Gå til innhold
Hundesonen.no

Dine beste egenskaper som hundefører/trener?


Nirm

Recommended Posts

En liten skrytetråd.

Hva anser du som dine beste egenskaper som hundefører/trener?

Hva anser du som din største prestasjon innen hundetrening? Ikke konkurranseresultater, men noe konkret du har gjort med hunden din innen trening.

På hvilket felt innen hundetrening anser du som din sterkeste side?

Hvilken egenskap ved hunden din synes du at skiller den ut fra andre hunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm den var vanskelig.

Jeg syns nå selv at jeg er veldig flink til å motivere hundene, få de til å synes at dette er superkult og at det er superkult og være med meg og gjøre noen for meg. Men det har også en bakside for flatten er noe overivrig til tider og ting skjer ikke fort nåkk og da finner han på ting selv! Som å vente på kommando på fellesdekken, der hender det han hiver seg ned i dekk en del ganger før han skal. :aww: meeen han er i hver fall super ivrig og liker virkelig å jobbe, og det er det meget kjekt at dommere ser og kommenterer. I går gikk vi lp stevne og alle hundene var sløve pga. værer men Ivo han synes dette var super stas og hadde til og med kjappe dekker og oppsitter på siste øvelsen og da ser jeg at jeg har en hund som jobber uansett.

Jeg eg meget stolt over at hundene vil være med meg og synes det er kult, og da må jeg jo gjøre noen riktig for at de skal synes det er så kjekt, det gjelder ikke bare min egen men vår vi bytter hunder på treninger, stiller en annen på utstilling så synes de fleste at det et kjekt. Ivo vil ikke være med NOEN andre han, det er bare mormormormor og synes ikke det er kult og henge med andre.

Som dommeren sa i går: Jeg liker hunden din meget godt, og da må jeg like deg også for det er du som har fått den sånn. :) og det setter jeg stor pris på at en så kjent og super flink mann i lp miljøet.

Så skal vi ta med de tingene vi ikke er flinke på så er det myyye jeg vil bli bedre på, mer trening, mer strukturert trening, bli bedre til å alltid belønne i rette øyeblikket ++++ men jeg synes jeg har et godt grunnlag når hundene vil være med meg! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ekstremt stolt av at jeg har en shiba som kan trenes med løs og som kan utrolig mange lydighetsøvelser, og at hun er veldig, veldig glad i mennesker. Og at jeg har lært henne intensitet under sporarbeid, hun som virkelig bare ville sitte på en tue og lukte på blommorna. :D

Min beste egenskap som hundetrener er at jeg tar hunden for det den er, er utrolig begeistra og blitt veldig flink til å motivere og skryte. Og at begge hundene mine veit at de er de viktigste i verden for meg, sjøl om følelsen nok ikke alltid er gjensidig. :P

Edit: Det som skiller Aiko fra andre hunder er at hun er utrolig spesiell og har en helt enorm personlighet som skinner i gjennom i alt vi gjør. Det virker til tider som hun lever i en helt egen verden, hehe. Hun er rett og slett bare helt utrolig snål, selvstendig og morsom, og gjør akkurat som hun vil. :wub: Imouto er et kapittel for seg sjøl, og må nesten bare oppleves. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig vanskelig, men tar nå det jeg syntes/tror om meg selv. Og det er at jeg er rolig og konsekvent, dette gjelder vel mest hverdagslig. Tinka har en fantastisk avknapp, jeg beholder allikevel påknappen, og hun har en fantastisk god lek i mine øyne.

Det med konsekventhet glir nok også inn i tålmodigheten min jeg gir sjelden opp. F.eks. idag med Yaris da han begynte å løpe hjemover på tur, da fortsatte jeg å gå dit jeg skulle, selvom jeg ikke kunne se ham. Jeg stolte på at han tilslutt kom til å innse at det var best å holde følge med meg, og joda, tok ikke lang tid før han kom løpende.

EDIT: faktisk utrolig bra tråd, man har veldig godt av å fokusere litt på det positive man gjør som hundefører, ikke bare se på feilene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg vet ikke om jeg vil kalle det prestasjon akkurat - men jeg er veldig god på hannhunder, og jeg er svært stolt av at jeg aldri noensinne har hatt en kranglete hannhund. Mine hannhunder har alltid gått overens med alle andre hunder, selv kranglefanter fordi mine aldri har sett noe behov for å bråke. Det er jeg faktisk stolt av og svært fornøyd med. De har og er kanskje ikke verdens lydigste, men de er og har alltid vært svært trivelige med alt og alle :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som heilt fersk hundeeigar har eg framleis masse tid på meg til å oppdage både gode og dårlege eigeskapar, men ein eigeskap eg har generelt, som eg trur er god å ha i hundehald òg, er at eg har eit veldig avslappa forhold til det meste. Med det meiner eg at eg ikkje lar meg ase opp, og held meg roleg stort sett same kva. Eit døme var då kvalpen ramla utfor ein 2,5 meter høg mur og rett i asfalten. Eg hoppa sjølvsagt etter, og der sat han og såg forvirra ut, men ikkje noko meir enn det. Eg klarte å halde hovudet kaldt nok til å tenkje på skrekk og denslags, og tok ein rask runde over bein, rygg og nakke, før eg straks satte i gang leiken att, og kvalpen var like blid og aktiv :).

Det gjeld sjølvsagt òg i resten av hundehaldet, under trening, tur, når han er "kvalpete", når han stel mat, når leiken tek overhand osv osv, eg klarar stort sett alltid å halde roen på ein slik måte at eg kan smitte det over på han når det trengs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig flink til å belønne med meg selv. Er ikke redd for å dumme meg ut og leke klovn. Jeg har alltid hatt veldig god kontakt med hundene. Hundene mine har også stolt mye på meg og har tillit til meg når det kommer til utfordringer osv.

Jeg er fornøyd med at jeg har rolige hunder som ikke bjeffer (det er ihvertfall lite), som ikke er i møblene og ikke tigger. Dette er ting folk setter pris på har jeg fått hørt av besøkende, familie osv. Dette er fordi jeg har klare regler og er kosekvent.

Jeg har ikke perfekte hunder, men er veldig fornøyd med dem fordet, og føler selv at jeg har gjort en ganske god jobb med dem, selv om det er mye mer man sikkert kunne ha gjort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fy søren så dårlig jeg er på sånne tråder, burde heller vært dine dårligste egenskaper :P Men er det en positiv ting å være pirkete? :whistle::lol:

:lol: Samme her! Er utrolig pirkete, men vet ikke hvor bra det egentlig er? :lol:

... Men etter å ha tenkt og grublet så tror jeg at jeg klarer å se hva som kan bli et problem før det oppstår, og forebygger det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En liten skrytetråd.

Hva anser du som dine beste egenskaper som hundefører/trener?

Hva anser du som din største prestasjon innen hundetrening? Ikke konkurranseresultater, men noe konkret du har gjort med hunden din innen trening.

På hvilket felt innen hundetrening anser du som din sterkeste side?

Hvilken egenskap ved hunden din synes du at skiller den ut fra andre hunder?

Dette ble mange vanskelige spørsmål :P

Beste egenskap som hundefører/trener og også instruktør vil jeg si er at jeg ser den hunden jeg har foran meg der og da :) Og at jeg føler selv at jeg alltid har mer å lære både om lydighet og hunder generelt. Jeg er ydmyk ovenfor andre hundetrenere og har aldri en "se så flink jeg er" holdning.

Store prestasjoner... neh, vet ikke det :icon_redface: Føler ikke jeg har prestert noe stort med hundene mine i grunn :icon_redface: Som instruktør så er jeg litt stolt over at de aller fleste som har gått kurs hos meg har begynt å starte i lydighet :D Den som har kommet lengst går nå elite og gikk på kurs hos meg fra begynnernivå og helt til elite, nå går hun for meg som hjelpeinstruktør. Det er jeg litt stolt over :icon_redface:

Sterkeste felt innen hundetrening er lydighet :)

Kan vel heller ikke si hundene min skiller seg så ut fra andre hunder, ikke på annen måte enn at hundene mine er MINE liksom og verdens beste :D De er ukompliserte og enkle hunder i hverdagen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelige, men gode spørsmål!

Jeg stopper aldri å lære om hund, hundetrening og hundeoppdragelse. Jeg er engasjert og interessert, og jeg holder meg ikke kun til en filosofi/metode, men trekker faktorer fra flere og tilpasser det til meg og min hund.

Som eier av en miniatyrhund, synes jeg at jeg er flink til å behandle henne som en hund. Chica har regler, hun kan masse lydighet og triks, hun får gå lange turer i skog og fjell, hun får hjernetrim og møte de utfordringene som de med større hunder får. Samtidig ser jeg Chicas behov og hva hun trenger/vil og legger til rette for dette. Jeg påtvinger f.eks. ikke Chica noe hun ikke vil selvom jeg har utrolig lyst til det selv. Jeg varierer intensiteten i treningen etter motivasjon og dagsform, jeg lar hun hvile når hun trenger dette osv.. For meg er hundens ve og vel, og at hun får oppleve hyggelige stunder det viktigste - uten at det blir dulling! - men det er mye kos da :ahappy: Hun er superglad i mennesker, rolig og ganske veloppdragen på de fleste områder, noe jeg også er veldig stolt over! Derimot skulle jeg vært flinkere til sosialisering med andre hunder - men har i det siste tatt tak i dette og jobber mye med det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg er ganske flink til å lese hunden, til å skjønne hva som egentlig skjer i en situasjon og handle ut i fra det. Og så er jeg sta - alltid mer tålmodig og utholdende enn hunden. Det tror jeg er mine bedre egenskaper som hundetrener. Det jeg er mest stolt av er at alle mine hunder har vært veldig trygge, nervesterke, glad i folk og veldig håndterbare. Det har selvsagt mye med hundens naturlige pakke å gjøre, men jeg tar litt kred selv også ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...