Norsk helsevesen

[PsychoLynx]

Om man ikke er gal på forhånd, så kan man jo virkelig bli det om man må forholde seg til norske helsevesen (og NAV for den del).

Jeg har jo over lengre tid slitt psykisk, og nå.. 30 år gammel, har de endelig funnet ut hvorfor. Jeg har ADHD. Plutselig falt det på plass en hel del brikker kan man si, og ting ble litt klarere. MEN, som etterfølge av diagnosen, så er det jo en hel del som skjer. Medisiner, samtaler her og der, og oppi alt dette, krangel med NAV...

Det viktige for meg har vært å ha en person jeg kan snakke med og stole på. Men, får man egentlig dette i Norge? EN person liksom?

Psykolog.... Jeg gikk til en dame en stund. Veldig flink. Og jeg trivdes hos henne. Hun var på samme kanal som meg liksom. Hun forstod meg. Så måtte hun slutte. Jeg fikk en ny, og det første denne damen gjorde, var å be meg avlive bikkja mi. BUFFY liksom. Den eneste som holdt meg i live der og da. Jeg ba henne reise til varmeplassen, og sa jeg ville bytte psyk. Fikk til svar at det fikk jeg ikke, det var henne eller ingen. Så jeg valgte ingen, og gikk.

Senere viser jo behovet seg på nytt da. (Siden jeg fortsatt ikke hadde fått noen diagnose osv). Jeg fant ut at psyk 1 var tilbake i jobb, og sporet opp henne, og fikk utrolig nok komme inn der igjen. Hun har nå vært med gjennom hele utredningen for ADHD, og i oppstart på ritalin og alt, men nå slutter hun igjen. Og hva med meg da??? Nei... Da står jeg uten behandler igjen.

Det jobber en psykiater på samme sted, damen som skriver ut riatlin til meg liksom. Men hun? Hun er enten aldri på jobb, eller syk. Og vips betyr dette at jeg ikke får respet når jeg trenger det, og får x antall helvetesdager igjen og igjen fordi det er tomt for medisin. I går var hun på jobb, men allikevel hadde hun ikke skrevet ut resept selv om jeg ringte dem. Nå er jeg tom, igjen... "beklager" sier de bare.... Det hjelper så lite.

Lege... Så jeg ringte til legen min da. For å høre om hun kanskje kunne ta over reseptdelen. Men legen ja? Jeg har hatt et par-ti leger oppgjennom tida, men ingen jeg har følt jeg kan snakke med. En av dem mobbet meg for vekta mi hver gang jeg var der. Hyggelig det, skal jeg fortelle deg.

Så kom jeg over ei som jeg har hørt mange skryte av, og fikk henne som fastlege. Helt til første gangen jeg skulle inn til henne. DA kom det frem at hun hadde fødselspermisjon, og SÅ skulle jobbe et år på sykehus før hun kom tilbake i stillingen sin. 2 år hadde jeg da en mannlig stedfortreder for henne, før hun var tilbake. I august i fjor.

Ringte da henne istad ang resept, og nei. Hun? Hun er ute i permisjon hun, fikk jeg beskjed om. Det ville jo være rart!! Jeg hadde jo endelig rukket å få god kontakt med henne... Så der er det ny vikar, og jeg aner ikke hvem det er.. .

Skal man noengang kunne få EN person å snakke med???

Og ja, for å ikke nevne NAV da.... Der har jeg vel hatt 5-6 forskjellige kontaktpersoner. Og jeg har vel møtt en og samme person 2 ganger, maks. Slik får man et fint forhold til.

Mannen jeg har der nå har jeg hatt siden i høst da. Møtt han engang, og sa at psyk eller lege skulle være med på neste møte. Han sa OK og skulle innkalle psyk.

6 mnd har gått, så fikk JEG innkalling, ALENE. Jeg sa at "det skjer ikke, du skulle innkalle psyk, så ble jeg med, ferdig med det". Nå er det gått 1,5 mnd igjen, og ingen av oss har hørt noe.

Kanskje han har sluttet?

Jammen er det snickers som twist at det norske helsevesen har vært medhjelpelige til at jeg iallefall ikke kommer meg fort nok på beina igjen. Og de kan uten tvil ta deler av skylden for at jeg ikke er i jobb.

Lurer på om de i det hele tatt aner hva de gjør mot folk jeg??

[Kaja]

Kjenner meg VELDIG igjen!

[Sanne]

Ja sånn er nok det norske helsevesen som regel. Selv har jeg vært ufattelig heldig med nav og fastlege da. Fastlegen min er en drøm, det samme er kontakten min på nav. Egentlig skulle jeg ha bytta navkontor når jeg flytta nå, men fikk fortsette hos han.

Men når det kommer til psyk, da blir visa straks en annen, både for meg og alle jeg kjenner som har trengt hjelp derfra. Så skjønner hvor fortvilet du blir. Man prøver å jobbe seg opp et forhold til den man går til, begynner å stole på dem... BAM så slutter de av en eller annen grunn, eller man flytter og må bytte av den grunn.

Man må være sterk psykisk for å i det hele tatt orke det norske helsevesen, Nav osv..

[simira]

Det er ihvertfall mye jobb å være syk! Har vært i systemet i 8 år selv. Nå har jeg blitt flink nok til at jeg stort sett ordner selv det som må til for at jeg skal komme til "neste steg" i NAV. Behandling er jeg takk og lov ferdig med, det har ikke vært enkelt (selv har jeg hatt 6 psykologer og 9 leger i løpet av den tiden, men nå skriver de bare stort sett ut det jeg ber om).

[Gjest]

At det er mye rart er en ting, men jeg er nå glad jeg bor i Norge med norsk helsevesen - og ikke i et annet land. Med alle de støtteordningene vi har i Norge hadde vi neppe hatt råd til halvparten i noen andre land. Og det setter jeg pris på. Så får vi heller stemme og velge inn riktige partier i regjeringen så man får det helsevesenet man har lyst på

[Aya]

Enig med Lagrange. Veldig leit å høre at ditt møte med helsevesenet har vært sånn, PsychoLynx. Jeg har heldigvis vært kjempeheldig, de fleste representantene for både NAV og helsevesenet generelt har vært strålende og kjempeflinke, og det er jeg glad for! Har måttet bytte mye lege selv og da, det er slitsomt, men akkurat det har vel ikke så mye med selve systemet å gjøre ... Mer at folk får barn, flytter, får nye jobber osv (i mitt tilfelle).

[Nirm]

Det finnes mennesker som ikke egner seg til den jobben de er satt til å gjøre, uansett om man finner de i helsevesenet, på NAV, i politiet, snekkere, rørleggere, veterinærer etc. Dessverre. I tillegg så fungerer ofte systemet i Norge med at den som tramper hardest og roper høyest får først hjelp.

Min erfaring er også om man "tar de" med en gang de starter med idiotiske påfunn, unødvendig sommel, bortroting etc og klager det inn til høyere instanser, så er folk meget lettere å ha med å gjøre etterpå. Det skal ikke være sånn, men enkelte steder virker det som om det er rette veien å gå. Får du ikke resepten du skal ha etter gjentatte hendvendelser, så klag til nestemann på "rangstigen". Få noen til å hjelpe deg å skrive brevene evt.

Likevel har leger og psykologer et liv de også. De får barn, etterutdanner seg, flytter, bytter jobber som alle oss andre.

Jeg har slost meg igjennom systemet selv, og etter tre klagebrev ganske tidlig i prosessen, så gikk resten av tiden i kontakt med NAV knirkefritt. Tidvis som meget veloljete skinner faktisk.

Man må være frisk for å være syk tidvis, men det er lov å hente inn litt forsterkninger av og til. Så får du ikke det du har krav på, så klag!

[SandyEyeCandy]

Venninna mi som jeg har kjent hele livet og også bodd sammen med deler av tida, har nå fått ADHD-diagnose og fått en helt ny adferd og ikke minst et nytt syn på livet. Så hurra for at du har fått en diagnose som kan hjelpe deg til å komme videre!

Dessverre vil aldri offentlige etater eller kontorer som NAV og din lokale fastlege kunne garantere sine brukere at de alltid vil kunne forholde seg til en og samme person, men den historien med fastlegen din høres jo usannsynlig uflaksete ut! Herrefred, hvorfor ta nye pasienter inn på lista di dersom du ikke har tenkt til å noengang treffe dem?

Nå veit ikke jeg hvor du bor sånn helt nøyaktig, men kom til å tenke på en smart løsning på det med psykologer som kommer og går og ikke minst som mangler forståelse for hva som faktisk hjelper en i hverdagen (Buffy/Aiko/Bridie/Gry osv):

Om du bor i nærheten av et universitet eller høyskole, så kan du søke deg inn på et studie innen 15. april gjennom samordna opptak (for høyskole. Dersom du har et universitet kan du være enkeltemnestudent uten opptak til program). Da får du nemlig tilgang til gratis psykolog og helsetjeneste gjennom studieretten din, og disse går ikke sin vei, men er opptatt av kontinuitet og struktur på behandlingene sine. Ikke minst ser de personen og ingen problemer er for små.

Lykke til!

[Renate A]

For en floke du har vært igjennom

Selv så venter jeg på en operasjon i øyet mitt, har ventet ETT ÅR!! Hvorfor så lang vente tid? Jo fordi Ullevåll gjør den operasjonene annenhver onsdag og da opererer de TRE personer, altså skek personer i månden, ikke rart det blir laaang vente tid

[simira]

Om du bor i nærheten av et universitet eller høyskole, så kan du søke deg inn på et studie innen 15. april gjennom samordna opptak (for høyskole. Dersom du har et universitet kan du være enkeltemnestudent uten opptak til program). Da får du nemlig tilgang til gratis psykolog og helsetjeneste gjennom studieretten din, og disse går ikke sin vei, men er opptatt av kontinuitet og struktur på behandlingene sine. Ikke minst ser de personen og ingen problemer er for små.

Heh... i teorien, ja. Eller du kan stå på venteliste i et halvt år for å få en innledningssamtale, og så noen måneder til for å få en psykolog, som kanskje sender deg videre til neste venteliste. Kanskje. (hm, den psykologen tok jeg ikke en gang med i tellinga mi, enda jeg var der hele to ganger)

[Garmen]

Ja, jeg kjenner meg igjen i den smørja der ja...

det er vanskelig å finne en fastlege og en psykolog som funker. Jeg var gjennom en god del fastleger, og er vel strengt tatt ikke spinnvill over den jeg har nå heller (skjønt jeg faktisk bare har vært hos henne en gang, ellers har det bare vært vikarer), og det jeg sliter med å finne er en som faktisk hører etter på hva jeg sier, ikke en som bare plukker en diagnose ut av det blå, eller en som strekker seg etter reseptblokka med en gang man åpner munnen. Psykolog var jeg litt heldigere med; etter å ha måttet bytte DPS da jeg flyttet til en annen bydel kom jeg til en flink terapeut her i bydelen, som fikk meg inn i et gruppeopplegg, noe som funka kjempebra for meg.

Når det gjelder NAV...vel, etter å ha mast, blitt mast på, blitt flytta på, ignorert og i det hele tatt fant jeg ut at jeg faktisk ble sykere av hele det systemet, så jeg bestemte meg for å starte opp i studier som planlagt, men med finansiering gjennom Lånekassa som "vanlige folk" framfor å gå flere runder med NAV for å få støtte. Heldigvis har jeg greid å henge med på studiene, men det hadde vært fint å ha det sikkerhetsnettet støtte fra NAV ville gitt meg i startperioden. Hadde jeg strøket på eksamenene mine hadde løpet vært kjørt, liksom.

Og jeg syntes det var herlig da de bestemte seg for at jeg måtte ta datakortet...å sitte og lære å lage og slette mapper, flytte på dokumenter osv er svært lite givende når man faktisk har god peiling på data, og til og med har undervist i det

Men alt i alt så har det endt bra da; nå studerer jeg fulltid, og snart skal jeg helt av medisiner for første gang på mange år

[Wednesday]

Om du bor i nærheten av et universitet eller høyskole, så kan du søke deg inn på et studie innen 15. april gjennom samordna opptak (for høyskole. Dersom du har et universitet kan du være enkeltemnestudent uten opptak til program). Da får du nemlig tilgang til gratis psykolog og helsetjeneste gjennom studieretten din, og disse går ikke sin vei, men er opptatt av kontinuitet og struktur på behandlingene sine. Ikke minst ser de personen og ingen problemer er for små.

Vil bare kommentere litt på den... For det første: Om man skal gå skole, har man ikke rett på ytelser fra NAV lenger. Videre: jeg har vært hos psykolog gjennom høyskolen i Oslo, og det stemmer det du sier at ingen problemer er for små og alt det der. Men jeg hadde visst for store problemer for dem, fikk jeg beskjed om. Så de hadde ikke ressurser til å hjelpe meg. Ble anbefalt å finne en annen psykolog slik at jeg kunne få mer langvarig behandling. Og det tar jo ikke akkurat kort tid å få en psykolog, som alle vet.

Nuvel. Vet godt hva PsychoLynx snakker om her. Jeg har vært gjennom så mye styr med både leger, NAV, medisiner og psykologer at jeg har glemt det meste av det. Har vært mange år med krangling, venting og grining for å si det sånn. Men det jeg husker aller best (som ingen kunne forutsi eller gjøre noe med, riktignok), var da jeg møtte opp til time hos psykologen jeg hadde gått til et par år (ikke sammenhengende, men kjente han veldig godt), og fant en lapp på døra hans med beskjed om at han var død... Det var ikke noe gøy. Men psykologer må jo få lov til å dø de også Men ja, det var litt OT da.

[Taz]

LamiTuf: Du har fortsatt rett til støtte fra NAV hvis du skal studere..

[Raksha]

LamiTuf: Du har fortsatt rett til støtte fra NAV hvis du skal studere..

Ikke om du er student, kun student og ikke under attføring ol. da har man lånekassen og ingen krav på noe fra nav.

Dog er lånekassen grei nok til å godta både psykisk og fysisk sykdom som grunn til manglende progresjon.

Psyktjenesten og legetjenesten på blindern er ikke verdt fem flate øret etter min erfaring.

[LeneG]

Huff!! Jeg kjenner gangen i det hele ja.

Gud veit hvor mange behandlere jeg har hatt opp igjennom åra og hvor mange år jeg har vært prøvekanin for utallige medisiner.

Nå har jeg endelig funnet noe som fungerer og gitt opp hele psykologgreia.

Blir bare forvirret av å bytte to ganger i året.

Det er vanskelig å være syk, krangle med systemet og prøve og sørge for sin egen behandling samtidig.

Det er ingen som legger ting enkelt tilrette. Man må kjempe for både behandling og trygd.

Jeg er så heldig at jeg har enn mann som har vært med meg og slått i bordet noen ganger.

Ingen har tatt meg alvorlig men når han har vært med så har de forstått alvoret i situasjonen.

Uansett motgang så er det jo flott at du endelig har fått en diagnose. Det er utrolig deilig å endelig finne ut hva som er galt.

Hvis medisinene virker på deg så kommer nok en del ting til å bedre seg uavhengig av behandlere.

Angående psykologer lønner det seg å holde seg langt unna DPS. Der kommer det og går folk hele tiden.

Ellers er det vel best å gå til private men hvem har vel råd til det

Stor klem til deg og håper det ordner seg

[Taz]

Ikke om du er student, kun student og ikke under attføring ol. da har man lånekassen og ingen krav på noe fra nav.

Dog er lånekassen grei nok til å godta både psykisk og fysisk sykdom som grunn til manglende progresjon.

Psyktjenesten og legetjenesten på blindern er ikke verdt fem flate øret etter min erfaring.

Joda, er du en fullt fungerende student ser jeg ikke grunnen for støtte fra NAV, men de støtter utdanning ved behov.

Og du kan få lån fra lånekassen OG få støtte fra NAV.

Lånekassen har totalt manglende kunnskap hos sine ansatte og jeg syns det er værre å finne frem til informasjon hos Lånekassen enn det er hos NAV.

Jeg har slitt med de i evigheter nå, og kommer ikke frem til noe som helst, utenom at en legeerklæring og en spesialisterklæring ikke er godt nok for de.

[Raksha]

Joda, er du en fullt fungerende student ser jeg ikke grunnen for støtte fra NAV, men de støtter utdanning ved behov.

Og du kan få lån fra lånekassen OG få støtte fra NAV.

Lånekassen har totalt manglende kunnskap hos sine ansatte og jeg syns det er værre å finne frem til informasjon hos Lånekassen enn det er hos NAV.

Jeg har slitt med de i evigheter nå, og kommer ikke frem til noe som helst, utenom at en legeerklæring og en spesialisterklæring ikke er godt nok for de.

Det visste jeg faktisk ikke, trodde ikke man hadde krav på noe fra nav så lenge man får fult lån fra lånekasen- greit å vite.

Så kjedelig at det ikke er nok da - jeg sendte dem et skriftlig brev og attest fra legen om at sykdom var årsak og vips (ok var vel en 12 uker lang vips da) så godtok de det uten problem og jeg får fortsatt støtte.

[SandyEyeCandy]

Jeg har selvsagt ikke tatt med i beregninga at det kanskje går utover evt stønad, for dette har jeg ("heldigvis") ingen erfaring med.

Lykke til uansett utfall.

[Aussieglis]

Tenkte kanskje jeg kunne høre med dere her, siden det virker som dere har mer peiling på hele smørja enn meg.

Jeg fikk (ny) psykolog for litt over et år siden. Tidligere har jeg gått til BUP da jeg var under 18 i to år. Nå har jeg gått til psykologen min i over et år som sagt, og sist jeg var der begynte hun å skulle sette opp en plan av et eller annet slag. Også sa hun at i månedsskiftet mai-juni (tror jeg?!) så skulle vi avslutte behandlingen der?? Jeg ble så paff at jeg sa bare "ja-ha" og nikket... Hvorfor skal jeg være ferdig der allerede? Jeg føler meg ikke frisk. Greit nok at jeg klarer å gå på butikken uten å bli helt ferdig resten av dagen, men alle vanskelighetene er jo enda der. Og det er tusen ting jeg tror jeg hadde hatt godt av å fått pratet om også.. Men det har aldri fått tid til å bli tatt opp til nå føler jeg.

Jeg har hatt noen pauser iløped av behandlingen hvor jeg har vært så dårlig at jeg ikke klarte å møte opp der engang, så jeg har langt ifra gått til behandling i sammenhengende et år.

Nå er jeg kommet inn i oppfølgingstjenesten for angsten og for slikt, og håper bare ikke de sparker meg ut med en gang de og..

Er oppfølgingstjenesten nok behandling for å få arbeidsavklaringspenger fra NAV forresten?? Kanskje jeg mister inntekten min også hvis jeg mister psykologen.

[simira]

Du mister ikke støtten fra NAV, men jeg skjønner ikke hvorfor de skal avslutte behandlingen hvis du ikke er klar for det. Da ville jeg kontaktet psykologen eller legen og spurt om hvorfor, og bedt om forlenget behandling, evt. videre henvisning fra lege om det er nødvendig.

Uansett, så lenge du er for syk til å jobbe, og er til behandling (evt. prøver å få behandling, dvs. så lenge ikke legen din sier at du er frisk nok til å jobbe) så har du rett på penger fra NAV.

(hadde det ikke vært for de dårlige arbeidsforholdene og mengden sykemeldinger i NAV så hadde jeg fort blitt saksbehandler der selv, med den utdanningen jeg har. Dessverre er det en helserisiko jeg ikke kan ta)

[Bananen]

Jepp, sånn er det. Jeg skulle ha kontakt med min lege på Haukeland, jeg. Da jeg flyttet hit hadde jeg min årlige kontroll. De hadde glemt meg 5 ganger hver gang jeg var der for time. Siste gangen ventet jeg i to timer for timen min. De hadde glemt meg igjen, og presset meg inn.

I fjor og tidligere år hadde jeg noen viktige problemer jeg trengte å få bukt med. Ringte Haukeland opptil flere ganger for å få time, og legen skulle ringe meg gang på gang.

Vet du hvordan jeg kom gjennom? Sendte en mail til legen selv, jeg (siden det var umulig å oppta kontakt med h*n på Haukeland. Først DA fikk jeg svar og prøveark i posten, og time til legen. Ett par måneder seinere.

Eller så har vi min mor. Som var hjerteoperert og trengte pleie hver dag da hun ble sendt hjem fra sykehuset. Hun ble nemlig nektet hjemmesykepleie, og fikk beskjed om å ordne det selv. Hun måtte ta taxi til sin fastlege hver eneste dag. I forhold til at de ber henne ta buss i stedet (hun har også kols og lungeemfysem). Hun fikk også (uten akutt pleie), ett par uker etter operasjonen, staphylococcus aureus (gule stafylokokker) i såret. Såret måtte snittes opp, kunne ikke sys og måtte gro av seg selv. Sykehuset sendte ny søknad, og bydelen sa brått nei, og ba henne gå til legevakten. Det tar ikke mer enn fem minutter å skifte på såret, og bydelen tar seg heller råd til å betale dyre drosjeregninger. Fantastisk, sier jeg. Spesielt artig når hjemmesykepleien tråler området hun bor i hver eneste dag uansett ...

[PsychoLynx]

Heh... i teorien, ja. Eller du kan stå på venteliste i et halvt år for å få en innledningssamtale, og så noen måneder til for å få en psykolog, som kanskje sender deg videre til neste venteliste. Kanskje. (hm, den psykologen tok jeg ikke en gang med i tellinga mi, enda jeg var der hele to ganger)

Ja, og for å vurdere denne løsningen, så må man nesten ha en liten mulighet til å kunne klare studiene også kanskje

Nuvel. Vet godt hva PsychoLynx snakker om her. Jeg har vært gjennom så mye styr med både leger, NAV, medisiner og psykologer at jeg har glemt det meste av det. Har vært mange år med krangling, venting og grining for å si det sånn. Men det jeg husker aller best (som ingen kunne forutsi eller gjøre noe med, riktignok), var da jeg møtte opp til time hos psykologen jeg hadde gått til et par år (ikke sammenhengende, men kjente han veldig godt), og fant en lapp på døra hans med beskjed om at han var død... Det var ikke noe gøy. Men psykologer må jo få lov til å dø de også Men ja, det var litt OT da.

Au da, det var da voldsomt liksom! ai.

Nå er jeg kommet inn i oppfølgingstjenesten for angsten og for slikt, og håper bare ikke de sparker meg ut med en gang de og..

Er oppfølgingstjenesten nok behandling for å få arbeidsavklaringspenger fra NAV forresten?? Kanskje jeg mister inntekten min også hvis jeg mister psykologen.

Kan da ikke skjønne annet enn at det er bra nok? Vet ikke helt hva oppfølgningstjenesten gjør sånn sett jeg da, men det burde jo holde?

Men strengt tatt burde du vel kunne få videre hjelp hos psyk om du ikke føler selv at du er ferdig der?

[Aussieglis]

Oppfølgingstjenesten kan sammenlignes med så mangt. De har ansvar for folk som ramler ut av skole (been there), og de er en slags psykisk versjon av hjemmesykepleien. Folk som sliter veldig mye psykisk kan få en psykiatrisk sykepleier som kommer hjem til seg osv. Selv går jeg til møter på et kontor og vil antageligvis prøve å bruke dem som et hjelpemiddel mtp på angsten min. Det er liksom noe helt annet å ha en slik person med seg på f.eks et kjøpesenter elns hvor man kanskje sliter mye alene, sammen med foreldre etc. Man får det mer på avstand, og kan fokusere mer på seg selv og ikke tenke så mye på å skjule problemene sine for de som bryr seg om en. Hun jeg går til der virker også veldig kul, og vi har mye mer kontakt med hverandre enn jeg har hatt med noen av psykologene mine. Og hun er liksom veldig på dette med at ting skal gjøres i MITT tempo Jeg kan også ta henne med på møter med NAV osv, og bruke henne som en slags kontaktperson hvis det er noe jeg lurer på og trenger hjelp med.

Men jeg tror jeg har hatt og vil ha mye bruk for en psykolog på siden av dette. Jeg vurderer å prate med hun på oppfølgingstjenesten om psyskologen min og det, så blir hun sikkert å hjelpe meg med en løsning på det tror jeg. Tror kanskje jeg kunne tenkt meg til å byttet psykolog om det er mulig.

[eple]

Synd å høre at så mange har problemer med norsk helsevesen og andre etater. Sier som lagrange at man bør engasjere seg politisk og tenke over hvilke partier som vil ha god innvirkning på høyt faglig nivå og kvalitet i de offentlige etatene, og hvilke som ikke har det. Samtidig er det viktig å klage på vedtak og beslutninger man mener er uriktige. Mange har mulighet for å få fri rettshjelp enten gratis eller med egenandel, og en advokat kan hjelpe til å se om et avslag på ytelse fra nav er korrekt ifølge loven eller ikke og fremsette skriftig klage. Man kan også kontakte de ulike ombudene dersom man er misfornøyd med behandlingen man får ved sykehus/nav osv.

Dette med å få en person å forholde seg til blir vanskelig rent praktisk.. Det er ikke mulig for en person å lære seg så mye forskjellig. Men det ønskelige er jo selvsagt at man skal få en person i hver etat å forholde seg til, en lege, en psykolog, en saksbehandler på nav osv.

Ansatte i det offentlige er også mennesker som flytter, får unger som nevnt tidligere i tråden. Til syvende og sist kan man ikke la jobben styre det private liv selv om man engasjerer seg i det man arbeider med.

Jeg vet selv hvordan det er å føle at man ikke strekker til på jobben, at det går ut over andre menneskers trygghetsfølelse, helse, boligsituasjon m.m at jeg ikke får unna papirbunkene. Det er ikke en god følelse, men det eneste man kan si er beklager. Jeg må tenke at det er utenfor min kontroll, at jeg får arbeide jevnt og trutt og at det eneste jeg kan gjøre er å gjøre det beste jeg kan. Det er eneste måten å overleve i en slik jobb. I tillegg til å melde fra oppover i systemet hvordan situasjonen er selvfølgelig. Jeg er sikker på at mange av de ansatte dere har vært i kontakt med som ikke har klart å få ferdig ting i tide, som ikke ringer tilbake osv kunne ønske de hadde tid til å gjøre en bedre jobb, til å følge opp bedre, til å ha fokus på faglighet og kvalitet i arbeidet fremfor å få unna flest mulig saker/søknader i løpet av en dag.

Men jeg vet at det ikke hjelper noen at jeg forklarer hvorfor ting tar lang tid når de opplever at de ikke får hjelp til riktig tid. De jeg er i kontakt med har ofte nok med å konsentrere seg om sine egne problemer og mange er i en slags krise og har ikke kapasitet til å ta inn over seg at jeg beklager lang ventetid og sier at dette skyldes stor saksmengde og lite ressurser og omorganisering. Det hjelper så lite, og det unnskylder heller ingenting.

[Guest LXT]

Det finnes mennesker som ikke egner seg til den jobben de er satt til å gjøre, uansett om man finner de i helsevesenet, på NAV, i politiet, snekkere, rørleggere, veterinærer etc. Dessverre. I tillegg så fungerer ofte systemet i Norge med at den som tramper hardest og roper høyest får først hjelp.

Min erfaring er også om man "tar de" med en gang de starter med idiotiske påfunn, unødvendig sommel, bortroting etc og klager det inn til høyere instanser, så er folk meget lettere å ha med å gjøre etterpå. Det skal ikke være sånn, men enkelte steder virker det som om det er rette veien å gå. Får du ikke resepten du skal ha etter gjentatte hendvendelser, så klag til nestemann på "rangstigen". Få noen til å hjelpe deg å skrive brevene evt.

Likevel har leger og psykologer et liv de også. De får barn, etterutdanner seg, flytter, bytter jobber som alle oss andre.

Jeg har slost meg igjennom systemet selv, og etter tre klagebrev ganske tidlig i prosessen, så gikk resten av tiden i kontakt med NAV knirkefritt. Tidvis som meget veloljete skinner faktisk.

Man må være frisk for å være syk tidvis, men det er lov å hente inn litt forsterkninger av og til. Så får du ikke det du har krav på, så klag!

Mamma jobber i helsevesenet og hun kan skrive under på at de med spissest albuer kommer først. Desverre er det sånn. Vi fikk kjenne det på kroppen en gang selv også, når vi måtte sloss for rettigheter til et familiemedlem som var dødsyk. Kjemper man hardt nok og er spiss nok, så får man det til. Men det skal ikke være sånn at man må jobbe så hardt for å få den hjelpen man trenger, eller at de som roper høyest kommer først i køen.

Det er tragisk.

Edit: vil også si at det er trist å høre historien din PsychoLynx. Jeg kan bare forestille meg hvor frustrerende det må være når du opplever dette. Jeg ønsker og håper det ordner seg. Blir nok aldri noen psykolog av meg, men om jeg hadde blitt det, skulle jeg tatt godt vare på deg om du var pasienten min