Gå til innhold
Hundesonen.no

Bør en hund avlives når den mister ...?


KarpeSkrotum
 Share

Recommended Posts

Leste i en annen tråd om en jakthund som ble avlivet for at den mistet synet og begynte å tenke ... når er det greit å avlive ... når er det skade nok.

Ser f.eks på vår hund som liker å løpe at det ser ikke ut som det gjør han så mye den perioden han hinket på 3 ben pga skade. Selvfølgelig elsker han å løpe, da det er en hund og whippet, men har mangel av en fot til en slik hund vært nok til å avlive .... hadde den ikke kunne fått et flott liv uansett?

I forbindelse med å være blind, så har vi en hund i nabolaget som er blind - en collie tror jeg det er. Vanligvis går den løs sammen med eier, for da føler den seg ikke så 'bundet' og den blir litt mer nervøs av å være i bånd. Den har møtt både vår forrige hund og den vi har nå. Den har snuten mye opp i været og den bruker lyd mer i sin kommunikasjon. Den virker lykkelig og den går helt greit sammen med eier uten at eier trenger å gi lydsignal eller noe når de går. (regner med den hører skrittene og lukter?) Den løper etter når man kaster ball og foruten at den løper litt mer forsiktig, så kan man ikke merke at den er blind. Folk syns den lager mer lyd og ser litt rar ut når den 'værer' i lufta med nesen hele tiden, men alle jeg har sagt "den er jo blind" til har blitt overasket.

Er blind en grense du mener er grunn?

Bare 2 eksempler, ta gjerne med mer om hva dere syns på temaet.

(jeg er ikke ute etter en dømming av andres avgjørelser, for jeg mener dette får være opp til hver enkelt - det er de som sitter med kjennskap til sin hund og ting rundt det. Jeg ville bare høre hva folk tenker rundt temaet)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke, vil det ikke være veldig stor forskjell på å være født blind eller å gradvis miste synet, enn å få øya blåst ut av huet? Bare tenker høyt her.

Jeg tror at det for meg ville kommet ann på hva som hadde skjedd, og hvordan det skjedde. Personlig ville jeg nok heller latt hunden slippe, dersom den ble skadet på en slik måte at den måtte gjennom operasjon(er), for så å måtte gjennom en lang (og smertefull) rekonvalens og til slutt ende opp med å få et mye mer begrenset og avskåret liv enn den en gang hadde. Tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde to engelsksetterbrødre, hvor den ene var blind og den andre døv...og det gikk faktisk litt tid før vi fant det ut, fordi de utfylte og hjalp hverandre både i hverdagen og på jakt...men da den ene måtte avlives av alderdom, ble den andre totalt hjelpeløs og forfalt fort, så jeg mener å huske at de ble avlivet med noen ukers mellomrom, 12-13 år gamle...

På den andre side, begynte irsksetteren min å miste synet da han var 8-9 år, og han ble redd og usikker, og dermed avlivet av hensyn til dyret...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer helt an på hunden og omstendighetene. Jeg kjenner en 6 år gammel pinscher som har hatt mye problemer og til slutt operert ut begge øynene, men han er like glad. Litt klønete iblant, og eier må ta litt forholdsregler, men han fungerer bra i hverdagen sammen med 2-3 andre hunder.

Så lenge hunden ikke har smerter, og er glad, så ser jeg ingen grunn til å avlive. Dersom hunden har vondt, og/eller mister livsgleden, (og det ikke kan fikses) så mener jeg det er rett å la ham slippe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier meg vel enig i de to siste setningene til Simira her.

Det er så forskjellig fra individ til individ hvordan de takler slike ting. Det gjelder jo mennesker også. Det finnes ikke én fasit. I linken til KarpeSkrotum så ble jo hunden blind gjennom en ulykke, og jeg ser for meg at det kan være en større omveltning enn å bli gradvis blind. Samtidig er det de som tåler det sistnevnte dårlig også. Så slikt må man nok bare se an. Det finnes jo uansett grader av blindhet også. Er slett ikke alle som ikke ser noe som helst, bare det å se lys/mørke, litt skygger osv. kan være til stor hjelp det.

Ja, jeg synes det at hunden er blind kan være grunn nok til å avlive, men det trenger ikke å være grunn nok til å avlive.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg synes at hunden er blind kan være grunn nok til å avlive, men det trenger ikke å være grunn nok til å avlive.

Sier meg 100% enig i dette! Valpis tror jeg hadde berga seg fint blind, iom at hun allerede er en dilter, og har full tillit til meg. Gubben feks hadde blitt avlivet, han hadde IKKE nok tillit til meg ute, så han hadde ikke hatt et godt liv som blind.

Hadde Valpis blitt "trebent" hadde hun blitt avlivet, hun hadde ikke hatt en godt liv med feilbelastningene det hadde blitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I mine øyne ville jeg avlivet hunden hvis den ble blind. Også hvis den måtte amputere en fot.

Hadde hunden blitt døv, hadde det fortsatt vært en sjangs.

For meg er det ikke så stor forskjell på om Aiko er døv eller ikke, hehe, men om hun hadde måtte amputere et bein, hadde hun fått slippe, mtp at hun allerede sliter med å bevege seg riktig. Jeg trur heller ikke mine shibaer hadde hatt et rikt liv uten synet (dersom det blei borte pga en ulykke, ikke om det skjedde gradvis), da de bruker synet i meget stor grad, gjennom jakt, når de observerer livet rundt seg (de er veldig til å titte og følge med) og når vi kommuniserer med hverandre.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg avliva selv min forrige hund pga han ble blind(og leddbetennelser), og tror ikke jeg kommer til å la en blind hund fortsette å leve. Og det samme med hvis den må amputere et bein. Men samtidig så kommer jeg nok til å se an bikkja når det faktisk skjer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror nok ikke jeg hadde avlivet om Casper ble blind. Eller mistet et ben. Eller mistet hodet... merket nå at jeg ikke klarer tenke på det engang :lol:

Pleide å passe en flat som var blind før, han var ikke født slik, men ble det gradvis (jeg forsto det slik at det var relativt vanlig hos rasen, men jeg var bare 14 så er lenge siden). Merket egentlig ikke stort til at han var blind, passet ekstra godt på i trappene og på vei ut, men ellers var det omtrent som å gå med en vanlig hund.

Det kommer så an på hund til hund, hva som gir og tar livskvalitet, finnes vel ingen fasit her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blondie hadde klart seg helt fint på tre bein. Det så jeg da hun hadde knukket den. Så hun hadde nok fått leve da. Hadde hun vært blind så spørs det helt. Hadde hun blitt blind gradvis og jeg så at hun klarte seg greit, så kunne hun fått leve. Hadde hun blitt blind i en ulykke, så tror jeg kanskje hun hadde blitt avlivet.

Men samtidig så er hun mors lille hjertebarn! Ser aldri for meg at jeg skal klare å ta en slik avgjørelse. Men når tiden er inne, så er det sikkert andra saker, håper jeg. Ekkelt å prate om slikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden jeg snakker opp fikk et skudd inn i det ene øyet og ut det andre. I et øyeblikk hadde den synet, og i det neste øyeblikket var den fullstendig blind og med store smerter. Det er en 5 år gammel jakthund som lever av å løpe mange mil hver eneste dag, og et liv som blind hadde vært en alvorlig funksjonshemning for denne hunden. Dette er ikke en hund som man plutselig kan sette i bånd og trimme med gåturer i skogen resten av livet.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden jeg snakker opp fikk et skudd inn i det ene øyet og ut det andre.

Damn! Stakkars hund! Det må ha gjort noe helt umenneskelig vondt. :( Det høres ut som riktig avgjørelse i det tilfellet.

Tråder som dette er alltid så triste. Og det finnes jo ikke noen riktige svar her, man må gjøre det man selv mener er best for hunden.

Jeg satt med mulig amputeringsalternativ en gang, og det var noe jeg slet skikkelig med. Jeg syntes det var kjempevanskelig og hadde en lang tråd her inne. Nå ble det aldri aktuelt, og med tanke på hvilke feilbelastninger som hunden opparbeidet seg uten amputasjon så hadde det vel neppe hatt særlig suksess heller.

Men man vet aldri sånn, så slike tråder bare gir meg masse tvil. Tvil om avgjørelser som for lengst er tatt, mine kjære hunder som er borte, og hvor tvil og anger bare er destruktivt. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg avliva selv min forrige hund pga han ble blind(og leddbetennelser), og tror ikke jeg kommer til å la en blind hund fortsette å leve. Og det samme med hvis den må amputere et bein. Men samtidig så kommer jeg nok til å se an bikkja når det faktisk skjer :)

Unnskyld, men har ikke du en trebeint hund?

For meg er ikke tap av syn, hørsel eller lemmer grunn nok alene til å avlive. Det kommer mer an på hvordan det påvirker hunden, enn bare det at den blir blind, døv eller trebeint. Jeg har kjent en hund som ble helt blind, og som ikke plagdes med det i det hele tatt. Jeg har kjent hunder som er døve, som ikke plages med det i det hele tatt. Jeg kjenner hunder som ser dårlig, som plages med usikkerhet i forbindelse med det. De aller fleste godt voksne hunder jeg kjenner, har blitt mer eller mindre tunghørte, uten at det plager dem større. Og jeg ser ikke helt at amputasjon av kroppsdeler automatisk er noen avlivningsgrunn, da er mer spørsmålet hvorfor man må amputere, og hvor gode utsikter det er for at hunden skal leve et godt og forholdsvis normalt liv etterpå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Damn! Stakkars hund! Det må ha gjort noe helt umenneskelig vondt. :( Det høres ut som riktig avgjørelse i det tilfellet.

Heldigvis var hunden i jaktmodus og hadde såpass mye adrenalin at når det smalt så sa det bare "pip". Etter det var det ingen lyd og hunden beholdt seg fullstendig rolig (sjokk?) i de to timene det tok å løpe ned fra fjellet og finne en veterinærklinikk. Så man kan jo håpe at det ikke var så vondt som det høres ut som, men det er umulig å si.... :/ Den som tar det tungt nå er jegeren... Det må være en helt forjævlig avgjørelse å ta når man selv var den som skjøt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundene mine vil bli avlivet om de mister synet på begge øynene, eller må amputere et bein. Rullestol vil aldri være alternativ her heller. Jeg hadde heller ikke prøvd å redde noen valp som hadde mangler på antall bein eller syn. Hørsel på en gammel hund blir litt anderledes, men synet og beina sine skal mine få beholde. Om jeg hadde vært oppdretter og fått en valp med slike mangler, hadde jeg fått den avlivet med en gang. Hadde en valpekjøper beholdt en hund som hadde mistet et bein i en ulykke, hadde vedkommende aldri fått ny hund hos meg.

Når det kommer til hunder, så skal man være glad i hundene sine, og ikke følelsene ovenfor de. En del mennesker går nok i siste kategori, fordi at det å miste hundene overskygger totalt om hunden ikke har det helt bra eller ikke. Man skal være menneske nok til å si at nok er nok, og at nå skal denne hunden slippe.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis var hunden i jaktmodus og hadde såpass mye adrenalin at når det smalt så sa det bare "pip". Etter det var det ingen lyd og hunden beholdt seg fullstendig rolig (sjokk?) i de to timene det tok å løpe ned fra fjellet og finne en veterinærklinikk. Så man kan jo håpe at det ikke var så vondt som det høres ut som, men det er umulig å si.... :/ Den som tar det tungt nå er jegeren... Det må være en helt forjævlig avgjørelse å ta når man selv var den som skjøt...

Å herregud. Stakkars stakkars jegeren. For en grusom historie. Grøss.

Når det kommer til hunder, så skal man være glad i hundene sine, og ikke følelsene ovenfor de. En del mennesker går nok i siste kategori, fordi at det å miste hundene overskygger totalt om hunden ikke har det helt bra eller ikke. Man skal være menneske nok til å si at nok er nok, og at nå skal denne hunden slippe.

Dette er jo så lett i teorien, men så vanskelig i praksis. Jeg synes iallfall det er fryktelig vanskelig å finne den riktige grensen hvor hundens velferd alltid blir ivaretatt, å avlive hverken for tidlig eller for sent. Det er alltid mye tvil involvert for meg (iallfall med de unge hundene), og mye selvransakelse. For det blir jo vanskelig nettopp på grunn av kjærligheten til hunden, det trenger ikke være egoisme som gjør at man avliver for sent heller. Sånt kan skje med de aller beste hensikter.

Pluss at man har forskjellig grenser for når man mener nok er nok, det ene er ikke nødvendigvis mer riktig enn det andre.

Jeg tror de aller fleste setter strek etter beste evne og setter hundens interesser først. Resultatet vil variere fra eier til eier, men hensiktene tror jeg som oftest er gode.

Nei, huff. Det er et trist og sårt tema. :( Hvilken velsignelse og forbannelse det er, å sitte med det ansvaret som er å avgjøre når et annet individ har levd lenge nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gubben feks hadde blitt avlivet, han hadde IKKE nok tillit til meg ute, så han hadde ikke hatt et godt liv som blind.

Nå syns jeg du går noget langt utenfor temaet her.

Ble hunden avlivet fordi den begynte å tenke da den mistet synet? ;)

(her måtte jeg lese setningen et par ganger før jeg skjønte hva som mentes :-) )

Glemte en "jeg tenkte" i den setningen, men mulig den hadde blitt ennå mer forvirrende utav det - jeg tenke? - da har man hørt det å ;)

I forbindelse med rullestol. Har jo sett hunder som har mistet begge bakben og/eller har ryggskade der de bruker vogn/rullestol. Tilsynelatende fornøyde? Hva syns dere om det?

Lufter bare tanker og etter at vår hund kappet senen, så fikk jeg en 'f... plutselig kan ting altså skje sånn helt plutselig' - ikke så hyggelig å tenke på, men greit at man har tenkt litt mens man er mentalt i balanse og ikke bare når man er oppi det (kryss fingre og tær for at ting ikke skal skje, men ...)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundene mine vil bli avlivet om de mister synet på begge øynene, eller må amputere et bein. Rullestol vil aldri være alternativ her heller. Jeg hadde heller ikke prøvd å redde noen valp som hadde mangler på antall bein eller syn. Hørsel på en gammel hund blir litt anderledes, men synet og beina sine skal mine få beholde. Om jeg hadde vært oppdretter og fått en valp med slike mangler, hadde jeg fått den avlivet med en gang. Hadde en valpekjøper beholdt en hund som hadde mistet et bein i en ulykke, hadde vedkommende aldri fått ny hund hos meg.

Når det kommer til hunder, så skal man være glad i hundene sine, og ikke følelsene ovenfor de. En del mennesker går nok i siste kategori, fordi at det å miste hundene overskygger totalt om hunden ikke har det helt bra eller ikke. Man skal være menneske nok til å si at nok er nok, og at nå skal denne hunden slippe.

Enig her!

Jeg har motforstilling mot at alt/alle skal reddes. Og selvfølgelig kan man påstå at hunden er glad og lykkelig.

Vet ikke om noen husker reportasjen om en hund i USA, som bare hadde bakbein. Den så nå både glad og lykkelig ut den, men da var det ganske mange her inne som skreik om dyremishandling. Jeg bare lurer på når en hund ikke er glad og lykkelig, om den ikke har fysisk vondt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundene mine vil bli avlivet om de mister synet på begge øynene, eller må amputere et bein. Rullestol vil aldri være alternativ her heller. Jeg hadde heller ikke prøvd å redde noen valp som hadde mangler på antall bein eller syn. Hørsel på en gammel hund blir litt anderledes, men synet og beina sine skal mine få beholde. Om jeg hadde vært oppdretter og fått en valp med slike mangler, hadde jeg fått den avlivet med en gang. Hadde en valpekjøper beholdt en hund som hadde mistet et bein i en ulykke, hadde vedkommende aldri fått ny hund hos meg.

Når det kommer til hunder, så skal man være glad i hundene sine, og ikke følelsene ovenfor de. En del mennesker går nok i siste kategori, fordi at det å miste hundene overskygger totalt om hunden ikke har det helt bra eller ikke. Man skal være menneske nok til å si at nok er nok, og at nå skal denne hunden slippe.

Du får sagt det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...