Rasekunnskaper og instuktører

[Nirm]

Hva ville du sagt til en instruktør at er det viktigste å kunne om din rase? Med tanke på gemytt, treningsmetoder og problemer innen rasen (dvs problemer som ofte dukker opp på rasen atferdsmessig).

[Papillon]

At ikke papilloner liker å sitte når det er vått på bakken

[Whoopsis]

At man ikke må vente at de skal så mye som snu på hodet, og i hvert fall ikke vifte med halen, om ikke det ligger et par tre kalkunsteker parat.

[Flyfilla]

Siberian Husky : Sterkt jaktinnstinkt, vanlig "innkallingstrening" holder ikke.

Viktigere å prioritere fysisk trening fremfor psykisk. (På noen raser er det jo omvendt)

Og man kommer helt klart lengst med positive metoder, oppmuntring og belønning, enn å være "streng".

Vanlige "problemer" er vel dårlig på å være alene, og trekking i båndet.

[Benedicte]

Syns alle instruktører bør ha generell kunnskap om de fleste hunde"typene". De vet at gjetere ofte er slik, og retrievere og spaniels ofte er slik og ikke alltid har like stor fart som de smidigste gjeterne, og at mynder ofte er slik osv. Jeg syns ikke en insruktør behøver å vite at jack russel terrier ofte har mer jakt og er litt mer førerorientert enn parson liksom (tenkt eksempel).

Jeg går ikke til lp-instruktører uten erfaring med andre raser enn BC med min labrador. Instruktøren må vite at fart HELE tiden må vektlegges, og hvor utrolig viktig det er å holde motivasjonen til hunden oppe hele tiden, og at man skal starte med de mest fartskrevende øvelsene (for etter 2 timer på kurs har ikke min veldig mye sprut igjen, så rutetreningen bør skje tidligere på dagen). At det ikke bare er å feile hunden og forvente at den skal gidde å jobbe med deg igjen, og at drakamp ikke nødvendigvis er det kuleste en labrador vet om.

[Mailin]

Med aussie så trenger egentlig ikke instruktøren å vite noe spesielt føler jeg.

Det jeg mest savner hos en del instruktører er at de ikke trenger å skjære alle individer av odde raser over en kam. Kjente på det når jeg trente en alaska husky i lp, ag og bruks/NRH, en del instruktører "vet" at typen ikke er den enkleste å trene og derfor gidder en del ikke å komme med tips. Så med AH ville jeg sagt at de er veldig trenbar, bare man spiller på lag, legger opp treninga til de, og finner en eller flere gode forsterkere

[Guest 2ne]

Med aussie så trenger egentlig ikke instruktøren å vite noe spesielt føler jeg.

Det jeg mest savner hos en del instruktører er at de ikke trenger å skjære alle individer av odde raser over en kam. Kjente på det når jeg trente en alaska husky i lp, ag og bruks/NRH, en del instruktører "vet" at typen ikke er den enkleste å trene og derfor gidder en del ikke å komme med tips. Så med AH ville jeg sagt at de er veldig trenbar, bare man spiller på lag, legger opp treninga til de, og finner en eller flere gode forsterkere

Enig med deg.

Belgerene er belgere, og instruktører flest har erfaring med gruppe1-hunder. Det er et større problem når de forventer at spisshunder funker som gjeterhundene, enn omvendt..

[patricia]

En av valpekjøperne gikk på kurs hos en instruktør som straffet hunden(valpen) når den tok tak i håndleddet til folk. Labradorer bare elsker å bære på ting, og de bare MÅ ha noe i munnen når de blir glad og oppspilt. Da tar de gjerne et grep om det nærmeste de finner, gjerne en arm eller et håndledd. Instruktørtullingen påsto at dette var aggressivitet, og skulle straffes. valpekjøperen min var ganske fortvilet da hun ringte om dette.

Slike ting syns jeg en instruktør bør ha greie på om min rase. Derfor er det ikke alle klubber og hundeskoler jeg anbefaler mine valpekjøpere å gå til.

[Raksha]

Er vel ikke noe veldig rasespesifik som må vites på riesen, annet enn at det ikke er en BC liksom.

Basenjien bør man vel utstyre både eier og instruktør med en dose ekstra tålmodighet og holde øktene korte og forsterkeren på topp, men tror ikke det er unikt for basenjien heller.

[Pim]

Hm, spesifikk rasekunnskap syns jeg ikke at er obligatorisk, men litt erfaring med ulike gemytt og hvordan hundene best kan motiveres/trenes syns jeg nesten er alfa omega, særlig når det er snakk om nybegynnerkurs; om det så er valpekurs eller nybegynner lp. Fint å ha en instruktør som skjønner at en polarhund ikke er like lettrent som en retriever, for eksempel, og vet hvordan man kan få mest mulig ut av treningen, og hva slags ambisjoner man bør ha.

For en n00b som meg er det veldig ålreit med instruktører som har erfaring med å jobbe med ulike typer hunder (de som elsker mat, de som elsker leke, de som er altfor late, de som er altfor heite, de som egentlig bare elsker å sulle rundt i sin egen verden og lukte på blomstene eller kikke på små pip-pipene ). Altså ikke nødvendigvis kjenne alle hunderaser, men gjenkjenne hvordan individene jobber (evt helst ikke jobber ).

[Gjest]

Tror ikke jeg har noen spesielt rasetypisk Welsh, for min kan være litt forsiktig, mens en god del andre er slike som 'buser på'. Også tror jeg Ellie ligger over gjennomsnittet på å takle repetering og å syntes det er gøy å trene mye lydighet. Så sånn sett kan det være greit å trene eieren til å kjøre korte økter med god belønning.

Og det kan være greit å vite at man bør leke bevisst med dem fra de er små for å kunne bruke det som belønning. Og at om det ikke går så bra med lydigheten er det bare å sende dem ut i skogen for å gå spor istedet

[Djervekvinnen]

Med dobermann er det vel egentlig bare å kjøre på, for de er ganske allsidig til ulike treningsformer. Jeg foretrekker positivt på kurs, men har vært borti de litt mer "harde" (ikke at de er direkte hard, men mer bestemt type trening), uten at det gjorde noe.

Men på valpekurs ville jeg vært veldig fokusert på dette med sosialisering på dobber. Viktig i fra valpertiden. Både på folk og hunder.

Men med mynden ville jeg vært mye mer obs på treningsmetoder. Han er avhenging av positive metoder for å fungere. Tvang og kjeft funker ikke overhodet. Og så er det veldig kjekt at de vet at med en mynde går det ikke like raskt i svingene, som med andre hunder. Man må ha litt ekstra tålmodigeht og gi mer av seg selv. Ikke kreve for mye i begynnelsen.

Og så er noen mynder mer følsom for vær og vind, og type underlag de ligger på. Å kreve dekk på asfalt kan gå dårligere med en greyhound enn en annen rase, fordi de er så beinete og ligger på en spesiell måte. Så greit å være litt fleksibel, uten å skjemme bort! Det har litt med å forstå hvordan de er bygd og hva de er egnet til.

På valpkurset fokuserte de litt på at Nitro ikke satt seg orntlig, men han satt seg helt ned, men pga beina hans, halen og rumpen så klarer han ikke å sette seg helt ned til bakken med rompa. Så da lærte de noe nytt hehe.

[Huldra]

Tror ikke jeg har noen spesielt rasetypisk Welsh, for min kan være litt forsiktig, mens en god del andre er slike som 'buser på'. Også tror jeg Ellie ligger over gjennomsnittet på å takle repetering og å syntes det er gøy å trene mye lydighet. Så sånn sett kan det være greit å trene eieren til å kjøre korte økter med god belønning.

Og det kan være greit å vite at man bør leke bevisst med dem fra de er små for å kunne bruke det som belønning. Og at om det ikke går så bra med lydigheten er det bare å sende dem ut i skogen for å gå spor istedet

Jeg vet ikke om jeg har så mye spesielt for springer heller, bortsett fra at man ikke kan forvente at det er en gjeterhund. Noen eiere kunne nok hatt godt av at noen fortalte de at det er viktig å leke med hunden fra den er valp, og å lære seg å finne gode forsterkere; det er ikke alle som er like enkle å belønne. Jeg tror også mange har den innbilningen at springere er brukshunder og derfor skal oppføre seg som en gjeterhund, men det er i alle fall ikke helt det samme som JEG legger i en "brukshund". Jeg tenker mer på trenbarhet og utholdenhet, fremfor ekstrem fart og smidighet. Og hvis en springer vil legge seg ned mellom øktene, betyr ikke det at den er noe dårligere brukshund enn en BC liksom, jeg tenker mer at de har en fin avknapp. Springere er jo heller ikke avlet for den ekstreme intensiteten, de eksplosive startene og vendingene, men for jevn prestasjon over lengre tid, med ikke fullt så høy fart. Jeg synes dog man kan forvente at springeren er førerfokusert, at den er interessert i å jobbe, og at den blir med på aktiviteten som foreslås og ikke finner på noe annet å gjøre.

Når det gjelder terriere (antageligvis generelt), så er det greit om instruktøren vet og sier ifra om at man må trene korte økter, få repetisjoner. Fire repetisjoner kan være for mye liksom, og man kan unngå mye frustrasjon dersom man er klar over dette på forhånd og vet at man ikke trenger å forvente mer. Krav og forventninger om prestasjon funker heller ikke, det samme gjelder hvis man blir irritert fordi noe ikke funker; da kobler de fort ut. Det er mye mer viktig at ting er morsomt morsomt morsomt hele tiden for en terrier enn for en spaniel.

[Mud]

Tror vel de fleste instruktører ikke har noen problemer med belgere... Skulle jeg mot formodning ramle over en som aldri har møtt en belger før så hadde jeg vel kanskje nevnt at de ikke alltid er så dumme og fjollete som de kan gi inntrykk av*flir*

Nå er det sannsynlig at rasekunnskapen har endret seg endel siden lille JRT og jeg gikk på kurs for 10 - 11 år siden (nå skal det sies at han iflg instruktøren var første av sin rase på den hundeskolen, men terrier er til en viss grad terrier liksom), det får man inderlig håpe..

Instruktøren vår mente nemlig at tøffe metoder var til for tøffe hunder og terriere var tøffe. Basta. Instruktøren hadde faktisk belgere, og selv om jeg mener at brøling ikke er metoden på belgere heller, så er det i det minste sannsynlig at man får en slags respons liksom. Han mente tydeligvis at jo mer møkk i øra, jo høyere må man brøle*flir*

Til opplysning så er det å stå å brøle kanskje den dummeste måten å trene en terrier på.Da gidder den ikke, det kommer ikke på tale...

Heldigvis er jeg like ulydig som bikkja, så selv om jeg hadde langt mer fysiske metoder den gangen, gikk det allikevel mest i lek og godis.

Desverre hørte jeg på han når han ga meg råd i hvordan jeg skulle få Jonas til å slippe leken (stirr han inn i øynene og si NEI med mørk stemme, og BRA med lys stemme når han slipper ), å bytte med godbit gikk jo ikke. Den dag i dag har vi en terrier som kan låse seg helt under lek og må avledes.

[SaraS]

Er vel ikke noe veldig rasespesifik som må vites på riesen, annet enn at det ikke er en BC liksom.

Basenjien bør man vel utstyre både eier og instruktør med en dose ekstra tålmodighet og holde øktene korte og forsterkeren på topp, men tror ikke det er unikt for basenjien heller.

Passer perfekt til parson også.

Også at parson virker tøff og robust, men i virkeligheten er de ganske "myke". Så positive læringsmetoder er stikkordet.

[Raksha]

Passer perfekt til parson også.

Også at parson virker tøff og robust, men i virkeligheten er de ganske "myke". Så positive læringsmetoder er stikkordet.

Passer egentlig for Snuseren også det - men på min så bør man utstyre seg med hockeyutstyr også siden hun kan bli noe "heftig og begeistra" om man har topp forsterker.

Men jeg tar positive læringsmetoder som en forutsettning, ellers har jeg definitivt driti meg ut på kursvalget, og det er faktisk ikke instruktøren sin feil.

[Nirm]

Så kort og greit så er det ikke så stort behov for deltaljert og spesifikk rasekunnskap? Men klarer seg med å vite hovedtrekk om hvilken gruppe de tilhører? At retrievere og gjeterhunder ikke er like, og at mynder og terriere heller ikke er lik som en BC og slike forholdvis generelle ting?

I en del problemtråder, så synes jeg man stadig leser at en del uønsket atferd blir forklart (bortforklart?) med at det er en slik eller sånn rase. Og som instruktør, finnes det ikke mer frustrerende og irriterende med eiere som hardnakket står på sitt med at deres rase er slik og sånn. Og derfor kan de ikke lære noe annet.

En ting er eksempel at det ikke er mulig å lære en trekkhund å gå pent i bånd, fordi den er avlet for å trekke, så eneste måte å gjøre dette på er å grisebanken den så kraftig at den aldri tør å dra i båndet igjen... Settere må lære tvangsapport for å kunne apportere skikkelig, BCer må få gjete på "alt" fordi at det er de avlet for etc. Dvs at rasen blir "dyttet foran" problemene i stede for å ta tak i å si at individet har problematferd, eller at man ikke har klart å lære de ønsket atferd.

Det "mases" tidvis veldig om rasekunnskapen hos instruktører, og at man skal omtrent kunne listen over hunderaser på rams med historie, bruksområde, "rasespesifikke problemer" mm, selv om man aldri har sett et individ av en rase. Det er ikke nok å lese seg opp på en rase når man får den på kurs... Men tidvis synes jeg ofte det blir å ta "sorger på forskudd" med en hund, fordi det omtrent forventes at den skal ha enkelte problemer som folk mener er rasetypiske.

[Maretingen]

Så kort og greit så er det ikke så stort behov for deltaljert og spesifikk rasekunnskap? Men klarer seg med å vite hovedtrekk om hvilken gruppe de tilhører? At retrievere og gjeterhunder ikke er like, og at mynder og terriere heller ikke er lik som en BC og slike forholdvis generelle ting?

I en del problemtråder, så synes jeg man stadig leser at en del uønsket atferd blir forklart (bortforklart?) med at det er en slik eller sånn rase. Og som instruktør, finnes det ikke mer frustrerende og irriterende med eiere som hardnakket står på sitt med at deres rase er slik og sånn. Og derfor kan de ikke lære noe annet.

En ting er eksempel at det ikke er mulig å lære en trekkhund å gå pent i bånd, fordi den er avlet for å trekke, så eneste måte å gjøre dette på er å grisebanken den så kraftig at den aldri tør å dra i båndet igjen... Settere må lære tvangsapport for å kunne apportere skikkelig, BCer må få gjete på "alt" fordi at det er de avlet for etc. Dvs at rasen blir "dyttet foran" problemene i stede for å ta tak i å si at individet har problematferd, eller at man ikke har klart å lære de ønsket atferd.

Det "mases" tidvis veldig om rasekunnskapen hos instruktører, og at man skal omtrent kunne listen over hunderaser på rams med historie, bruksområde, "rasespesifikke problemer" mm, selv om man aldri har sett et individ av en rase. Det er ikke nok å lese seg opp på en rase når man får den på kurs... Men tidvis synes jeg ofte det blir å ta "sorger på forskudd" med en hund, fordi det omtrent forventes at den skal ha enkelte problemer som folk mener er rasetypiske.

Kort summert holder det å vite hvilken gruppe rasen tilhører ja. I hvertfall til en viss grad.

Men det jeg synes da, er at hvis man holder valpekurs med førstegangseiere at man setter seg inn litt i vanlige utfordringer man har med rasen, slik at man kan hjelpe dem med forebygging.

Har inntrykk av at mange er raske med å forklare "problemer" som dem du nevner med at rasen bare er sånn. Men i mange tilfeller går det vel mest på hvor mye jobb eier gidder legge i ting. Det er jo mye enklere å si at trekkhunder ikke kan gå pent i bånd enn å lære dem det på en skikkelig måte. Brøling krever jo heller ikke så mye av eier, så da er jo det en enkel "løsning"

Men til slutt må jeg si litt i mot meg selv. Første gang jeg var på hverdagslydighetskurs med min eldste hund, hadde instruktøren kun erfaring med BC. Jeg forsøkte vel å forklare at man ikke kan regne med like raske resultater med en Mops og at de krever noe mer tålmodighet. Det fikk jeg ikke gehør for og instruktøren mente bestemt at Mopser ikke kunne trenes til noe som helst, de er jo stokk dumme må vite. I det tilfellet savnet jeg litt mer kunnskap og noe bredere erfaring hos instruktøren.

[Guest 2ne]

Så kort og greit så er det ikke så stort behov for deltaljert og spesifikk rasekunnskap? Men klarer seg med å vite hovedtrekk om hvilken gruppe de tilhører? At retrievere og gjeterhunder ikke er like, og at mynder og terriere heller ikke er lik som en BC og slike forholdvis generelle ting?

I en del problemtråder, så synes jeg man stadig leser at en del uønsket atferd blir forklart (bortforklart?) med at det er en slik eller sånn rase. Og som instruktør, finnes det ikke mer frustrerende og irriterende med eiere som hardnakket står på sitt med at deres rase er slik og sånn. Og derfor kan de ikke lære noe annet.

En ting er eksempel at det ikke er mulig å lære en trekkhund å gå pent i bånd, fordi den er avlet for å trekke, så eneste måte å gjøre dette på er å grisebanken den så kraftig at den aldri tør å dra i båndet igjen... Settere må lære tvangsapport for å kunne apportere skikkelig, BCer må få gjete på "alt" fordi at det er de avlet for etc. Dvs at rasen blir "dyttet foran" problemene i stede for å ta tak i å si at individet har problematferd, eller at man ikke har klart å lære de ønsket atferd.

Det "mases" tidvis veldig om rasekunnskapen hos instruktører, og at man skal omtrent kunne listen over hunderaser på rams med historie, bruksområde, "rasespesifikke problemer" mm, selv om man aldri har sett et individ av en rase. Det er ikke nok å lese seg opp på en rase når man får den på kurs... Men tidvis synes jeg ofte det blir å ta "sorger på forskudd" med en hund, fordi det omtrent forventes at den skal ha enkelte problemer som folk mener er rasetypiske.

Sorry, men nå syns jeg du er en typisk nedlatende instruktør

Det er selvsagt individer vi snakker om, både innen raser og grupper, men det ER vanskeligere å lære f.eks en Alaska Husky å gå pent i bånd, enn en belger. Det er neppe umulig å lære en AH å gå pent i bånd, men det krever mye mer trening enn det gjør med f.eks belgeren (og jeg nevner disse to rasene fordi jeg har erfaring med dem).

Jeg prøvde i 6 år med min AH, gudene veit hvor mange kurs vi gikk, hvor hovedmålet alltid var å lære den bikkja å gå tur med slakk line, jeg prøvde både slemme og snille metoder, men til slutt så ga jeg opp og kjøpte sele, strikk og belte. Det har både med "rase" og oppdragelse å gjøre - begge deler, jeg påtar meg ikke all skyld for at han var som han var bare fordi han fikk den oppdragelsen han fikk, liksom.

For Tommy så var det viktige at vi bevegde oss. Det var ikke så nøye hvor vi skulle, bare vi skulle dit, og at vi var på vei dit. Eller, "vi" - det var ikke så nøye for han om jeg var med heller, han hadde gått alene før han, så det var ikke noe stress, ikke sant..

Å stoppe kjørte han bare opp i stress, så det jeg fikk ut av det var at han løp avgårde så fort jeg begynte å bevege meg igjen. Å snu var ett fett for han - javel, da skulle vi vel den veien da, da løp han den veien. Å røkke i han fikk han bare til å legge seg hardere i halsbåndet. Strup hjalp ikke, for ønsket om å komme dit var sterkere enn ubehage ved å bli kvalt. Å snurre enden på båndet sånn at han fikk seg et rapp over nesa så fort han prøvde å passere meg, resulterte ikke i noe annet enn at han lukka øynene og gikk fortere. Å rose han for å gå pent ble tydeligvis en "værsågod"-kommando for han osv.. Så dette med å gå pent i bånd, var for han like vanskelig som det er for Dina å ikke jakte syklister og joggere.. "Driften" er så sterk at den overstyrer alt annet - han hadde løpt til han stupte om han fikk lov.

Og nei, en instruktør som bare har erfaring med hunder som er lettlærte og førerorienterte klarer ikke å sette seg inn i hvordan andre hunder funker. Du har da hatt andre raser enn BC og schäfer før, du vet da det? Når vi - på ett av våre uttallige kurs - skulle ha med hundens yndlingsting, så kom alle andre med bamser og baller og mat, mens jeg kom med sykkelselen - det var det eneste Tommy brydde seg noe større om. Hvordan får du brukt det som belønning på noen måte, liksom?

Det er noe annet å trene med f.eks Nora, hun kan heller ikke gå pent i bånd, men med henne så er det mer at jeg ikke gidder å pese om det, enn at hun ikke kan læres det (etter 13 år med husky, så er ikke trekking i båndet noen big deal lenger). I motsetning til Tommy, så er det viktig for henne å få jobbe MED meg. I motsetning til Tommy så betyr det noe for henne om jeg er sur eller glad - Tommy ga blanke i om jeg var sur, og han var ikke så innmari opptatt av om jeg ble glad heller, mens Nora blir "utafor" når jeg er sur, og kjempeglad når jeg er glad, ikke sant. Nora dør for å få lov til å leke med ball, hun er med på drakamp, syns det er stas å få frolic, mens Tommy, han jobbet BARE for Finsbråtens Middagspølser, og til nød vafler. Nora kan repetere samme øvelse om igjen og om igjen og om igjen og synes det er like morsomt for 300 gang, mens Tommy var lei etter 3 ganger.

Så jo, en viss rasekunnskap burde instruktøren ha - ikke først og fremst for oss med idiotbikkjer som jobber for luft og kjærlighet, men for de som har litt mer tungtmotivierte hunder, som kjeder seg av repitisjoner. Eller, rasekunnskap - alle instruktører skulle vært tvunget til å gå minst et bronsjemerkekurs med en hund som ikke er typisk "arbeidshund". Da hadde man kanskje sluppet instruktører som mener at hele raser er dumme fordi de ikke lærer på samme måte som f.eks BC'en gjør..

[Guest Belgerpia]

Det ville helt klart vært en fordel om alle instruktører gadd å skaffe seg ett minimum av kunnskap om flere raser og dermed møte med åpent sinn enn med fordommer og forutinntatthet.

På belger er det ett problem at mange instruktører møter deg med "de er jo litt engstlige de" , mens spisshunder og mynder blir møtt med "de er jo litt vanskelige å motivere de".

Veldig irriterende og jeg tenker at det er faktisk ikke det jeg betaler penger for å høre.

[Pim]

Hm, virker som om stikkordet for den diskusjonen her er at instruktører (som andre) ikke bør "skue hunden på hårene"

Det jeg mener, er at uansett hvor mye instruktører vet om en rase, så kan (vil) de støte på et (mange) individ som er raseutypisk, og veldig bastant rasekunnskap kan like gjerne kalles rasefordommer. Er det da slik, at i bunn og grunn er det viktigste at instruktører er i stand til å virkelig se hver hund som individ, og relatere dennes adferd til kunnskapen h*n har om ulike typer hunder (raser), i stedet for å sette hunder i bås på bakgrunn av rasen...? Altså, at instruktøren er oppegående og fordomsfri nok til å skjønne at en trekkhund som gjeter alt som beveger seg kan bli kvitt den problemadferden på samme måte som en BC som gjeter altmulig (og at lysten til å gjete kan utnyttes i lek som forsterker), at en aussie som ikke finnes førerorientert og som lever for å trekke i båndet, kan lære å gå pent i bånd hvis de får korte nok økte, klare nok regler og gode nok forsterkere - akkurat som med trekkhunder - og at det finnes labradorer som ikke er matvrak (gjør det egentlig det? ) men at de fortsatt kan trenes med... Samtidig er jo det avhengig av at instruktøren har rasekunnskap; eller "ulike hundeadferder"-kunnskap, om du vil.

Det er greit at man er forberedt på å spise pai når det er det man får satt foran seg, liksom, men temmelig kørka hvis man insisterer å spise quiche med vaniljeis på, bare fordi den så ut som en eplepai på utsiden

[Nirm]

*klippe langt innlegg*

Det er ikke meningen å være en typisk, nedlatende instruktør. Det er litt tankelufting dette... Jeg er fullstendig klar over at det er både individuelle forskjeller og raseforskjeller som gjør at de lærer forskjellig. Og at noen ting er vanskeligere å ta tak i hos en rase enn annen rase, og at man ikke alltid lykkes med individene. Og de instruktørene du nevner sist der, er ikke gode instruktører i mine øyne. Men jeg kjenner til de, og har sett hva det kan gjøre med hunder som ikke er slik som en BC på en ganske så negativ måte.

Kom nok ikke godt nok ut fra innlegget mitt, men jeg tenkte mer på eiere som "dytter rasen sin foran seg" på enkelte områder før de overhode har forsøkt å gjøre noe med saken (om det er et problem eller å lære inn noe nytt). At man stiller seg opp og sier "nei, dette kan ikke min hund klare, fordi det er den og den rasen". For det er ikke alltid instruktøren som kommer med fordommene som BP nevner, men av og til eieren selv. Da lurer man jo på hvorfor de betaler penger for å gå på kurs, om de er overbevist før de kommer om at deres hund ikke kan gjøre en bestemt ting, eller at metoden instruktøren bruker overhode ikke passer rasen. Jeg synes det veldig vanskelig å stå i en situasjon som instruktør da med en rase jeg overhode aldri har sett før annet enn en på utstilling.

En instruktør som båssetter raser, er jo overhode ingen god instutør, og mangler vel kanskje mest på metodene enn rasekunnskapen? For en god instruktør skal vel ha nok "bagasje" med seg til å kunne hente fram forslag til metoder for de alle fleste hundene. At man skal ha hundekunnskap nok til å se at denne hunden engasjerer seg ikke i at man henger en kong foran nesa på den, og da foreslår man andre belønningsmåter enn å mene at eneste veien til målet er å få hunden til å dø bare den ser en kong...

Mye rot dette, og kommer sikkert ikke riktig ut hva jeg tenker på, men jeg har hatt for mye tid i det siste å tenke trur jeg.

[SFX]

Noe OT, men til de som mener det holder å vite hvilken av de ti rasegruppene en rase tilhører, vil jeg få kommentere at det blir noe snevert. Mulig alle andre grupper er mer homogene og harmoniske, men som eid av rase som representerer gruppe 2 er i hvert fall det en salig lapskaus av raser. Schnauzere, sennenhunder (som ikke er fire tricolore raser i forskjellige størrelse), rottweiler, engelsk bulldog, kaukasisk ovtcharka - jeg er rimelig overbevist om at det er rimelig forskjellige raser som må håndteres og motiveres forskjellig. Så er det vel ikke uten grunn at gruppe 2 heter schnauzer-, pinscher-, molosser- og sennenhundraser - mens de andre gruppene kan defineres og begrenses med eller to ord (mynder, terriere, dachs, etc).

[Carina]

Er det da slik, at i bunn og grunn er det viktigste at instruktører er i stand til å virkelig se hver hund som individ, og relatere dennes adferd til kunnskapen h*n har om ulike typer hunder (raser), i stedet for å sette hunder i bås på bakgrunn av rasen...?

Dette synes jeg er det viktigste. Synes en instruktør skal være i stand til å se an individet og ha nok bagasje til å kunne foreslå treningsmetoder som passer det individet. Rase er jo sånn sett litt uinteressant mener jeg.

[Shilamon]

Jeg er enig i at instruktører ikke trenger inngående kunnskap om særtrekk ved absolutt alle raser de skal instruere og at gruppetilhørighet i grove trekk kan holde. MEN, instruktøren må jo da fortrinnsvis vite hvilke egenskaper og særtrekk som er gjennomgående for gruppen. Holder ikke at instruktøren vet at en GS er i gruppe 7 uten å vite at det er en stortgående fuglehund avlet for selvstendighet. "Gruppe 7" er liksom ikke nok, man må som intruktør vite hva gruppe 7 sine hunder er for noe.

Innenfor enkelte grupper er det også enorme forskjeller, og her synes jeg instruktørene bør kjenne til dette om de skal instruere individene. Om en instruktør første kurskveld ser at en av deltagerne på kurset er en rase de ikke kjenner så godt til synes jeg de innen neste kursdag skal ta turen innom internett og søke opp raseklubbens sider og se hva de sier om rasens egenskaper. Såpass kan man forvente

Og alle hunder kan trenes med alle metoder, men det er ikke alle metoder som fungerer like bra på alle hunder. Det bør også instruktører ta hensyn til. Noe de ikke alltid er like gode på.