Gå til innhold
Hundesonen.no

Kreft hos hund


Recommended Posts

Det finnes mange ulike krefttyper, og det avhenger både av det, hvor fort kreften sprer seg hos den individuelle hunden og hvor fort det oppdages, og hva man gjør for å fjerne det.

Jeg fant en bitteliten svulst i juret på hunden min for to år siden. Den var på størrelse med en ert, og vi dro rett til dyrlegen hvor de sa at det var 60% sjanse for at den var ondartet, både fordi den sitter i juret og fordi hun var voksen dame, i tillegg til at svulstens form virket til at den var ondartet. Jeg kunne velge mellom å bare operere bort svulsten, eller å fjerne hele juret (er på ca 6 patter og det er et veldig stort område). Å fjerne hele juret ville minske sjansen for spredning, så da gjorde vi det. De fant også en minisvulst på størrelse med et riskorn rett ved siden av erten. Nå klarte dyreklinikken (Groruddalen dyreklinikk) å rote bort svulstene som skulle sendes til labratoriet, så jeg fikk aldri svar på om den var godartet eller ondartet dessverre, men mye tydet på sistnevnte. I tillegg steriliserte jeg henne, for å gjøre sjansene enda mindre igjen.

Det er som sagt to år siden, og jeg sjekker over hele henne flere ganger i uken, og hele buken hennes røntges ca hvert halvår fordi jeg er hysterisk når det kommer til kreft. Hun har enda ikke fått noe nytt, så kreften spredde seg aldri. :wub:

Her er tråden jeg laget når jeg fant kulen: http://hundesonen.no/forum/index.php?showtopic=39572&hl=labbis&st=0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Kjetil Dahl ved Oslo Dyreklinikk driver ganske stort med kreftbehndling på hund. Han har sett hunder med store metastaser i lungene som har avtatt med cellegift. Jeg vet han ihvertfall tidligere har hatt samarbeid med berner sennen klubben i Oslo.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amigo hadde kreft. Hemangiosarkom.

Hemangiosarkom er en relativ sjelden krefttilstand som kommer snikende når du minst venter det. Svulsten er ondartet, og det tar som regel ett par måneder (i en ekstremt tidlig fase) fra diagnose til død. Med Amigo tok det omtrent en halvannen dag fra en ikke fullverdig diagnose til død. Svulstene vokser i blodkarene, og de sprekker gjerne.

Det som ofte er vondt med denne kreftformen, er at hundene som oftest ikke merker noe av den. Amigo gjorde ikke. Dvs. han var helt normal hele veien, til en dag der han plutselig skalv i bakbeina, hadde vansker med å legge seg korrekt ned. Og slet med å komme seg opp. Ett lite rift i sarkomet. Jeg føler meg utrolig heldig på både meg og Amigos vegne. At jeg var hjemme, og han ga meg tegn til at noe var riv ruskende gal. Enn at han skulle blødd i hjel alene, og jeg hadde funnet ham død på gulvet. Svulsten var altfor stor til å kunne opereres, og den hadde allerede sprukket opp en god del før de åpnet ham, og var allerede i metastaser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, men hun blør jo fra et jur, så jeg tenker jo mitt.

Okei, jeg har ikke lest noe annet enn det som står her.

Om det er tilfellet, og hun har jursvulster, så ville jeg ha fjernet hele juret hvertfall. Mange dyrleger anbefaler å 1) la kulene vokse og se hva som skjer (og dermed kanskje gjøre noe for sent), eller å 2) bare operere bort svulsten og håpe på det beste.

Be veterinæren kjenne på lymfekjertlene mellom beina på hunden for å se om har spredd seg dit også. Har det ikke det, så har man bedre sjanser. Og sterilisere når hunden er klar for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det er i juret problemet er. Hun blør fra pattene og har ganske hovent og klumpete jur. Hun ble behandlet for jurbetennelse med antibitotika, men hunden viste ingen tegn til bedring så da tok de (en annen veterinær) prøver fra blodet fra pattene. Dyrlegen sa det kunne være kreft, men vi måtte bare vente på resultatet. Vil ikke ta sorgene på forskudd. Så jeg vet ikke så mye mer akkurat nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er de tilfellene av kreft hos hund som jeg har vært borti (hundene ble eid av forskjellige venner av meg).

Lando (Amy sin pappa): Fikk sarkomer i tungen. Disse fikk han etter at han hadde fyllt 10 år. De var spredt i halve tungen, fra tungespissen og til lengst nede på tungen i svelget. Eieren bestemte seg raskt for at operasjon var utelukket, både pga hvor kreften satt og pga hundens alder (ble avlivet like før han var 11 år). Han levde ett helt normalt liv inntil den ettermiddagen da han ikke klarte å holde en godbit i munnen, dagen etter ble han avlivet :P

Chabina (kullsøster av "gamlefar" og Chaisy, samt BlÅndi sin halvsøster): Kreft i jur. Kreften satt i skinnet og svulsten vokste kraftig i løpet av noen dager (fra en pitteliten ert til en tennisball). Hun ble operert og helt frisk etterpå. Når dette skjedde var hun 9-10 år, hun var litt skrøpelig innen operasjonen men som en unghund etter :P

Chakira (mamma til Chaisy og Gamlefar): Svulst i jur, ble operert og levde i flere år etter uten noen spredning :P

Tispe: Hadde mange rare anfall og veterinæren fant ikke ut hva det var som feilte hunden, misstenkte EP. En morgen var hunden død og eieren forlangte obduksjon, denne viste kreft i hjernen.

Tispe: Lå i senga i på stua, hylte plutselig til. Reiste seg opp og virret målløst omkring. Tatt med til vet'n hvor de fant ut at hunden var blind. ble obdusert og kreft på hjernen ble funnet. Hunden hadde antagelig hatt denne svulsten en stund, men eieren merket ingenting på hunden før den plutselig var blind :P

Ikke så veldig positiv lesning, men de aller fleste andre som jeg har hørt om (med svulst i jur) har blitt friske etter operasjon (uten spredning) :P

Her står det litt om kreft hos hund (på svensk, pdf-dokument side 22).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis var det ikke kreft, men en cyste. Så da skal hun operere den bort neste uke. Men det som er dumt er at forsikringen ikke dekker sterilisering i samme slengen, rart siden det er livmora som forårsaker dette. Men men, vi får bare ta cysta vekk og seg hva som skjer etterhvert.

Åh, så flott at det ikke var kreft! *Glad på dine vegne!*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet nettopp min dobber/rottis blanding pga kreft. Han fikk beinkreft, og det tok kun 2 måneder fra han fikk kreften til han dessverre måtte avlives :ahappy: Det hadde spredd seg til lungene..

Etter at dette skjedde, søkte vi mye på nettet ang beinkreft og hund, og fant ut at rottweiler ligger på topp her i norge. Doberman ligger også på topplisten sammen med andre store raser.

Men veldig bra det ikke var kreft hos Chanti da :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige hund Sonny fikk kreft i urinblæren da hun var 6 år gammel. Symptomene kom i grunn ganske brått med økt bukomfang, enorm tørste og tissing hvert 10 minutt - og det var meeeengder med tiss!

Jeg trodde naturligvis at det var diabetes for symptomene var så like, og vi fikk undersøkt både blod og urin for sukker. Negativt resultat. Buken var så stor at de bestemte seg for å åpne da de mistenkte livmorbetennelse, men overraskelsen var stor da de oppdaget en svulst på over 15 cm i diameter rett under blæren! Den ble selvsagt fjernet og biopsi tatt. Det var en laaang uke å vente på svaret... for enten var dette en krefttype som hadde eksplodert i vekst eller så hadde den brukt år på å bli stor og symptomgivende. Ved førstnevnte diagnose så ville Sonny dø i løpet av måneder.

Heldigvis var det en seintvoksende svulst og det betydde at Sonny ville få et fullverdig liv etterpå sjølv om ikke hele svulsten ble fjernet (den hang fast i blæreveggen).

Sonny ble 100 % frisk og levde til hun ble 12 år gammel - full av livsglede og spillopper :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også opplevd kreft på hund, det var blodkreft. Det ble oppdaget relativt sent og vetrinæren mente at det ville være mer smertefullt enn nyttig å gå igjennom en behandling. Han fikk leve så lenge han orket, og sovnet inn hos vetrinæren nesten 8 år gammel.

men en ting, sikkert dumt spm, er kreft arvelig hos hunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

men en ting, sikkert dumt spm, er kreft arvelig hos hunder?

For å si noe veldig komplisert på en veldig enkel måte - det kan være det. Noen kreftformer hos noen raser er arvelig betinget, uten at man vet noe spesifikt om nedarving og eventuelt utløsende årsaker.

Gamletispa vår (schäfer) levde med kreft i flere år. Det begynte som fettkuler, ble operert bort og kom tilbake. Til slutt vokste kreften inn i skulderleddet, da var hun blitt vel ti år og slet med en del annet i tillegg - hun ble avlivet når kreften spredte seg i kroppen og påvirket mage/tarmsystemet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...