Gå til innhold
Hundesonen.no

Kreft hos hund


Recommended Posts

Skrevet

Jeg lurte på om noen her har erfaring med kreft hos hund og behandling av dette?

Hvor hadde hunden kreft, og ble den 100 % frisk igjen?

Hører ofte om kreft hos hund og at dette nermest er en dødsdom, derfor lurer jeg på om noen blir helt frisk igjen av dette?

Skrevet

Det finnes mange ulike krefttyper, og det avhenger både av det, hvor fort kreften sprer seg hos den individuelle hunden og hvor fort det oppdages, og hva man gjør for å fjerne det.

Jeg fant en bitteliten svulst i juret på hunden min for to år siden. Den var på størrelse med en ert, og vi dro rett til dyrlegen hvor de sa at det var 60% sjanse for at den var ondartet, både fordi den sitter i juret og fordi hun var voksen dame, i tillegg til at svulstens form virket til at den var ondartet. Jeg kunne velge mellom å bare operere bort svulsten, eller å fjerne hele juret (er på ca 6 patter og det er et veldig stort område). Å fjerne hele juret ville minske sjansen for spredning, så da gjorde vi det. De fant også en minisvulst på størrelse med et riskorn rett ved siden av erten. Nå klarte dyreklinikken (Groruddalen dyreklinikk) å rote bort svulstene som skulle sendes til labratoriet, så jeg fikk aldri svar på om den var godartet eller ondartet dessverre, men mye tydet på sistnevnte. I tillegg steriliserte jeg henne, for å gjøre sjansene enda mindre igjen.

Det er som sagt to år siden, og jeg sjekker over hele henne flere ganger i uken, og hele buken hennes røntges ca hvert halvår fordi jeg er hysterisk når det kommer til kreft. Hun har enda ikke fått noe nytt, så kreften spredde seg aldri. :wub:

Her er tråden jeg laget når jeg fant kulen: http://hundesonen.no/forum/index.php?showtopic=39572&hl=labbis&st=0

Skrevet

Det er mest vanlig å operere ut, men de kan også få cellegift, ja. Jeg vet ikke om strålebehandling brukes på dyr, men det gjør sikkert det noen steder dersom svulsten ligger vanskelig til.

Guest Gråtass
Skrevet

Kjetil Dahl ved Oslo Dyreklinikk driver ganske stort med kreftbehndling på hund. Han har sett hunder med store metastaser i lungene som har avtatt med cellegift. Jeg vet han ihvertfall tidligere har hatt samarbeid med berner sennen klubben i Oslo.

Skrevet

Amigo hadde kreft. Hemangiosarkom.

Hemangiosarkom er en relativ sjelden krefttilstand som kommer snikende når du minst venter det. Svulsten er ondartet, og det tar som regel ett par måneder (i en ekstremt tidlig fase) fra diagnose til død. Med Amigo tok det omtrent en halvannen dag fra en ikke fullverdig diagnose til død. Svulstene vokser i blodkarene, og de sprekker gjerne.

Det som ofte er vondt med denne kreftformen, er at hundene som oftest ikke merker noe av den. Amigo gjorde ikke. Dvs. han var helt normal hele veien, til en dag der han plutselig skalv i bakbeina, hadde vansker med å legge seg korrekt ned. Og slet med å komme seg opp. Ett lite rift i sarkomet. Jeg føler meg utrolig heldig på både meg og Amigos vegne. At jeg var hjemme, og han ga meg tegn til at noe var riv ruskende gal. Enn at han skulle blødd i hjel alene, og jeg hadde funnet ham død på gulvet. Svulsten var altfor stor til å kunne opereres, og den hadde allerede sprukket opp en god del før de åpnet ham, og var allerede i metastaser.

Skrevet

Det er jo ikke sikkert at det er i juret det sitter :wub: .

Kjenner du svulster, og hvor er de?

Nei, men hun blør jo fra et jur, så jeg tenker jo mitt.

Skrevet

Nei, men hun blør jo fra et jur, så jeg tenker jo mitt.

Okei, jeg har ikke lest noe annet enn det som står her.

Om det er tilfellet, og hun har jursvulster, så ville jeg ha fjernet hele juret hvertfall. Mange dyrleger anbefaler å 1) la kulene vokse og se hva som skjer (og dermed kanskje gjøre noe for sent), eller å 2) bare operere bort svulsten og håpe på det beste.

Be veterinæren kjenne på lymfekjertlene mellom beina på hunden for å se om har spredd seg dit også. Har det ikke det, så har man bedre sjanser. Og sterilisere når hunden er klar for det.

Skrevet

Ja det er i juret problemet er. Hun blør fra pattene og har ganske hovent og klumpete jur. Hun ble behandlet for jurbetennelse med antibitotika, men hunden viste ingen tegn til bedring så da tok de (en annen veterinær) prøver fra blodet fra pattene. Dyrlegen sa det kunne være kreft, men vi måtte bare vente på resultatet. Vil ikke ta sorgene på forskudd. Så jeg vet ikke så mye mer akkurat nå.

Skrevet

Her er de tilfellene av kreft hos hund som jeg har vært borti (hundene ble eid av forskjellige venner av meg).

Lando (Amy sin pappa): Fikk sarkomer i tungen. Disse fikk han etter at han hadde fyllt 10 år. De var spredt i halve tungen, fra tungespissen og til lengst nede på tungen i svelget. Eieren bestemte seg raskt for at operasjon var utelukket, både pga hvor kreften satt og pga hundens alder (ble avlivet like før han var 11 år). Han levde ett helt normalt liv inntil den ettermiddagen da han ikke klarte å holde en godbit i munnen, dagen etter ble han avlivet :P

Chabina (kullsøster av "gamlefar" og Chaisy, samt BlÅndi sin halvsøster): Kreft i jur. Kreften satt i skinnet og svulsten vokste kraftig i løpet av noen dager (fra en pitteliten ert til en tennisball). Hun ble operert og helt frisk etterpå. Når dette skjedde var hun 9-10 år, hun var litt skrøpelig innen operasjonen men som en unghund etter :P

Chakira (mamma til Chaisy og Gamlefar): Svulst i jur, ble operert og levde i flere år etter uten noen spredning :P

Tispe: Hadde mange rare anfall og veterinæren fant ikke ut hva det var som feilte hunden, misstenkte EP. En morgen var hunden død og eieren forlangte obduksjon, denne viste kreft i hjernen.

Tispe: Lå i senga i på stua, hylte plutselig til. Reiste seg opp og virret målløst omkring. Tatt med til vet'n hvor de fant ut at hunden var blind. ble obdusert og kreft på hjernen ble funnet. Hunden hadde antagelig hatt denne svulsten en stund, men eieren merket ingenting på hunden før den plutselig var blind :P

Ikke så veldig positiv lesning, men de aller fleste andre som jeg har hørt om (med svulst i jur) har blitt friske etter operasjon (uten spredning) :P

Her står det litt om kreft hos hund (på svensk, pdf-dokument side 22).

Skrevet

Heldigvis var det ikke kreft, men en cyste. Så da skal hun operere den bort neste uke. Men det som er dumt er at forsikringen ikke dekker sterilisering i samme slengen, rart siden det er livmora som forårsaker dette. Men men, vi får bare ta cysta vekk og seg hva som skjer etterhvert.

Skrevet

Heldigvis var det ikke kreft, men en cyste. Så da skal hun operere den bort neste uke. Men det som er dumt er at forsikringen ikke dekker sterilisering i samme slengen, rart siden det er livmora som forårsaker dette. Men men, vi får bare ta cysta vekk og seg hva som skjer etterhvert.

Åh, så flott at det ikke var kreft! *Glad på dine vegne!*

Skrevet

Jeg mistet nettopp min dobber/rottis blanding pga kreft. Han fikk beinkreft, og det tok kun 2 måneder fra han fikk kreften til han dessverre måtte avlives :ahappy: Det hadde spredd seg til lungene..

Etter at dette skjedde, søkte vi mye på nettet ang beinkreft og hund, og fant ut at rottweiler ligger på topp her i norge. Doberman ligger også på topplisten sammen med andre store raser.

Men veldig bra det ikke var kreft hos Chanti da :lol:

Skrevet

Trist at du mistet hunden din! :ahappy:

Ja dobber har mye dritt innad helse, så hadde ikke blitt overrasket hvis det var kreft.

Men denne gangen gikk det bra for vår del :lol: (får håpe det ikke blir noe komplikasjoner etterpå da)

Skrevet

Min forrige hund Sonny fikk kreft i urinblæren da hun var 6 år gammel. Symptomene kom i grunn ganske brått med økt bukomfang, enorm tørste og tissing hvert 10 minutt - og det var meeeengder med tiss!

Jeg trodde naturligvis at det var diabetes for symptomene var så like, og vi fikk undersøkt både blod og urin for sukker. Negativt resultat. Buken var så stor at de bestemte seg for å åpne da de mistenkte livmorbetennelse, men overraskelsen var stor da de oppdaget en svulst på over 15 cm i diameter rett under blæren! Den ble selvsagt fjernet og biopsi tatt. Det var en laaang uke å vente på svaret... for enten var dette en krefttype som hadde eksplodert i vekst eller så hadde den brukt år på å bli stor og symptomgivende. Ved førstnevnte diagnose så ville Sonny dø i løpet av måneder.

Heldigvis var det en seintvoksende svulst og det betydde at Sonny ville få et fullverdig liv etterpå sjølv om ikke hele svulsten ble fjernet (den hang fast i blæreveggen).

Sonny ble 100 % frisk og levde til hun ble 12 år gammel - full av livsglede og spillopper :ahappy:

Skrevet

Jeg har også opplevd kreft på hund, det var blodkreft. Det ble oppdaget relativt sent og vetrinæren mente at det ville være mer smertefullt enn nyttig å gå igjennom en behandling. Han fikk leve så lenge han orket, og sovnet inn hos vetrinæren nesten 8 år gammel.

men en ting, sikkert dumt spm, er kreft arvelig hos hunder?

Skrevet

men en ting, sikkert dumt spm, er kreft arvelig hos hunder?

For å si noe veldig komplisert på en veldig enkel måte - det kan være det. Noen kreftformer hos noen raser er arvelig betinget, uten at man vet noe spesifikt om nedarving og eventuelt utløsende årsaker.

Gamletispa vår (schäfer) levde med kreft i flere år. Det begynte som fettkuler, ble operert bort og kom tilbake. Til slutt vokste kreften inn i skulderleddet, da var hun blitt vel ti år og slet med en del annet i tillegg - hun ble avlivet når kreften spredte seg i kroppen og påvirket mage/tarmsystemet.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Spør for en jeg kjenner. Oppdretter ønsker at kjøper står som eier. Men vil ha ett kull på tispa. For vil ha genene videre. Hvordan foregår dette vs. forvert? Er ikke forvertavtale. Enten at kjøper har ett kull eller at oppdretter har kull der?
    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...