Gå til innhold
Hundesonen.no

Donor av blod og organer


Mirai

Recommended Posts

Jeg har lest et par artikler om at det er blodmangel på sykehusene i Norge og at det bare blir færre og færre blodgivere. Har tidligere tenkt på å bli blodgiver men liksom ikke helt fått ut fingern. Men nå er altså skrittet tatt og jeg har meldt meg som blodgiver :wub: Venter på at de skal ta kontakt med meg sånn at jeg kan dra for helsesjekk osv og se om jeg kan gi blod.

Håper jeg ikke finner det veldig ukomfortabelt og ekkelt!

Er det noen andre her som har noe erfaring med blodgivning? Hvordan vil det f. eks påvirke styrketreningen min (vet jeg kan spørre om det på sykehuset senere sikkert :D ) ?

Er organdonor også, men kan ikke si at DET føles så skremmende eller noe, hehe :lol: Det var også en ting jeg brukte lang tid på å bare få gjort, selv om jeg hadde tenkt til å gjøre det lenge ( er ikke verre enn å bære et kort i lommeboka).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bare god erfaring med å gi blod, blir litt "light-headed" etterpå, men går helt fint :lol: Kan ikke se for meg at det skal ha noe å si for treningen din, men best å spørre de på sykehuset :lol:

Eneste er at det kan være vanskelig å få gitt, siden de kun er åpen i vanlig arbeidstid.. Når jeg får "innkallelse" må jeg alltid ringe og si at timen ikke passer, og stresse med å finne ny tid. Synes kanskje jeg har blitt møtt med litt liten forståelse for at jeg ikke bare kan sette av en vanlig mandags morgen til å gi blod :D *sutresutre* :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husk å snakke med pårørende ang organdonasjon. Slik at de er klar over ditt ønske, og at de kommer til å godta det om det skjer deg noe. Om de setter seg på bakbeina på sykehuset, så blir det tvilsomt noen donasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er blodgiver. Meldte meg først som blodgiver ved St. Olavs i Trondheim, og fortsatte som blodgiver ved Haukeland sykehus her i Bergen da jeg flyttet. Det er fort gjort, og ikke noe ekkelt å gi blod synes jeg. Unngå å trene rett etter at du har gitt blod, men ellers så går det fint. Du gir heller ikke blod så ofte. Det går flere måneder mellom hver gang.

Har vurdert å melde meg som benmargsdonor også, men har ikke våget enda, selv om sjansen for å bli plukket ut som donor er liten.

:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hele familien er organdonorer, så den biten er grei. Skulle gjerne vært bloddonor også, men jeg har for lavt blodtrykk, og kroppen bruker derfor innmari lang tid på å ta seg inn igjen etter blodtap, så den biten utgår dessverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husk å snakke med pårørende ang organdonasjon. Slik at de er klar over ditt ønske, og at de kommer til å godta det om det skjer deg noe. Om de setter seg på bakbeina på sykehuset, så blir det tvilsomt noen donasjon.

Jada, det er gjort :wub: De syntes det var kjempefint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Jeg ble nylig blodgiver og har blitt tappet en gang.

Er så heldig at blodbussen kommer til min arbeidsplass og sjefen gir meg "lunch" de 45 min det tar.

Første gangen var ett intervju, fylle inn skjema (som fylles ut hvergang) også tappet de bare 4-5 små glass med blod. Veldig hyggelig personel.

Når den var analysert og lege gav "OK" (det er en lege som bestemmer om du får bli blodgiver eller ikke) så fikk jeg kjapt en innkallese.

Første tappingen gikk overraskene bra, ikke minst gikk stikket overaskene bra. Det er litt ekkelt å se den store nålen, men jeg syns faktisk ikke den var noe mer ubehagelig enn en normal nål, flinkere til å stikke er de også enn "normale" sykepleiere.

Tappingen i seg selv kjenner du ikke. Jeg opplevde at jeg brått fikk "puls" i armen og da måtte de bare snurre en runde på nålen da den var begynnt å koalugere. Drikke inntok jeg samtidig som tappingen. Fra jeg startet intervjuet til jeg hadde sittet 15 min etter tapping tok ca 45 min.

Jeg var på en god tur rett etter tappingen med dyrene, merket bare at jeg ble litt annpusten. Og litt stivhet i armen (det får jeg alltid av sprøyter) De anbefaler ikke hard trening eller muskel trening samme dag (også pga såret i armen). Men dagen etter er alt normalt igjen.

Selv om jeg er mindre glad i sprøyter så ser jeg ikke noe problem i å gjøre det igjen :wub:

Jeg er også organdonor. Har gitt beskjed til famillien og har kort i lommeboken. Tidligere hadde jeg også ett lite klistermerke på hverside av vinduene på bilen, men den bilen har jeg ikke lengre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ingen av delene, men har lenge tenkt at jeg kunne tenkt meg til å bli organdonor.

En venninne av meg ble påkjørt som 16-åring og døde, og hun reddet flere liv ved å donere bort organene sine, mener det var 3 mennesker som fikk hjelp pga det valget hun tok som 15-åring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husk å snakke med pårørende ang organdonasjon. Slik at de er klar over ditt ønske, og at de kommer til å godta det om det skjer deg noe. Om de setter seg på bakbeina på sykehuset, så blir det tvilsomt noen donasjon.

Ja, dette bekymrer faktisk meg litt. Har gitt beskjed til sambo+foreldrene mine (det er vel foreldrene mine som blir nærmeste pårørende så lenge jeg og sambo ikke er gift?), sambo har vel fått det med seg, men vet ikke om foreldrene mine egentlig har tatt notis av at dette er viktig for meg.. Om de husker og respekterer dette om de skulle komme opp i den situasjonen at de må ta stilling til det, vet jeg ikke. Kanskje jeg skal ta det opp med de igjen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også organdonor. Har gitt beskjed til famillien og har kort i lommeboken. Tidligere hadde jeg også ett lite klistermerke på hverside av vinduene på bilen, men den bilen har jeg ikke lengre.

:lol: Stakkars de som kjøpte bilen da, kanskje har de blitt ufrivillige organdonorer..! :lol:

Jeg tror ikke jeg har noe kort i lommeboken som sier jeg donerer organene mine, men jeg har i alle fall sagt det til mannen min, og det er noe jeg har lyst til.

Blod kan jeg ikke donere, for da besvimer jeg. Jeg besvimer bare jeg vet jeg har tatt en blodprøve liksom, så å vite at de tapper flere liter (kanskje litt overdrevet), det tror jeg ikke er noe bedre. Når det kommer til organdonasjon, så er jeg jo allerede godt besvimt kan man si.. :D Og nei, jeg er ikke redd for å se blod, sprøyter, stikket, nålen, osv. Jeg bare besvimer. Selv om jeg ligger flatt ut, og verken ser eller kjenner noen ting. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne trene samme dag, men dagen etter skulle gå fint :wub: Spurte dama når jeg var å gav sist.

Kan fort ta tid før de kontakter deg selv om de har få givere. Tok tre mndr eller noe med meg. Så ble jeg kalt inn til "intervju" og testa blodverdier etc. med stikk i fingeren. En stund etter det (kanskje en mnd eller to?) ble jeg kalt inn til å gi. Da fyler du ut ett sjema når du kommer, så intervju igjen og fingerflodprøve, så får du gi :lol:

Du kan ikke gi hvis du har hull i tunga... (veit ikke om du har tatt den ut?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blod kan jeg ikke donere, for da besvimer jeg. Jeg besvimer bare jeg vet jeg har tatt en blodprøve liksom, så å vite at de tapper flere liter (kanskje litt overdrevet), det tror jeg ikke er noe bedre. Når det kommer til organdonasjon, så er jeg jo allerede godt besvimt kan man si.. :lol: Og nei, jeg er ikke redd for å se blod, sprøyter, stikket, nålen, osv. Jeg bare besvimer. Selv om jeg ligger flatt ut, og verken ser eller kjenner noen ting. :wub:

Hehe, ja, det er jo noen som bare er sånn :lol: Tenkte på om jeg skulle høre med mamma om hun ville joine, men så kom jeg på at helt siden jeg var liten har hun alltid pleid å forlate rommet om jeg må ta blodprøver, haha!

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne trene samme dag, men dagen etter skulle gå fint :D Spurte dama når jeg var å gav sist.

Kan fort ta tid før de kontakter deg selv om de har få givere. Tok tre mndr eller noe med meg. Så ble jeg kalt inn til "intervju" og testa blodverdier etc. med stikk i fingeren. En stund etter det (kanskje en mnd eller to?) ble jeg kalt inn til å gi. Da fyler du ut ett sjema når du kommer, så intervju igjen og fingerflodprøve, så får du gi :lol:

Du kan ikke gi hvis du har hull i tunga... (veit ikke om du har tatt den ut?)

Har tatt ut tungepiercingen ja :lol:

Så rart at de ikke tar kontakt selv om det er mangel. De burde jo bare kaste seg over telefonen med nåla klar i hånda :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også blogdgiver, men har hatt en lengre pause nå siden jeg ble utbrent. Jeg deler erfaringene til de over her :P Det går fort og fint å gi blod. Selve stikket kjenner jeg nesten ikke noe til og mens jeg sitter der leser jeg blad eller avis og drikker de to obligatoriske juicene :P De er veldig nøye på at vi skal få i oss nok væske og sender med oss en frukt eller kjeks på vei ut. De anbefaler at man ikke trener samme dag. Mannen trente styrke dagen etter blodgivning en gang og kjente ubehag i armen hvor han var stukket. Selv har jeg ikke erfart det. Ellers blir jeg noe "lett i hodet" og litt blek, så jeg tar det med ro samme dag. Kan likevel gå turer med hundene, men tar det som sagt med ro. Jeg er ganske liten/lav, så mulig jeg merker det bedre sånn sett -jeg tappes jo for like mye blod som en 2 m høy mann.

Men så bra at du vil gi blod! :P

Det spekuleres jo i om at en av årsakene til at vi kvinner lever lengre er at vi har menstruasjon og at "blodet skiftes ut" en gang i mnd og at da menn som gir blod får den samme helseefekten. Noe å tenke på for mannfolka :P Dere damer her, gir dere blod når dere har menstruasjon? Mener å huske at det ikke helt er anbefalt... Jeg prøver å få gitt blod en annen del av mnd om jeg får innkalling samtidig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kom på nå at jeg ble utrolig svimmel... Er bare ett par kilo over minimunsgrensa for vekt, måtte ligge ti min extra, pluss at jeg måtte sette med ned på jobb en stund når jeg kom dit. Følte meg uggen sånn ca hele dagen, veit ikke om det var psyken eller reellt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:innocent: Stakkars de som kjøpte bilen da, kanskje har de blitt ufrivillige organdonorer..! :banana:

Jeg tror ikke jeg har noe kort i lommeboken som sier jeg donerer organene mine, men jeg har i alle fall sagt det til mannen min, og det er noe jeg har lyst til.

Blod kan jeg ikke donere, for da besvimer jeg. Jeg besvimer bare jeg vet jeg har tatt en blodprøve liksom, så å vite at de tapper flere liter (kanskje litt overdrevet), det tror jeg ikke er noe bedre. Når det kommer til organdonasjon, så er jeg jo allerede godt besvimt kan man si.. :thumbsup: Og nei, jeg er ikke redd for å se blod, sprøyter, stikket, nålen, osv. Jeg bare besvimer. Selv om jeg ligger flatt ut, og verken ser eller kjenner noen ting. :icon_redface:

Jeg gjør det samme. Uansett hvor rolig, avslappet osv jeg gjør meg selv, leser, hører musikk ingenting fungerer jeg svimer av. Men det gjelder sprøyte generellt ikke bare blod. Jeg blir borte i over 20min!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...