Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det viktig ?


TollerValp

Recommended Posts

  • Svar 57
  • Created
  • Siste svar

Om den skulle vært hos oppdretter lenger hadde det måttet vært helt kliss umulig for meg å hentet den samtidig som at jeg skulel ha stolt på at oppdretter hadde sosialisert valpen slik jeg ville ha gjort.

Enig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv foretrekker jeg å få valpene når de er 10 uker. Har hentet valp 2 ganger ved 8 uker og 1 gang ved 10 uker. Syns 10 igrunn begge gangene at de på 8 virket mer "hjelpesløse" og "babyaktig" enn hva den jeg hentet som var 10 uker.

Men dette er vel smak og behag, samt forskjell fra individ til individ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv foretrekker jeg å få valpene når de er 10 uker. Har hentet valp 2 ganger ved 8 uker og 1 gang ved 10 uker. Syns 10 igrunn begge gangene at de på 8 virket mer "hjelpesløse" og "babyaktig" enn hva den jeg hentet som var 10 uker.

Men dette er vel smak og behag, samt forskjell fra individ til individ.

Og kanskje rase? En bernervalp på åtte uker og ti kilo er særdeles klar for å se resten av verden, og er ikke så "baby" eller "hjelpesløs" at den ikke trenger å utvide horisonten.

Det virker som om det som oftest er miniatyrraseoppdrettere som har igjen valpene lenger, så mulig det har blitt en kultur for å mene at de er for små til å tåle miljøskifte og verden, og en etablert "redsel" for at de er for små?

Og når jeg sier det, må jeg få legge til at vi har hatt to shih tzu-valper, som om jeg ikke husker mye feil var åtte uker da vi hentet dem. Og det var ikke noe mer "problematisk" enn bernervalpene på åtte uker vi har hentet.

Min erfaring er at ved åtte ukers alder trenger og ønsker valpene mer enn en normal oppdretter klarer å gi et vanlig kull på seks-syv valper. De trenger ikke tispa, de trenger å utforske verden, utfordre kroppen og skjerpe sansene sine.

På berner er det helt normalt å levere valpene ved åtte uker, det er ingen jeg vet om som har som fast praksis å drøye leveringen bevisst på hele kullet.

Unntak skjer selvfølgelig, og da er det snakk om å beholde en syk valp for at den skal være frisk før den eventuelt selges/gies bort, eller at en beholder to i kullet for å se an hvem som utvikler seg best og selge den andre senere, og slike enkelttilfeller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det virker som om det som oftest er miniatyrraseoppdrettere som har igjen valpene lenger, så mulig det har blitt en kultur for å mene at de er for små til å tåle miljøskifte og verden, og en etablert "redsel" for at de er for små?

Helt enig, og jeg er særdeles glad for at DS'oppdretterne ikke har kastet seg på den bølgen. Smula var i alle fall mer enn klar for den store verden for 4 uker siden (4 uker alt?! :blink: ), og hun er en suverent trygg og fin liten sak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og kanskje rase? En bernervalp på åtte uker og ti kilo er særdeles klar for å se resten av verden, og er ikke så "baby" eller "hjelpesløs" at den ikke trenger å utvide horisonten.

Det virker som om det som oftest er miniatyrraseoppdrettere som har igjen valpene lenger, så mulig det har blitt en kultur for å mene at de er for små til å tåle miljøskifte og verden, og en etablert "redsel" for at de er for små?

Og når jeg sier det, må jeg få legge til at vi har hatt to shih tzu-valper, som om jeg ikke husker mye feil var åtte uker da vi hentet dem. Og det var ikke noe mer "problematisk" enn bernervalpene på åtte uker vi har hentet.

Min erfaring er at ved åtte ukers alder trenger og ønsker valpene mer enn en normal oppdretter klarer å gi et vanlig kull på seks-syv valper. De trenger ikke tispa, de trenger å utforske verden, utfordre kroppen og skjerpe sansene sine.

På berner er det helt normalt å levere valpene ved åtte uker, det er ingen jeg vet om som har som fast praksis å drøye leveringen bevisst på hele kullet.

Unntak skjer selvfølgelig, og da er det snakk om å beholde en syk valp for at den skal være frisk før den eventuelt selges/gies bort, eller at en beholder to i kullet for å se an hvem som utvikler seg best og selge den andre senere, og slike enkelttilfeller.

Støttes full ut!

Dersom jeg ikke hadde fått lov til å hente min valp 8 uker gammel, ville jeg tvilt litt på om det var det rette kullet å hente valp fra (om oppdretter anså valpene for umodne til henting v 8 ukers alder). Jeg vil helst få forme mest mulig av min valp selv og ikke være prisgitt en oppdretters evner til å la valpen oppleve verden, så for meg er det 8 uker som gjelder om ikke uforutsette ting skjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veeeeldig individuelt det da. Kommer jo an på hvordan valpen er. Hvordan den har blitt oppvokst hos oppdretter osv. Jeg ville hatt valpen min fra den var 8 uker. Mer tid å prege den med, samt å lære å kjenne den skikkelig. Men sånn i det store å hele tror jeg ikke det er så himla stor forskjell egentlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første valpen jeg hadde fikk jeg når den var 8 uker, denne gang fikk jeg når hun var 10 uker, i tillegg var jeg preget av en bilulykke som skjedde dagen før hun kom, og jeg har akkurat like god kopntakt med henne som med den første.. så de 2 ukene tror jeg ikke har noe å si :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer litt an på oppdretter, men mange anbefaler å vente til valpen er 10 uker med å hente den. Ideelt sett bør oppdretter da legge litt arbeid i miljøtrening, kjøretur, ulike underlag, andre hunder osv. Jeg tror ikke det er kritisk, så lenge valpen ikke er yngre enn 8 uker når man henter den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gry Løberg mener det er best for valpen å bli hentet ved 8 uker og ikke så mye senere, fordi det er en viktig periode i valpens liv der den bør sosialiseres i det miljøet den skal leve i. Jeg er enig.

Hun ser også en sammenheng mellom hunder med problemer og sen levering i sin praksis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gry Løberg mener det er best for valpen å bli hentet ved 8 uker og ikke så mye senere, fordi det er en viktig periode i valpens liv der den bør sosialiseres i det miljøet den skal leve i. Jeg er enig.

Hun ser også en sammenheng mellom hunder med problemer og sen levering i sin praksis.

Turid Rugaas sier vel det motsatte? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da er jeg vel uenig med Turid Rugås da. :) Ikke første gangen isåfall.

Gry gikk nærmere inn på det på et kurs jeg var på, der hun viste statistikk osv. men finner ikke det på hjemmesiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alderen 8-10 uker er, på godt og vondt, en såbar alder der valpen lett påvirkes, blant annet. Det å bli skilt fra moren og søsknene er ikke nødvendigvis en bra ting i denne perioden. Samtidig har man mye mulighet til å påvirke valpen selv, på godt og vondt.

Jeg mener at det er ikke noe absolutt riktig her. En valp har ikke noe godt av å være igjen to uker etter alle søsknene har dratt, med en tispe som er grinete og lei av slitsomme valper, og en oppdretter som ikke har tid til å følge opp valpen. Men med en flink oppdretter og en tålmodig tispe og andre hunder i hus, kan valpen få med seg viktig sosialisering. Valper levert senere har f.eks. ofte mindre valpebiting, og blir raskere stuerene (evt. det føles ihvertfall slik, fordi de vokser til). Men man bør jo se an kull og individer. Noen bør absolutt dra når de er 8 uker gamle, noen har veldig godt av å bli lengre, og de aller fleste tviler jeg på at det har noen store konsekvenser for.

Det er jo ikke uvanlig at oppdrettere beholder potensielle fôrhunder litt lengre, eller tilpasser for egen eller valpekjøpers del, og det går som oftest bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan hende det stemmer med hennes filosofi om at hunder knapt skal trenes, konkurreres med eller utsettes for noe som helst stress, men de fleste av oss vil vel ha hunder som kan fungere i flere settinger.

Enig i at hun er ganske ekstrem på en del områder, det betyr ikke at alt hun sier er feil. Hun har en viss erfaring med problemhunder, og jeg tror vel at moderne hundehold har litt å gjøre med mengden problemadferd som kommer til syne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk Tufani når han var 4 mnd, da hadde han bodd hos oppdretter sammen med mor og ett søsken som oppdretter skulle beholde. Synes nesten jeg ikke har hatt valp jeg. Han drev ikke med valpebiting og var så godt som husren. Og oppdretter hadde jo tatt han med seg overalt, og han var godt sosialisert og miljøtrent. Så det kommer vel helt an på oppdretter og miljøet de vokser opp i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Turid Rugaas sier vel det motsatte? ;)

Hun har også uttalt at en viss rase ikke bør røres eller løftes før de er minst tre uker gamle ellers blir de gale... :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Hun har også uttalt at en viss rase ikke bør røres eller løftes før de er minst tre uker gamle ellers blir de gale... :icon_confused:

Ok, nå ble jeg nysgjerrig. Hvilken rase?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår oppdrettar (berner sennen) gav frå seg kvalpane ved 9 vekers alder. Dette var avgjort og bestemt før kvalpane i det heile var kome til verda. Det hadde visstnok vore ulike undersøkjingar som viste at kvalpar hadde godt av å vere hos mor og søsken til dei var ti veker. Førre kullet dei hadde vart levert ved 8 veker, så no ville dei prøve 9.

Eg trudde det var sjølvsagt at oppdrettar starta sosialisering og miljøtrening av kvalpane LENGE før dei var 8 veker? Vår kvalp med søsken var då både på biltur, togtur, bytur, ute og vandra på både gress og snø osv osv osv i mange veker før vi fekk han. Vi har òg fått ein utruleg trygg og harmonisk hund som knapt lar seg ase opp av noko som helst, og sjølv erfarne hundefolk har vorte imponert over kor "god" kvalpen vår er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er alltid greit å ha flere tanker i hodet samtidig, OG å forstå det man leser av undersøkelser. Det som er sagt angående dette med leveringsalder er at svært MANGE av hundene som kommer til konsultasjon for problemadferd (spesielt separasjonsangst) har blitt levert seinere enn ved 8 ukers alder. Det er ikke dermed sagt at alle valper som leveres seinere får problemer. De færreste får det.

Man skal selvsagt ta i betraktning at det ER begrenset hva en oppdretter greier å gi en valp av individuell oppfølging og preging når valpene tipper 8 uker. De krever stadig mer, og da er det langt bedre at hver valp får en eier som kan ta seg av den biten (at det kan gå galt fordi eieren ikke har tilegnet seg nødvendig kunnskap, valpene har en dårlig genetisk grunnpakke etc er en annen sak).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg leverer valpene her når de er 9 uker. Det gjorde jeg sist kull også (den gang av praktiske årsaker for valpekjøpere)det fungerte veldig bra. Alle valpene var vandt med å kjøre bil, de var med på "miljøtreninger", de hadde vært hos vet ikke kun for vaksine, men bare for en hyggelig opplevelse. Jeg fikk tilbakemeldinger på at alle valpene var husrene uka etter levering. Tispa gikk sammen med dem når hun ville, men de hadde også "tanter og onkler" av andre raser, så de var ikke redd andre hunder når de flyttet. I tillegg hadde de fått litt grunnleggende hjemmealene trening i det vante miljøet som gjorde at overgangen ikke ble så stor i det nye hjemmet.

Selvfølgelig kan en valpekjøper gjøre dette også, men jeg syns det er greit å se litt hvordan de utvikler seg. Om ikke oppdretteren tar denne jobben, så er jeg helt enig i at en valp kan få bedre forutsetninger hos eier. Men nå er det ikke slik at alle oppdrettere er late, pengegriske, kunnskapsløse idioter heller (satt litt på spissen);)

Om en valpekjøper kom å insisterte på å hente valpen 8 uker, så hadde ikke jeg nektet denne det. Jeg tror heller ikke at noen nødvendigvis hadde syntes det var noen ulempe om valpen var her til den var 8.5- 9 uker heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...