Gå til innhold
Hundesonen.no

Da har Dina faktisk bitt...


Midas

Recommended Posts

Skrevet

Huff. Jeg vet du har det innmari vondt nå. Det er lov. Jeg har vært igjennom dette noen ganger selv- og nei. Det er ALDRI noe man blir vant til.

Jeg torturer alltid meg selv med de "obligatoriske" spørsmål som "Kunne vi ha gjort mer?", "H'n kunne jo kanskje ha klart en stund til?", "Tilgir h'n meg?". Alltid. Og det fører aldri noe godt med seg, men man må igjennom det. Iallefall har jeg måttet det.

En død hund lider ikke- det er det vi som gjør. Over tapet av vår venn. Og det er natrlig. Etterhvert som jeg har fått ting på avstand, eller egentlig under hele prosessen, vet jeg at det er det eneste riktige. Det eneste rettferdige ovenfor både meg og hunden. Allikevel har jeg angret. Angret bittert, samtidig som jeg egentlig vet at jeg har gjort det eneste rette. Stundvis skulle jeg ha gjort mye for å reversere avlivningen. Men ingen kan bringes tilbake fra de døde. SÅ slike spørsmål er vel egentlig fånyttes. - Og jeg VET jo at jeg gjorde det rette, og at det ene og alene er egoistiske tanker som ligger til grunn for mine angrende tanker.

JEg vet ikke om du har det på samme måten, men tenkte du kanskje ville ha nytte av å høre andres erfaringer og tanker.

Ta vare på deg selv nå, med den vissheten om at du har gjort det rette, at Dina har det godt der hun er nå, og være glad for den tiden dere fikk sammen.

Stor klem!

  • Svar 167
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

*Tørker noen tårer*

Du gjorde det rette, ikke tvil på det, og selvfølgelig tilgir hun deg!

Mange gode klemmer og tanker kommer fra meg også :rolleyes2:

Skrevet

Du har tatt den riktige avgjørelsen, det må du i hvert fall ikke tvile på. Dina har det godt der hun er nå...selv om det selvfølgelig var en trist avgjørelse å ta...

En god varm klem sendes din vei :rolleyes2: :huh:

Hvil i fred Dina.... :aww:

Skrevet

Trist lesing, men samtidig blir jeg litt glad for dina, nå har hun ikke vondt mer.

Forstår du har stor sorg i hjertet ditt, men etterhvert vil det fylles med alle de gode tingene, og sorgen vil bli lettere å bære.

Jeg er mektig imponert og stolt over deg, måten du har taklet det hele på, og avgjørelsen du har tatt!

:rolleyes2:

Skrevet

Hvil i fred Dina :huh:

Så må du bare tenke at det var nok den beste avgjørelsen, både for deg og for henne.

Ta vare på de gode minnene dere har! :rolleyes2:

Skrevet

Så flink du er! Du gjorde det rette :huh: Jeg tror aldri jeg hadde klart å gjøre det, men det er absolutt den riktige avgjørelsen.. Dere møtes igjen en gang :rolleyes2:

Hvil i fred Dina! <3

Skrevet

Det har gått noen dager nå, men det er like vondt.

Jeg vil bare takke dere alle sammen fra hjertet for at dere hjalp meg med erfaringer og råd. Jeg hadde ikke klart dette uten dere og deres erfaringer.

Tror ikke jeg har innsett det enda, så det er for tidlig å lage en tråd i minnelunden.

Dina er bare på besøk til noen... Snart kommer hun hjem.... :aww:

Skrevet

Tror ikke jeg har innsett det enda, så det er for tidlig å lage en tråd i minnelunden.

Dina er bare på besøk til noen... Snart kommer hun hjem.... :aww:

Huff, den følelsen kjenner jeg også alt for godt til :lol::D

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...