magefølelse dame, har man magefølelse for at den skal bli, så er det som regel det som er rett til syvende og sist.. :)

Lykke til med valget, jeg er glad jeg ikke må ta det , for slikt er aldri enkelt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det kommer jo an på hvordan hannhunden man har fra før er :-)

Ja, det er no' med det. Begge gutta her forstår hverandre og hvor grensene går, og det går i en salig ring av harmoni - deilig. Og det er nok mye enklere å forme de fra de er små, som Yodel sier.

Jeg tror nok løsningen der alle kan bli fornøyde er at sonis får tispa på deleie, og når gutta til Yodel er store nok, så kan de ta en tispe derfra som sin egen? Og evt. finne deleiehjem til hannen også, i Norge? Som du sier, så har du jo hunder ut og inn, og at dere ikke helt orker å stresse med valp og unghundsperioder? Synes det hørtes ut som en innmari god løsning, jeg. For det KAN gjøre begge parter innmari fornøyde? For sonis er vel en del på østkanten av landet, så du kan få stilt henne ut på disse kanter? Eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også helt sikker på at sonisen forstår om jeg velger å beholde. Hun er en veldig sympatisk og forståelsesfull person!

Men jeg føler det allikevel veldig trist og leit -særlig fordi jeg nesten hadde bestemt meg for at hun skulle få kjøpe- men i det jeg sa det føltes det bare så feil at det gjorde vondt langt ned i mageroten og jeg bare måtte trekke tilbake ordene mine :(

Kan ikke noen gi meg en krystallkule som kan vise alle riktige valg og slikt?

Okay, les innlegget ditt her en gang til. Du får vondt langt ned i mageroten fordi det føles så feil å selge henne. Jeg skjønner at det er vanskelig å skuffe noen, særlig en du liker så godt som den evt valpekjøperen, og at det er slitsomt med valp midt opp i småbarn, og av hensyn til den eldre tispa - men hvordan tror du det vil føles når du ser henne igjen tispa om 1 år, og fortsatt føler at det er feil at hun ikke bor hos deg?

Jeg hadde solgt hannhunden til England, det er fin reklame for oppdrettet ditt, og du trenger han ikke i avlsprogrammet ditt, gjør du vel? Man skal ikke tulle med magefølelser, det er en grunn til at vi får dem :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg vet Tone/ Line m.fl.. Da det ble tilbudt at vi kunne del-eie følte jeg at det egentlig var et veldig godt alternativ- da får jeg jo fortsatt beholde linjene, stille og slikt. Men i det jeg hadde "bestemt" meg for at det kan gjøres slik føltes alt bare så feil at det gjorde vondt. Veldig veldig veldig vondt. Jeg har aldri følt så sterkt for en valp noen gang faktisk (!) (Og jeg har følt mye for valper tidligere).

Pr. nå sier "magefølelsen" at hannhunden er "vakrest" og har potensiale til å bli en stjerne i ringen (umulig å si pr. nå, men det er nå følelsen) Tispa vet jeg ikke. Det er mulig, og det er mulig at hun ikke har det lille ekstra for å hevde seg blant de store. (Men igjen- umulig å si pr. nå!) Allikevel har altså den lille jenta (vel gutten også, men på en annen måte foreløpig) krøpet langt inn i hjertet mitt.

Slik jeg ser det nå tror jeg vi skal se på det som at jeg mest sannsynlig beholder tispa her, men venter med å ta en endelig besluttelse. Ting kan jo fortsatt skje. Jeg kan bli hodestups forelsket i hannhunden, det kan jo bli bittfeil etc som gjør at svaret sier seg selv etterhvert.

Jeg har lært (nesten) at man ikke skal stresse seg til slike avgjøresler bare fordi man føler at man må. Om jeg "gir fra meg" valpekjøperen i England ( i tillegg til at jeg har sendt alle andre jeg hadde i Norge videre til andre) blir jeg ikke veldig stressa over at jeg event. beholder hannhunden litt lenger for å "se han an" heller.

Nå har jeg iallefall kjøpt meg litt tid hos damen i england, så får vi se :)

Over til noe annet. Her er vidunderene!

395862_10150427064277693_543512692_8891413_269325835_n.jpg

Tispa nederst, hannhunden øverst.

404198_10150427064427693_543512692_8891415_560544809_n.jpg

Hannhunden :heart:

391838_10150427064462693_543512692_8891416_584072035_n.jpg

Tispa, 3 dager. Her ser dere såvidt pappa Tre sitt "kyssemerke" i det hvite på hodet hennes :)

374617_10150427086512693_543512692_8891549_199384006_n.jpg

Hun har stor hvit krage, med dette sorte båndet som plutselig kommer inn og bryter kragen. Aldri sett lignende før, jeg. Langt fra "perfekt", men ingen feil, og jeg eeelsker det! Alle de små spesielle tegningene hennes som jeg aldri har hatt før.

Ellers får man jo starte å kalle de noe annet enn tispa og hannhunden synes jeg. Jeg skal i utgangspunktet bare ha kallenavn på de i valpekassa. Om jeg beholder tispa eller hannhunden kommer de nok til å beholde "valpekasse-navnet" sitt. Flytter de antar jeg de får nye navn.

Det hadde jo vært moro med J-navn på begge her også.

Jippi og Jahoo?

Flere forslag?

Også var det dette med oppdretternavnet deres da. Har ikke hatt tid til å tenke mer på det, da all tankekraft har gått med på å prøve å finne en løsning på valpekjøperkabalen.

Burde tispa hete noe som kan minne om hennes ingang i denne verden og det lille mirakelet jeg ser henne på mon tro? Hjertebarnet? Noe med hjerte (i og med at jeg så hjertet henne slå på UL, når vi var overbevist om at hun var død for lengst?

Eller skal jeg gå for Jitterbug? Hun KAN passe som en Jitterbug altså.

*Tenke mer*

Sånn ellers: GOOD JUL dere!

Edit: Jeg spurte forresten Sindre hva han syntes at valpene burde hete. Han synes begge skal hete Kurt. Jeg er ikke helt enig tror jeg :lol:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...