Konkurranse nerver

[MonicaT]

I flere diskusjoner dukker ordet konkurranse nerver opp. Man tør ikke starte pga nerver, ødelegger for hundene sine under konkurranser osv

Det spørs jo hva man legger i ordet konkurranse nerver. Jeg synes det er naturlig at man er litt nervøs og spent før man skal i ringen (Jeg har aldri deltatt på Lydighet/Bruks, men har startet på x antall jaktprøver, apport prøver og utstillinger).

Ville vært litt rart om man ikke var spent/små nervøs.

Hva legger du i ordet konkurranse nerver ? Og er dette et utbredt jente problem ? At vi egentlig hauser ting litt opp og gjør oss selv enda mer nervøse ?

[SiriEveline]

Når jeg starter utstilling er jeg sånn smånervøs/spent, men i lydighet får jeg den klumpen i halsen, og glemmer nesten å puste.

Glemmer ihvertfall at jeg har med meg en hund inn i ringen.

Føler det kan sammenlignes litt med om jeg skal holde et foredrag f.eks.

Målet er ihvertfall å lære seg og slappe av inni ringen, og ta konroll over situasjonen. Og det tror jeg at kommer ved trening.

[Caroline]

For min del går dette absolutt utover prestasjonen min i ringen, og gjelder kun i LP. Der kan ikke sammenlignes med spenning, for jeg er også spent når jeg stiller ut/løper AG, men oppfører meg jo normalt da. Når mine nerver slår inn får jeg et annerledes kroppsspråk med unaturlig/anspent gange, og jeg gir ikke kommandoer likt eller bruker samme tonefall som jeg gjør på trening. Jeg opplever ikke dette i samme grad når jeg kun er på konkurransetreninger, ergo er en ordentlig konkurranse det beste stedet for meg å få bukt med problemet. Oftest går det over etter 2-3 starter i samme klasse, da føler jeg det begynner å bli litt rutine i det. Håper det vil gå over med tiden når jeg føler jeg har mer rutine som hundefører i konkurransesituasjoner.

[Wildah]

Jeg har slitt veldig med konkurransenerver, det har heldigvis kommet seg litt.

Men det begynner som en kribling i det jeg melder meg på et stevne, eller tenker på å melde meg på. Så går jeg frem til stevnet og tenker på ALT som kan gå galt, og da mener jeg absolutt alt. Siste uken før konkurranse sliter jeg med å få sove, og det er uaktuelt å få sove natten før konkurransen.

Selve konkurransedagen er jeg kvalm, har vondt i magen og klarer ikke spise. Jeg er helt i min egen verden, skjelver og klarer ikke å fokusere på noe. Blir dårlig i magen, og i det hele tatt.

Hater klasse 1 fellesdekken, for da sliter jeg med å stå oppreist pga at jeg skjelver og ikke helt får til å puste.

Jeg vil tro det er mye likt et panikkanfall. Pulsen er skyhøy, jeg hører hjertet banke og konsentrasjonsevnen er lik null. Jeg har rett og slett alle fysiologiske tegn på å være livredd. Da er det ikke så rart om det smitter over på hunden. Matmor oppfører seg som om verden vil gå under, hva skjer?

Heldigvis har jeg fått litt mer orden på de nervene nå. Jeg har lært meg pusteteknikker og rist løs teknikker for å løse opp spenninger og prøve å roe ned pulsen. Samtidig har jeg fått en del positive opplevelser i ringen sammen med Rina, og jeg prøver å ta de med meg til neste konkurranse. Men jeg sitter likevel med hjertebank her nå, bare etter å ha beskrevet følelsen og kjent på den panikken, og jeg ville gitt mye for å bli kvitt konkurransenervene og bare vært litt "smånervøs" eller kjent "litt kribling i magen."

[Nirm]

Konkurransenerver for meg blir når det blir litt for mye. Anser det som normalt at man er noe nervøs og spent, men den mengden jeg hadde var rett og slett for mye.

Jeg har slitt med det i mange år. Det er ikke snakk om å være litt nervøs da, noe jeg ser på som normalt, men at det blir så mye at det går ut over hverdagen ellers, konsentrasjonen, prestasjonen og det meste egentlig. Jeg var dritnervøs fra den dagen jeg meldte meg på, og grudde meg fram til konkurransen. På selve konkurranse slet jeg med å huske å sette på utstyr riktig eksempel (sporseler som bare ble satt halvveis på eksempel), glemte kommandoer, hyperventilerte under konkurransen og brukte lang tid på å avreagere etter konkurransene også bl.a.

For meg ble det så ille til slutt, at jeg måtte velge at enten måtte jeg slutte å konkurrere, eller så måtte jeg gjøre noe med det. Valgte det siste, og fant et kurs hos Niina Svartberg, meldte meg på uten å si det til noen (så jeg slapp selskap av kjente ) og dro over til Sverige. Jeg har fått kontroll på det nå heldigvis da, så jeg kan faktisk glede meg over konkurransene, men likevel er jeg noe nervøs når jeg starter.

Og nei, det er ingen typisk jenteting. Men forum er mer jenteting, og det å skravle om ting er litt mer jenteting, så det er nok mange menn som sliter med det, bare at de ikke forteller om det så høyt antakelig.

[SiriEveline]

Tenkte faktisk ikke på det med å glemme kommandoer, samt gi feil kommando. Det er noe jeg finner lett på når nervene kommer. Spesielt forskjellen på høyre og venstre, og det å ta seg tiden til å ta vendingen, evt. holdten etter at dommer har kommandert. (snakker LP nå altså)

I Freestyle har jeg faktisk klart å glemme hele programmet, men siden ingen vet hva du skal gjøre, du har en sang på som du liker, og har trent til, hunden er gira, og du har to minutter på å gjøre hva du vil, så er det jo bare å ta det som en vanlig treningsøkt med publikum.

Det endte med godkjent poengsum i det stevnet, men jeg var dødsnervøs, men klarte å skjule det for resten, inkludert dommerene.

[Petra]

*klippe*

At vi egentlig hauser ting litt opp og gjør oss selv enda mer nervøse ?

For min del tror jeg det ligger mye her, i hvert fall. Nå er kanskje ikke mine nerver så ille som mange andre beskriver, men de har nå ødelagt en del for oss allikevel. Det jeg synes hjelper er å minne meg selv på hvorfor jeg driver med dette, nemlig for moro skyld. Det er jo ikke alltid det hjelper, men det jeg i hvert fall prøver å banke inn i hodet mitt er noe a la dette:

Jeg har hund for å ha en koselig hobby, noe meningsfyllt å bruke fritida til, en hyggelig kontrast til en kjip jobb, regninger og husvask. Jeg driver med diverse hundesporter for at hunden skal få bruke nøtta litt, og for å få et nærmere forhold til den enn når vi dasser rundt i hver vår parallellverden på tur. Konkurransene er til for å ha et mål å trene til, noe som motiverer meg til å få r**a ut av sofaen selv om det regner ute.

Selve resultatene kan jeg jo ikke bruke til en dritt allikevel, de har ingen betydning for mitt videre yrkesliv, de gir meg ikke hell i kjærlighet eller penger til å forsørge familien med. Dessuten er det fullstendig frivillig å betale masse penger, hale seg opp av senga før soloppgang på en søndag og lide seg gjennom konkurransen, gjerne i høljregn. Så hvis jeg bare skal gå rundt og være negativ og ødelegge for hunden kan jeg da for søren holde meg hjemme!

Dessuten er det jo ikke noe å være nervøs for heller, på sikkert hver eneste konkurranse er det minst en hund som stikker ut av ringen under fri ved fot for å hilse på den lekre tispa utenfor, eller som hopper og spretter så utstilingsdommeren ikke får sett bevegelsene i det hele tatt, eller tar yndlingshinderet ti ganger mens føreren maser fortvilet om å gå slalom.

Og gjør det noe da Det skjer jo som regel ikke noe verre enn at resultatet ikke er noe å skryte av? De fleste dommere er jo ganske hyggelige (eller i hvert fall høflige nok til å opptre nøytralt), og det skal litt til før en blir kastet ut av ringen. Ikke får en konkurransenekt for alltid om en ikke oppnår 180 poeng på det første stevnet heller, dessuten er det faktisk ikke sånn at alle andre får 180 poeng (selv om det kan virke sånn her inne i blant...)

Ja ja, dette høres logisk nok ut når jeg sitter trygt hjemme i stua mi, jeg er ikke alltid helt med på tankegangen rett før jeg skal inn i ringen, gitt. Men det har i hvert fall hjulpet meg en del å legge alle tanker om å bevise noe, oppnå noe på hylla og bare starte for å ha det gøy. Faktisk er det på de stevnene jeg er med å arrangere, hvor jeg bare starter siden jeg uansett måtte ha med meg bikkja og den må jo luftes litt i løpet av dagen allikevel så hvorfor ikke starte samtidig, at det går aller best

(eller minst dårlig da )

[patricia]

Det eneste stedet jeg ikke har nerver, er på blodsporprøver. På utstillinger er jeg smånervøs og har hyperaktiv blære, på LP har jeg kulelager i knærne og får heliumstemme. Sånn har det alltid vært, og kommer alltid til å være. På jaktprøver har jeg vært nervøs dagen før, og kald som snørr på selve stevnet. Jeg tror det har noe med mengden publikum å gjøre. Blodspor er jo ingen publikumssport, og på jaktprøver er publikum på god avstand, mens i ringen har du alle folka tett innpå.

[Benedicte]

Er så glad jeg slipper mesteparten av det der! Hender jeg er spent, men that's it.

[Djervekvinnen]

Ja jeg sliter litt med det selv. Det er grunnen for at jeg ikke konkurrerte med min forrige hund. Hunden var klar som ett egg og veldig god på alle kl 1 øvelsene i LP, og vi var begynt på kl 2 øvelsene. Hver gang man prøvde seg i en konkurranse sammenheng, selv uoffisielle, falt alt sammen. Hunden ble veldig påvirket av meg og ble usikker og nølende, og jeg knøvla og stressa og ble sjelven på hendene.

De jeg trente med, sa at hunden ble en helt annen enn i vanlige treningssammenhenger. Så jeg gav opp. Trente kun. Ikke konkurranse. Syns det var helt okei. Men man får liksom ikke bevist noe på papiret da..

Nervene var veldig fremtreende da jeg skulle stille ut, men utstilling er jo ingenting iforhold til å gå lydighet. Er jo tross alt bare å løpe en liten ring og stille opp hunden! Men også der knøvla jeg og var skjelven på handa. Men her fortsatte jeg å delta og nå gjør det meg ingenting å delta på utstilling. Ja, jeg blir nervøs, men tror det er på et normalt nivå.

Lydighet blir noe annet. Der hadde jeg slitt mer. Tror det har med at jeg stiller høye krav til meg selv og er redd for å mislykkes. Ps er ikke et nervevrak til vanlig, bare så dere vet det. Kun i visse sammenhenger

[KristinR]

Det eneste stedet jeg ikke har nerver, er på blodsporprøver. På utstillinger er jeg smånervøs og har hyperaktiv blære, på LP har jeg kulelager i knærne og får heliumstemme. Sånn har det alltid vært, og kommer alltid til å være. På jaktprøver har jeg vært nervøs dagen før, og kald som snørr på selve stevnet. Jeg tror det har noe med mengden publikum å gjøre. Blodspor er jo ingen publikumssport, og på jaktprøver er publikum på god avstand, mens i ringen har du alle folka tett innpå.

Det med hyperaktiv blære har jeg også. Trodde vel nesten at jeg var den eneste med det. Holder omtrent å tisse meg ut før jeg ska li utstillingsringen. Så står jeg der og ser på klokka og lurer p åom jeg rekker å tisse en gang til før jeg skal inn i ringen. Og om jeg rekker det må jeg likevel på do like fort igjen. Merkelig ting det der!

[Bjørg Eva]

Konkurransenerver får jeg egentlig bare når jeg kjenner at andre folk har en viss forventning til hvordan det skal gå. Det er slitsomt. Jeg kjenner ikke stort fysisk, men jeg blir spak og forsiktig i kommandoene til hunden min. Jeg har helst lyst til å bli ferdig så fort som mulig, så stresser nok også. Greier ofte ikke å tenke på plan B, men faller enda litt mer sammen når en øvelse ikke går som jeg håpte.

Dette er faktisk ikke noe jeg kan trene på i ringen, jeg må prøve å endre min tankemåte før en konkurranse og konsentrere meg om meg selv og min innstilling før jeg går inn i ringen. Grunnen til at jeg ikke kan trene på det på ett stevne er fordi den ene hunden min faller litt sammen han også om jeg gjør det desverre. Han andre blir helt bajas og jeg sliter med å kontrollere han om jeg blir for spak. Fordelen med han som blir bajas kontra han som ønsker seg ett hull i bakken er jo at bajas-hunden blir veldig publikumsvennlig da og det løser jo opp stemningen De siste øvelsene er som regel mye bedre enn de første, men da slapper jo jeg av også når jeg får ledd litt... hehe.