Dere som ikke fant drømmerasen ved første forsøk

[Djervekvinnen]

Det virker som de fleste som får seg hund blir helt frelst i rasen de har og mener den er den beste i verden. Og det er jo kjempeflott det, føler jo det samme selv. Men noen får andre meninger etter å ha blitt kjent med rasen, og velger å få seg ny rase. Man kjenner jo ikke er rase godt før man eier en, og noen ganger blir det bomvalg tiltross for drømmene. (ikke nødvendivis at rasen er ille, men at de kanskje ikke passer dine behov etc)

Til dere som har skiftet rase. Hvorfor passet ikke første rasen (eller den andre/tredje, alt etter som)? Hva er bedre med den nye rasen du har valgt kontra den andre/de andre? Kunne du tenke deg å gå tilbake igjen til rasen du hadde i begynnelsen, selv om den ikke passet der og da? Eller om du fikk bom på andre rasen, og gikk tilbake til den første.

Noen her har jo mange års erfaring, og gjerne hatt ulike raser opp igjennom. En ting er å være interessert i flere raser, men man ser de som begynner med en, bytter til noen andre og ender opp med en helt annen rase tilslutt . Noen har samme rase siden begynnelsen nærmest.

Håper det skjønner hva jeg vil frem til hadde vært interssant å hørt deres historie

[Benedicte]

Jeg er kjempefornøyd med mine raser, men er rett og slett typen som må teste ut nye raser stadig vekk. Finner jeg ut at kelpie er perfekt for meg, så kommer jeg allikevel til å kjøpe andre raser, selv om det blir kelpie igjen senere.

[Djervekvinnen]

Har du en liste over raser du vil ha fremover? Eller får du nye kandidater etterhvert?

[Benedicte]

Listen har ikke endret seg så mye de siste årene. Når jeg ser etter ny hund neste gang har jeg jo allerede brukshunder, så da vil jeg ha noe til et annet bruk. F.eks ren trekkhund eller ren utstillingshund. Sånn er jeg da

[Guest lijenta]

Jeg har hatt Flatcouted retriever før og måtte bytte fordi jeg fikk såpas med smerter i hendene når jeg skulle børste han at det ble ikke godt nok vedlikeholdt også begynte med jakt. Så da ble det bytte til strihåret vorsteh. Det rare er jo at handa tåler napping. Men ser jeg en flat så kan jeg godt falle i staver igjen hehe Kommer nok til å holde meg til vorste på neste hund også.

[Blongo]

Jeg hadde først en Lundehund og den var perfekt til vår familie.

Men dessverre fikk han IL og måtte avlives

Er to grunner til at det ikke ble den rasen igjen. 1 jeg ble altfor skremt, sykdommen

tok på både for hund og eier så jeg var redd for at det samme skal skje igjen.

2. Jeg fikk øynene opp for at det finnes hundesporter der ute og ville da

ha en hund som jeg kunne jobbe med. (Lundehunden kan fint klare det meste, men var jo som sagt uaktuel)

Så da falt valge på Aussie. Og angrer ikke den dag idag. Den er også flott å ha i familien. Litt mer størrelse på den enn Lundehunden og litt mer som man må tenke over i hennhold til gjeting og vokting

Skal ha Lundehund igjen. Men ikke mens vi bor i leilighet i Oslo uten hage og har små barn. Men jeg skal også ha flere Aussier

[Truls]

Jeg har ikke eid flere raser en Whippet, men jeg har bodd under samme tak med flere forskjellige. Worsthe, Boxer, Lunde og Collie.

Bodde en periode i et nabolag der alle hadde hund, og alle lot hundene gå fritt, det var som frelsens plass for meg. Da færdes det daglig med Whippet, Golden ret, Boxer, blandingshund mm.

Må bare si at jeg syns jeg traff spikeren på hode, jeg kjøpte whippet etter å brukt nesten et år på å lese om hunderaser, høre med folks erfaringer og se dokumentarer. Jeg hadde aldrig sett en Whippet da jeg dro å hentet mine to første, å jeg likte ikke utseende på dem til å begynne med. Nå er dem værdens fineste=) Og de blir sett på med forundring uansett hvor jeg går med dem.

Selv om jeg er frelst på Whippet så tror jeg ikke de er den beste rasen for meg eller i de imgivelsene jeg bor. Lofoten er ikke så Whippetvenlig mtp temperatur og lengde på vinter. En mer egnet hund tror jeg er Skotsh Hjortehund, og det er en rase jeg har utrolig lyst å oppleve=)

Jeg lever i håpet om at det kan være flere en èn drømmeraste for meg=)

[Guest Gråtass]

Jeg startet med Irsk Ulvehund som første egne hund. Jeg var superfornøyd med rasen og skulle egentlig ha en til. Jeg trente Lp og innså at det var litt dødfødt å komme langt i lydighet med en IU, så jeg begynte å se etter andre hunder. Først en boxer, men likte ikke oppdretteren så godt og siden jeg var veldig blakk og ung, så var alternativet mitt en forhund. Så møtte jeg en labrador med en trivelig oppdretter. Hunden var helskjønn men etter 4 mnd leverte jeg hunden tilbake for det var helt kræsj med kjemien mellom oss to. Venninda mi hadde schäfer og masa på at jeg også måtte ha schäfer, men jeg likte egentlig ikke de bråkete hårete røytende sakene. Men jeg lot meg overtale og vi dro til Kongsvinger for å se på ei tispe på 10 mnd. Hun fikk jeg ikke for jeg var ikke utstillingsinntressert nok, men jeg kunne se på en valp på 10 uker som de hadde. Den ble selvfølgelig med hjem. Det var jo kjærlighet ved første blikk!

Etter dette har jeg hatt 4 schäfere, 2 malinois og 2 bc. Malinois er en rase jeg ikke kommer til å ha igjen, til det er rasen for ustabil etter mitt syn. Det er også en rase med en del egenskaper jeg ikke ønsker i mine hunder i dag. Jeg har et anderledes hundeliv nå enn da jeg startet som 18 åring og da er det greit å ha hunder som er tilpasset det livet. Bc kommer jeg sannsynligvis til å fortsette å ha, fortrinnsvis etter egne linjer, da det er hunder jeg syns er veldig behagelige og ukompliserte. Hvis det blir ny schäfer etter gråtassen så er det fordi det er en kombinasjon jeg ikke kan la gå fra meg. Men pr i dag har jeg ikke planer om ny schäfer med det første, selv om det er rasen som ligger mitt hjerte nærmest.

Når jeg blir "gammel og grå" blir det nok en jaktcocker til lydighet og spor, fordi jeg er fasinert av rasen og har sett en del gode individer. I tillegg er den mindre og enklere å håndtere.

[Poter]

Jeg startet med en alaska husky da jeg var 19. Da hadde jeg nettopp gått på folkehøgskole og fått øynene opp for hundekjøring. Ganske snart fikk jeg øynene opp for flere hundesporter og flyttet også til by, noe huskyen min ikke taklet. Jeg hadde lyst å begynne med redning og valget falt da på aussie. Aussie passet meg ypperlig: sosiale, glade klovner med masse arbeidsglede. De hadde også passe størrelse til snørekjøring og min første aussie var en super allroundhund som gikk veien sammen med meg i ulike hundesporter (redning, lydighet, agility og han lærte meg å klikkertrene).

Etter han ble det to aussier til, men i fjor ble det foreløpig stopp. Valget falt da på jaktlabrador. Jeg ville ha en sunn rase, både fysisk og psykisk. En rase uten vokting eller skarphet, men som er sosial og glad. Jeg hadde også lyst på en litt større hund slik at jeg kunne få en skikkelig snørekjøringshund. Jeg tenkte lenge på kelpie, men størrelse og letthet for lyd gjorde at de ble valgt bort. Jeg likte også tanken på å ha en hund som er litt mer solid i hodet enn en gjeterhund, en som har mer trygghet i seg, om man kan si det sånn. Jeg så også på spaniel, både jaktcocker og springer spaniel, men blant annet pels og "vimsing"/deres måte å jakte på gjorde at de falt bort.

I tillegg er det viktig for meg at de kan brukes til flere hundesporter, både bruks og agility, så de må ikke være for store eller klumpete, men ha en god kropp. Jeg er litt svak for schæfere, det må jeg innrømme, en liten og kjapp schæfer hadde vært noe. Men det er raser som passer bedre til agility og denne gang ville jeg ikke ha en med vokt i seg, det var et viktig kriterie. Så da var det liksom bare spaniel og retriever igjen. Av retrieverne synes jeg golden er utrolig vakre hunder og jeg kunne godt tenke meg en jaktgolden, men jeg var superstreng med meg selv og satte praktisk pels foran, så da falt både flat og golden bort. Igjen stod jaktlabrador og jeg må si at jeg absolutt ikke angrer. Eine på 9 mnd lever foreløpig opp til forventningene og vel så det. Jeg er superfornøyd og har vel egentlig aldri vært så fornøyd med en av hundene mine som jeg er nå.

Hva det blir fremover får vi se når den dagen kommer. Det hadde vært artig å prøve flere raser, men tiden får vise hva behovet er når det blir aktuelt neste gang. Nå krysser jeg bare fingrene for at jeg har en frisk og sund hund jeg kan få ha i mange aktive år. Jeg har ikke lyst på flere hunder på leeenge.

[Raksha]

Jeg har enda ikke hatt samme rase to ganger, og har nå hund nr 5,6 og 7. Men er nok riesen som er mitt hjerte nærmest. Fikk Schnauzer som min første egne hund, og kunne nok tenke meg den varianten igjen på sikt, men syntes alltid den var så veldig "mellom" i størrelse - for liten til enkelte ting og litt for stor til andre ting.

Collie kunne jeg også tenke meg en gang igjen, men det er liksom ikke en rase jeg brenner for, han jeg hadde var ikke spesielt rasetypisk, og det var han jeg forgudet, ikke rasen. Cavalieren er en fantastisk herlig familiehund, men pga syringomylia og helsen generelt, så er det en rase som ikke er aktuell på mange år enda. Samme med Griffon.

Mange raser jeg kunne tenke meg som jeg ikke har hatt, jeg tror det er mange raser som hadde passet meg som person, men jeg er veldig fornøyd med de rasene jeg har nå, så skal nok endel til for at det kommer en ny rase inn.

[Guest Jonna]

Hundelivet mitt har vel egentlig vært innom veldig mange raser. Jeg startet med Tibetansk Spaniel og har hatt 2 stk av den rasen. Det var når jeg var "ung og dum" og den dag i dag så er det en rase jeg ikke kunne tenkt meg overhode. Men veldig fine førstegangs hunder Jeg var også tett innpå Langhårs Belgerene og Norsk Buhund.

Så hadde jeg i hus litt forsjellige raser, hvor en Schäferhund var fastboende. Det var innom andre Schäferhunder, Toller, Labbis og jakt Springer. Toller og Springeren er to raser det står helt klart for meg at er kræsj. Går fint å trene, men ikke noe jeg ville valgt selv. Personligheten vår passer ikke sammen.

Labbis klarte ikke helt få forann Schäferhund når det kom til lydighet den gang, den ble litt for tung og holdt litt for stor avstand. Men var ypperlig ellers. Jeg hadde også lyst på noe mindre enn Schäferhund som jeg også kunne gå på utstilling med. Rasen jeg pendlet mot falt da på Australsk Kelpie, og det har jeg aldri angret på for da fikk jeg hele pakken til mitt bruk.

Det er nok drømmerasen min på veldig mange måter da jeg faktisk kan bruke den til alt. Jeg kan gå på utstilling og vinne, og jeg kan stå på pallen til ett NM i bruks.

Jeg har blitt litt påvirket av mine omgivelser og har en økt intersse for Retriver jakt. Men ikke stort nok til at jeg får inn en Labbis i huset. Men at det aldri kommer en Labbis i hus av jakttype skal jeg ikke si sikkert

Men drømmerasen for meg, og mitt bruk på dette tidspunkt er AK, det eneste den faktisk ikke kan brukes til av mine interesser er Retriverjakt i konkurranse form

Likheten mellom de to rasene syns jeg faktisk er ganske stor, med sine ulikheter

[Ingvild]

Med tanke på hvordan det ble bestemt at vi skulle ha labrador (vi stod mellom labrador og sheltie, men valgte den første fordi den hadde kortere pels og var litt større), er det kanskje ikke så veldig overraskende at det ikke viste seg å være drømmerasen min! For all del, Tinka er kjempesøt og jeg vet jo også at det finnes labradorer som er langt mer trenbare enn det hun er - og hadde jeg kjøpt meg labrador nå, ville jeg jo fra starten av trent på en helt annen måte enn jeg gjorde med Tinka, så det hadde jo blitt en helt annen hund, tror jeg. Men allikevel: Jeg vil ha noe med mer fart og futt i, noe med litt mer lyster og drifter, uten å få en hund med for mye vokt, negativt stress og diverse diller. Om kelpie er drømmerasen min vet jeg i grunnen ikke før jeg har prøvd, men jeg ser ikke bort ifra at den kan være det - til det bruket og de interessene jeg har i dag.

[tulip]

klippetiklipp

Pøh, du skal da ha grande du, så ny rase blir det en gang til gitt

Jeg vokste opp med lapphunder, og vi prøvde også å blande inn BC for å få litt mer størrelse på de. Egentlig vellykket, men de fikk for lite pels til vinterbruk, så det ble med to slike kull. Min første egne hund var papillon (DET trodde dere ikke nei!)det hadde jeg to av, samt to omplasseringer av gatemixtype. Deretter var det pause endel år uten egen hund, men passet andre sine når jeg kunne. Så kom Amstaffen Gubben inn i livet mitt via et forhold, og sist men slett ikke minst, Valpis. GD kommer jeg til å ha så lenge jeg kan, og jeg kunne faktisk tenkt meg en lapphund hjemmefra om det ikke hadde vært for den voldsomme pelsen. Kunne vært spennende å prøvd den på sau istedenfor reinsdyr Ellers frister det med en sjokolukis engang, og kanskje en BT.

[Raksha]

Pøh, du skal da ha grande du, så ny rase blir det en gang til gitt

Ti stille på deg! Vil bare ha Valpis jeg - ikke hvilkensomhelst grande. Så det så.

[MegaMarie]

For tre år siden ville jeg sagt at papillon var den ideelle hund for meg, men da hadde jeg helt andre krav og interesser enn den dag i dag. Så om den neste hunden min vil bli drømmerasen kan jeg heller ikke vite, for kravene og interessene mine vil nok hele tiden endre seg.

For meg har papillon litt for lite av alt. Jeg ønsker en hund som krever å trene mer, fordi jeg ønsker å trene mer. Jeg kan trene Blondie hver dag, men da blir det klikkertrening av triks og slikt, ikke målrettet trening mot agility. Hun er en hund som er bedre på trening dessto lengre det er mellom hver trening. I fjor sommer hadde jeg ikke trent i hele juli. Så når jeg da var på leir i 5 dager i august og trente agility hver dag så var hun på topp fordi hun hadde hatt såpass lang pause fra banen. Optimalt skulle jeg ønske at jeg ihverfall kunne trent agility to ganger i uken, men med henne holder en gang i uken rikelig.

Jeg ønsker også litt mer størrelse og mindre pelsstell.

[Cloudberry]

-Therese- her inne sa en gang noe som jeg følte veldig treffende; man kan treffe blink med en rase når man kjøper den, men så flytter blinken på seg.

Slik føler jeg det for mine raser. Mopsen er en herlig førstegangshund, hun er enkel, ufattelig treningsglad (faktisk! eller skal jeg si matglad?) og tilgivende.

Vårt hovedfokus da vi kjøpte Sita var å ikke ta oss vann over hodet for å så ende opp med en understimulert, gal hund. Så viste det seg jo da, at vi faktisk trives kjempegodt i tilværelsen som hundeeiere, og da begynte blinken å flytte på seg. Vi ville ha en større, mer allsidig rase, men en som fortsatt hadde noe av det samme gemyttet som mopsen. For ikke å snakke om en friskere og sunnere rase. Uva/pinscheren virker foreløpig å være helt perfekt. Hun er glad, ivrig, førerorientert og harmonisk, og vi håper hun vil være med på alle mulige sprell fremover

[Tyfonia]

Jeg har hatt elghund- blanding, beardis- blanding, pommeranian, dachs, nå har jeg sbt og en sbt/ dogo- blanding. Det er ikke godt å si hvilken jeg likte best siden alle betød noe for meg (og fortsatt betyr). Staffen har jeg gått mest kurs med og opplevd mer med. Han er veldig grei og jeg elsker ham, men han sliter litt med stress og hormoner. Blandingen jeg har her er bare 9mnd og er en eneste stor kosebamse. Han vil ligge og kosemose hele tiden og får liksom ikke nok kos uansett hvor mange nusser og klemmer han får. Han kan ikke noe særlig med kommandoer, han her, men det gjør liksom ikke noe av en eller annen grunn. Vi gikk bare valpekurs med ham, men han er veldig rolig og behagelig (foreløpig :rolleyes2: ) Tror jeg skal enten ha en Whippet eller SBT tispe neste gang, faktisk. Vil ha en hund med av- og- på- knapp, som kan brukes i lydighet og agility konkurranse, som ikke er av de mest hormonelle (nå er jeg jo vant med hormoner her, så litt gjør jo ikke noe )

Hvorfor Whippet? Jeg sier bare "Hvorfor ikke?"

Hvorfor SBT tispe? Rasen er helt herlig!! Jeg ELSKER den, men nok testosteron i huset nå Jeg vil ha en "mammas lille pike" som ser ut som Tyson, røyter like mye som Tyson og som er like god som Tyson selv om vi er ute blandt andre hunder Kanskje jeg skal bare ta en kjønnsoperasjon på ham...?

[Artemis]

Tja, jeg vet ikke om det finnes EN drømmerase for meg jeg. Jeg er kjempeglad i de irske setterrasene, og det blir nok flere i fremtiden, men det er flere andre raser jeg har lyst til å ha uten at jeg vil forkaste setterne av den grunn.

[Shokata]

Jeg vokste opp med schæfer, elghund og bischon frisè, og de to førstnevnte er raser jeg egentlig kunne tenkt meg (bortsett fra at jeg ikke er spesielt glad i hundehår "here and there and everywhere" ).

Min første egne hund var en blanding av schæfer, rottis, labrador og golden, og han var årsaken til at det ble en lang pause i hundeholdet...

Da jeg etter mange år begynte å få lyst på hund igjen brukte jeg litt tid på å finne ut av hva jeg ville ha.

Jeg var ute etter en familiehund, til tur og moro

Etter mye om og men sto jeg igjen med staff og dp.

Angrer ikke et sekund på at det ble dp

Skulle gjerne hatt en til, men det får vente

Den hvite gjeterhunden jeg sikler litt etter får eventuelt komme når ungene har flytta ut (og jeg har lagt bort alle "pelsnykkene" jeg har )

[Bananen]

Jeg har hatt dobermann, golden og nå har jeg flat. Og jeg synes flatten passer meg aller best sånn sett. Men jeg er litt sånn som labbis, tror jeg. Lysten på å prøve ut litt forskjellig.

[Red Merle]

Jeg er oppvokst med blandingshunder. Så kan ikke si noe spesielt om egenskapene til disse, annet enn at border blandingen passet meg bedre enn retriever blandingen. Da jeg ble 18 skulle jeg kjøpe rasehund, først tittet jeg på Dalmatiner, men fant ut at rasen ikke var noe for meg, og mitt første møte med en oppdretter var heller ikke akkurat så posetivt. Så da gikk jeg tilbake til min 3 år gamle drøm, aussien. Angrer ikke, og føler at rasen passer meg og mitt godt. Men, jeg er likevel åpen for andre raser, er jo ikke sikkert jeg er like aktiv eller har samme hunde interesse om 10 år ..

[Djervekvinnen]

Interessant å lese om erfaringene deres

Jeg går jo litt omvendt vei enn mange. Mange får for lite hund og velger mer aktive hunder, mens jeg går andre vei. Jeg begynte med dobermann og på den tiden var det ingenting annet som var aktuellt. Fikk prøvd ut nesten hele spekteret med div hundesporter og hunde aktiviteter. Hva jeg falt tilbake på var gjerne ikke nok for dobbisen jeg hadde på det tidspunktet (så jeg fortsatte å trene for hundens del).

Da hunden ble voksen, ville jeg gjerne ha en hund nr 2, men 2 dobbiser samtidig var totalt uaktuellt og mer enn hva jeg følte jeg kunne klare, så da så jeg etter andre raser. Jeg var bare interessert i noen få så valget falt tilslutt på greyhound.

Da dobbisen falt fra, stod jeg ved et veikryss og funderte på hva jeg ville, siden jeg fortsatt ville ha to hunder. Dobermann stod meg hjertet nært, og jeg ressonerte og tenkte endel på hva som var negativt med min forrige og hva som evnt var endret på dette tidspunkt. Jeg ville liksom ikke fraskrive meg rasen helt, for jeg følte at jeg ville lære mer om den. Etter å ha funnet ut av forholdene lå bedre tilrette for en dobbis nå enn da, og samtidig valgte en voksen hund, gjorde at jeg fikk en til. Jeg ville liksom ikke angre i ettertid på at jeg ikke ble godt nok kjent med dobermann når jeg hadde sjangsen. (og var i ilden på en måte hehe)

Hverdagen min nå er helt klart bedre tilrettelagt for en dobbis, og jeg har en tilfreds hund, mye mer enn min forrige. MEN, alikevel er det ting som ikke passer meg med rasen. Jeg liker ikke vaktsomheten. Driftene er så høye, stressnivået er veldig lett å få i været, de forventer noe hele tiden, blir aldri mettet, hele tiden prøver å tøye grensene. Slike ting passer ikke meg. Jeg har tenkt sånn at: "jeg gir det jeg har å gi, og hvis hunden ikke er fornøyd med det, er det ikke rasen for meg. enkelt og greit"

Slik har jeg funnet ut at dobermann ikke er rasen for meg. Jeg angrer ikke, for jeg er mye mer sikker i mitt valg for fremtiden. Jeg har prøvd ut rasen og gjort mitt beste. Fantastisk flotte hunder, men for mye hund enn hva jeg strengt tatt trenger. Jeg har lært ekstremt mye, og føler at hundehold fremover kommer til å gå som en lek pga dobermennene

Greyhound traff midt i blinken for min del. Kjemien er storartet og de har de kvalitetene jeg liker. Samboer tviholder litt på dobermann fortsatt, men det er fordi han er så vant til dem og deres væremåte.

Det blir ingen ny dobbis på meg etter Chanti, men greyohund har jeg veldig lyst å fortsette med videre.

Om det blir andre raser i fremtid, vet jeg ikke. Tiden vil vise, men listen min er uansett ikke så lang.

[MarieR]

Den første hunden jeg hadde alt ansvaret for var en Norsk Buhund. Han ble kjøpt som familie- og turhund, som uerfaren førstegangseier var jeg knapt klar over at det var noe som het hundesporter eller konsttruktiv trening av hund. Han passet ypperlig til det bruket han var tiltenkt til, men det var to problem. 1) han hadde en del problemer med stress, fryktaggresivitet og usikkerhet, samt at han stakk av så fort han fikk sjansen. 2) for å låne et uttrykk fra lenger opp på siden her - Blinken flyttet på seg. Gjennom Ask fant jeg ut at jeg ville ha en hund jeg kunne trene mer med, kanskje til og med konkurrere med, og Ask ville aldri bli den hunden. Selv om jeg ville ha en rase jeg kunne nå lenger med innen hundesport, var det alikevel nesten viktigere for meg å få et nytt individ. Ask hadde slitt ned mesteparten av den selvtilitten jeg hadde når det gjaldt hund, hundehold og hundetrening, og gleden ved å ha hund var totalt forduftet. Jeg ville ha et nytt individ, uten problemene Ask hadde, som kunne gi meg det jeg ville ha denne gangen. Altså en trygg, livsglad, førerorientert og trenbar hund, som igjen kunne minne meg på hvorfor jeg alltid kommer til å ha hund i livet mitt. Valget falt på Tolleren, en rase som har rykte på seg for å være alt det Ask var når det kom til mangel på mentalitet. Jeg valge å stole på oppdretter og andre som har gitt meg et helt nytt, og mye sunnere inntrykk av denne rasen, og jeg har ikke angret en dag. Tarik er en tvers gjennom herlig hund, med masser av kapasitet, og han har alle de egenskapene jeg så etter, og det føles endelig givende å ha hund.

Om Tolleren er drømmerasen min? Tja, den er i alle fall en av dem, og jeg kommer helt sikkert til å ha flere tollere, men også prøve ut andre raser.

EDIT: La til siste avsnitt.

[SiriEveline]

Første hunden i familien vår var en kleiner münsterländer som jeg vokste opp med. Samtidig har tanten min hatt både settere og vorsteh.

Da vi flyttet utenlands ble det noen år uten hund, før vi innså at vi trengte et nytt familiemedlem. Da falt valget igjen på münsterländer (tiltross for litt småproblemer som kjønnsaggresjon og separasjonsangst på forrige hunden).

Vel hjemme i Norge og myndig, fant jeg ut at jeg ville ha en egen hund. Da kikket jeg mye på border collie og blandinger av dette, og var fast bestemt på noe slikt, til jeg kom over Finn.no-annonsen til Tinka. Litt spontant ringte jeg og fikk den brune og hvite valpen jeg ville ha, som viste seg at var sobel og hvit

Grunnen til at det ikke blir denne rasen sånn i første omgang, er pga. størrelse. Jeg vil ha en hund som kan trekke meg på ski, er lettere å trene/belønne i forhold til lydighet og slik. En annen ting er at jeg ikke tror Tinka er så representativ for rasen, og man blir jo da redd for å ikke få et like bra individ.

Etter mye om og men, endte jeg på en münsterländer til. Rett og slett fordi jeg ville ha en jakthund som også kan brukes til andre ting, og føler at dette er den mest "tenkende" rasen av de stående fuglehundene. Det er en rase som står meg utrolig nær, og det blir nok flere etterhvert. Men jeg ønsker også å teste ut andre raser, som f.eks. podenco ibicenco. Og det er jo mulig at det blir en phalene når jeg blir gammal og grå.

[Angilja]

Min første hund var mens jeg bodde hjemme, var 12 år og fikk mast meg til en toller. Det var ikke rett rase/individ for oss på det tidspunktet. For høy i stress, hannhund agressjon, usikkerhet, osv.. Han ble omplasssert etter en biteepisode, senere avliva. I ettertid så tror jeg Felix hadde hypothyreose, så mange av symptomene stemmer. Toller skal jeg ikke ha mer, ingen rase for meg.

Så, rett før konfirmasjonen fikk jeg min første hoffe, Chaisy, på 2 år. I den livssituasjonen jeg var da, og slik hundeinteressen min var da og noen år fremmover var hoffe rasen for meg, og jeg kunne ikke for alt i verden se for meg at jeg skulle ha noen annen rase. Det føltes trygt å ha en hund som varsla når det banka på døra eller var folk utenfor, det var "kult" å ha en "sær" rase. Da syntes jeg også det var gøy å trene lp/ag med en hund som ikke gjorde hva som helst for lite, og virkelig måtte jobbes med.

Et par mnd etter at hovawart nr 3 kom i hus fikk vi vår første border collie. Border collie er noe vi "må" ha, nesten på linje med traktor her på gården. Han er rett og slettt et veldig viktig arbeidsredskap når det kommer til sauer og geiter! Så lenge vi har sau/geit må vi ha border collie i hus.

Etter hvert begynte tanken om trekkhunder å melde seg, lysten på en hund som kunne gå og gå på lange turer, sommer som vinter. Ettersom vi jobber med Grønn omsorg (barnevern) måtte det bli en rase som var kjent for å være mild og snill både mot folk og dyr. Samojeden kjente jeg godt fra før, jeg trente mye med et par samojeder for noen år tilbake. Så da kom første samojeden i hus. jeg ble nesten satt ut av hvor enkelt det var å ha valp! Frost ble voksen etter tannfelling, ikke noe tull med han. han var i puberteten i ei uke når han var 14 mnd, siden har han vært seg selv. Makan til enkel hund! Visst, samojeden kan være sta og egen og "polar" på sitt vis, men sammenliknet med hoffen er det ingenting! Interessen for agility/lydighet forsvant mer og mer, og antallet samojeder økte, og vi er begge enige om at hundeholdet har aldri vært bedre! Mannen min bruker å si at det går minst 5-10 samojeder på en hovawart... Samojeden er med på det som skjer, når det skjer, og gjør det den må uten at det er noen "diller" med det. Hoffen må tenke, analysere, vurdere, spekulere, og så, kanskje, om man gidder, vil og det lønner seg, så kan han gjøre det. Han er en tvers igjennom snill hund, men ingen samojed

Pr i dag ser jeg ikke for meg at jeg kommer til å ha flere hoffer, jeg trives best i skogen på en slede, og hoffen vil ha mer "en-til-en" trening. Heldgvis er hoffen min en utmerket trekkhund (om en litt dum..) så han har det fint hos oss selv om mine interesser har endret seg siden vi fikk han. Flere samojeder blir det nok (vi har 6 nå).

Samojed og border collie er rasene som passer vår livssituasjon i dag, og jeg kan ikke se for meg at jeg skal bytte rase. Kanskje en "attåt" hund, men har slett ingen konkrete planer om det nå, det får evt bli når hovawarten er borte om noen år.

Alle 3 rasene har vært drømmeraser, men i ulike faser av livet mitt kan en vel si. Livet endrer seg veldig fra man er 14-15 til 27, og da er det naturlig at preferansene for hunderaser også endrer seg.