Gå til innhold
Hundesonen.no

Deres første utstilling


Karris

Recommended Posts

Jeg var 32, og hunden min gjorde fra seg inne i ringen. Jeg var overbevist om at jeg kom til å DØØØ!

Rett før vi var inne hadde enn annen hund av samma rase gjort fra seg. Da sto jeg og små-lo, og sa at: "hahaha...Det der kunne Ronja også funnet på å gjøre!"

Og det gjorde hun så klart. :oops:

(Og det var ikke akkurat noen liten utstilling heller...hehe... )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 32, og hunden min gjorde fra seg inne i ringen. Jeg var overbevist om at jeg kom til å DØØØ!

Rett før vi var inne hadde enn annen hund av samma rase gjort fra seg. Da sto jeg og små-lo, og sa at: "hahaha...Det der kunne Ronja også funnet på å gjøre!"

Og det gjorde hun så klart. :oops:

(Og det var ikke akkurat noen liten utstilling heller...hehe... )

:D Hahaha, Dritbra!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 32, og hunden min gjorde fra seg inne i ringen. Jeg var overbevist om at jeg kom til å DØØØ!

Rett før vi var inne hadde enn annen hund av samma rase gjort fra seg. Da sto jeg og små-lo, og sa at: "hahaha...Det der kunne Ronja også funnet på å gjøre!"

Og det gjorde hun så klart. :oops:

(Og det var ikke akkurat noen liten utstilling heller...hehe... )

*Knis* :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 15 år gammel og stillte Pito på manger...det var både hennes og min første gang :D Gikk faktisk veldig fint! Bortsett fra at jeg entret ringen i joggebukse og joggesko for jeg hadde fått beskjed om å ta på meg klær som var gode å jogge med i ringen :oops:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 15 år gammel og stillte Pito på manger...det var både hennes og min første gang :D Gikk faktisk veldig fint! Bortsett fra at jeg entret ringen i joggebukse og joggesko for jeg hadde fått beskjed om å ta på meg klær som var gode å jogge med i ringen :oops:

Hehe, mange morsomme historier om folks første gang som utstillere! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Jeg var 19 år gammel, første gangen jeg løp i ringen, husker ikke helt hvor gammel jeg var første utstillingen jeg var og så på.

Nå kunne jeg jo vært på utstilling hver helg :-) Veldig koselig med det sosiale, og jeg elsker og vise hund :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 32, og hunden min gjorde fra seg inne i ringen. Jeg var overbevist om at jeg kom til å DØØØ!

Rett før vi var inne hadde enn annen hund av samma rase gjort fra seg. Da sto jeg og små-lo, og sa at: "hahaha...Det der kunne Ronja også funnet på å gjøre!"

Og det gjorde hun så klart. :oops:

(Og det var ikke akkurat noen liten utstilling heller...hehe... )

:D:P
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehm, jeg var 4 år gammel når jeg stilte hund for første gang :oops: :D Det søsteren til Boris på et valpeshow her i Bergen, hvor hun var den eneste valpen, og utstillingen var liten :P Etter det begynte jeg å stille i barn og hund på hver eneste utstilling vi drog på. Først og fremst newfoundlandshunder.. Så ble jeg eldre, og begynte å stille raser fra alle de forskjellige gruppene, både i eksteriør og barn og hund, og nå i JH og eksteriør :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 15 år og skulle stille ett krapyl av en Rottis unghund, Ouzo. Jeg måtte stille denne fordi jeg jobbet på en kennel som også drev oppdrett av Rottiser. Opprdeteren hadde blitt syk og var helt i fra seg fordi hun gikk glipp av Ouzo sin debut i junior.

Så dumsnill som jeg var så sa jeg at jeg kunne fint stille ham jeg. Hun spurte om jeg hadde stilt hund før, og jeg sa "jadda, det har jeg gjort i åresvis!" en ørliten løgn, med tanke på at jeg ikke hadde omtrent vært på utstilling før.

Vel inne i ringen, etter å ha løpt i hele hallen for å finne ringen, så stressa jeg meg i hjel for å få hunden til å sitte. Jeg presset ned bakparten hans, og kjefta høylytt og åpent på ham (ikke mye positiv forsterkning der i gården!) Det hele endte med at ringsekretæren kom bort og lurte på om jeg var ny i ringen. Nok en gang dro jeg min halvgrå løgn. "neida, er KJEMPE erfaren...." Svaret hans var da: "da vet du vel kanskje at hunden ikke skal sitte her?"

Mitt geniale svar var da: " da er det sikkert lydighet jeg har stilt i før da...."

*grøsse*

Heldigvis har kompetasen min hevet seg betraktelig siden den gang! :D

Ouzo ble forresten 3BHK den dagen, men det var nok ikke så mye på grunn av min handling :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har ei tispe på 10 måneder  fra hu var 5 måneder gammel , ble hun plutselig redd for å bevege seg på alle slags type gulv.. men det var mye av og på, ene dagen gikk hun normalt andre dagene står hun bare på gulvet og piper.. vi har vært hos dyrlegen når hu var 5 måneder gammel , da hu slo ut på blodprøve på lever, tatt CT da dyrlegen mistenkte shunt. Men ingen funn.. så forsvant symptomene litt igjen.. så fikk hun symptomer igjen etter noen uker , og ville heller ikke bevege seg.. tok røntgen av mage , uten noe funn.. Noen dager etter kastet hu opp et  (helt) ben som hu ikke har fått siden hu var 5 måneder gammel ..  som mest sannsynlig var slukt.. dyrlegen tok nye prøver , og det slo ut på bukspyttkjertelbetennelse gjennom en test.. men det som er rart , er at hu ikke har noen symptomer på det ? Utenom at hu noen ganger tviler når hu går inne på gulv.. Det gjelder alle typer gulv. gikk så noen uker til, der hu kom seg veldig og følte seg plutselig trygg på de fleste gulv.. De nærmeste som har fulgt hun siden hu var valp, spurte oss « hva har skjedd med hun? Siden hu oppførte seg plutselig helt normal og bevegde seg normalt på gulvene» Nå igjen har det oppstått symptomer der hun ikke vil bevege seg og tviler på gulvene igjen. hun har ikke noen andre symptomer .. annet enn noen dager vil hu ikke ha godbiter og går dårligere, andre dager er hun normal..  Noen tips på hva det kan være? har tenkt også det kan være spøkelsesalder , men det er igjen rart hu skal slå ut på prøver hos dyrlegen og dyrlegen mistenker at det er noe.. blir litt forvirret av det her. jeg har vært i kontakt med oppdretter , men oppdretter sier at hun er frisk, men hu har ikke sett hvordan hu har oppført seg på de dårlige dagene , vi sees heller ikke så ofte..
    • Life's a beach, og når det er kaldt og surt og blåser, så har vi den for oss selv, så det var ikke så ille, men det var ikke så vel heller, for Ede har ikke store radiusen (0-2m) eller masse interesse for å utforske omgivelsene selvstendig, så aktivitet begrenser seg mest til mutterns fremdriftstempo og kastearm. Det som er dårlig med det er det samme som er bra med det. Borrelås klengete er dog veldig å foretrekke over selvstendig på vift i sin egen verden. Bonus for egen helse å måtte løpe litt og være mer aktiv for å gi Ede mer av aktiviteten han trenger.  Virkelig ikke så mye å melde fra en stadig mer rutinepreget hverdag sammen. This is it nå, liksom.  Ede har begynt gå på turbusser helt selvstendig, flink opp trappen og går rett til plassen sin på midten. Trenger finne en smart måte å trene på å rygge i vinkel, for å komme inn mellom seter. Mestrer vi ikke det, så må vi stå over en buss om det er barnevogner og bagasje på den plassen der.  Å gå ned trappene på tur ut av bussen ligger lenger frem i tid. Han har gått ned bare sju trappetrinn i sitt liv så langt, og de var av normal bratthet. De tre veldig bratte trinnene på turbussen vil han fortsatt bæres ned. Nærmer seg antakelig 150 kg valpevekt nå, slik det føles i armene mine. Trenger derfor begynne lære gå de tre bratte trappetrinnene ned på egenhånd også, ellers vil han finne veien ned der på den harde måten, fordi jeg er evig optimist og vil at some point overvurdere min egen evne til å bære ham ned der. Seriøst, han begynner bli tung å bære i armene. Fordi jeg er idiot har vi KUN løftet med hodet til høyre side, hele livet, og dermed mesteparten av vekten hans på den svakeste armen min. Å snu for å bære motsatt vei er et alvorlig avvik i prosedyre som må rapporteres og meldes og klages på og ankes i flere runder før vi etter en lang godkjenningsprosess kan vurdere prøve på den måten.  Å bli bært på såkalt påssarygg (trønder, sjø) har vi begynt få litt dreisen på. Ede synes det var skummelt i starten, men har begynt like å leke ryggsekk nå. Aberet er at jeg har utnyttet jukkeangrep bakfra for å shape det inn. Usikker på om han tør gjøre det der foran et publikum på bussen. Han er jo i den alderen. Å vise affeksjon for foreldre er veldig pinlig. Mulig han heller vil reise med buss til evig tid enn å ta den flausen der for å komme seg ned trappen.  Vi får se. Det finnes antakelig en viss mengde NomNoms som i bunnen av den trappen der vil vekke den nødvendige motivasjonen til å klare komme seg ned de trappetrinnene selvstendig i en fei. 
    • Dette handler mer om uenighet. Jeg håper du sier nei til dette. Om du hadde visst at hunden skulle brukes til å produsere blandingskull hadde du ikke skrevet under. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...