Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan ville du hedret hunden etter døden?


pippin
 Share

Recommended Posts

Bonzo og Sari er begravd side om side, på mine foreldres gård. På et sted de elsket å løpe, og med nydelig utsikt over vannet. Jeg går av og til dit med Rina, og nyter å se henne løpe og kose seg der, slik de to andre gjorde. Sari ble lagt på saueskinnet sitt og begravd med favorittleken sin, en apekatt, og pipedyret min søster prøvde å kalle henne inn med da ulykken skjedden :cry:

Saris lekekasse står fremdeles ganske urørt, jeg får meg ikke helt til å kaste lekene hennes, Rina har fått de som var hele. Resten får ligge i kassen inntil videre.

Rina har også arvet Saris halsbånd og kobbel.

Det eneste spesielle jeg har fått, er et smykke i glass, med Saris hode brent inn i glasset. Det fikk jeg av oppdretteren hennes, som minne og takk for at Sari fikk komme til meg :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er hunden borte når den dør, det øyeblikket når øynene er døde og de ikke puster lenger, da er sjela borte, og bare skallet som er igjen, så jeg hedrer mine ved å minnes de og ha bilder av de.

2 er levert til felles kremering, 1 er levert inn til et forskningsprosjekt på NVH. For meg føltes det meningsfullt at han kanskje kan være med på å oppklare en gåte, men jeg ønsker jo også at min kropp "gjenbrukes" når jeg er død, enten pga organdonasjon (hvilket jeg tviler på, i og med at jeg stapper kroppen full av gift), eller til medisinske studier (ja, jeg har snakket med mine nærmeste om det).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjenlevende hunder får arve bånd og annet utstyr, bare bra at tingene blir brukt og ikke kastet.Tar separat kremering uten urne. Asken blir strødd på steder akkurat den hunden elsket å oppholde seg - med badeglade labradorer blir den helst strødd på et vann. Ellers ingen lys, urner i bokhyllen eller andre minneopplegg, bare minner og bilder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ulrik var så spesiell for meg at etter hans bortgang gjorde jeg flere ting. Jeg har navnebrikken + klipset som hørte til båndet i nøkkelringen min. Jeg ga bort selen og skjerfet hans til tispa han digget mest av alle. Og så har jeg minnetatovering der det står Ulrik, fødselsdato og dødsdato. Jeg skal også tatovere hodet hans på samme arm som minnetatoveringen er. men det krever litt mer av meg, og jeg vet ikke helt om jeg er klar for det! Han var det viktigste i livet mitt, den som holdt meg gående, lærte meg ting og var bare fantastisk! Jeg er sikker på vi delte sjel! Så når han dro så var det som om en del av meg dro også.

Asken har jeg også, men jeg vet da søren hva jeg skal gjøre med den :cry: Planen var å spre den, men jeg klarte det ikke! Nå har det snart gått to år, og enda får jeg meg ikke til å gjøre noe som helst med asken. Ingenting føles riktig liksom... Har ikke et bilde eller noe oppe av han heller, men minnebok er i boks og på vei til butikken! 26 sider med bilder av skjønningen!

men min måte å hedre han på er vel rett og slett å huske han! Jeg tenker på han hele tiden, ser på bilder av han med jevne mellomrom og snakker masse om han!

Mjæh, ble rotete dette! Jeg kjenner jeg tåler dårlig å snakke om han fremdeles... Savner verdens fineste edelsten :cry:

Med fremtidige hunder håper jeg at det vil føles mer naturlig å kanskje sende kroppen til NVH, det hadde vært fantastisk at dyrene mine kunne kommet til "nytte" enda mer etter sin bortgang. Men jeg tviler på at jeg kommer til å klare det... Men jeg tror aldri det vil bli så ekstremt som med Ulrik! Det vil nok bli mer naturlig sorg, der minnet av dem er nok, og evt ta vare på en av tingene dems!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hedret den siste hunden jeg måtte avlive ved å donere henne til NVH og med alle de gode minnene jeg har med henne,vi har masse bilder, vi snakker masse om henne og ler godt av alt det rare hu gjorde og alle særegenhetene hu hadde.

Noe utstopping hadde absolutt ikke vært aktuelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil helst levere de til NVH for jeg vil at man skal lære mest mulig. Går ikke det så får veterinæren gjøre hva den vil egentlig.

For meg er en død hund en død hund, halsbånd går i gjennbruk og det er vel bare de med navn på som ikke det kommer til å bli gjort med. Bilder er i albumene og bilder som alt er på veggen får bli der.

Som 2ne så er jeg også donor og jeg håper hundene mine kan gjøre den samme nytten for videre forskning og utdannelse. Død er død, når glimte i øyet er borte er også sjelen det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bilder og minner er nok. Da vår BC blanding ble avlivet for masse år siden, beholdt jeg halsbåndet hun brukte som valp. Har det fortsatt i en eske et sted. Når Bella en dag dør, er bilder og minner nok i massevis. Blir nok også å ta vare på litt utstyr. Resten blir gitt bort, eventuelt tatt vare på til jeg får bruk for det igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forskning / kremering om jeg ikke har hage som er passende sted å grave ned da.. Er litt sånn tradisjon ifra barndommen tror jeg.. Det med å begrave kjæledyra i hagen sin.. men er ikke sikker på om jeg hadde klart det nå egentlig når jeg tenker meg om..

Nej.. heller nok litt mot forskning - er som flere andre har nevnt også donor selv (om de finner noe de kan bruke..*host-harrk*... :| ) og syntes det er godt å kunne evt bidra til forskning/hjelp til andre om uhellet skulle være ute :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forrige familiehunden ble kremert separert, slik at vi fikk urne til å grave ned i hagen. Jeg har tatt vare på halsbåndet og bilder som jeg titter på innimellom.

Chica som er min første egne hund, som har vært både stor glede og trøst for meg, vil nok alltid ha en stor, spesiell plass i hjertet mitt. Derav eget fotoalbum, bilder på veggen, ta vare på litt av utstyreet hennes og kremering med urne. Jeg har lenge tenkt på å tatovere Chica på skulderen, så det vil jo vært et godt minne for henne, føler jeg:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner at jeg ikke klarer å tenke på dette engang uten å bli litt gråtkvalt. Jeg elsker Aiko høyere enn himmelen, nærmest litt usunt til tider, og merker at dersom jeg skulle hatt henne med meg hjem etter at hun hadde blitt avliva, så hadde jeg aldri klart å slippe henne.

Jeg kommer til å donere henne til forskning, fordi hun har en spesiell misdannelse i skjelettet som det ikke er noen som har sett før. Hun har fire halsbånd som er bare hennes (2 x Aiko, Trollbolla, Shiba Kengu) som jeg tviler på at noen kan få bruke på nytt. Det finnes bare en trollbolle, men kanskje det dukker opp en Aiko til i mitt oppdrett om noen år, dersom det dukker opp en liten rød fare med stjerne og bless...

Hun er en meget fotografert hund, og jeg har både henne og Imouto flere steder på veggen hjemme. De bildene ville jeg nok passa veldig godt på.

Og nå gråter jeg, for jeg veit ikke hvor lenge hun får bli hos meg. :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er dere klar over at døde dyr må graves ned flere meter under jorden? Det er ikke slik at man kan grave ned kjæledyrene sine i hagen etter eget forgodtbefinnende. For de som gidder, kan man sikkert finne reglene om dette på mattilsynet sine sider. På den annen side, er det jo litt problematisk å følge opp et slikt regelverk og personlig bryr jeg meg lite om hva folk gjør :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så mye overraskende eksemplarisk adferd i dag, jeg har lyst til å ignorere alt som ikke var eksemplarisk, fordi fremgangen er så tydelig. Ingen byks i iver for å hilse på forbipasserende, ikke noen stressende impulser om å jage etter syklister. Med unntak av en close call, med snuten faretruende nær å berøre midt på skinkesprekken til en som stod med ryggen til, så forsøkte han heller ikke sniffe busspassasjerer. Rolig og behersket og tålmodig for det meste. Ny fase i utviklingen og sladretreningen har fått effekt.  Hva jeg trenger bli flinkere til å forutse er Edewards ønske om sosial inkludering ved kassen i butikker, for å unngå at han planter labbene på disken. Det har skjedd så mange ganger nå, det er pinlig overfor meg selv å ikke forutse og forebygge det der. Inne i dyrebutikken er det ingen krise, men å LA ham få sjansen til å plante labbene på disken i kaffebaren er FLAUT. Virkelig flaut. Trenger huske at det å interaktere med andre mennesker sammen med Edeward er reell multitasking. Hovedvekten av oppmerksomhet må være på ham, og det er ikke rom for å ikke ha ham som universets midtpunkt i flere sekunder, ellers bryter han sitt-bli for å gjenvinne status som center of attention. Han er dramaqueen og skjørtejeger. Flørter med alt på to bein som sender ham vibber av gjensidig interesse. Vibber. Blikk. Følelser. Det er en kommunikasjonsform Edeward forstår, og der det vibber potensiell kos og kjærlighet, der er ikke han sen om å prøve innkassere.  Nuvel. Han ville endelig posere for fotografen i dag: Enten så har han forstått at sitt-bli gjelder selv om mamsen tar opp den flate, svart magi dingsen, eller.. ..så ble en vindel gittertrapp bare too much to ask. Det var ikke det at han ikke hadde lyst på den bollen.    Det var dumt av meg å sette oss i den situasjonen der med sekken full av råfor. Ventet tålmodig og nonchalant noen trinn lenger ned, uten å gi ham mer oppmerksomhet, og tenkte jeg ikke ville gå derfra før vi mestret den trappen, men så gikk det kuldegys nedover ryggen min og påminnet meg om at vi hadde en real klimakrise på gang, og vi måtte avbryte for å reise hjem til fryseren. Bedre planlegging neste gang.
    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...