Gå til innhold
Hundesonen.no

Nårtid har man fått bra nok erfaring med en rase


Djervekvinnen

Recommended Posts

Jeg har lest ved et par anledninger at folk har kritisert folk som har hatt ett eksemplar av en rase, anbefaler /ikke anbefaler rasen sin til andre. Fordi de mener at man ikke har nok innsikt i å ha en stk av en rase til å kunne si så mye om den på det generelle plan.

Så, da er spørmsålet mitt: Når mener du en person har nok erfaring innen en rase til å kunne komme med anbefalinger/eller ikke, til andre som spør. Nårtid syns du det blir mer "rett" at noen svarer, kontra en person som har hatt rasen i 5 mnd. feks.

Skal de ha hatt X-antall hunder av rasen først? Eller vært i et rasemiljø/klubb? Oppdrette rasen? Kjenne andre med rasen? Jobbe med den? osv osv.

Jeg personlig føler at jeg har en ganske så god innsikt innen dobermann, selv om jeg "bare" har hatt 2 stk. Jeg har fått mye erfaring av å ha vært med i raseklubben og vært omgitt av mange av rasen i ulike sammenhenger, samt trent med ganske mange. Samt at man er engasjert på raseforum også utenlandske. Leser mye om rasen og problemer og utfordringer osv. Så da føler jeg at grunnlaget mitt for å svare folk som spør, er bra.

Med Greyhound er jeg litt mer tilbakeholden, fordi jeg selv er noe ny i miljøet.

Hvordan føler du det med din rase?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om en person bare har hatt et eksemplar av rasen så synes jeg ikke man skal utelukke deres meninger av den grunn. Som du skriver Djervekvinnen så kan man jo ha hatt mye kontakt med andre eiere og oppdrettere av rasen og hatt mye omgang med dem,nok til å kunne danne seg et godt bilde av rasen.

Men klart,med flere individer og flere år kommer også mer erfaring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer vel litt an på rasen også det?

Tja, jeg har da spesielt lagt merke til at staffen blir anbefalt i hytt og gevær av nyfrelste førstegangeiere (av rasen) men en sååå snill og grei valp/unghund, og da skjønner jeg godt de som "slår hardt ned" på det. Man bør iallefall vente til eksemplaret har kommet opp i godt voksen alder, og har endel erfaring med rasen fra rase- og treningsmiljøer.

Med GD er det ikke så mange forbehold, man må bare være klar over at de blir veldig store og er gjerne store kløner til de er rundt 2-3. Ikke alltid like greitt i en småbarnsfamilie, snille er de jo, men det skal så lite til før det blir knall og fall på barnet. Og akkurat det med størrelsen er faktisk den største omplasseringsgrunnen som jeg har sett, folk skjønner ikke hvor stor plass de faktisk tar i bil, på utekafè og hvor det måtte være. Og at de faktisk TRENGER å løpe løs med jevne mellomrom, og da krever de et stort område, slik at de får strekt ordentlig ut. Og med størrelsen kommer også matinntaket, spes unge hanner kan bli DYRE i kosten. Ikke alle som ser den biten selv om de blir advart på forhånd. "Herregud, han spiser jo 3 sekker tørrfôr i måneden, det er nesten to tusen kroner :icon_redface: " har blitt hørt, ja... Og nesten alt av utstyr ol blir dyrere pga størrelsen, jeg ser da at folk "syter" på prisen til (for meg) mellomstore hunder som kan bruke standardstr, tenk da på at det mange ganger må speialsyes/tilpasses til GD pga størrelse og fasong på kroppen.. DET kan bli dyrt om man vil ha kvalitet.

Sånn sett er jeg glad for at rasen er såpass liten som den er, miljøet er godt og alle er ærlige og enige om hvordan det er å ha rasen i hus.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer vel litt an på rasen også det?

Tja, jeg har da spesielt lagt merke til at staffen blir anbefalt i hytt og gevær av nyfrelste førstegangeiere (av rasen) men en sååå snill og grei valp/unghund, og da skjønner jeg godt de som "slår hardt ned" på det. Man bør iallefall vente til eksemplaret har kommet opp i godt voksen alder, og har endel erfaring med rasen fra rase- og treningsmiljøer.

Jeg har lagt merke til det samme, og det er en av grunnene til at jeg forsøker å nyansere det en del når jeg ser slike anbefalinger..

Staffen er på mange måter en fantastisk hunderase.. Men det er faktisk ikke en rase som passer for alle.

Og at folk anbefaler en rase ut fra hvor snill valp de har er direkte skremmende.. Men akkurat det ser jeg innen mange raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg bare på staff nr 2 (har 3 hjemme nå da) Men jeg vil jo si at jeg har innsikt i hvordan denne rasen er. Er mye sammen med andre staffefolk og kjenner ganske mange hunder nå.

Jeg vil at førstegangs staffeeiere skal vite hva dem får så noen ganger kan jeg nok virke noe negativ og dra frem negative sider med rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil si at det har lite med hvor mange man nødvendigvis har hatt selv. Jeg anbefaler/fraråder glatt raser jeg har erfaring med gjennom hunder jeg kjenner, forutsatt at jeg kjenner dem godt nok. F.eks kjenner jeg flere pinschere enn gårdshunder, tror jeg. Det er også forskjell på folk som bor i huset sitt i skogen og tusler rundt der, og folk som er aktiv i rasemiljø. Selv om jeg bare har hatt én eneste hund selv, så kjenner jeg vel rundt 20 gårdshunder, og vil si meg i stand til å kunne beskrive typisk og atypisk oppførsel ut ifra det...

Innen alle raser er det såklart også individer, og om/når jeg selv ser på en rase kan det være vel så nyttig å få beskrivelse av hvordan ett individ har utviklet seg. Men man må såklart ikke basere alt på det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også sett noen ganger at folk trekker ned på en rase etter å ha sett 1-2 individer på trening. Jeg føler ikke at man har grunnlag nok for å uttale seg på generell basis og si at en rase er sånn og sånn, fordi jeg har trent sammen med noen. Feks. noen sier at dobermann er nervøs og pinglete, fordi nabohunden var det, eller en på trening virka sky og nervøs. Det blir litt svakt å påstå det. Selvsagt kan man komme med innspill og si at jeg møtte en som var sånn.

Etter som hva jeg har lest opp igjennom, har folk en lett tendens til å trekke inn ekeltindivider og si at rasen er sånn.

Flere som har følt det sånn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også sett noen ganger at folk trekker ned på en rase etter å ha sett 1-2 individer på trening. Jeg føler ikke at man har grunnlag nok for å uttale seg på generell basis og si at en rase er sånn og sånn, fordi jeg har trent sammen med noen. Feks. noen sier at dobermann er nervøs og pinglete, fordi nabohunden var det, eller en på trening virka sky og nervøs. Det blir litt svakt å påstå det. Selvsagt kan man komme med innspill og si at jeg møtte en som var sånn.

Etter som hva jeg har lest opp igjennom, har folk en lett tendens til å trekke inn ekeltindivider og si at rasen er sånn.

Flere som har følt det sånn?

Det er erfaringer det også, og så lenge man er klar på at det gjelder det eller de få individene en har møtt, så synes jeg det er greit. Dersom 100 personer sier til meg at de har møtt et nervøst individ av rasen (og det ikke er samme individet :hmm: ), så sier jo det noe om rasen generelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette synes *jeg* går mye på det samme med "anbefaling av egen rase"-tråden.

1) Folk har en tendens til å synes bikkja si er best, ingen protest - uansett feil, mangler og så videre. De mister all form for vurderingsevne i forhold til kriterier, for gullungen deres er jo så bra at man kan jo alltids ro seg inn til land med halvsannheter og synsinger om hvor godt den kanskje kunne passet "hvisomatte". Dette utelukker ikke at noen har erfaring med en rase, det er bare synd at selvinnsikten ikke eksisterer og erfaringen faller helt i skyggen av regelrett jåss og vas.

2) Noen individer er alltids sære - "unormale" i forhold til normen innen en rase - evt en spesiell variant (jakt/tralalala). Igjen kan folk vise ekstrem lite analytisk evne. F.eks kunne jeg gjerne nevnt til folk som ønsker å trene retrieverjakt at labradoren er en dårlig apportør, om jeg kun skulle basert meg på min egen hund som virkelig ikke har evner. Det er jo ikke rasetypisk, hun er bare litt feilskrudd. Heldigvis ( :getlost: ) har jeg selvinnsikt og evne til å se hunden min i en sammenheng - og se at den er uvanlig.

For det er nemlig en annen viktig del - mener jeg - at man har innsikt i flere individer fra rasen. At man har et grunnlag for sammenlikning. Du trenger ikke hatt oppdrett i 5 år og 20 hunder, men å ha møtt mange linjer med mange individer og kanskje trent / passet / bodd sammens med flere individer. Da har man ERFARING.

Ellers har man mer enn nok erfaring om man har jobbet iherdig og grått et par tårer i oppveksten til ett individ av en rase. Det viktigste i forhold til å "bevise" erfaringen er at man har evne til å se hunden for det den er, ikke for det DU ser gullungen som. En objektiv analyse er altså viktig :hmm:

That's my two cents.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...