Gå til innhold
Hundesonen.no

MikroYodel hilser på verden

Yodel

Av Yodel,
i Valpeprat

Recommended Posts

Yodel Grand Master

Yodel

Skrevet
Skrevet

Så kom endelig dagen Mikro "dro i snora" og ville ut.

Vannet gikk med et plopp og uten forvarsel 05.30 tirsdag den 09.11.10.

Jeg ringte sykehuset, som sa at det bare var å ta det med ro så lenge jeg ikke hadde rier, så da gikk jeg likesågodt og la meg igjen.

Jeg sa ifra hva som var skjedd til mannen som ble litt fortumlet, og la meg til å lese (sove er vel umulig i en slik situasjon). Etter en times tid startet riene med et BRAK. De var særdeles smertefulle fra første ri, og kom like greit med 3 min. mellomrom med en gang.

Da fant vi ut at det kanskje var på tide å komme oss avgårde til sykehuset, og jeg kledde på meg som best jeg kunne mellom riene.

Jeg klarte t.o.m. å skrive et lite innlegg i "akkuratt nå" tråden før vi kom oss avgårde :hmm:

Kjøreturen ned var en kjøretur fra ¤/&&/=" med TETTE og VOOONDE rier. Jeg kan love dere at Traktoren og andre treige sjåfører fikk mindre pene tanker rettet mot seg. Banneord ble det dog lite med fra min side, det var for vondt til å snakke.

En time i bil i en slik situasjon er ikke å anbefale.

Vel fremme på sykehuset ble jeg hentet av sykehuspersonellet, og trillet i ekspressfart opp på føden. Jeg skrek etter smertestillende, og fikk lystgass- som hadde NADA effekt, men den hjalp meg iallefall til å puste. Det er forbausende lett å glemme det når man har smerter.

Jeg hadde da 5-6 cm åpning.

Etter noe som virket som en evighet fikk jeg endelig også epidural. Om den hadde noen effekt er vanskelig å si, for smertene steg. Jeg undres bare hvordan det hadde vært UTEN smertestillende. Ikke for å skremme noen, men mens jeg lå der og lurte på om jeg holdt på å dø, ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, hylte urkvinne-skrik, svetten pilte, gubben fikk skvisa armen og man så det hvite i øyet mitt, lurte jeg på hvorfor i all verden vi ikke stoppet etter en, og kunne ikke i min villeste fantasi se logikken i at menneskeheten i det hele tatt fikk barn, for ingenting var verdt slike umennesklige smerter.

Riene kom TETT. Legen talte 6 rier på 10 min med omtrent 50-70 sek. varighet på hver ri. Ikke mange pauser altså!

Pressriene kom fort, men det var ikke helt klart enda, så jordmoren røsket hardt i kanten (Oh, smerte!) for å hjelpe til, uten at det hadde stor effekt. Til slutt var det likevel full åpning, og jeg fikk klarsignal til å presse. Gjett om jeg gjorde!

Selvom smertene eskalerer fra uutholdelig umennesklig til noe enda værre, er det på en måte befriende også. Man nærmer seg slutten. Det er en fantastisk motivator! For første gang på en stund ønsket jeg faktisk riene velkommen. De hjalp meg på vei.

Jordmor (og jeg) ble ganske så ovverrasket over uante urkvinne-krefer. Gud bedre hvilke krefter man får i en slik situasjon. Ungen skulle ut! Jeg lagde dype kloremerker i egne lår i prosessen uten å ense det før jeg så merkene i etterkant. Han stoppet litt i utgangen (O, smerte!) men kom etter kun et par press-rier kl 11.55. Omtrent 1,5-2 timer etter ankomst på sykehuset.

Han var en stjernekikker (hodet ned, men nesa i sky) og slike blir visst somoftest forløst med vakuum, da de er vanskelige å få ut.

Han var passe klissete, passe stor, usedvanlig vakker (om jeg må si det selv, - uansett om han var dekket i blod og slim) og bare verdens nydeligste unge med gode bollekinn- han så mett ut når han kom :hmm:

Følelsen jeg hadde i det han ble lagt på brystet mitt er ubetalelig. Tårene presset på av både lettelse, stolthet, kjærlighet, utmattelse og alt på en gang. Og både jeg og mannen var ganske så tåreulle. Endelig fikk vi hilst på vårt lille mirakel nummer to.

Det merkeligste er dog at alle vonde tanker om uutholdelige smerter og "aldri mer" forsvinner som dugg for solen i det ungen klekkes. Da er verden vidunderlig igjen, om man kunne gjort det hele på ny "any time" for den følelsen du får når du har ungen på brystet. Naturen er fantastisk slik altså!

Etter noen dager på sykehus er vi endelig hjemme, og er sprekkferdig av stolthet ovenfor hengiven og hjelpsom storebror.

Hundene synes også krabaten er veldig spennende, og hilser han forsiktig med forsiktig logring, nysjerrige blikk og kjærlige slikk :P

Så var familien komplett. Velkommen vesle Magnus!

forsidenov.jpg

Han har forøvrig fått sitt eget album på hjemmesiden som er oppdatert. (Link i banner)

Lenke til kommentar
Del på andre sider
ElinT Community Regular

ElinT

Skrevet
Skrevet

Gratulerer så mye med lille Magnus! Han er nydelig :hmm: Jeg fikk vondt i magen av å lese historien din, det er jo ikke så mange måneder siden sist jeg fødte selv, så minnene henger ganske godt igjen fortsatt... Men jeg er helt enig i at naturen er fantastisk sånn, når man får se og og holde babyen så er det uten tvil verdt alt sammen! :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gå til emneliste

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


×
×
  • Opprett ny...