Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor valgte du din rase?


:)Kine
 Share

Recommended Posts

Nå har jeg bare hatt Staff i 4 dager men jeg er solgt! Det første jeg gjorde var å ta rasevelgeren på canis;) Leste masse om rasen og tilslutt falt det på utseendet:) Det eneste negative jeg fant med rasen var at de ikke liker andre hunder. Men dette gjelder jo selvfølgelig ikke alle og i hvertfall ikke vår 2- åring:) Hun er godt sosialisert, veldig fortrolig med mennesker, rolig og kosete:) Hun er kke konkuranselydig akkurat men hører på oss og tilogmed ungene våre på 2 og 4 år :P

Vet ikke hvis jeg skal ha samme rase igjen... hvis vi finner en voksen staff som er som henne så ja:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 104
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg vil si at belger er min rase selv om jeg ikke har en nå og neste hund ikke blir belger. Hadde verden vært anderledes hadde det alltid vært en belger i mitt hus, og forhåpentligvis kommer det en be

Flat coated retriever: Jeg ville ha mer hund enn golden (som jeg hadde tidligere), og det var ikke like lett å oppdrive en aktiv golden, og jeg var ikke like lysten på jaktgolden heller (selvom tanken

Har hatt lyst på hund siden jeg var liten, men har alltid bare vært "hund" og ikke noen spesiell rase.. det endret seg etter min første tur til Japan i 2008 (eller var det 2007...?), der var det mange

Jeg gjorde egentlig ikke et valg, første hunden jeg fikk var en valp oppdretteren jeg jobbet for ikke ble kvitt, og var egentlig en av to valper i et kull på 5 jeg absolutt ikke ville ha :P En helg skulle det komme en fyr som skulle ha 2, kanskje 3 valper (sånn er det med AH'er, de selger gjerne flere i slengen der), og jeg håpet først at det ikke var Tommy (Gubbelille) som ble igjen om han "bare" skulle ha to, men den siste uka før den helgen så var det noe som forandra seg. Jeg han mer og mer, han var liksom alltid i synsfeltet mitt, og jeg tenkte mer og mer på han. Så når jeg dro hjem på fredag, så var jeg ikke helt sikker på hva jeg håpa på, om han som skulle ha 2 kanskje 3 tok tre, og hvem den som evt ble igjen var, men jeg ble veldig glad når jeg så det var Tommy som var igjen. Så da fikk han bli min hund da, Tommy som var så bøllete at han ble oppkalt etter Tommy&Tigern-Tommy, men som ble Måns og til slutt Gubbelille i løpet av nesten 13 år :ahappy:

Når jeg skulle ha min neste hund, ville jeg ha noe som var litt mer interessert i å være sammen med meg enn hva Tommy var. Vi hadde jo trent litt LP uten at det ble noen stor suksess, og når vi var på turer, så gikk vi liksom hver vår tur, tilfeldigvis i noenlunde samme retning.. Så min neste hund skulle være lettere å trene med, og den skulle være interessert i å være sammen med meg, enkelt og greit..

Jeg så egentlig på storpudler, hadde sendt noen mail til et par oppdrettere, men fikk ikke noe svar, så jeg lagde en tråd om det på canis, tror jeg. Altså en rasevelger-tråd (mulig jeg husker feil, det er noen år siden.. 8 år, for å være nøyaktig) hvor jeg skreiv litt om hva jeg ønsket meg i en hund (som man pleier i rasevelger-tråder). Belgerpia mente at jeg burde ha belger, jeg var ikke helt overbevist om det, den eneste erfaringa jeg hadde med de fra før av var ei som bodde i nabolaget når jeg var barn, og hun kløyp så fort noen bevegde seg fortere enn gangfart, så jeg var svært skeptisk :P Men jeg lovte å kikke på ei tervfrøken allikevel, så jeg møtte Belgerpia og oppdretteren til Nik på hundeutstilling på Nes (Brårud). Vixen var ei utrolig nydelig tispe, og jeg lånte henne litt nå og da den sommeren. Rett etter at jeg leverte henne siste gangen, ble hun syk, og dessverre døde hun av borrelia ikke så lenge etter det.

Jeg la fra meg tanken på ny hund en stund, men så fikk Belgerpia igjen et par hunder fra et kull, deriblant Herverket og Molly som Elin hadde. Jeg dro for å se på Molly, men det ble liksom ikke helt den store kontakten, så jeg var litt sånn "njaaaaaa". Så ble Hero sluppet inn i stua, og da visste jeg bare at det måtte bli han. Han var alt jeg ønska meg, pluss litt til. Pluss litt til-delen ble grunnen til at vår tid sammen ble altfor kort, jeg valgte å avlive han etter at han beit både Belgerpia og meg en dag. Etter det har jeg bare hatt belger, etter mer eller mindre bevisste valg.

Jeg veit ikke hva slags rase min neste hund blir. Pr i dag tror jeg ikke at det blir belger igjen, jeg er fortsatt litt stuck på pudlene, men nå ønsker jeg meg mellompuddel. Eneste aberet med de er pelsstellet, syns jeg. Jeg er ikke så glad i pelsstell, og siden jeg ikke veit hvor lenge formen er god, veit jeg ikke helt om jeg har helse til pelsstellet en puddel trenger. Jada, jeg veit de kan barberes ned, men jeg har lyst til å stille ut en gang i blant også. Hvis det blir belger igjen, så har jeg antageligvis laget den selv. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt lyst på hund siden jeg var liten, men har alltid bare vært "hund" og ikke noen spesiell rase.. det endret seg etter min første tur til Japan i 2008 (eller var det 2007...?), der var det mange små, røde hunder som tuslet rundt. Husker en gammel mann med sin minst like gamle hund. Han satt på benken og kastet godteri, mens hunden tuslet fram og tilbake for å plukke de opp. Det var så koselig. Når vi passerte hus når vi var på tur i skogen kom det som oftest ut en liten, rød hund og passet på at vi ikke kom for nærme. Det var ingen gjerder, men ingen av disse hundene forlot området til huset.

I 2010 fikk "alle" vennene mine seg hund, de fleste er gatehunder fra Budapest. Når jeg kom fram til at jeg egentlig kunne klare å ta meg av en hund var valget enkelt: shiba! Det blir helt klart ikke den siste.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte egentlig aldri den rasen jeg har endt opp med. Historien rundt hvorfor jeg har rasen jeg har er egentlig ganske morsom.

Jeg startet på videregående skole, å hadde lenge ønsket meg en ny hund da Teddy begynte å dra på årene. Da jeg startet på videregående skole traff jeg oppdretteren min, da hun var klassekontakten min i ca ett halvt år. Første hunden jeg traff av rasen var Svava:

18166_273659100585_632600585_4997850_2254395_n.jpg

Svava smeltet seg rett inn i hjertet på meg, å ble ofte brukt i forskjellige fotooppgaver i skoleforbindelse.

Jeg hadde spart penger til ny hund, å hadde 15 000,- på konto jeg i teorien skulle kjøpe Australian Shepherd for, jeg sto på liste hos flere oppdrettere, da mine foreldre plutselig fant ut at to "store" hunder var for mye å ha i hus. Jeg var helt knust, selvsagt, å oppdretteren min hadde akkurat fått ett kull (Betty's kull) - men hadde ingen planer om å hverken beholde, og alle var i teorien solgt.

Jeg spurte mine foreldre angående fôrvertavtale, å de syntes det hørtes fint ut, å sa at dersom jeg kunne få dsg på fôr var det ok med ny hund. Jeg fikk snakket med oppdretteren min, å vi avtalte at jeg skulle ha Betty på fôr. Med andre ord var det bare tilfeldigheter at jeg endte opp med dsg. Idag har jeg 3 gårdshunder, å kan ikke love at det ikke blir flere med tiden ;)

312853_10150354420655586_632600585_10277819_2551081_n.jpg

Bella Vita

304335_10150371716135586_632600585_10413216_724797208_n.jpg

Betty og hennes datter Polkadott.

:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har nok alltid vært raser av gjeterhundtype som har ligget mitt hjerte nærmest, kan egentlig ikke tenke meg noe annet (bortsett fra kanskje en norsk buhund som maskot). Den ultimate hunden med stor H er selvfølgelig en god schæfer men da det blir i overkant mye hund for meg som bare driver med hundetrening/konkurranse på hobbybasis så derfor endte jeg opp med korthårscollie i stedet; der får jeg alt det jeg vil ha i en "gjeterhundrase" men i overkommelig format mht til aktivitetsnivå og "drifter". Jeg har også mine forgylte barndomsminner om store staselige langhårscollies som streifet rundt i nabolaget på egen hånd og kom og tagg om en og annen brødskive med brunost. Oppførte seg eksemplarisk gjorde de også, akkurat som lassie. Men da jeg som voksen ikke er noen fan av pelsstell så var jo kortisen det logiske valget.

Når sant skal sies så er ikke alle korthårscollies født letthåndterlige, det fikk jeg erfare da jeg fikk livsglade Nelson i hus, en veeeldig livlig kar med snev av AD/HD og en aldri så liten overproduksjon av testosteron. Så etter å ha hatt flere collies i hus og blitt kjent med mange andre eksemplarer så har jeg funnet ut at den collie-mentaliteten/personligheten jeg digger aller mest er den coole, stødige typen som kanskje ikke er av de aller kjappeste eller livligste men som har et hjerte av gull og en sjarm som ikke ligner grisen; har nok forelsket meg litt i det klassiske "amerikanske gemyttet"; "the goofy giant"; et stort hjerte i en litt keitete kropp :-).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...