Gå til innhold
Hundesonen.no

Tenåringen i huset vil ha egen hund.


GunnhildG

Recommended Posts

Hei. Jeg er en kvinne som har en datter som ønsker seg en egen hund. Men jeg og min mann er usikre. Jeg kan prøve å fortelle dere om situasjonen våres nå, selv om jeg tror det blir litt vanskelig, og antakeligvis et veldig langt innlegg.

Jeg, min mann, vår datter på 14 år, og vår sønn på 10 år bor veldig landlig til. Vi bor i en liten bygd med mindre enn 100 innbyggere. Huset vårt er ikke så stort, det er heller ikke hagen vår, men vi har veldig mange fine turmuligheter. Hvis vi bare går rett over veien er vi i en skog, så vi har likevel stor plass. I tillegg har vi store, inngjerdede jorder, siden min mann har overtatt gården til hans far.

Vi bodde på den gården før, men jeg trivdes ikke så bra. Grunnen til det er at det var et stykke til nærmeste nabo, og jeg syns det er veldig stusselig og mørkt der på vinterhalvåret. Huset vi bor i nå er bare 10 minutters kjøring fra gården, men det ligger i et byggefelt, så her har vi jo naboer rundt oss, og det blir ikke så mørkt og kjedelig om vinteren.

Min mann er elgjeger, og vi (eller egentlig han, jeg har ikke så mye ansvar for dem) har fire Norsk Elghund Grå (alle hannhunder). Vi har Sarek, den eldste hunden på 13 år. Han har hele tidne vært en veldig rolig og grei hund. Han er dog en pensjonert jakthund, og tar livet med ro hjemme. Han har desverre kreft, og blir nok avlivd etter jakta..

Så har vi Odin, som faktisk er Sarek"s sønn. Han er 9 år, og fungerer fint på jakt.

Ravn er 2 år, og er en kjempesnill familiehund. Men hans interesse for elg er liten, han syns det er bedre å være hjemme..

Så har vi Karo på 1 år. Han har vært veldig flink på jakt med tanke på at dette er det første året han har fått prøve seg. Men som familiehund trenger han litt mer trening med tanke på ro inne, og litt annet.

Det vil altså si at vi nå har to hunder som fungerer på jakt (hvor en av dem er en unghund), en som er "pensjonert", og snart blir avlivd, og en som egentlig bare er familehund.

Grunnene til at jeg og min mann er usikre:

1. Karo er bare en unghund, og trenger fortsatt ganske mye oppmerksomhet og trening. Siden han er en "tenåring" nå, er konsentrasjonsevnen liten, og han stenger ørene for alt vi sier. En valp i tillegg er vi bekymret for at bli for mye..

2. Oda"s interesse. Vi er jo redde for at hun skal miste interessen. Dette er noe jeg faktisk tror at vi bekymrer oss for uten grunn. Oda har aldri vært interessert i så mye annet en hund. Hun er ikke med på fotball som alle andre venninnene hennes, eller noe annen sport heller. Vi har fire kaniner som er mine og hennes, men de har ikke hun maset seg til, det var vel heller jeg. Hun ordner og koser med dem og gjør alt hun skal gjøre, men han liksom ikke så stor interesse likevel. Det har alltid vært hund som har stått i hodet hennes.

3. Hun går jo på ungdomsskolen, og må jo tenke på lekser, prøver, osv. Hunden kan ikke gå utover skolegangen hennes. Men hun har alltid vært flink til å prioritere, og hun er veldig flink på skolen, så jeg tror egentlig at vi bekymrer oss uten grunn angående dette også.

4. Vår interesse! Så er det dette da... Vår interesse for hund har dalt litt de siste åra nå.

For meg er det det at jeg egentlig ikke er noe hundemenneske. Jeg synes hunder er helt greit, men fire aktive jakthunder er for mye for meg. Nå skal vi jo snart avlive den eldste da, og når den yngste blir eldre så vil det jo hjelpe mye.

For mannen min tror jeg det er at elgjakt-interessen har dalt. Grunnen til det er at de siste hundene nå har fungert dårlig på jakt, og han har da brukt mye tid på å trene hunder uten å få noe særlig igjen for det..

Også må vi jo tenke på hva som skjer når hun begynner på videregående..

Nå sier hun at hun enten vil gå her (altså vil hun da bo hjemme), eller på Melsom vgs, på hundelinja. Da kan hun ha med hunden. Men det er jo ikke sikkert at det er dette hun vil når den tid kommer. Hvis hun vil noe annet, og får problemer med å finne seg en plass å bo der hun kan ha med hunden, må jo hunden bo med oss. Og det vet vi godt, og har egentlig ikke noen store problemer med det.

Oda tenker på å skaffe seg en Shetland Sheepdog. Jeg kjenner ikke så godt til rasen, men jeg har inntrykk av at det er en hund som er lærevillig og lettlært, har en liten radius når den er løs ute (dette er bare noe jeg går utfra, siden de ble avlet for å gjete), men at de kanskje har litt lett for å bjeffe? Bjeffing er ikke et problem hos oss uansett, da naboene våre ikke bor så nærme at de blir plaget av det.

Uansett så synes jeg denne rasen virker veldig flott, og jeg tror kanskje at jeg hadde blitt mer begeistret for hunder med en hund som Sheltien (hvis mitt inntrykk av rasen stemmer). For Elghunder er for meg altfor selvstendige (som jeg oppfatter som sta), og litt for aktive.

Oda har selv sagt at det uansett ikke er aktuelt med valp før til sommeren, da hun har ferie og har god tid til å sosialisere og miljøtrene valpen. Og da er Karo nesten to år, og har forhåpentligvis blitt ferdig med den verste ”tenåringsperioden” sin. Dette ble jeg veldig glad for da hun sa, for det synes jeg viser at hun er ansvarlig, og har tenkt igjennom dette. Men som forelder så blir jeg jo usikker uansett…

Jeg og mannen min har jo tenkt veldig mye på dette, for Oda begynte å mase om egen hund fra hun visste hva det var, og vi har egentlig kommet fram til at vi synes det er greit. Selv om det blir hennes ansvar i det daglige, vil jo vi alltid være de som har ansvaret hvis noe skulle skje. Og det er vi jo fullstendig klar over. Vi er jo også vel vitende om at hvis Oda skulle bli syk, eller av en annen grunn ikke kan ta seg av hunden, så er det vi som må gjøre det.

Det må også nevnes at Oda er veldig moden, og hun har store kunnskaper om hund. Det er hun som står for treninga av den yngste pelsen her, og da er det klikkertrening det går i :)

Så vi har altså tenkt masse om dette, og kommet fram til at vi synes det er greit at hun får egen hund. Men jeg vil gjerne høre hva dere mener :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns dere har tenkt godt og grundig gjennom dette, og det virker som om dere i grunnen allerede har tatt avgjørelsen. :wub: Det høres for meg ut som om både foreldre og datter er innstilt på ansvarsfordeling og hvordan det skal bli å leve med en annen type hund enn de dere har fra før.

Jeg har dog et par spørsmål som jeg egentlig ikke har så mye interesse av å få svar på, men som kan være nyttige for dere å ha tenkt gjennom før en liten sheltie kommer i hus:

Hvem skal ha det økonomiske ansvaret? Innkjøp av fôr og utstyr, veterinærutgifter, forsikring også videre?

Det inntrykket du har fått av sheltien stemmer nok ganske bra, og det virker på meg som om det er en type hund du også kanskje kan trives bedre med enn elghundene? Slik at om det en dag skulle bli behov for at dere tar over hunden, vil du ikke være helt fremmed for den tanken? Dette er nemlig også noe dere må tenke over - om dere kan være villige til å ta vare på hunden hvis datteren skal på utvekslingsopphold, gå på folkehøgskole, bo et sted hun ikke kan ha hund, også videre.

(I en parentes kan jeg jo bruke meg selv som eksempel - vi kjøpte hund da jeg nettopp hadde fylt tretten, og det ble en hund som jeg hadde hovedansvaret for å aktivisere. Vi har trent og funnet på mye rart, vært på utallige hundetreff og skogsturer, gått mye spor også videre. Samtidig har foreldrene mine hele tiden støttet meg i bakhånd ved å ha det økonomiske hovedansvaret for hunden, samt hjelpe til med lufteturer morgen og kveld. I vår hadde jeg et utenlandsopphold på nærmere fire måneder, og da var jeg avhengig av at foreldrene mine kunne ha hunden. Tidligere i høst flyttet jeg til Oslo for å studere, og på grunn av boligsituasjon var jeg igjen avhengig av at foreldrene mine ville ha hunden hos seg. Én uke etter at jeg flyttet ned, bestemte foreldrene mine seg for å flytte ut på gården pappa har tatt over etter sine foreldre, og da ble det klart for meg at jeg aldri kommer til å ha samvittighet til å ta med hunden ned til Oslo. Å være byhund fortjener hun ikke når hun faktisk kan bo landlig til, gå løs i skogen hver eneste dag og få så mye omsorg og omtanke fra foreldrene mine.

Det som opprinnelig ble kjøpt som en familiehund jeg skulle ha hovedansvaret for, har nå altså blitt mamma og pappa sin hund - fullt og helt.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke annet enn å underskrive de fleste svarene du fikk på Canis. Jevnt over vil du få det samme her. ;-)

Fra min side vil jeg si at det høres ut som hun er klar over hva hun går til, men mener at dere isåfall bør være forberedt på å ta over hunden når hun evt. skal på videregående og videre til høyere utdanning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke annet enn å underskrive de fleste svarene du fikk på Canis. Jevnt over vil du få det samme her. ;-)

Fra min side vil jeg si at det høres ut som hun er klar over hva hun går til, men mener at dere isåfall bør være forberedt på å ta over hunden når hun evt. skal på videregående og videre til høyere utdanning.

Yap. Det ble som Simira skriver i huset her, jeg fikk en border collie når jeg var 14, nå har jeg nettop vært 2 år i Trondheim og kunne ikke ha hund i leiligheten/hybel og BC'en har vel mest blitt mammas hund etter dette. Men dette var dog mine foreldre klar over når vi fikk henne, jeg trente og dro rundt på masse hundetreff, mens de tok seg av morgen og kvelds tur, så tok jeg turen når jeg kom av skolen :wub:

Det gir ungdom et veldig stort ansvar og det er veldig lærerikt og sunt for barn/ungdommer å ta seg av sin egen hund, lykke til! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som de fleste sier her, det hørtes gjennomtenkt ut.

Dessuten er det ikke før til sommeren, så det går jo faktisk å se an til da. Dere trenger jo ikke å ta en avgjørelse helt enda, men jeg ville passet på å ikke gi falske forhåpninger til din datter.

Kan du ikke bli med datteren din på utstilling, til en oppdretter eller lignende å hilse litt på individer av rasen, sånn at også du blir bedre kjent og kan se om det er en hund du kunne tenke deg å ha selv etterhvert, om datteren din skulle måtte flytte fra den.

Selv kjøpte jeg egen hund da jeg ble 18 og flyttet hjemmefra (jeg kunne kjøpt hund boende hjemme, men det hadde måttet bli en ES). Nå har jeg hatt henne i to år, og jeg har ikke hatt noe problem i det hele tatt. Riktignok har noen ting blitt valgt bort pga. hunden, men det har vært det rette.

Til høsten skal jeg begynne å studere igjen, utenbys, og da har jeg sørget for å komme meg et sted hvor hunden kan bli med meg. Problemer man møter der er jo å finne leiligheter hvor man tillater hund. Personlig mener jeg nå at om man vil, så kan man!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns dere har tenkt godt og grundig gjennom dette, og det virker som om dere i grunnen allerede har tatt avgjørelsen. :) Det høres for meg ut som om både foreldre og datter er innstilt på ansvarsfordeling og hvordan det skal bli å leve med en annen type hund enn de dere har fra før.

Jeg har dog et par spørsmål som jeg egentlig ikke har så mye interesse av å få svar på, men som kan være nyttige for dere å ha tenkt gjennom før en liten sheltie kommer i hus:

Hvem skal ha det økonomiske ansvaret? Innkjøp av fôr og utstyr, veterinærutgifter, forsikring også videre?

Det inntrykket du har fått av sheltien stemmer nok ganske bra, og det virker på meg som om det er en type hund du også kanskje kan trives bedre med enn elghundene? Slik at om det en dag skulle bli behov for at dere tar over hunden, vil du ikke være helt fremmed for den tanken? Dette er nemlig også noe dere må tenke over - om dere kan være villige til å ta vare på hunden hvis datteren skal på utvekslingsopphold, gå på folkehøgskole, bo et sted hun ikke kan ha hund, også videre.

(I en parentes kan jeg jo bruke meg selv som eksempel - vi kjøpte hund da jeg nettopp hadde fylt tretten, og det ble en hund som jeg hadde hovedansvaret for å aktivisere. Vi har trent og funnet på mye rart, vært på utallige hundetreff og skogsturer, gått mye spor også videre. Samtidig har foreldrene mine hele tiden støttet meg i bakhånd ved å ha det økonomiske hovedansvaret for hunden, samt hjelpe til med lufteturer morgen og kveld. I vår hadde jeg et utenlandsopphold på nærmere fire måneder, og da var jeg avhengig av at foreldrene mine kunne ha hunden. Tidligere i høst flyttet jeg til Oslo for å studere, og på grunn av boligsituasjon var jeg igjen avhengig av at foreldrene mine ville ha hunden hos seg. Én uke etter at jeg flyttet ned, bestemte foreldrene mine seg for å flytte ut på gården pappa har tatt over etter sine foreldre, og da ble det klart for meg at jeg aldri kommer til å ha samvittighet til å ta med hunden ned til Oslo. Å være byhund fortjener hun ikke når hun faktisk kan bo landlig til, gå løs i skogen hver eneste dag og få så mye omsorg og omtanke fra foreldrene mine.

Det som opprinnelig ble kjøpt som en familiehund jeg skulle ha hovedansvaret for, har nå altså blitt mamma og pappa sin hund - fullt og helt.)

Hvis det blir til at Oda får en Sheltie, er det vi foreldre som betaler hunden,forsikring, og veterinæravgifter. Innkjøp av utstyr og fôr vil Oda stå for.

Det er godt å høre! Det virker hvertfall som at Sheltien er en rase jeg også kan trives med, også hvis jeg og mannen min ender opp med å ha ansvaret for hunden hvis Oda ikke kan.

Og foreldrene dine trives fint med hunden? :D

Kan ikke annet enn å underskrive de fleste svarene du fikk på Canis. Jevnt over vil du få det samme her. ;-)

Fra min side vil jeg si at det høres ut som hun er klar over hva hun går til, men mener at dere isåfall bør være forberedt på å ta over hunden når hun evt. skal på videregående og videre til høyere utdanning.

Yap. Det ble som Simira skriver i huset her, jeg fikk en border collie når jeg var 14, nå har jeg nettop vært 2 år i Trondheim og kunne ikke ha hund i leiligheten/hybel og BC'en har vel mest blitt mammas hund etter dette. Men dette var dog mine foreldre klar over når vi fikk henne, jeg trente og dro rundt på masse hundetreff, mens de tok seg av morgen og kvelds tur, så tok jeg turen når jeg kom av skolen :wub:

Det gir ungdom et veldig stort ansvar og det er veldig lærerikt og sunt for barn/ungdommer å ta seg av sin egen hund, lykke til! :)

Vi er forberedt på å ta over hunden hvis det skulle være nødvendig :)

Som de fleste sier her, det hørtes gjennomtenkt ut.

Dessuten er det ikke før til sommeren, så det går jo faktisk å se an til da. Dere trenger jo ikke å ta en avgjørelse helt enda, men jeg ville passet på å ikke gi falske forhåpninger til din datter.

Kan du ikke bli med datteren din på utstilling, til en oppdretter eller lignende å hilse litt på individer av rasen, sånn at også du blir bedre kjent og kan se om det er en hund du kunne tenke deg å ha selv etterhvert, om datteren din skulle måtte flytte fra den.

Selv kjøpte jeg egen hund da jeg ble 18 og flyttet hjemmefra (jeg kunne kjøpt hund boende hjemme, men det hadde måttet bli en ES). Nå har jeg hatt henne i to år, og jeg har ikke hatt noe problem i det hele tatt. Riktignok har noen ting blitt valgt bort pga. hunden, men det har vært det rette.

Til høsten skal jeg begynne å studere igjen, utenbys, og da har jeg sørget for å komme meg et sted hvor hunden kan bli med meg. Problemer man møter der er jo å finne leiligheter hvor man tillater hund. Personlig mener jeg nå at om man vil, så kan man!

Det med å være på utstilling var en veldig god idè :) Å være på besøk hos en oppdretter av rasen hadde jo også vært veldig fint, men jeg vet ikke om noen oppdrettere i nærheten.. Skal sjekke det ut!

Ja, det er jo slik at man må velge bort ting til fordel for hunden.. Og det med at man må prioritere hunden over andre ting er noe Oda selv har sagt at hun ikke har noen problemer med overhodet. Så forhåpentligvis er det også realiteten :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så da har vi egentlig kommet fram til at det blir hund på Oda til sommeren. Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for det fra før av, men jeg trengte nok bare noen "bekreftninger" på at det sansynligvis vil gå bra :)

Vi er også ganske sikre på at det blir en Sheltie, men vi skal komme oss på hvertfall en utstilling for å bli litt mer kjent med rasen. Vi skal også prøve å få komme på besøk hos en oppdretter, men jeg vet ikke helt om noen i nærheten av Telemark. Hvis noen vet, si ifra! :)

Vi har også lest endel om rasen på canis, og har jo fått inntrykk av at Sheltien er en rase som hadde passet veldig fint, både for Oda, og hvis vi skulle ende opp med å overta hunden. Men vi tar jo gjerne i mot tips om andre raser, men dette bør vi kanskje lage et eget emne om..?

Hvis dere ellers har noen tips og råd å komme med, så er det bare å si fra :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og foreldrene dine trives fint med hunden? :)

Om de gjør! Ja, helt klart! :wub: Mamma, pappa og Tinka har det helt utmerket sammen, og på mange måter har de bedre kontakt med hverandre, er mer samspilte og mer fornøyde med hverandre enn det Tinka og jeg noen gang har vært. Hun har helt klart en naturlig plass hos dem, og det er de tilfredse med, alle tre.

Vi har også lest endel om rasen på canis, og har jo fått inntrykk av at Sheltien er en rase som hadde passet veldig fint, både for Oda, og hvis vi skulle ende opp med å overta hunden. Men vi tar jo gjerne i mot tips om andre raser, men dette bør vi kanskje lage et eget emne om..?

Ja, det blir i grunnen mest oversiktlig å ta det i et eget emne. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

vet at det er ei som har hatt valper i Lunde og det er sikkert flere andre som har. Du kan jo si i fra om hvor i tTelemark. Kjenner til ei enna ei som har via hundeklubben her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en fin tråd å lese! Jeg var nok litt som Oda i ungdommen: Hundene var veldig viktige for meg. Jeg kjøpte min første hund som tretten-åring (vi hadde allerede en), og den neste etter konfirmasjonen. De fikk bli med meg da jeg begynte å studere, men jeg innså raskt at de hadde det bedre hjemme hos mor og far (og de hadde hele tiden vært innstilt på å ta ansvaret for dem da jeg begynte å studere - det bør dere også være). Jeg så for meg at dette skulle være en tråd der alle skulle fraråde dere fra å la "ungen" skaffe seg "kjæledyr", men når forholdene ligger så til rette som i deres tilfelle, er det få ting som kan være mer givende for en familie og for en tenåring som å innlemme nok en firbeint kompis i familien. Sheltier er flotte hunder, og dere høres ut som en ansvarsbevisst og omsorgsfull familie. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om de gjør! Ja, helt klart! ;) Mamma, pappa og Tinka har det helt utmerket sammen, og på mange måter har de bedre kontakt med hverandre, er mer samspilte og mer fornøyde med hverandre enn det Tinka og jeg noen gang har vært. Hun har helt klart en naturlig plass hos dem, og det er de tilfredse med, alle tre.

Så flott! Jeg håper jo at jeg får et godt forhold til hunden jeg også, og at det ikke bare blir et ork, sånn som jeg føler elghundene har vært.. Huff, jeg føler meg slem når jeg sier det ;)

Ja, det blir i grunnen mest oversiktlig å ta det i et eget emne. ;)

Da gjør jeg det ;)

vet at det er ei som har hatt valper i Lunde og det er sikkert flere andre som har. Du kan jo si i fra om hvor i tTelemark. Kjenner til ei enna ei som har via hundeklubben her.

Det er ikke så nøye hvor i Telemark oppdretteren bor, vi kan kjøre et stykke ;)

For en fin tråd å lese! Jeg var nok litt som Oda i ungdommen: Hundene var veldig viktige for meg. Jeg kjøpte min første hund som tretten-åring (vi hadde allerede en), og den neste etter konfirmasjonen. De fikk bli med meg da jeg begynte å studere, men jeg innså raskt at de hadde det bedre hjemme hos mor og far (og de hadde hele tiden vært innstilt på å ta ansvaret for dem da jeg begynte å studere - det bør dere også være). Jeg så for meg at dette skulle være en tråd der alle skulle fraråde dere fra å la "ungen" skaffe seg "kjæledyr", men når forholdene ligger så til rette som i deres tilfelle, er det få ting som kan være mer givende for en familie og for en tenåring som å innlemme nok en firbeint kompis i familien. Sheltier er flotte hunder, og dere høres ut som en ansvarsbevisst og omsorgsfull familie. Lykke til!

Jeg tror nok at det går helt fint å ta ansvar for hunden hvis det skulle bli nødvendig, så lenge vi er forberedt på det ;)

Jeg tror også at innen den tid eventuelt kommer så er vi nok blitt så glade i hunden at det gjør vi med stor glede! ;)

Tusen takk ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes dette høres både fornuftig og velgjennomtenkt ut ;) Tror også at sheltie er en riktig rase for dere! Det er herlige hunder, ukompliserte, lettlærte og såpass aktive at de gjerne holder følge med en elghund på tur, samtidig som de godt kan ha dager med rusling rundt kvartalet. Min sheltie er også trygg og tøff rundt hunder hun kjenner, og triller rundt i heftig lek med mine Border Collier. Det er og en fordel synes jeg:) Ellers er det jo litt lyd og endel røyting, men ingen av delene er verre å hanskes med enn de samme utfordringene hos elghunden. Ville tatt kontakt med Caroline (www.eagermind.be), hun har enormt god peiling på rasen og vet hvilke oppdrettere som trygt kan anbefales!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes dette høres både fornuftig og velgjennomtenkt ut ;) Tror også at sheltie er en riktig rase for dere! Det er herlige hunder, ukompliserte, lettlærte og såpass aktive at de gjerne holder følge med en elghund på tur, samtidig som de godt kan ha dager med rusling rundt kvartalet. Min sheltie er også trygg og tøff rundt hunder hun kjenner, og triller rundt i heftig lek med mine Border Collier. Det er og en fordel synes jeg:) Ellers er det jo litt lyd og endel røyting, men ingen av delene er verre å hanskes med enn de samme utfordringene hos elghunden. Ville tatt kontakt med Caroline (www.eagermind.be), hun har enormt god peiling på rasen og vet hvilke oppdrettere som trygt kan anbefales!

Kjempefint, jeg kjenner jeg blir mer og mer "forelsket" i Sheltien desto mer jeg leser og hører om den ;)

Det er jo en stor fordel at Sheltien kan holde følge med elghundene på tur også ;)

Da tenker jeg at jeg sender en mail til Caroline ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen jeg kjenner hadde mast lenge om hund, dog mistenker jeg at våre hunder har utløst interessen. Hun gikk på slutten av barneskolen, og foreldrene var i utgangspunktet skeptiske til å få hund; hva skjer når hun begynner å studere, har de tid til en valp, osv. Det endte med at de fikk en omplasseringshund av eldre årgang. Nå, ca tre år etter, har hun helt mistet interessen, og selv om hun plitkoppfyllende lufter hunden, så er det foreldrenes hund i praksis. En lignende historie kan fortelles om min søster. Forskjellen mellom disse to unge jentene, og din datter, er at din datter høres ut som om hun generelt er mer interessert i hunder, at det ikke er noe "innfall" hun har fått i den senere tid. Jeg tror det vil gå veldig bra. Som ung og studerende kan man fint ha hund hvis man ønsker det; det gjelder bare å prioritere, forstå at man ikke stiller først i hybel-køen, og bruke tiden riktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen jeg kjenner hadde mast lenge om hund, dog mistenker jeg at våre hunder har utløst interessen. Hun gikk på slutten av barneskolen, og foreldrene var i utgangspunktet skeptiske til å få hund; hva skjer når hun begynner å studere, har de tid til en valp, osv. Det endte med at de fikk en omplasseringshund av eldre årgang. Nå, ca tre år etter, har hun helt mistet interessen, og selv om hun plitkoppfyllende lufter hunden, så er det foreldrenes hund i praksis. En lignende historie kan fortelles om min søster. Forskjellen mellom disse to unge jentene, og din datter, er at din datter høres ut som om hun generelt er mer interessert i hunder, at det ikke er noe "innfall" hun har fått i den senere tid. Jeg tror det vil gå veldig bra. Som ung og studerende kan man fint ha hund hvis man ønsker det; det gjelder bare å prioritere, forstå at man ikke stiller først i hybel-køen, og bruke tiden riktig.

Huff da, jeg håper Oda's interesse varer lengre.. For nei, det er ikke noe innfall hun nettopp har fått, hun har mast om hund leeenge. Når hun var liten var det "Mamma, jeg vil ha hund!", og masse sutring. Så når hun ble litt eldre, fant vi gule post-it lapper med gode argument på hvorfor hun burde få hund over hele huset. Nå er hun mer diskrè, og kommer med små "hint" nå og da.. Så egen hund har hun vært fast bestemt på fra hun lærte hva hund er, selv om strategien har endret seg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som ung og studerende kan man fint ha hund hvis man ønsker det; det gjelder bare å prioritere, forstå at man ikke stiller først i hybel-køen, og bruke tiden riktig.

Enig!

Ellers lurer jeg litt på hvorfor dere/hun vil ha sheltie? Er dere inneforstått med at det er en rase som også krever mental stimulering?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan sies å være litt som du beskriver datteren din. Jeg var vel rundt 12 år da jeg begynte å mase om egen hund. Jeg var veldig god til å argumentere og overbevise tror jeg for plutselig hadde pappa vært å sett på hund. men så begynte jeg å tenke litt realistisk, jeg var da 13 år, helgene ble først og fremst tibrakt hjemme sammen med mor og far. Det var ikke så alt for mye med lekser, og jeg hadde jo massseee tid til hunden. Men nå sitter jeg her snart 18 år gammel og er veldig glad jeg ikke fikk meg hund. Jeg tror det er sjelden jeg er hjemme en helg, dagene går til lekser og jobb og jeg ser ikke helt hvordan jeg skulle fått tid. Sheltien er jo en hund som krever litt også =) men dere får ha lykke til og det ordner seg nok ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan sies å være litt som du beskriver datteren din. Jeg var vel rundt 12 år da jeg begynte å mase om egen hund. Jeg var veldig god til å argumentere og overbevise tror jeg for plutselig hadde pappa vært å sett på hund. men så begynte jeg å tenke litt realistisk, jeg var da 13 år, helgene ble først og fremst tibrakt hjemme sammen med mor og far. Det var ikke så alt for mye med lekser, og jeg hadde jo massseee tid til hunden. Men nå sitter jeg her snart 18 år gammel og er veldig glad jeg ikke fikk meg hund. Jeg tror det er sjelden jeg er hjemme en helg, dagene går til lekser og jobb og jeg ser ikke helt hvordan jeg skulle fått tid. Sheltien er jo en hund som krever litt også =) men dere får ha lykke til og det ordner seg nok ;)

Det går helt på prioritering.

Jeg kan jo faktisk si at som 18åring tilbrakte jeg mye tid på å ta meg av familiehunden, altså et helt år gikk med for å overbevise mine foreldre om at jeg var klar. Og det innebar en del.

Dessverre ble det enklere å bare flytte ut, noe jeg gjorde som 19åring, og siden da har jeg hatt Tinka. Helgene går som regel til noe hunderelatert, treninger, konkurranser eller treff. Det blir fremdeles mulighet for å dra ut på fest/byen på kveldene, men jeg må prioritere å komme meg hjem til hunden min.

Men nå er Tinka virkelig viktig i livet mitt, og jeg hadde allerede vært der jeg er nå hadde det ikke vært for henne! Så for meg er den ren lykke å dra på telttur med sonen, heller det enn en fyllahelg i Hemsedal (selvom det kan være gøy iblant).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går helt på prioritering.

Jeg kan jo faktisk si at som 18åring tilbrakte jeg mye tid på å ta meg av familiehunden, altså et helt år gikk med for å overbevise mine foreldre om at jeg var klar. Og det innebar en del.

Dessverre ble det enklere å bare flytte ut, noe jeg gjorde som 19åring, og siden da har jeg hatt Tinka. Helgene går som regel til noe hunderelatert, treninger, konkurranser eller treff. Det blir fremdeles mulighet for å dra ut på fest/byen på kveldene, men jeg må prioritere å komme meg hjem til hunden min.

Men nå er Tinka virkelig viktig i livet mitt, og jeg hadde allerede vært der jeg er nå hadde det ikke vært for henne! Så for meg er den ren lykke å dra på telttur med sonen, heller det enn en fyllahelg i Hemsedal (selvom det kan være gøy iblant).

Jeg er fult klar over at det går på prioritertinger, men jeg tenkte jo som mindre at jeg alltid ville prioritere hunden og at det ikke ville bli noe problem men det er ikke alltid like lett og se hvordan man ser på ting når man blir eldre =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det høres ut som dattra di har tenkt veldig nøye gjennom dette og veldig bra dere kan ta dere om hunden om blir behov for det.

Jeg kjøpte min første hund som 15 åring(for komfirmasjons pengene) hadde alt ansvaret for hun selv om søstrene mine hjalp med turer osv så klart.Jeg som betalte alt men,fikk hjelp om det var dyre dyrlegeregninger.

Var ingen problem i det hele tatt bodde 4 år hjemme før flyttet ut og hun ble selvfølgelig med meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er fult klar over at det går på prioritertinger, men jeg tenkte jo som mindre at jeg alltid ville prioritere hunden og at det ikke ville bli noe problem men det er ikke alltid like lett og se hvordan man ser på ting når man blir eldre =)

Det er ikke lett, derfor må man tenke nøye, og gjerne søke råd hos sine foreldre. Dette virker det som datteren til TS har gjort, og mor har også gjort opp sin mening om datterens ønske og ser på det som noe varig.

Det er også vanskelig for deg å se på hvordan du hadde gjort prioriteringene dersom du hadde hatt en hund nå. Om ikke jeg hadde hatt hund nå, så hadde selvfølgelig ikke helgene gått til hunderelaterte ting, men jeg hadde sikkert vært med en helt annen type venner i helger og ettermiddager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere har jo alt en hel flokk og skaffet dere en hund til for under et år siden. Ville det ikke vert like greit å gi den yngste hunden til datteren, som kunne ha trent den å gått på ulike kurs med den. Selv om det er en jakthund kan den sikkert trenes til noe morsommere. Vet at søsteren min har trent noen av sine dakser som forsåvidt alle er jakthunder til freestyle. Det er jo så mange kurs for ungdom med hund, og dere har jo alt så mange hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere har jo alt en hel flokk og skaffet dere en hund til for under et år siden. Ville det ikke vert like greit å gi den yngste hunden til datteren, som kunne ha trent den å gått på ulike kurs med den. Selv om det er en jakthund kan den sikkert trenes til noe morsommere. Vet at søsteren min har trent noen av sine dakser som forsåvidt alle er jakthunder til freestyle. Det er jo så mange kurs for ungdom med hund, og dere har jo alt så mange hunder.

Om ikke jeg har mistolket så har de tre hunder, hvorav en er gammel og trolig skal avlives nå etter jakta, den mellomste duger dårlig på jakt, mens dens yngste kan virke som en kommende stjerne.

Nå mener ikke jeg at det vil ødelegge hunden å trene både jakt og freestyle (f.eks.), men det er vanskelig å ha to forskjellige trenere på en hund, med forskjellige metoder.

Og ja, jeg snakker av erfaring for jeg prøvde jo dette med min families jakthund, men ikke lett å be hunden om å tilby atferder (klikkertrening) med meg, mens med mor skal den kun gjøre som kommandert! ;)

Dessuten er det faktisk forskjell på en elghund og en sheltie, og sistnevnte er kjent for å være lettere å trene, dessuten er det noe med å prege den fra dag 1. Man får mye mer motivasjon av å komme seg videre, enn å bli sittende i samme gamle med en hund man eegentlig ikke vil ha (på den måten).

Selv ga jeg foreldrene mine et ultimatum, enten fikk jeg Chico som min egen hund (altså ingen andre skulle trene ham) eller så flyttet jeg ut og kjøpte meg egen hund!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig!

Ellers lurer jeg litt på hvorfor dere/hun vil ha sheltie? Er dere inneforstått med at det er en rase som også krever mental stimulering?

Oda vil ha en liten hund, av rent praktiske grunner.

Hunden skal være lettlært og førerorientert, kunne være med på fjellturer o.l., men må tåle en dag uten mye mosjon. I tillegg har Oda sagt at hun ønsker en langhåret rase, siden hun liker pelsstell. Men det er ikke noe krav, bare et pluss.

Alle typer terriere og jakthunder er utelukket.

Og ja, vi er inneforstått med at Sheltien også trenger mental stimulering, som de fleste andre raser.

Jeg kan sies å være litt som du beskriver datteren din. Jeg var vel rundt 12 år da jeg begynte å mase om egen hund. Jeg var veldig god til å argumentere og overbevise tror jeg for plutselig hadde pappa vært å sett på hund. men så begynte jeg å tenke litt realistisk, jeg var da 13 år, helgene ble først og fremst tibrakt hjemme sammen med mor og far. Det var ikke så alt for mye med lekser, og jeg hadde jo massseee tid til hunden. Men nå sitter jeg her snart 18 år gammel og er veldig glad jeg ikke fikk meg hund. Jeg tror det er sjelden jeg er hjemme en helg, dagene går til lekser og jobb og jeg ser ikke helt hvordan jeg skulle fått tid. Sheltien er jo en hund som krever litt også =) men dere får ha lykke til og det ordner seg nok ;)

Hvis vi prioriterer riktig, tror jeg nok at det skal gå helt fint ;)

Takk ;)

Synes det høres ut som dattra di har tenkt veldig nøye gjennom dette og veldig bra dere kan ta dere om hunden om blir behov for det.

Jeg kjøpte min første hund som 15 åring(for komfirmasjons pengene) hadde alt ansvaret for hun selv om søstrene mine hjalp med turer osv så klart.Jeg som betalte alt men,fikk hjelp om det var dyre dyrlegeregninger.

Var ingen problem i det hele tatt bodde 4 år hjemme før flyttet ut og hun ble selvfølgelig med meg.

Så bra at det gikk fint for dere ;)

Om ikke jeg har mistolket så har de tre hunder, hvorav en er gammel og trolig skal avlives nå etter jakta, den mellomste duger dårlig på jakt, mens dens yngste kan virke som en kommende stjerne.

Nå mener ikke jeg at det vil ødelegge hunden å trene både jakt og freestyle (f.eks.), men det er vanskelig å ha to forskjellige trenere på en hund, med forskjellige metoder.

Og ja, jeg snakker av erfaring for jeg prøvde jo dette med min families jakthund, men ikke lett å be hunden om å tilby atferder (klikkertrening) med meg, mens med mor skal den kun gjøre som kommandert! ;)

Dessuten er det faktisk forskjell på en elghund og en sheltie, og sistnevnte er kjent for å være lettere å trene, dessuten er det noe med å prege den fra dag 1. Man får mye mer motivasjon av å komme seg videre, enn å bli sittende i samme gamle med en hund man eegentlig ikke vil ha (på den måten).

Selv ga jeg foreldrene mine et ultimatum, enten fikk jeg Chico som min egen hund (altså ingen andre skulle trene ham) eller så flyttet jeg ut og kjøpte meg egen hund!

Jeg skulle til å svare Iner, men du svarte så bra at det ble ikke nødvendig ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er fult klar over at det går på prioritertinger, men jeg tenkte jo som mindre at jeg alltid ville prioritere hunden og at det ikke ville bli noe problem men det er ikke alltid like lett og se hvordan man ser på ting når man blir eldre =)

Jeg tar med meg hunden min til Australia for å bo med meg i 3 år mens jeg studerer, det var en selvfølge at hun ble med oss istedenfor at jeg måtte sette henne på for eller spørre mamma om hun kunne passe henne. Ville selvfølgelig vært lettere uten med guuud og kjedelig da. Så ja, er bare hva man prioriterer høyest ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...