Gå til innhold
Hundesonen.no

Bruks-mote / slank mote


Gjest

Recommended Posts

Da klarte jeg ikke å sitte på hendene mine lenger - og må skyte inn at det er veldig lite som tyder på at "show" variantene av greyhounds og whippets er blitt lettere/spinklere, eller mer pinglete i bygningen de siste 10-15 årene enn de var tidligere - snarere tvert i mot. Flere "show"oppdrettere av greyhounds f eks, er etter min mening i ferd med å miste rasepreget fullstendig, i blant må jeg kikke flere ganger for å se om bikkja på bildet er en greyhound eller om det er en grand danois. Tunge, lavstilte, brede bikkjer med dårlig opptrukne underlinjer, brede fronter og enormt med volum. For 15 -20 år siden var det nærmest sensasjonelt med en greyhoundhannhund på over 40 kg (Jet's Miraculix, f eks var en diger sort hannhund som veide 42, if memory serves) - nå veier en greyhoundhannhund gjerne 45-50 kg...

Rasestandarden for whippet er forandret i min tid - fra idealhøyde på 44-47,5 cm, til dagens 44-51, neppe fordi de fleste whippets har blitt så mye mindre enn før...? Og det er vel vanskelig å påstå at importen av franske og amerikanske whippets siden tidlig 80-tall har gjort den skandinaviske bestanden særlig liten og lett?

Når det er sagt, så finner man ekstremvarianter innen mynderasene også -gjerne oppdrettet av "multipurpose" folk som skal ha gode lure-coursing hunder - hvor man gjerne vil ha bikkjene så lette og små som mulig for at de best mulig skal klare krappe svinger og raske "overganger" på banen - hvilket gjør det til et desto større paradoks at "show-varianten" nå gjerne er så tung og massiv at det er vanskelig å forestille seg at de skal kunne jage og fange noenting som helst som er smidigere enn en middels stor okse av arten belgisk blå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 87
  • Created
  • Siste svar

Også syns jeg det blir litt komisk at du tar opp dette med brukshunder som ikke fungerer i hverdagen. Jeg tipper det er noen aussiefolk som kan fortelle om utstillingshunder de har møtt som fungerer ekstremt dårlig i hverdagen de og med alle redslene og stresset sitt. :) Det er jo slik det er... Det kommer såklart dårlige hunder fra begge leirer. Utstillingsoppdrettere tester sjeldent kull og er ofte ikke så flinke på mentalitet i det hele og det store, og det samme kan i mange tilfeller sies om "bruksoppdretterne"

Nå var det ikke Labbis, men jeg som tok opp dette som tema. Uten å fortelle rase faktisk, men jeg vet om 3 forsjellige raser som passer inn til akkurat det jeg skrev. Alt gjelder ikke Aussi vet du :)

Å si at utstillingsoppdrettere skjeldent tester kullene sine er litt feil. I Norge har det faktisk ikke vært normalt å teste hele kull før nå i "nyere" tid. Kun de som har holdt på med rene tjenestehunder har holdt på med det. Og Labbis og Flat, i Sverige, kan heller ikke skryte på seg i noen av leirene å mentalteste hundene sine mye sammenlignet med feks raser underlagt SBK.

Det er ganske logisk for meg å ville "slippe" ekstra jobb med treige tungmotiverte hunder, det slipper en jo om en har en god trent hund i slank og fin form. (les: det kommer jo selvøflgelig ANN på da..)

Jeg sier som før:

Lysten sitter i knoppen, IKKE i kroppen.

Ett bra eksteriør gjør at de fleste hunder faktisk jobber bra i skogen! En hund som er stor og tung vil faktisk jobbe like mye som en slank og lett hund. Om bare lysten er tilstede og kondisjonen på plass.

Har aldri helt fortstått den ideen folk har med at eksteriøret har sammeheng med det som er oppi nøtta. Da burde enkelte raser vært utdød som arbeidshunder for lengst siden ikke alltid kroppen henger med og både det ene og det andre slår i hverandre og henger og slenger.

Det merkelige er egentlig at "ferske" brukshundfolk vil gjerne at hunden skal løpe i hundre og ******* i skogen. Nei gi meg heller den hunden som modererer seg og gir konstant 80% og holder i 2 døgn med stevner. Enn en hund som gir 120% klarer kanskje en 3/4 av dagen evt skader seg i farten...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klippe masse myndeprat*

Helt enig! Jeg skulle akkurat til å skrive noe ang dette da jeg så Gråtass sitt innlegg for dette er mitt inntrykk også. Greyhound spesielt er blitt tunge og lavbeinte og ser slettes ikke så kjappe og muskuløse ut som de burde.Det begynner å ligne litt på det som har skjedd med goldenen synes jeg. Whippeten synes jeg ikke er helt der enda,selv om høyden på mange begynner å nå maks. Men at trenden går fra kraftig mot spinkel på mynderasene er jeg ikke helt med på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå var det ikke Labbis, men jeg som tok opp dette som tema. Uten å fortelle rase faktisk, men jeg vet om 3 forsjellige raser som passer inn til akkurat det jeg skrev. Alt gjelder ikke Aussi vet du :)

Jeg kommenterer jo labbis videre, fordi hun skriver mye om aussier i sine innlegg, og det fenger meg ikke sant. Selv om du også har tatt det opp, så tok labbis det noen steg videre og jeg kommenterte henne fordi jeg hadde noe jeg ville sagt der? :S Labbis skriver om aussie, jeg skriver videre om aussie... Du skriver (ikke) om aussie? Betyr det at alt handler om aussie? :)

Lysten sitter i knoppen, IKKE i kroppen.

Det er jo helt sant, men om ikke kroppen passer til lystene er man jo like langt. Og det gjelder jo begge veier?

Ett bra eksteriør gjør at de fleste hunder faktisk jobber bra i skogen! En hund som er stor og tung vil faktisk jobbe like mye som en slank og lett hund. Om bare lysten er tilsteder og kondisjonen på plass.

Men en tung og stor hund vil kanskje ikke holde ut like lenge, og vil kanskje pådra seg mer skader etc? Kondisjon har jo utrolig mye å si, jeg ser jo min lille aussie med dårlig kondis og hva det fører til :P Men hadde hun vært stor og tung i tillegg, tror jeg det ville blitt enda værre?

Har aldri helt fortstått den ideen folk har med at eksteriøret har sammeheng med det som er oppi nøtta. Da burde enkelte raser vært utdød som arbeidshunder for lengst siden ikke alltid kroppen henger med og både det ene og det andre slår i hverandre og henger og slenger.

:P Schäfer?

Det merkelige er egentlig at "ferske" brukshundfolk vil gjerne at hunden skal løpe i hundre og ******* i skogen. Nei gi meg heller den hunden som modererer seg og gir konstant 80% og holder i 2 døgn med stevner. Enn en hund som gir 120% klarer kanskje en 3/4 av dagen evt skader seg i farten...

Alle har vel vært der og må lære seg at det kanskje ikke er helt ideelt med hunder som springer seg ihjel de første 300m? Mange hunder må jo til og med lære det selv, at de ikke må gi alt med en eneste gang - men spare litt på energien og futten. Det er jo ikke alltid medfødt i verken de tobeinte eller firbente.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo helt sant, men om ikke kroppen passer til lystene er man jo like langt. Og det gjelder jo begge veier?

Men en tung og stor hund vil kanskje ikke holde ut like lenge, og vil kanskje pådra seg mer skader etc? Kondisjon har jo utrolig mye å si, jeg ser jo min lille aussie med dårlig kondis og hva det fører til :) Men hadde hun vært stor og tung i tillegg, tror jeg det ville blitt enda værre?

En kropp skal faktisk være rimelig tung og grov for å ikke komme seg fram og føre til direkte skade på seg selv. En grov hund har veldig ofte muskler som står i stil med kroppen og dette gjør at det faktisk veier opp.

Men jeg forstår ikke helt hva kondis har i denne diskusjonen å gjøre? Det er faktisk noe man kan fikse på, på lik linje med overvekt.

:) Schäfer?

ÆÆÆ nei faktisk så tenkte jeg ikke bare på det en gang jeg. Jeg tenkte på Settere med så framskutte skuldre at de nesten henger fast i kjeven på hunden. Jeg tenkte på AK uten knevinkel så alle støt kommer opp i ryggen, jeg tenkte på BC som har så lange ben og kort kropp at bena slår i hverandre når den løper, jeg tenkte på Dachsen som skreller av seg hud på mage og pung på skaren på vinteren for å jakte rådyr.

Alle har vel vært der og må lære seg at det kanskje ikke er helt ideelt med hunder som springer seg ihjel de første 300m? Mange hunder må jo til og med lære det selv, at de ikke må gi alt med en eneste gang - men spare litt på energien og futten. Det er jo ikke alltid medfødt i verken de tobeinte eller firbente.

Om hunden bare skal løpe 300 meter så spiller det i teorien ingen rolle hvordan den er bygd..

Men hva med setteren som skal da løpe i 4 dager på fjellet? Det er svært få hunder som "lærer" å moderere seg. De fleste hunder løper ti de stuper også lader de opp og løper til de stuper igjen om de faktisk er av den ekstreme typen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men her har vi iallefall det jeg mener er kjernen i problemet. Så i teorien går du rundt og synes at "kraftigere" hunder er usunne. (Jeg er ikke sur på deg av den grunn ( :) ) - jeg tolker bare hva du skriver her, og gjør meg tanker rundt det. Det er interessant, det er ikke noe rett eller galt .... så langt, iallefall! hehe )

Jeg sier ikke at de er usunne, men at slankere hunder SER sunnere ut på det generelle plan. Man kan alltids prøve å holde de kraftige rasene så slank som mulig selv om de skal være kraftige. Ja mer jobb med visse raser, men en jobb jeg ville tatt. Jeg syns bare de ser enda finere ut jo mer trent de er. Det hele bunner jo i en smakssak, og det er litt sånn rasene har blitt laget også, de blir avlet for noe i utgangspunktet, og så er det folk som vil gjøre ditt og datt med dem for å få dem til å se sånn og sånn ut (dog ikke alltids positiv utvikling). Det er jo en grunn for at jeg har valgt dobermann kontra rottweiler, at jeg liker slankere hundetyper. Men alikevel er en topptrent, ikke alt for massiv rottweiler jo fine og se på. (og presterer nok helt sikkert bedre innen mer krevende hundesporter)

Jeg har opplevd endel negativitet når man går rundt med mynde. Flere folk reagerer negativt når man har en slank, veltrent hund. Mynder er jo utrolig flott bygget, designet helt spesiellt for løping og fart. Men folk er for vant til å se smålubne hunder, og så reagerer de som om at jeg skulle ha vanskjøttet hunden min når de ser meg. *satt på spissen* (Helt okei at de ikke liker hundetypen/utseendet, men å få noia av å se normalt slanke hunder blir rart og urovekkende i mine øyne.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det vel ganske mange raser som har blitt tyngere og kraftigere med årene, og mistet en del av eksteriøret de hadde opprinnelig. Så på en måte så kan man vel si at det har kommet på mote å gå tilbake til et litt mer "opprinnelig" eksteriør? At rasene har utviklet seg slik de har gjort i utstillingsringen, betyr nødvendigvis ikke at alle har en oppfattelse av at dette er den korrekte måten hunder skal se ut som. Selv om dommere uttaler seg det etter å ha sett de løpe rundt på flat gressbakke, der mange ikke har en eneste merritt til å bevise at de har både eksteriør og mentale egenskaper til å kunne brukes til det de var opprinnelig ment for.

Ikke det, men bruksfolket burde skjerpe seg på anatomidelen de også tidvis. Noen hunder er ekstrembygd andre veien, og får for dårlige vinkler eller uharmonisk anatomi som er belastende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett hvilken bruksrase man har og om den er fra såkalt show, gjete, jakt eller en annen form for type, så synes jeg det viktigste er at hundene faktisk blir brukt og har vist seg fram i konkurranser. Da spiller det ingen rolle om den er spinkel eller grov, fra den ene eller andre linjen, for da har den faktisk bevist at den fungerer !

Finnes nok av de med "showhunder" som påstår at deres hunder/linjer er minst like bra som "brukslinjene" kanskje til og med bedre, men har de noen gang gjort et forsøk på å bevise det ? Nope....

Mens det titt og ofte dukker opp "brukshunder" i show ringen og får passe sitt påkrevet fordi de ikke er grove nok, ikke har pels nok osv osv

Alle hunder skal selvsagt fungere i hverdagen- men det er også en selvfølge at eiere av de diverse rasene setter seg inn i hva slags rase de kjøper.... En bc som stresser fordi den ikke får gjete, en aussie som vokter hus og bil, en elghund som bjeffer, kan gjøre feil eier sprø i hverdagen, mens de fungerer supert.sammen med en eier som faktisk setter pris på de egenskapene standaren har satt for rasen.

En skal ikke forandre rasene bare for at den skal passe flest mulig mennesker. Ikke alle raser MÅ være perfekte sofa/ familie hunder.

Ikke dermed sagt at overstressede, nervøse og mannevonde hunder har noe med å være korrekt i følge standaren

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En kropp skal faktisk være rimelig tung og grov for å ikke komme seg fram og føre til direkte skade på seg selv. En grov hund har veldig ofte muskler som står i stil med kroppen og dette gjør at det faktisk veier opp.

En tung og grov hund vil ha langt større sjanse for å skade seg når den treffer ujevnheter i bakken, kvister og steiner i terrenget - og pga noe så basic som tyngdekraften, vil den også ha større problemer med å manøvrere i fart.

Men jeg forstår ikke helt hva kondis har i denne diskusjonen å gjøre? Det er faktisk noe man kan fikse på, på lik linje med overvekt.

Du mener ikke på ramme alvor at ethvert individ som trener like mye og spiser nøyaktig det samme som en maratonløper vil få eksakt samme kondisjon, uavhengig av fysisk disposisjon?

Om hunden bare skal løpe 300 meter så spiller det i teorien ingen rolle hvordan den er bygd..

Så din hypotese er at en bulldog løper 300 meter like raskt som en saluki?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En tung og grov hund vil ha langt større sjanse for å skade seg når den treffer ujevnheter i bakken, kvister og steiner i terrenget - og pga noe så basic som tyngdekraften, vil den også ha større problemer med å manøvrere i fart.

På lik linje som en lett hund som løper i 190 har større sjangs for å skade seg.

Jeg snakker ikke om overvektige og utrente hunder.

Men ja en FOR tung hund vektmessig og som er dårlig trent vil ha større sjangs for å skade seg enn en lett hund som er dårlig trent. Jeg er ikke uenig i det.

Du mener ikke på ramme alvor at ethvert individ som trener like mye og spiser nøyaktig det samme som en maratonløper vil få eksakt samme kondisjon, uavhengig av fysisk disposisjon?

Nei var ikke det jeg sa heller. Jeg diskuterer det anatomiske annlegget her. Ikke hva du har mulighet til å regulere av vekt og kondisjon. Det er en hundefører jobb. Vekt og kondisjon er ikke noe som er "medfødt" det er noe vi regulerer.

Om du hadde lest hele diskusjonen så hadde du sett at jeg har skrevet om det tidligere, så får du legge til kondis der siden det ikke var posetivt nevnt tidligere. (ting som kan legges til og trekkes fra hos en hund)

Jeg snakker iallefall om grovhet, benstamme og det som "naturlig" er med kroppen. Ikke det som kan legges til eller trekkes fra som vekt og fett.

Så din hypotese er at en bulldog løper 300 meter like raskt som en saluki?

Jeg mener heller ikke at enhver rase skal bli en maratonløper som en Saluki. Mener du det?

Om en labbis bruker 15 min på å søke over en runderingsløype på 400m, mot en Malle som bruker 10 min. Så har jo de fortsatt gjennomført samme jobben selv om den ene bruker 5 min mer?

Å løpe fort som en Saluki er det "mange" av de bruks/jakt avlete hundene ser ut til på sikte mot syns jeg. Da kan man like godt slutte å avle raser og bare avle jakthund eller brukshund, slutte med raseskille rett og slett.

Men jeg lurer litt på hva folk mener er en tung hund jeg? For meg vil feks en tung AK se ut som en Cattle dog:

28928_337.jpg

Imens en Cattle dog som ser ut som en AK er helt feil (dette er en ASTCD, men bare for å illustrerer uten å lete meg ihel):

39178_371.jpg

Så når man snakker om grov og lett type så kommer du jo ann på rasen rett og slett. Hva som er en moderat type blir jo også en rase definasjon. Den ACD hannhunden på bilde over er feks moderat for sin rase. En AK med proposisjonen vil være grov.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal ikke blande meg inn i diskusjonen, men ble ganske sjokka over noen av greyhounds på linkene fra Lotta. Et bilde viser en italiensk champion. Holder jeg over hodet har jeg nesten ikke sjangs til å se at hunden er en greyhound.

hmm. har tittet på hjemmesidene, men finner ingen som skiller seg markant ut.. Alle så ut som vanlige greys :) Hvilken var det du så på? *nysgjerrig*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmm. har tittet på hjemmesidene, men finner ingen som skiller seg markant ut.. Alle så ut som vanlige greys :) Hvilken var det du så på? *nysgjerrig*

Denne syns jeg f.eks ikke har kropp som jeg forbinder med greyhound. Den er veldig kraftig i mine øyne. Mens denne ser mer ut som greyhound (helt tilfeldig surfet og funnet på nett). Jeg har jo ikke mye peil da, men syns jo greyhound skal ha ordentlig opptrykket buk og dypt bryst med rimelig god beinstamme. Den første hunden syns jeg har spinkel benstamme i forhold til kropp. Samme med hodet som jeg syns blir for lite til kroppen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal ikke si ett ord om labradorer, for der er jeg tidvis enig med deg, men jeg kan si litt om to andre raser og det er at på "mine" raser bc og schäfer, så er det faktisk bruksvarianten som er den opprinnelige, funksjonelle, arbeidshunden som innehar de fysiske og mentale egenskapene som rasen(e) har blitt berømt og populær for. Det er desverre en trend som ser ut til å ha overtatt de siste årene og det liker jeg dårlig; at man skal avle bc'er som ikke gjeter eller schäfere som familiehunder. De er ikke det; de er arbeidende brukshunder og det skal de være så lenge jeg kan gjøre noe for rasene ihvertfall.

Dagens utblåsning!

Halleluja! Helt enig!

Jeg kan kanskje leses som en av "slankehunder er kult"- folkene, men for meg er det for alle raser, alle hunder og alle individer fysisk funksjonalitet som burde være målet. Uavhengig om man skal avle en hund til jakt, trekk, bruks, LP, tur, sofa eller utstilling.

ALLE hunder burde i min verden ha ett eksteriør som faktisk avler frem gode egenskaper som en aktiv hund. Hunder er opprinnelig laget for bevegelse og de aller færreste av dagens hunder er avlet frem KUN for sofaen (ja det er noen blant selskapshundene, men selv her er det mange som hadde andre egenskaper også).

Hunder kan være kraftig eller smalt bygget, men alle hunder skal være like feite eller tynne slik jeg ser det. En setter ser naturlig slankere ut en enn berner sennen, men fettlaget skal alikevel være mer eller mindre det samme (selv om man kan tilgi en setter for å være for tynn og en berner for å være for tykk enklere enn motsatt). Min fanesak er akkurat det at det virker som om noen mener at enkelte raser skal være feite eller tynne, det er som å si at modeller skal være skraptynne for det er normalt og sunt. Det er det ikke. Feite amerikanere er heller ikke sunne bare fordi de er like feite som en haug med andre amerikanere...

Noen er kraftigere bygget enn andre, andre er smalere bygget men fettprosent og sunn fysikk er likt for alle. Hunder eller mennesker. I dag er det alt for mange raser som avles usunne pga ett (teit...? *provosert sa du? sorry*) papir og man avler bort bruksegenskaper som er hele grunnen til rasens eksistens. Dette er for meg værre enn at man krysser hund for å avle frem nye raser som passer til de behovene man har i dagens samfunn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmm. har tittet på hjemmesidene, men finner ingen som skiller seg markant ut.. Alle så ut som vanlige greys :) Hvilken var det du så på? *nysgjerrig*

Denne reagerte jeg på, uten hodet er det en dårlig GD... Hadde ikke gjetta grey om det ikke var hodet og den avsmalende halsen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*greyhound linker* Okei, ser man ser litt forskjellig på det. :) Mulig det er feil standardmessig osv, da jeg ikke er så veldig inne på akkurat det, men syns hundene ser ganske greie ut jeg. hehe. I mine øyne ihvertfall. (bilder har tendens å ikke alltid vise hunder fra sin beste side) Jeg liker de litt mer kratige (når de i utgangspunktet er en såpass slank rase), reagerer mer når de er syltynne og beina stikker ut. Jeg har vel studert 100 vis av bilder av ulike greys, og jeg har vel ikke kommet over noen som er skikkelig overkraftige, heller alt for tynne/spinkle. Jeg taler kun på grunnlag av eget syn nå, uten å gå veldig i detaljer på vinkler, hodeform og sånn. Lurer da på hvordan dere ser på Nitro?? Er han for kraftig i deres øyne? Tipper han fortsatt vil bygger mer masse, og han er heller ikke en av de smaleste og lengste hundene.

Forøvrig enig med Shilamon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal ikke si ett ord om labradorer, for der er jeg tidvis enig med deg, men jeg kan si litt om to andre raser og det er at på "mine" raser bc og schäfer, så er det faktisk bruksvarianten som er den opprinnelige, funksjonelle, arbeidshunden som innehar de fysiske og mentale egenskapene som rasen(e) har blitt berømt og populær for. Det er desverre en trend som ser ut til å ha overtatt de siste årene og det liker jeg dårlig; at man skal avle bc'er som ikke gjeter eller schäfere som familiehunder. De er ikke det; de er arbeidende brukshunder og det skal de være så lenge jeg kan gjøre noe for rasene ihvertfall.

Dagens utblåsning!

Jeg må bare signere dette! Velig godt skrevet og jeg her helt enig!

Dette og flere punkter gjelder også for samojeden. Synes dette er en fin artikkel for samojedens del LINK

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Halleluja! Helt enig!

Jeg kan kanskje leses som en av "slankehunder er kult"- folkene, men for meg er det for alle raser, alle hunder og alle individer fysisk funksjonalitet som burde være målet. Uavhengig om man skal avle en hund til jakt, trekk, bruks, LP, tur, sofa eller utstilling.

ALLE hunder burde i min verden ha ett eksteriør som faktisk avler frem gode egenskaper som en aktiv hund. Hunder er opprinnelig laget for bevegelse og de aller færreste av dagens hunder er avlet frem KUN for sofaen (ja det er noen blant selskapshundene, men selv her er det mange som hadde andre egenskaper også).

Hunder kan være kraftig eller smalt bygget, men alle hunder skal være like feite eller tynne slik jeg ser det. En setter ser naturlig slankere ut en enn berner sennen, men fettlaget skal alikevel være mer eller mindre det samme (selv om man kan tilgi en setter for å være for tynn og en berner for å være for tykk enklere enn motsatt). Min fanesak er akkurat det at det virker som om noen mener at enkelte raser skal være feite eller tynne, det er som å si at modeller skal være skraptynne for det er normalt og sunt. Det er det ikke. Feite amerikanere er heller ikke sunne bare fordi de er like feite som en haug med andre amerikanere...

Noen er kraftigere bygget enn andre, andre er smalere bygget men fettprosent og sunn fysikk er likt for alle. Hunder eller mennesker. I dag er det alt for mange raser som avles usunne pga ett (teit...? *provosert sa du? sorry*) papir og man avler bort bruksegenskaper som er hele grunnen til rasens eksistens. Dette er for meg værre enn at man krysser hund for å avle frem nye raser som passer til de behovene man har i dagens samfunn...

Men FEIT eller TYNN har ikke noe med saken å gjøre.

Forøvrig har ikke Greyhoundens rare utstillingsutvikling noe med trådens poeng heller, ta gjerne dette opp i "utstilling/show-linjer ødelegger hunderaser" eller hva den riktige tråden

Sakens kjerne, er at man ser ut til å "ha glemt" at raser NATURLIG er kraftige. En Alaskan Malamute er kraftig. En Labrador er kraftig. En mastiff av hvilken som helst rase er kraftig bygd. Den er ikke spinkelt bygd. Hva alle disse lider under, naturlig nok, er at utstillingsringen mistolker "kraftig" ... vel, kraftig feil, og skaper en "overdimensjonert" versjon. Men de - tro det eller ei - fungerer i sin originale kraftige versjon. De trenger ikke se ut som en blanding mellom showlinjer og en greyhound for å være hverken brukende eller "sunn". Har man glemt det?

Det har ingen ting med å være feit eller slank, dette er variabler som kan styres til en viss grad av eier (jeg tar forbehold om variasjoner i stoffskifte, og påkaller meg retten til å fjerne denne for å få et poeng enklere framstilt). Å være kraftig er en statisk tilstand, som ut i fra mine observasjoner på dette fora (og andre), også er synonymt med en hund som ikke er brukanes og rett og slett er usunn... Noe jeg er uenig i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I min rase, en jakthundrase, har vi eksteriør og jaktlinjer. Jakthundene gjør det ofte greit på utstilling - og ofte ikke. Men de fungerer til sitt formål om de ikke oppfyller eksteriørdommerenes krav og.. Faktisk er det det hunder avlet for eksteriør som sliter mest med helse - og ikke minst mentalitet (for hva skal man med slikt, bare hundene vinner i ringen?) . Eksteriørhundene, har somregel heller ikke egenskaper i behold til å funke i skauen, og da hjelper det vel fint lite om de er bygget "riktig". (hjelper ikke om du er bygget fint og korrekt, om du bare ønsker å ligge gjemt under sofaen?)

Et riktig gullkorn fra en dommer, som jeg aldri kommer til å glemme, kan nok oppsummere denne debatten (da vedkommende satt opp en ovetypet, lekker sak)

- Denne hunden er ikke funksjonell nok, men helheten er så bra at den vinner allikevel!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

men for å vite hva som er "naturlig kraftig" for en rase må man se på historien til rasen. Det er veldig interessant å se på gamle bilder av raser for å danne seg et bilde.

Denne hunden (til venstre) var definert som en kraftig samojed i 1915:

5.jpg

dette er min samojed anno 2010, har flere ganger fått kommentarer på at han er lettbygd og en kritikk sier: "Alt for tynn og lett i kroppen. Burde være tyngre og bredere stamme" , mens andre kritikker sier "kraftig benstamme"..

frost1.jpg

jeg ser at hund nr 1 har mer brystkasse og mer muskler en min (som knapt er 2 år på bildet og har en del utvilking igjen), men hva angår beinbygning og "kraftighet" synes jeg disse ser veldig like ut. Hund nr 1 ser kraftigere ut pga pels også, nr 2 er nedrøyta på bildet.

Min hund er kraftig i forrhold til en mynde, men sammenlinknet med mye av dagens samojeder er han lettbygd og "tynn"...

Samojeden skal ha kraftig benstamme, men det står ingen definisjon av hva kraftig benstamme for en samojed er noe sted...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men det igjen har ikke noe med TRENDENE til folks meninger. At dommere/utstillingsfanatikere o.l ønsker unormalt kraftige hunder er ingen overraskelse, nyhet eller noe som helst interesse for denne tråden (sorry, det er et interessant tema, ingen tvil, og jeg er enig i betraktningene :) )

Igjen: Denne tråden har med en negativ holdning til det å være kraftig satt som kroppstype, sett på siden av disse ekstreme utstillingsvariantene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sakens kjerne er vel også at ganske mange raser har nettopp utvilket seg til å bli mye kraftigere nå enn de var for noen 10 år siden. Men når folk ønsker å ha tilbake den "gamle typen", så er dette å ønske seg raseutypiske individer fordi at ønskedrømmen på rasen er at den skal være kraftig. Jeg klarer ikke helt å se at det ikke har noe med saken å gjøre, når hunderasene er i stadig utvilkling. Og i negativ utvikling i manges øyne. Det er ingen som liker feite bikkjer, og det er vel ingen som anser 5 kg overvekt som bra eller "kraftig" (annet enn eieren som prøver å bortforklare det da...). Men mye av den negative holdningen mange har til "kraftige hunder" er at nettopp rasene utvilker seg den veien vel?

Ta eks schäferhunden. Siden standarden ble skrevet i 1891 eller når det var, så har den endret seg på et punkt. Rasen har blitt 5 cm høyere (og det gjelder tydeligvis bare foran...). Likevel har rasen gått fra dette:

1208.jpg

(Horand vom Grafrath, første registrete schäferhund)

til dette:

341400.jpg

(VA1 2006)

Nå er det få raser som har blitt så ekstreme som schäferen i sin utvikling, men det er garantert ikke den eneste rasen som har økt i "omfang", om man kan kalle det det. Raseentusiaster av andre raser, klarer sikkert å hoste opp noen sammenlikninger de også.

Mange glemmer ofte at rasene ikke har sett ut slik som de gjør i dag bestandig, og noen mener kanskje at rasene er på feil vei i utvilkingen eksteriørt og ønsker en "eldre" type og da også "lettere" type. Men det er altså de som tar feil da, og eksteriørfolkene som ønsker en tyngre type som har rett? For det er faktisk et skille der. Det er få som driver aktivt med krevende arbeid av noen slag som ønsker disse store, grove og tunge typene. Men ønsker seg mot de lettere typene innen rasene.

Hadde ikke de grove typene blitt premiert på utstilling, så hadde ikke avlen tatt den retningen. Hadde schäferhundene som ser ut som VA2006 blitt kasta ut med gult av ringen, så hadde ingen avlet slike hunder (han er forøvrig noe av det styggeste som har karret til seg en VA tittel i mine øyne).

Dette er forøvrig VA1 1992 (samt VA tittel i '89, '90 og '91).

27.jpg

Dvs det er 14 år mellom de to hundens seier, og det viser jo litt om hvor mye denne rasen har økt i tyngde på ganske kort tid. Og jeg tviler at dette er den eneste rasen som har gjort det, selv om andre er sikkert noe mer moderate. Men om jeg vil gå for en hund som ser ut som VA1 1992 i stede for VA1 2006, så slenger jeg med altså på en "slank mote"... Hvilken av de to hundene som er mest funksjonell, trenger man ikke å være Mensamedlem for å skjønne... Så at trenden til folks meninger innen den rasen heller mot bruksvariantene når man har et ønske om å bruke hunden til noe, er vel egentlig ikke så merkelig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det viser seg at det er vanskelig å forklare dette uten at folk skal drasse en masse rasehistorie og utstilling inn i bildet. Jeg skulle kanskje begrenset meg til "slank mote". Jeg ser poenget med å søke bruksraser for å få unngå å få en hund som har en fysikk som ikke tiltaler frosken - men nå dro du jo inn et ekstremt tilfelle Nirm.

Innen mange hunderaser, spesielt i min egen - labradoren - finnes det ekstreme utstillingsvarianter - og ekstreme jaktvarianter. Poenget mitt, summa summarium, er at man ser ut til å glemme den gyldne middelvei. At en hund nødvendigvis ikke trenger være ekstrem (og her kommer vi inn under jakt/bruks-mote) - for å fungere. Det finnes slike typer (kroppstyper?), som minner mye om hva "originalen var" - endog gitt at det forsåvidt ikke er en langsiktig homogenitet i raser (sett over 100-200år) - så allievel ikke noe ekstrem.

Ja - det er jo bare å se på ulven. Løver. Tigre. De er jo ikke akkurat slanke eller tynne, men de er jækla gode bruksemner allikevel. De får det iallefall til å funke, og de avles helt uten mennesklige avlprogrammer (vel, det er jo og en sannhet med modifikasjoner i våre stadig minskende skoger og truede økosystemer, men la nå evolusjonen være uberørt i dette tilfelle). Vi går ikke rundt og synes synd på dem? Synes dere med en forkjærlighet for slankt-bygde hunder at løver og tigre ser usunne ut?

Bare spør jeg altså, igjen er det av ren nysgjerrighet for fascinerende trender i hundemiljøet.

PS : Igjen husk at det ikke har noe med FETT (tykk / tynn) å gjøre , men KROPPSBYGNING :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...