Gå til innhold
Hundesonen.no

Konkurranse nerver


MonicaT

Recommended Posts

I flere diskusjoner dukker ordet konkurranse nerver opp. Man tør ikke starte pga nerver, ødelegger for hundene sine under konkurranser osv

Det spørs jo hva man legger i ordet konkurranse nerver. Jeg synes det er naturlig at man er litt nervøs og spent før man skal i ringen (Jeg har aldri deltatt på Lydighet/Bruks, men har startet på x antall jaktprøver, apport prøver og utstillinger).

Ville vært litt rart om man ikke var spent/små nervøs.

Hva legger du i ordet konkurranse nerver ? Og er dette et utbredt jente problem ? At vi egentlig hauser ting litt opp og gjør oss selv enda mer nervøse ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg starter utstilling er jeg sånn smånervøs/spent, men i lydighet får jeg den klumpen i halsen, og glemmer nesten å puste.

Glemmer ihvertfall at jeg har med meg en hund inn i ringen.

Føler det kan sammenlignes litt med om jeg skal holde et foredrag f.eks.

Målet er ihvertfall å lære seg og slappe av inni ringen, og ta konroll over situasjonen. Og det tror jeg at kommer ved trening.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del går dette absolutt utover prestasjonen min i ringen, og gjelder kun i LP. Der kan ikke sammenlignes med spenning, for jeg er også spent når jeg stiller ut/løper AG, men oppfører meg jo normalt da. Når mine nerver slår inn får jeg et annerledes kroppsspråk med unaturlig/anspent gange, og jeg gir ikke kommandoer likt eller bruker samme tonefall som jeg gjør på trening. Jeg opplever ikke dette i samme grad når jeg kun er på konkurransetreninger, ergo er en ordentlig konkurranse det beste stedet for meg å få bukt med problemet. Oftest går det over etter 2-3 starter i samme klasse, da føler jeg det begynner å bli litt rutine i det. Håper det vil gå over med tiden når jeg føler jeg har mer rutine som hundefører i konkurransesituasjoner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har slitt veldig med konkurransenerver, det har heldigvis kommet seg litt.

Men det begynner som en kribling i det jeg melder meg på et stevne, eller tenker på å melde meg på. Så går jeg frem til stevnet og tenker på ALT som kan gå galt, og da mener jeg absolutt alt. Siste uken før konkurranse sliter jeg med å få sove, og det er uaktuelt å få sove natten før konkurransen.

Selve konkurransedagen er jeg kvalm, har vondt i magen og klarer ikke spise. Jeg er helt i min egen verden, skjelver og klarer ikke å fokusere på noe. Blir dårlig i magen, og i det hele tatt.

Hater klasse 1 fellesdekken, for da sliter jeg med å stå oppreist pga at jeg skjelver og ikke helt får til å puste.

Jeg vil tro det er mye likt et panikkanfall. Pulsen er skyhøy, jeg hører hjertet banke og konsentrasjonsevnen er lik null. Jeg har rett og slett alle fysiologiske tegn på å være livredd. Da er det ikke så rart om det smitter over på hunden. Matmor oppfører seg som om verden vil gå under, hva skjer?

Heldigvis har jeg fått litt mer orden på de nervene nå. Jeg har lært meg pusteteknikker og rist løs teknikker for å løse opp spenninger og prøve å roe ned pulsen. Samtidig har jeg fått en del positive opplevelser i ringen sammen med Rina, og jeg prøver å ta de med meg til neste konkurranse. Men jeg sitter likevel med hjertebank her nå, bare etter å ha beskrevet følelsen og kjent på den panikken, og jeg ville gitt mye for å bli kvitt konkurransenervene og bare vært litt "smånervøs" eller kjent "litt kribling i magen."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Konkurransenerver for meg blir når det blir litt for mye. Anser det som normalt at man er noe nervøs og spent, men den mengden jeg hadde var rett og slett for mye.

Jeg har slitt med det i mange år. Det er ikke snakk om å være litt nervøs da, noe jeg ser på som normalt, men at det blir så mye at det går ut over hverdagen ellers, konsentrasjonen, prestasjonen og det meste egentlig. Jeg var dritnervøs fra den dagen jeg meldte meg på, og grudde meg fram til konkurransen. På selve konkurranse slet jeg med å huske å sette på utstyr riktig eksempel (sporseler som bare ble satt halvveis på eksempel), glemte kommandoer, hyperventilerte under konkurransen og brukte lang tid på å avreagere etter konkurransene også bl.a.

For meg ble det så ille til slutt, at jeg måtte velge at enten måtte jeg slutte å konkurrere, eller så måtte jeg gjøre noe med det. Valgte det siste, og fant et kurs hos Niina Svartberg, meldte meg på uten å si det til noen (så jeg slapp selskap av kjente :P ) og dro over til Sverige. Jeg har fått kontroll på det nå heldigvis da, så jeg kan faktisk glede meg over konkurransene, men likevel er jeg noe nervøs når jeg starter.

Og nei, det er ingen typisk jenteting. Men forum er mer jenteting, og det å skravle om ting er litt mer jenteting, så det er nok mange menn som sliter med det, bare at de ikke forteller om det så høyt antakelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkte faktisk ikke på det med å glemme kommandoer, samt gi feil kommando. Det er noe jeg finner lett på når nervene kommer. Spesielt forskjellen på høyre og venstre, og det å ta seg tiden til å ta vendingen, evt. holdten etter at dommer har kommandert. (snakker LP nå altså)

I Freestyle har jeg faktisk klart å glemme hele programmet, men siden ingen vet hva du skal gjøre, du har en sang på som du liker, og har trent til, hunden er gira, og du har to minutter på å gjøre hva du vil, så er det jo bare å ta det som en vanlig treningsøkt med publikum.

Det endte med godkjent poengsum i det stevnet, men jeg var dødsnervøs, men klarte å skjule det for resten, inkludert dommerene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klippe*

At vi egentlig hauser ting litt opp og gjør oss selv enda mer nervøse ?

For min del tror jeg det ligger mye her, i hvert fall. Nå er kanskje ikke mine nerver så ille som mange andre beskriver, men de har nå ødelagt en del for oss allikevel. Det jeg synes hjelper er å minne meg selv på hvorfor jeg driver med dette, nemlig for moro skyld. Det er jo ikke alltid det hjelper, men det jeg i hvert fall prøver å banke inn i hodet mitt er noe a la dette:

Jeg har hund for å ha en koselig hobby, noe meningsfyllt å bruke fritida til, en hyggelig kontrast til en kjip jobb, regninger og husvask. Jeg driver med diverse hundesporter for at hunden skal få bruke nøtta litt, og for å få et nærmere forhold til den enn når vi dasser rundt i hver vår parallellverden på tur. Konkurransene er til for å ha et mål å trene til, noe som motiverer meg til å få r**a ut av sofaen selv om det regner ute.

Selve resultatene kan jeg jo ikke bruke til en dritt allikevel, de har ingen betydning for mitt videre yrkesliv, de gir meg ikke hell i kjærlighet eller penger til å forsørge familien med. Dessuten er det fullstendig frivillig å betale masse penger, hale seg opp av senga før soloppgang på en søndag og lide seg gjennom konkurransen, gjerne i høljregn. Så hvis jeg bare skal gå rundt og være negativ og ødelegge for hunden kan jeg da for søren holde meg hjemme!

Dessuten er det jo ikke noe å være nervøs for heller, på sikkert hver eneste konkurranse er det minst en hund som stikker ut av ringen under fri ved fot for å hilse på den lekre tispa utenfor, eller som hopper og spretter så utstilingsdommeren ikke får sett bevegelsene i det hele tatt, eller tar yndlingshinderet ti ganger mens føreren maser fortvilet om å gå slalom.

Og gjør det noe da :icon_confused: Det skjer jo som regel ikke noe verre enn at resultatet ikke er noe å skryte av? De fleste dommere er jo ganske hyggelige (eller i hvert fall høflige nok til å opptre nøytralt), og det skal litt til før en blir kastet ut av ringen. Ikke får en konkurransenekt for alltid om en ikke oppnår 180 poeng på det første stevnet heller, dessuten er det faktisk ikke sånn at alle andre får 180 poeng (selv om det kan virke sånn her inne i blant...)

Ja ja, dette høres logisk nok ut når jeg sitter trygt hjemme i stua mi, jeg er ikke alltid helt med på tankegangen rett før jeg skal inn i ringen, gitt. Men det har i hvert fall hjulpet meg en del å legge alle tanker om å bevise noe, oppnå noe på hylla og bare starte for å ha det gøy. Faktisk er det på de stevnene jeg er med å arrangere, hvor jeg bare starter siden jeg uansett måtte ha med meg bikkja og den må jo luftes litt i løpet av dagen allikevel så hvorfor ikke starte samtidig, at det går aller best

(eller minst dårlig da :icon_redface: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det eneste stedet jeg ikke har nerver, er på blodsporprøver. På utstillinger er jeg smånervøs og har hyperaktiv blære, på LP har jeg kulelager i knærne og får heliumstemme. Sånn har det alltid vært, og kommer alltid til å være. På jaktprøver har jeg vært nervøs dagen før, og kald som snørr på selve stevnet. Jeg tror det har noe med mengden publikum å gjøre. Blodspor er jo ingen publikumssport, og på jaktprøver er publikum på god avstand, mens i ringen har du alle folka tett innpå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja jeg sliter litt med det selv. Det er grunnen for at jeg ikke konkurrerte med min forrige hund. Hunden var klar som ett egg og veldig god på alle kl 1 øvelsene i LP, og vi var begynt på kl 2 øvelsene. Hver gang man prøvde seg i en konkurranse sammenheng, selv uoffisielle, falt alt sammen. Hunden ble veldig påvirket av meg og ble usikker og nølende, og jeg knøvla og stressa og ble sjelven på hendene.:P

De jeg trente med, sa at hunden ble en helt annen enn i vanlige treningssammenhenger. Så jeg gav opp. Trente kun. Ikke konkurranse. Syns det var helt okei. Men man får liksom ikke bevist noe på papiret da..

Nervene var veldig fremtreende da jeg skulle stille ut, men utstilling er jo ingenting iforhold til å gå lydighet. Er jo tross alt bare å løpe en liten ring og stille opp hunden! Men også der knøvla jeg og var skjelven på handa. Men her fortsatte jeg å delta og nå gjør det meg ingenting å delta på utstilling. Ja, jeg blir nervøs, men tror det er på et normalt nivå. :)

Lydighet blir noe annet. Der hadde jeg slitt mer. Tror det har med at jeg stiller høye krav til meg selv og er redd for å mislykkes. Ps er ikke et nervevrak til vanlig, bare så dere vet det. Kun i visse sammenhenger :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det eneste stedet jeg ikke har nerver, er på blodsporprøver. På utstillinger er jeg smånervøs og har hyperaktiv blære, på LP har jeg kulelager i knærne og får heliumstemme. Sånn har det alltid vært, og kommer alltid til å være. På jaktprøver har jeg vært nervøs dagen før, og kald som snørr på selve stevnet. Jeg tror det har noe med mengden publikum å gjøre. Blodspor er jo ingen publikumssport, og på jaktprøver er publikum på god avstand, mens i ringen har du alle folka tett innpå.

Det med hyperaktiv blære har jeg også. Trodde vel nesten at jeg var den eneste med det. Holder omtrent å tisse meg ut før jeg ska li utstillingsringen. Så står jeg der og ser på klokka og lurer p åom jeg rekker å tisse en gang til før jeg skal inn i ringen. Og om jeg rekker det må jeg likevel på do like fort igjen. Merkelig ting det der!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Konkurransenerver får jeg egentlig bare når jeg kjenner at andre folk har en viss forventning til hvordan det skal gå. Det er slitsomt. Jeg kjenner ikke stort fysisk, men jeg blir spak og forsiktig i kommandoene til hunden min. Jeg har helst lyst til å bli ferdig så fort som mulig, så stresser nok også. Greier ofte ikke å tenke på plan B, men faller enda litt mer sammen når en øvelse ikke går som jeg håpte.

Dette er faktisk ikke noe jeg kan trene på i ringen, jeg må prøve å endre min tankemåte før en konkurranse og konsentrere meg om meg selv og min innstilling før jeg går inn i ringen. Grunnen til at jeg ikke kan trene på det på ett stevne er fordi den ene hunden min faller litt sammen han også om jeg gjør det desverre. Han andre blir helt bajas og jeg sliter med å kontrollere han om jeg blir for spak. Fordelen med han som blir bajas kontra han som ønsker seg ett hull i bakken er jo at bajas-hunden blir veldig publikumsvennlig da og det løser jo opp stemningen :lol: De siste øvelsene er som regel mye bedre enn de første, men da slapper jo jeg av også når jeg får ledd litt... hehe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...