Gå til innhold
Hundesonen.no

Donor av blod og organer


Mirai

Recommended Posts

Jeg har lest et par artikler om at det er blodmangel på sykehusene i Norge og at det bare blir færre og færre blodgivere. Har tidligere tenkt på å bli blodgiver men liksom ikke helt fått ut fingern. Men nå er altså skrittet tatt og jeg har meldt meg som blodgiver :wub: Venter på at de skal ta kontakt med meg sånn at jeg kan dra for helsesjekk osv og se om jeg kan gi blod.

Håper jeg ikke finner det veldig ukomfortabelt og ekkelt!

Er det noen andre her som har noe erfaring med blodgivning? Hvordan vil det f. eks påvirke styrketreningen min (vet jeg kan spørre om det på sykehuset senere sikkert :D ) ?

Er organdonor også, men kan ikke si at DET føles så skremmende eller noe, hehe :lol: Det var også en ting jeg brukte lang tid på å bare få gjort, selv om jeg hadde tenkt til å gjøre det lenge ( er ikke verre enn å bære et kort i lommeboka).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bare god erfaring med å gi blod, blir litt "light-headed" etterpå, men går helt fint :lol: Kan ikke se for meg at det skal ha noe å si for treningen din, men best å spørre de på sykehuset :lol:

Eneste er at det kan være vanskelig å få gitt, siden de kun er åpen i vanlig arbeidstid.. Når jeg får "innkallelse" må jeg alltid ringe og si at timen ikke passer, og stresse med å finne ny tid. Synes kanskje jeg har blitt møtt med litt liten forståelse for at jeg ikke bare kan sette av en vanlig mandags morgen til å gi blod :D *sutresutre* :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husk å snakke med pårørende ang organdonasjon. Slik at de er klar over ditt ønske, og at de kommer til å godta det om det skjer deg noe. Om de setter seg på bakbeina på sykehuset, så blir det tvilsomt noen donasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er blodgiver. Meldte meg først som blodgiver ved St. Olavs i Trondheim, og fortsatte som blodgiver ved Haukeland sykehus her i Bergen da jeg flyttet. Det er fort gjort, og ikke noe ekkelt å gi blod synes jeg. Unngå å trene rett etter at du har gitt blod, men ellers så går det fint. Du gir heller ikke blod så ofte. Det går flere måneder mellom hver gang.

Har vurdert å melde meg som benmargsdonor også, men har ikke våget enda, selv om sjansen for å bli plukket ut som donor er liten.

:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hele familien er organdonorer, så den biten er grei. Skulle gjerne vært bloddonor også, men jeg har for lavt blodtrykk, og kroppen bruker derfor innmari lang tid på å ta seg inn igjen etter blodtap, så den biten utgår dessverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husk å snakke med pårørende ang organdonasjon. Slik at de er klar over ditt ønske, og at de kommer til å godta det om det skjer deg noe. Om de setter seg på bakbeina på sykehuset, så blir det tvilsomt noen donasjon.

Jada, det er gjort :wub: De syntes det var kjempefint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Jeg ble nylig blodgiver og har blitt tappet en gang.

Er så heldig at blodbussen kommer til min arbeidsplass og sjefen gir meg "lunch" de 45 min det tar.

Første gangen var ett intervju, fylle inn skjema (som fylles ut hvergang) også tappet de bare 4-5 små glass med blod. Veldig hyggelig personel.

Når den var analysert og lege gav "OK" (det er en lege som bestemmer om du får bli blodgiver eller ikke) så fikk jeg kjapt en innkallese.

Første tappingen gikk overraskene bra, ikke minst gikk stikket overaskene bra. Det er litt ekkelt å se den store nålen, men jeg syns faktisk ikke den var noe mer ubehagelig enn en normal nål, flinkere til å stikke er de også enn "normale" sykepleiere.

Tappingen i seg selv kjenner du ikke. Jeg opplevde at jeg brått fikk "puls" i armen og da måtte de bare snurre en runde på nålen da den var begynnt å koalugere. Drikke inntok jeg samtidig som tappingen. Fra jeg startet intervjuet til jeg hadde sittet 15 min etter tapping tok ca 45 min.

Jeg var på en god tur rett etter tappingen med dyrene, merket bare at jeg ble litt annpusten. Og litt stivhet i armen (det får jeg alltid av sprøyter) De anbefaler ikke hard trening eller muskel trening samme dag (også pga såret i armen). Men dagen etter er alt normalt igjen.

Selv om jeg er mindre glad i sprøyter så ser jeg ikke noe problem i å gjøre det igjen :wub:

Jeg er også organdonor. Har gitt beskjed til famillien og har kort i lommeboken. Tidligere hadde jeg også ett lite klistermerke på hverside av vinduene på bilen, men den bilen har jeg ikke lengre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ingen av delene, men har lenge tenkt at jeg kunne tenkt meg til å bli organdonor.

En venninne av meg ble påkjørt som 16-åring og døde, og hun reddet flere liv ved å donere bort organene sine, mener det var 3 mennesker som fikk hjelp pga det valget hun tok som 15-åring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husk å snakke med pårørende ang organdonasjon. Slik at de er klar over ditt ønske, og at de kommer til å godta det om det skjer deg noe. Om de setter seg på bakbeina på sykehuset, så blir det tvilsomt noen donasjon.

Ja, dette bekymrer faktisk meg litt. Har gitt beskjed til sambo+foreldrene mine (det er vel foreldrene mine som blir nærmeste pårørende så lenge jeg og sambo ikke er gift?), sambo har vel fått det med seg, men vet ikke om foreldrene mine egentlig har tatt notis av at dette er viktig for meg.. Om de husker og respekterer dette om de skulle komme opp i den situasjonen at de må ta stilling til det, vet jeg ikke. Kanskje jeg skal ta det opp med de igjen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også organdonor. Har gitt beskjed til famillien og har kort i lommeboken. Tidligere hadde jeg også ett lite klistermerke på hverside av vinduene på bilen, men den bilen har jeg ikke lengre.

:lol: Stakkars de som kjøpte bilen da, kanskje har de blitt ufrivillige organdonorer..! :lol:

Jeg tror ikke jeg har noe kort i lommeboken som sier jeg donerer organene mine, men jeg har i alle fall sagt det til mannen min, og det er noe jeg har lyst til.

Blod kan jeg ikke donere, for da besvimer jeg. Jeg besvimer bare jeg vet jeg har tatt en blodprøve liksom, så å vite at de tapper flere liter (kanskje litt overdrevet), det tror jeg ikke er noe bedre. Når det kommer til organdonasjon, så er jeg jo allerede godt besvimt kan man si.. :D Og nei, jeg er ikke redd for å se blod, sprøyter, stikket, nålen, osv. Jeg bare besvimer. Selv om jeg ligger flatt ut, og verken ser eller kjenner noen ting. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne trene samme dag, men dagen etter skulle gå fint :wub: Spurte dama når jeg var å gav sist.

Kan fort ta tid før de kontakter deg selv om de har få givere. Tok tre mndr eller noe med meg. Så ble jeg kalt inn til "intervju" og testa blodverdier etc. med stikk i fingeren. En stund etter det (kanskje en mnd eller to?) ble jeg kalt inn til å gi. Da fyler du ut ett sjema når du kommer, så intervju igjen og fingerflodprøve, så får du gi :lol:

Du kan ikke gi hvis du har hull i tunga... (veit ikke om du har tatt den ut?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blod kan jeg ikke donere, for da besvimer jeg. Jeg besvimer bare jeg vet jeg har tatt en blodprøve liksom, så å vite at de tapper flere liter (kanskje litt overdrevet), det tror jeg ikke er noe bedre. Når det kommer til organdonasjon, så er jeg jo allerede godt besvimt kan man si.. :lol: Og nei, jeg er ikke redd for å se blod, sprøyter, stikket, nålen, osv. Jeg bare besvimer. Selv om jeg ligger flatt ut, og verken ser eller kjenner noen ting. :wub:

Hehe, ja, det er jo noen som bare er sånn :lol: Tenkte på om jeg skulle høre med mamma om hun ville joine, men så kom jeg på at helt siden jeg var liten har hun alltid pleid å forlate rommet om jeg må ta blodprøver, haha!

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne trene samme dag, men dagen etter skulle gå fint :D Spurte dama når jeg var å gav sist.

Kan fort ta tid før de kontakter deg selv om de har få givere. Tok tre mndr eller noe med meg. Så ble jeg kalt inn til "intervju" og testa blodverdier etc. med stikk i fingeren. En stund etter det (kanskje en mnd eller to?) ble jeg kalt inn til å gi. Da fyler du ut ett sjema når du kommer, så intervju igjen og fingerflodprøve, så får du gi :lol:

Du kan ikke gi hvis du har hull i tunga... (veit ikke om du har tatt den ut?)

Har tatt ut tungepiercingen ja :lol:

Så rart at de ikke tar kontakt selv om det er mangel. De burde jo bare kaste seg over telefonen med nåla klar i hånda :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også blogdgiver, men har hatt en lengre pause nå siden jeg ble utbrent. Jeg deler erfaringene til de over her :P Det går fort og fint å gi blod. Selve stikket kjenner jeg nesten ikke noe til og mens jeg sitter der leser jeg blad eller avis og drikker de to obligatoriske juicene :P De er veldig nøye på at vi skal få i oss nok væske og sender med oss en frukt eller kjeks på vei ut. De anbefaler at man ikke trener samme dag. Mannen trente styrke dagen etter blodgivning en gang og kjente ubehag i armen hvor han var stukket. Selv har jeg ikke erfart det. Ellers blir jeg noe "lett i hodet" og litt blek, så jeg tar det med ro samme dag. Kan likevel gå turer med hundene, men tar det som sagt med ro. Jeg er ganske liten/lav, så mulig jeg merker det bedre sånn sett -jeg tappes jo for like mye blod som en 2 m høy mann.

Men så bra at du vil gi blod! :P

Det spekuleres jo i om at en av årsakene til at vi kvinner lever lengre er at vi har menstruasjon og at "blodet skiftes ut" en gang i mnd og at da menn som gir blod får den samme helseefekten. Noe å tenke på for mannfolka :P Dere damer her, gir dere blod når dere har menstruasjon? Mener å huske at det ikke helt er anbefalt... Jeg prøver å få gitt blod en annen del av mnd om jeg får innkalling samtidig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kom på nå at jeg ble utrolig svimmel... Er bare ett par kilo over minimunsgrensa for vekt, måtte ligge ti min extra, pluss at jeg måtte sette med ned på jobb en stund når jeg kom dit. Følte meg uggen sånn ca hele dagen, veit ikke om det var psyken eller reellt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:innocent: Stakkars de som kjøpte bilen da, kanskje har de blitt ufrivillige organdonorer..! :banana:

Jeg tror ikke jeg har noe kort i lommeboken som sier jeg donerer organene mine, men jeg har i alle fall sagt det til mannen min, og det er noe jeg har lyst til.

Blod kan jeg ikke donere, for da besvimer jeg. Jeg besvimer bare jeg vet jeg har tatt en blodprøve liksom, så å vite at de tapper flere liter (kanskje litt overdrevet), det tror jeg ikke er noe bedre. Når det kommer til organdonasjon, så er jeg jo allerede godt besvimt kan man si.. :thumbsup: Og nei, jeg er ikke redd for å se blod, sprøyter, stikket, nålen, osv. Jeg bare besvimer. Selv om jeg ligger flatt ut, og verken ser eller kjenner noen ting. :icon_redface:

Jeg gjør det samme. Uansett hvor rolig, avslappet osv jeg gjør meg selv, leser, hører musikk ingenting fungerer jeg svimer av. Men det gjelder sprøyte generellt ikke bare blod. Jeg blir borte i over 20min!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...