Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan ville du hedret hunden etter døden?


Recommended Posts

Skrevet

Ble litt inspirert av den avlivingstråden og kom til å tenke på måter å huske dyret sitt på i ettertid?

Ville du, hvis du hadde råd, laget en diamant av asken til dyret f.eks? Ville du utstoppet? Holder det med asken eller bare et bilde osv? Noen andre fine måter å huske dyret på som du ville ha gjort?

Selv tror jeg jeg ville ha hatt nok med minner og bilder, men det hadde også vært koselig å dratt ut på fjelltur og hatt med urne med aske i, for å begrave den ute i villmarken et sted.

Skrevet

Jeg vil ikke ha aske tilbake. Hundene graves enten ned eller sendes til felleskremering. Kunne også godt gitt dem til NVH til bruk for veterinærstudenter f.eks. Hadde aldri brukt penger på diamanter eller stoppet ut min kjære venn.

For meg holder det med bilder og gode minner. :)

Skrevet (endret)

Jeg ville ikke ha utstoppet hunden min eller gjort noe store greier ut av det...da vil jeg heller ha minner og bilder, tror jeg ville tatt vare på halsbandet eller no :)

Endret av KayKs
Skrevet

Når man er død, så er man død - da har man bare minnene igjen. Å samle på levningene i form av aske elns syns ikke jeg noe om - det er 'bare' aske. Holder med videoer og bilder, samt å gå samme turene osv og tenke tilbake på når h*n var med.

Guest Gråtass
Skrevet

Dødt er borte og ferdig. Jeg gjør ikke noe utav det. Ingen bilder, halsbånd, lys, blomster, begravelser, urner, aske eller annet.

Skrevet

Asken til ene hunden min er begravd under en stor bjørk i hagen. Også har jeg et bilde og bilburskiltet hennes + et bulldog lys i hylla i lillestua. Lyset tenner jeg på bursdagen hennes og den dagen hun døde + hvis noen andre nære hunder har dødd.

Skrevet

Fikk faktisk akkurat meldig av klinikken om at urnen til Cosmo har kommet dit og jeg skal dra å hente den nå.

Han skal være hos meg hele livet, og begraves sammen med meg når jeg dør.

Hva jeg skal med de andre vet jeg ikke, men cosmo var veldig spesiell for meg.

Har også tatt vare på tingene hans som nå ligger i en boks.

Skrevet

Her tar vi kun vare på bildene og minnene :)

Har begravd ene gutten vår i skogen et sted,men jeg er ikke klar for å besøke stedet ennå...blir kanskje aldri det.

Skrevet

Urnen med Rikkes aske er her oss meg og skal aldri forlate meg. Rikke var redd for folk og det båndet vi hadde var helt spesielt. Hun hadde det best hvis hun fikk være sammen med meg, så her skal hun bli.

Jeg har også tatt en tatovering til minne for henne. Det er en nattsvermer (Rikke var en phaléne, phaléne = nattsvermer) som flyr opp mot himmelen, på skuldra mi.

Hva som skjer med de andre hundene mine veit jeg ikke enda. Forhåpentligvis blir det mange år til. Men jeg syns det er tungt å skulle forlate dem på dyrlegekontoret. Så jeg kommer nok til å ta separat kremering, sånn at jeg på en måte får dem hjem til meg igjen :)

Skrevet (endret)

Mine hunder skal aldri bli til aske og aldri sendes til veterinærstudier, selv om jeg er kjempeglad for at mange gjør det. Jeg klarer ikke tanken på at hunden min skal brennes eller skjæres i av studenter, og jeg vet at andre ikke tenker på at hunden skal spises av nedbrytere i jorden. Min hund er begravet i hagen ved siden av alle de andre dyrene våre. Hver julaften når jeg er hjemme i Bergen legger jeg ut lys på gravplassen.

De andre hundene mine skal også begraves i hagen i Bergen.

Jeg har heller ikke kastet noe etter han. Har tatt vare på pelsdotter, halsbånd, kobbel og alt annet utstyr. Ingen andre hunder får lov til å bruke det heller :)

Edit: la til noe

Endret av labbis
Skrevet

Jeg har truet med å lage hansker av skinnet når Odin dør... nå er skinnet neppe brukbart hvis han dør av alderdom, da. Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre noe mer ut av det enn andre dyr jeg har mistet, ta vare på bildene og minnene.

Skrevet

Jeg syns det er fint å få asken og kaste den utover et sted hunden likte seg :) Det er alltid noe jeg har syntes har virket vakkert. Så det vil jeg nok gjøre med Blondie også, slik jeg ser ting i dag. Da ville jeg sikkert kastet asken utover sauegården ved siden av huset vårt, for der elsker hun å løpe og gå tur :ahappy: Hun vil likevel alltid være med meg i hjertet mitt, så det tenker jeg ikke så mye på.

Annet enn det ville jeg bare beholdt bilder og slikt. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort med utstyret hennes. Kanskje tatt vare på ett halsbånd og gitt bort, solgt eller kastet resten.

Jeg vet vi fikk asken av Gipsy, men jeg vet ikke hva mamma har gjort med den enda.

Skrevet

Beholder halsbånd (brukes igjen av andre hunder), men kroppen er bare "kropp" - så den får være igjen hos veterinæren. Tror jeg har betalt ekstra for felleskremering, men har vel eg. aldri hatt noe valg å la være dèt, tror jeg.

Skjønner ikke men respekterer fullt ut andre som tar vare på tingene til hunden(e) sine. Vet om flere venner og valpekjøpere som har urner i stua, bånd og bildre rammet inn, etc. Helt greit, såklart, men ikke helt min greie fordet.

(f.eks. leiebåndet som min blå Mac har nå er arvet ned og har vært i bruk på to andre blå hannhunder i mitt eie - den første var født på begynnelsen av 80-tallet )

Susanne :icon_cry:

Skrevet

Når man er død, så er man død - da har man bare minnene igjen. Å samle på levningene i form av aske elns syns ikke jeg noe om - det er 'bare' aske. Holder med videoer og bilder, samt å gå samme turene osv og tenke tilbake på når h*n var med.

Enig.

Har tatt vare på halsbånd fra både Jonas og Rambo, mine gamle hunder.

Og massevis av bilder og film.

Det holder for meg...

Skrevet

Siste hunden som døde, la jeg asken inn i favorittbamsen hans, og kastet den på vannet der han elsket å være. :)

Det hørtes veldig fint ut og noe litt utenom det vanlige.. kjempefint <3

Skrevet

Jeg liker det at nye hunder kan bruke den forriges eiendeler. Det gjør meg litt godt når Lykke gr med Seiers halsbånd f.eks. Men jeg hedrer ikke de jeg har mistet på noen spesiell måte. Min første egne boxer ligger begravd i hagen hos eksen. Men det er kun fordi ungene gråt så fryktelig og ville så gjerne ha henne der.

De andre er blitt igjen hos veterinæren. Før om årene tror jeg de døde dyrene blr kjørt på fylilnga her i byen. Nå sendes de vel til et krematorium i Trøndelag der de felleskremeres. Har ikke ville hatt noe tilbake av de.

Episoder kan få minnene til å dukke opp. Å se på bilder av hundene også. Men når de er død er de død og jeg har aldri hatt noe behov for å ha de hjemme på peishylla.

Skrevet

Gråpus begravde jeg hjemme hos mamma i blomsterbeddet.

Når Chicka blir borte så syntes jeg hun er litt for stor å begrave i hagen til mamma, så hun skal til kremering, klarer ikke helt tanken på å sende hun helt fra meg, men respekterer andre som gjør det.

Har bare hatt Gråpus og Chicka i voksen alder, så vet ikke hva jeg kommer til å gjøre med neste hund, men føler på meg at jeg kommer til å sitte igjen med mange urner når jeg blir en gammel dame ;)

Skrevet

Jeg har halsbåndet hennes på hylla, og et par bilder av henne på veggen. Syns det er nok for min del. FIkk ikke med asken, tenkte ikke på det. Mulig jeg kunne ha tenkt meg det og så gravd den ned et sted, og hatt en blomst der eller noe. Vet ikke om jeg gjør det neste gang da. Får se den tid.

Skrevet

Jeg ville ikke bedt om noen aske. Død er død. Mine minner sitter uansett i hodet og hjertet er det jeg tenker, og jeg trenger hverken aske eller gjenstander for det.

Et bilde av hunden på bokhylla, gjerne et som er spesielt gode minner ved, over skrivebordet (der jeg tilbringer en del tid) ville vært hedersplass nok for min del :)

Og ikke ville jeg begynt å kaste masse hundegreier heller. For jeg ville etter all sannsynlighet ønske ny hund ganske raskt, om ikke akkurat dagen etter, og da kan utstyret brukes videre sannsynligvis.

Skrevet

Jeg kjørte han selv til krematoriet og hentet urnen noen dager senere. Planen er å gravlegge urnen i hagen den dagen jeg kjøper meg noe eget. Foreløbig står den på en hylle over matskåelene til de andre, sammen med hverdagshalsbåndet hans.. Alt annet utstyr er gjenbruk eller gitt bort. Bilder kan jeg ikke se på ennå, mindre ha på veggen :no:

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...