Sosialisering og trening

[JailyTina]

Jeg ble litt inspirert av diskusjonen som oppsto her om hva en schäfervalp trenger av sosialisering. Som vanlig i en diskusjon er det litt forskjellige meninger om hva en schäfervalp bør ha av sosialisering, mye med andre hunder eller mye med alt som finnes i verden. (For å sette det på spissen av hva som ble skrevet der)

Hva mener andre soniser? Er det noen raser som har behov/kan trenge mer sosialisering på visse ting enn andre raser? Hvorfor mener dere at akkurat den/de rasene trenger mer? Eller for den saksskyld mindre?

Personlig må jeg si jeg ikke skjønner hvorfor folk henger seg så opp i hvilken rase det er og heller ser på individuelle behov. Jaily f.eks. er en helt normal schäfer, men hun har alltid hatt minimal interesse for fremmede folk (blanding av reservasjon og usikkerhet). Derfor var det det å møte snille mennesker som hadde unormale mengder pølsebiter i lomma noe vi gjorde mye når hun var valp. Og det hjalp. Nå er hun ikke lenger usikker på folk bare uinteressert i å hilse på mer enn nødvendig hvis de ikke har noe godt å tilby.

Sosialisering med andre hunder kom på en måte av seg selv gjennom treninger og tur med venner.

[eple]

Tror nok behovet avhenger mye av rase/tidligere bruksområde, men også ulikheter mellom linjer og mellom kull/individer.

Vi har ikke trengt å fokusere så mye på sosialisering, mer på miljøtrening. Tenker da på tilvenning til ulike lyder og underlag. Mye har kommet av seg selv uten at vi har trent på det og noe har vi måttet jobbe litt med. Dette tror jeg ligger i rasen (collie lang&kort), muligens også det er litt likhetstrekk mellom flere gjeterhundraser?

Jeg mener det er viktig å vite om hvilke eventuelle svakheter som ligger i rasen/hundetypen, men se an individet og hva nettopp dette trenger tilvenning til. Eksempelvis skal ofte gjeterhunder være litt reservert overfor fremmede, men min hund har aldri vært det. Hun elsker alt av mennesker og vil kosemose alle hun treffer på. Så vi har aldri trengt å utstyre folk med godbiter for at hun skal bli trygg på dem. Collier generelt har jeg inntrykk av er ganske uproblematiske med andre hunder, både tisper og hanner.

[jma]

vår rase er en vakthund, som skal være skeptisk mot fremmede (i følge standar). Så denne rasen trenger jo ganske mye sosialisering i forhold til feks selskapshunder, som ikke er skeptisk mot fremmede av natur. men det spørs jo hvordan man ønsker at hunden skal være og hva man skal bruke den til da.

jeg tror det er raseavhengi, hva som er typisk for rasen. Jeg gjetter at feks en labrador ikke trenger like mye sosialisering som en kaukastisk ovtcharka. men så er det jo også avhengi av individed, noen individer er mer trygge og selvsikre enn andre, og noen er mer usikre og skeptiske til ting.

[Margrete]

Hva mener andre soniser? Er det noen raser som har behov/kan trenge mer sosialisering på visse ting enn andre raser? Hvorfor mener dere at akkurat den/de rasene trenger mer? Eller for den saksskyld mindre?

Nei! Noen har klart sine greier, og det bør en jo være obs på. Jeg synes det er tullball å generalisere en hel rase, vi snakker om individet her, og det oppdager vi i løpet av de første ukene. Slik som du JailyTina, du fikk en opplevelse av at din synes mennesker er litt æsj, og da gjorde du noe med det, men det er ikke dermed sagt at alle schæfere er slik, eller slik som min voksne tispe som synes hele verden er skummel. Jeg tror derimot at hadde hun vokst opp i ett annet miljø, så kunne hun taklet dette bedre, men hun har helt klart noen "brister" her og der. "Normale" hunder, ville taklet miljøet hun har vokst opp i på strak arm og ville ikke brydd seg om verden utenfor. Joda, de ville kanskje oppleve ting som litt rart og være litt skeptisk, men det ville ikke ta lange tiden før det var "normalt"

Alle valper trenger sosialisering, noen mer på enkelte ting. Slik som schæfere, enkelte bullehunder (?) og enkelte vokterhunder (?) trenger på andre hunder. Det er ikke dermed sagt at disse blir drittbikkjer om de ikke får sosiliseringen, men det er viktig å gjøre med tanke på at mange kan bli det. Bedre å være føre var enn etter snar.

Jeg har jo en liten en nå, og jeg tror neppe jeg drar han rundt for å kjøre trikk, bane, buss, gå i byen, hilse på ku, hest, gris osv. Er han en "normal" hund, så takler han dette fint når han blir eldre også. Derimot kommer jeg til å være veldig obs på dette med andre hunder, han skal bli en stor, trygg gutt. Jeg orker ikke flere drittbikkjer

Eller som Eple sier... for å korte ned til litt mindre og litt mer forståelig

[Guest 2ne]

Får vel være kjerringa mot strømmen igjen jeg da - selvsagt er det forskjell på hvor mye sosialisering raser trenger. Det er forskjell på raser, det er liksom grunnen til at man foretrekker enkelte raser fremfor andre. Forskjellige raser har forskjellige mentale egenskaper, det er derfor det er forskjellige raser og ikke bare varianter av den samme. Selvsagt vil det være forskjellige behov for de forskjellige rasene..

En kelpie f.eks trenger neppe å sosialiseres like mye på folk som en belger gjør, kelpien er oversosial, belgeren kan være reservert (eller redd). En litt vimsete cocker med nesa i bakken vil neppe la seg påvirke like mye av miljø som f.eks en belger gjør, mest fordi den ikke vil få det med seg.. Osv..

[Raksha]

Har ikke hatt flere hunder av en rase jeg, så kan ikke si annet enn individbassert. Men riesenen min trengte både mye sosialisering på folk, hunder og miljø generelt. Og så tydelig en degenerering av hennes evne til å takle ting da vi flytta "på landet".

Basenjien min virker veldig miljøsterk, fornuftig forsiktig med andre hunder, littebitt reservert for folk om han får lov. Men basenjier er jo kjent for å ikke alltid være så glad i alt som går på to og fire bein.

[JailyTina]

Nei! Noen har klart sine greier, og det bør en jo være obs på. Jeg synes det er tullball å generalisere en hel rase, vi snakker om individet her, og det oppdager vi i løpet av de første ukene. Slik som du JailyTina, du fikk en opplevelse av at din synes mennesker er litt æsj, og da gjorde du noe med det, men det er ikke dermed sagt at alle schæfere er slik, eller slik som min voksne tispe som synes hele verden er skummel.

Nei, og det er nettopp det jeg mener! Selvom snuppa mi syntes fremmede ikke er så innmari kult har jeg sett flere schäfervalper som nesten er for sosiale igjen. Derfor lurer jeg på om man fokuserer for mye på at man har en schäfer eller rottis eller bullehund eller chihuahua for den saksskyld og sosialiserer/miljøtrener basert på rasens rykte enn på individets behov og egenskaper.

Jeg tror derimot at hadde hun vokst opp i ett annet miljø, så kunne hun taklet dette bedre, men hun har helt klart noen "brister" her og der. "Normale" hunder, ville taklet miljøet hun har vokst opp i på strak arm og ville ikke brydd seg om verden utenfor. Joda, de ville kanskje oppleve ting som litt rart og være litt skeptisk, men det ville ikke ta lange tiden før det var "normalt"

Nja. Jeg vet ikke helt om ett annet miljø ville gjort så mye fra eller til. Blant søsknene hennes var en kjempe sosial, en normalt sosial og tok alt på strak arm, en ganske selvstendig, men trygg og sosial og så var det en som syntes fremmede folk var noe dritt. (Også har vi da Jaily som var reservert, men ikke usosial heller liksom.) Siden det er så store variasjoner innefor kullet tror jeg det kanskje også har litt med arv å gjøre. (Har også hørt snakk om at noen halvsøsken av henne har hatt tendens til å være litt reservert ovenfor folk, men siden jeg ikke har møtt disse selv vet jeg jo ikke med sikkerhet at det er sånn)

Likevel (bare for å høres litt schizofren ut) er jeg litt enig med deg også. Jaily er tross alt den første hunden jeg har hatt fra liten valp og jeg har garantert gjort noen feil på veien som kanskje har bidratt til å forsterke bristen hennes.

Alle valper trenger sosialisering, noen mer på enkelte ting. Slik som schæfere, enkelte bullehunder (?) og enkelte vokterhunder (?) trenger på andre hunder. Det er ikke dermed sagt at disse blir drittbikkjer om de ikke får sosiliseringen, men det er viktig å gjøre med tanke på at mange kan bli det. Bedre å være føre var enn etter snar.

Jeg har jo en liten en nå, og jeg tror neppe jeg drar han rundt for å kjøre trikk, bane, buss, gå i byen, hilse på ku, hest, gris osv. Er han en "normal" hund, så takler han dette fint når han blir eldre også. Derimot kommer jeg til å være veldig obs på dette med andre hunder, han skal bli en stor, trygg gutt. Jeg orker ikke flere drittbikkjer

Eller som Eple sier... for å korte ned til litt mindre og litt mer forståelig

Den er jeg veldig enig i!

[Margrete]

Nja. Jeg vet ikke helt om ett annet miljø ville gjort så mye fra eller til. Blant søsknene hennes var en kjempe sosial, en normalt sosial og tok alt på strak arm, en ganske selvstendig, men trygg og sosial og så var det en som syntes fremmede folk var noe dritt. (Også har vi da Jaily som var reservert, men ikke usosial heller liksom.) Siden det er så store variasjoner innefor kullet tror jeg det kanskje også har litt med arv å gjøre. (Har også hørt snakk om at noen halvsøsken av henne har hatt tendens til å være litt reservert ovenfor folk, men siden jeg ikke har møtt disse selv vet jeg jo ikke med sikkerhet at det er sånn)

Likevel (bare for å høres litt schizofren ut) er jeg litt enig med deg også. Jaily er tross alt den første hunden jeg har hatt fra liten valp og jeg har garantert gjort noen feil på veien som kanskje har bidratt til å forsterke bristen hennes.

Neineinei, du har misforstått meg! Jeg snakket om min egen tispe jeg, når jeg nevnte med ett annet miljø Så jeg synes ikke du skal være enig med meg engang når det gjelder din hund

[JailyTina]

Får vel være kjerringa mot strømmen igjen jeg da - selvsagt er det forskjell på hvor mye sosialisering raser trenger. Det er forskjell på raser, det er liksom grunnen til at man foretrekker enkelte raser fremfor andre. Forskjellige raser har forskjellige mentale egenskaper, det er derfor det er forskjellige raser og ikke bare varianter av den samme. Selvsagt vil det være forskjellige behov for de forskjellige rasene..

En kelpie f.eks trenger neppe å sosialiseres like mye på folk som en belger gjør, kelpien er oversosial, belgeren kan være reservert (eller redd). En litt vimsete cocker med nesa i bakken vil neppe la seg påvirke like mye av miljø som f.eks en belger gjør, mest fordi den ikke vil få det med seg.. Osv..

Men tror du ikke man lett kan se seg blind på rasetypiske trekk hvis en bare skal se på hva slags rase man har og tilrettelegge sosialisering/miljøtrening etter det? Hvis en alltid tar utgangspunkt i at en kelpie er oversosial eller en belger reservert, er det ikke da "fare" for å feil-sosialisere?

Eller går det i det hele tatt ann å "feil-sosialisere"? Er all sosialisering bra...?

Neineinei, du har misforstått meg! Jeg snakket om min egen tispe jeg, når jeg nevnte med ett annet miljø Så jeg synes ikke du skal være enig med meg engang når det gjelder din hund

Sånn går det når en prøver å jobbe samtidig som man svarer. Var ikke meningen å tillegge deg meninger du ikke hadde.

Jeg er likevel litt enig med deg ift min egen lille snuppe. Hun kunne sikkert vært mer sosial av seg med mer sosialisering som liten. Blant annet med tanke på de forskjellene jeg beskrev på kullsøsknene. Men gjort er gjort, spist er spist, og om ikke annet har jeg hvertfall ikke en hund som skal bort til alle og en hver for å hilse.

[Djervekvinnen]

Jeg syns vel ikke det kan sosialiseres nok jeg. Om det så er mennesker, miljø eller andre hunder. Normalt sett har folk begrensninger, men å gjøre et godt forarbeid med alt man har tilgjengelig er bare positivt. Det er ikke snakk om å stresse og styre mye, tross alt valper man har med å gjøre, men å møte mange mennesker og ulike miljø er bare pluss hos meg. Om jeg hadde hatt en labrador ville jeg vel egentlig ha sosialisert like mye som en dobermann, kjenner jeg meg selv rett, men jeg vet at en dobermann trenger mer sosialisering pga de kan være reserverte og ha litt dårlig språk. Så spesiellt reserverte raser, ville jeg jobber mye mer med. Individene er forskjellige, men det har litt å si på rase også. Noen er mye mer omgjengelige på det generelle plan og utpreget sosiale og sånn. Man må lære om rasen og hva den blir brukt til og sterke og svake sider.

Så ja, jeg ville tenkt rase i denne sammenhengen, men også sett på individet og sosialisert så godt/mye jeg kunne, selv om valpen viser seg å være sosial og trygg. Ihvertfall de første ukene og månedene.

Hvordan kan man egentlig feil-sosialisere? kanskje man presser valpen for mye og sånn, men å møte snille, hyggelige mennesker i alle fasonger og vennlige hunder, og skåner valpen for dårlige hendelser, er det vel bare å kjøre på?

[Kennel XO]

Jeg syns vel ikke det kan sosialiseres nok jeg. Om det så er mennesker, miljø eller andre hunder. Normalt sett har folk begrensninger, men å gjøre et godt forarbeid med alt man har tilgjengelig er bare positivt. Det er ikke snakk om å stresse og styre mye, tross alt valper man har med å gjøre, men å møte mange mennesker og ulike miljø er bare pluss hos meg. Om jeg hadde hatt en labrador ville jeg vel egentlig ha sosialisert like mye som en dobermann, kjenner jeg meg selv rett, men jeg vet at en dobermann trenger mer sosialisering pga de kan være reserverte og ha litt dårlig språk. Så spesiellt reserverte raser, ville jeg jobber mye mer med. Individene er forskjellige, men det har litt å si på rase også. Noen er mye mer omgjengelige på det generelle plan og utpreget sosiale og sånn. Man må lære om rasen og hva den blir brukt til og sterke og svake sider.

Så ja, jeg ville tenkt rase i denne sammenhengen, men også sett på individet og sosialisert så godt/mye jeg kunne, selv om valpen viser seg å være sosial og trygg. Ihvertfall de første ukene og månedene.

Hvordan kan man egentlig feil-sosialisere? kanskje man presser valpen for mye og sånn, men å møte snille, hyggelige mennesker i alle fasonger og vennlige hunder, og skåner valpen for dårlige hendelser, er det vel bare å kjøre på?

Jeg mener at å overdrive sosialisering kan skape stress. For høye forventninger feks ved å la valpen få godbiter av "alle" fremmede kan på en i utgangspunktet normalt sosial hund skape forventningsstress. Jeg mener også at for mange miljø inntrykk kan skape stress. Sosialisering bør være gjennomtenkt, valper trenger mye søvn og hvile. Det samme mener jeg om å presse valpen til å avreagere på alt den synes er skummelt, valper kan overreager nettopp fordi de er valper og det å presse frem en avreaksjon kan gjøre større skade enn nytte i mine øyne.

Samtidig mener jeg selvfølgelig at preging er viktig for alle hunder uansett rase. Men å overdrive er heller ikke bra. Selv bruker jeg ikke tid på å sosialisere valpene mine på ting som er i orden, da bruker jeg heller tiden på andre ting.

Ellers er jeg stort sett enig med Margrethe her bortsett fra at schäferhunder "må" sosialiseres mye på andre hunder, mange må det...men det gjelder heller ikke for alle schäferhunder og er individ avhengig som for alle andre raser. Mine valper blir sosialisert kun på noen få hunder som jeg er trygg på og kjenner godt alikevel blir de trygge og har godt språk. Det tror jeg kommer av at jeg ikke presser de inn i møte situasjoner de ikke er klar for.

[Djervekvinnen]

ja er enig med deg, som jeg skrev: Det er ikke snakk om å stresse og styre mye, tross alt valper man har med å gjøre, men å møte mange mennesker og ulike miljø er bare pluss hos meg.

Jeg bruker lite godbiter i sosialiseringen, men omgås mennesker og i miljøer med meg selv som trygghet. Hunden får ros ved klapp og stryk hos fremmde. Er valpen litt usikker, kan godbiter hjelpe.

Så ja,som du sier, feilsosialisering kan vel gjøres ved overdrivelse. Men har vel egentlig inntrykk av at flesteparten sosialiserer litt for lite, enn litt for mye. Stress er ikke sunt for valper, så man må være fornuftig.

[JailyTina]

Jeg mener at å overdrive sosialisering kan skape stress. For høye forventninger feks ved å la valpen få godbiter av "alle" fremmede kan på en i utgangspunktet normalt sosial hund skape forventningsstress. Jeg mener også at for mange miljø inntrykk kan skape stress. Sosialisering bør være gjennomtenkt, valper trenger mye søvn og hvile. Det samme mener jeg om å presse valpen til å avreagere på alt den synes er skummelt, valper kan overreager nettopp fordi de er valper og det å presse frem en avreaksjon kan gjøre større skade enn nytte i mine øyne.

Samtidig mener jeg selvfølgelig at preging er viktig for alle hunder uansett rase. Men å overdrive er heller ikke bra. Selv bruker jeg ikke tid på å sosialisere valpene mine på ting som er i orden, da bruker jeg heller tiden på andre ting.

Men det må jo da være en form for "feilsosialisering"? For får man en hund som etter mye sosialisering stresser mer enn den er avslappet og tydelig komfortabel må en da ha fokusert på feil ting i sosialiseringsprosessen?

Og kan det igjen komme av at man fokuserer for mye på rase fremfor individ?

Ellers er jeg stort sett enig med Margrethe her bortsett fra at schäferhunder "må" sosialiseres mye på andre hunder, mange må det...men det gjelder heller ikke for alle schäferhunder og er individ avhengig som for alle andre raser. Mine valper blir sosialisert kun på noen få hunder som jeg er trygg på og kjenner godt alikevel blir de trygge og har godt språk. Det tror jeg kommer av at jeg ikke presser de inn i møte situasjoner de ikke er klar for.

My point exactly.

ja er enig med deg, som jeg skrev: Det er ikke snakk om å stresse og styre mye, tross alt valper man har med å gjøre, men å møte mange mennesker og ulike miljø er bare pluss hos meg.

Jeg bruker lite godbiter i sosialiseringen, men omgås mennesker og i miljøer med meg selv som trygghet. Hunden får ros ved klapp og stryk hos fremmde. Er valpen litt usikker, kan godbiter hjelpe.

Så ja,som du sier, feilsosialisering kan vel gjøres ved overdrivelse. Men har vel egentlig inntrykk av at flesteparten sosialiserer litt for lite, enn litt for mye. Stress er ikke sunt for valper, så man må være fornuftig.

Ikke at jeg har så innmari mange år på baken innenfor hundeverdenen, men jeg har inntrykk av at fokus på ordentlig sosialisering først har kommet for alvor i de senere årene...? At det tidligere har vært en mer vid oppfatning av at hunder tåler alt uansett om de er vant til det eller ikke...? Ikke vet jeg... Bare en tanke.

[MonicaT]

Mulig jeg er på litt tynn is her, men hva legger folk i ordet sosialisering ?

[Djervekvinnen]

Tenker på hele pakka: møte ulike mennesker, barn, menn og kvinner, hunder i ulike fasonger, hester, kyr, fugler osv. Andre skapninger som hunden skal fungere sosialt med. Og så har jeg vel også miljø under samme kategori, selv om det kalles miljøtrening. By, land, skoler, biler, skog, vann, strand, asfalt, underlag osv osv. Målet er å gjøre hunden komfortabel og trygg i det sosiale miljøet.

[Kennel XO]

Men det må jo da være en form for "feilsosialisering"? For får man en hund som etter mye sosialisering stresser mer enn den er avslappet og tydelig komfortabel må en da ha fokusert på feil ting i sosialiseringsprosessen?

Og kan det igjen komme av at man fokuserer for mye på rase fremfor individ?

Ja, det er jo fult mulig å feilsosialisere også. Og jeg ville bare poengtere at det faktisk er mulig å oversosialisere også. Det å sosialisere og miljøtrene er veldig inn i tiden og jeg møter rett som det er hundeeiere som setter valpene sine i situasjoner de ikke mestrer og kaller det preging. Hele poenget med sosialisering er jo at valpen skal komme styrket ut ikke forsterke reddsler eller skape stress.

Mulig jeg er på litt tynn is her, men hva legger folk i ordet sosialisering ?

Jeg legger i ordet sosialisering at valpen skal preges og gjøres trygg på alle sosialesettinger og miljø som den skal beherske som voksen. Derfor vil det hele tiden være individuelt hva man trenger å gjøre.

[Marita_H]

For meg (og de def. jeg har lært) er sosialisering det som er samhandling med egen eller annen art. Det vil å lære seg en form for kommunikasjon og språk, fortståelse for sosiale grenser mm. At det er forskjell på raser, linjer og individer mener jeg også, og jeg tror evnene til å generalisere er det som ofte avgjør hvor mye/lite man trenger å sosialisere.

Miljøtrening er noe annet, det er å være habituert på ytre stimuli, altså ha sluttet å bry seg med det, og kunne konsentrere seg om noe annet. Dette er det vi lærer valpene når vi tar med dem overalt, det er jo at de ikke skal reagere på miljøet rundt seg, og være trygg og kunne feks fokusere på oss og glemme alt rundt seg, tåle å gå på rart underlag eller høre rare lyder uten å bry seg.

Alt dette må være positivt for valpen. Som Kennel Xo nevner lenger opp, det kan jo bli for mye av det gode, og at det faktisk ikke oppleves som positivt, men rett og slett blir fo mye pes, og dermed blir negativt likevell. Alt må tilpasses individet:)

Ang. sosialisering av enkelte hunderaser/typer hunder med andre hunder, så mener jeg (basert på egen erfaring hvertfall) at noen raser/linjer ofte har en kombinasjoner av egenskaper og temperement som gjør at man bør være mer obs på dette med positive erfaringer. dsv man må sosialisere mer og mer "rett" i tilfelle dårlige opplevelser, for å unngå at hunden bruker feks kontrollbehov og aggresjon om den føler seg usikker på andre eller eget språk- som jo ligger mer latent i enkelte raser. Jeg syns ikke dette på noen måte sier noe om at dette er dårligere hunder, det er bare kombinasjonen av egenskaper og intenistet , samt evne til å lære lynraskt på godt og vondt som gjør at noen må man være mye mer NØYE med noen hunder.

Ang. sosialisering mot mennesker kan man vel anta etter alle MH beskrivelser man nå sitter på at det er genetikk i dette med redsel for fremmede mennesker, og at her ser man at raser skiller seg fra hverandre. Har man en rase/hund med genetisk dårlig utgangspunkt så man man gjøre mye mer rett med denne hunden, enn en som er genetisk idiotsosial..I all MH-statistikk er det jo ytterkanter og midten-hunder, men når snittet på tilgjengelighetsmomentene på noen raser havner langt under snittet for resten av rasene, så kan man ikke unngå å si at dette er "rasetypisk".

mvh Marita

[Margrete]

Ellers er jeg stort sett enig med Margrethe her bortsett fra at schäferhunder "må" sosialiseres mye på andre hunder, mange må det...men det gjelder heller ikke for alle schäferhunder og er individ avhengig som for alle andre raser. Mine valper blir sosialisert kun på noen få hunder som jeg er trygg på og kjenner godt alikevel blir de trygge og har godt språk. Det tror jeg kommer av at jeg ikke presser de inn i møte situasjoner de ikke er klar for.

Utrykket meg nok klønete. Så klart dette er jo også individbasert. Kjøper man hund etter noen som er dønn trygge, så er det jo ikke sikkert at denne trenger slik tilnærming. Har man en slik mulighet du har, så vil jo valpen kun få gode erfaringer

Jeg har vel også tenkt litt den siste tiden (ja skal vi se en hel uke *ler*) Om jeg det jeg gjør nå er riktig. Altså, bøyer meg ned og lar han sitte med meg i møte med andre hunder. Vil dette skape en utrygg hund? Siden jeg kanskje overbeskytter han litt? Jeg er livredd for å få en dustehannhund...

Edit: Bor i Oslo og en kan aldri vite hva man treffer rundt neste sving. Det er alltid løse hunder her og jeg vet ikke om de er snille med bebbiser.

[Kennel XO]

Utrykket meg nok klønete. Så klart dette er jo også individbasert. Kjøper man hund etter noen som er dønn trygge, så er det jo ikke sikkert at denne trenger slik tilnærming. Har man en slik mulighet du har, så vil jo valpen kun få gode erfaringer

Jeg har vel også tenkt litt den siste tiden (ja skal vi se en hel uke *ler*) Om jeg det jeg gjør nå er riktig. Altså, bøyer meg ned og lar han sitte med meg i møte med andre hunder. Vil dette skape en utrygg hund? Siden jeg kanskje overbeskytter han litt? Jeg er livredd for å få en dustehannhund...

Edit: Bor i Oslo og en kan aldri vite hva man treffer rundt neste sving. Det er alltid løse hunder her og jeg vet ikke om de er snille med bebbiser.

Jeg ville også hatt valpen ved meg i møtesituasjoner, da er det litt lettere å gripe inn om noe skjer. Problemet med det er jo at om det er en valp med revirforsvar så kan en trigge det om man slipper den andre hunden for fort tett på slik at valpen ikke håndterer situasjonen. Samtidig så kan en også trigge fryktforsvar igjennom det å gi valpen den lille støtten den trenger for å tørre. Derfor er jeg utrolig sellektiv på hvem valpene mine får møe i starten. Kun rolige og trygge hunder til å begynne med. De jeg møter på gata prøver jeg å unngå som best jeg kan uten å lage en situasjon ut av det. Viser valpen over lengre tid at den er ubekvem i møte med andre hunder har man gjort noe som ikke er rett for den valpen.

Jeg tror heller ikke det er de tilfeldige møtene med andre hunder på gata som er viktigst. Men det å kunne være over lengre tid sammen med andre hunder og valper som har et godt språk. At man reiser hjem fra sosialiseringstreninger med en valp som har lekt og kost seg med andre hunder. At man er sikker på at valpen er ferdig med eventuelle ubehag den følte i starten av møtet.

[Malamuten]

Raser er forskjellig og jeg ser ikke noe galt i og være klar over, og ta hensyn til(om det trengs), hva den enkelte rasen normalt sett trenger av sosialisering og miljøtrening, men også ta hensyn til individuelle forskjeller. For min del sosialiserer jeg alle valpene mine tilnærmet likt, dvs MYE både på miljø og hunder/folk, uansett rase og individ, men jeg mener det er forskjell på mye sosialisering og feil sosialisering. Jeg får ikke folk til og proppe de full med godbiter hele tiden, det går an og sosialisere uten masse herjing og godbiter. Så eneste jeg ville vært skeptisk til er om noen solgte meg en hund og sa at denne rasen IKKE trenger mye sosialisering, da er det større sjanse for feil tror jeg, om man ikke tenker selv...

[Marita_H]

I praksis skiller jeg også på sosialisering og miljøtrening, og legger opp litt ulikt for hva jeg trener på. Ups, ble litt lang...sorry, men var mye spennende å skrive om her, høre hva andre tenker om de samme tingene.

Med kullene mine og småvalper jeg har så vil jeg at de skal få mange positive erfaringer med mennesker i seg selv, før jeg begynner med feks mat og leker for å assosiere positive erfaringer. Dvs at jeg får venner og kjente til å holde masse på med valpene, rulle på gulvet med de, valpene sover på dem fysisk, kos og ros. Noen er for opphengte i dette med godbiter for tidlig og en del valper blir veldig "lav" i nærheten av godbiter når de er helt små, og det kan få motsatt effekt. Jeg vil lære mine valper at mennesker i seg selv er supre. (Etterhvert trener jeg jo rundering ol, og da blir de belønnet for å "finne mann", så de bygger pos. erfaringer her).

Jeg er forøvrig motstander av dette med å lokke hunder frem til folk de er redd med godbiter, da jeg har sett mange feilslåtte planer med denne metoden. De feste valper som er redde folk kan bli enda mer redd om man lokker dem bort. Noen valper setter med i gang "skeptisk-alarmen" om de føler seg lurt eller presset inn i situasjoner de ikke mestrer.

Det er som en klok kvinne en gang forklarte: Om det ligger 10.000 på et bord med en edderkopp (om du er livredd disse) ved siden av, og du tar sats og tar de 10.000 og deretter hopper tilbake igjen, er du blitt mindre redd edderkopper?? Jeg er selvfølgelig for mat/leker som positiv forsterker/ass. mot mennesker for redde hunder, men dette skal gjøres rett, og ikke med lokking.

Ved sosialisering med andre hunder er jeg skikkelig selektiv med hvem valpene mine får være i lag med, og jeg har full kontroll hele tiden. Jeg slipper dem ALDRI med hunder jeg møter tilfeldig og ikke kjenner før de har hatt mange positive opplevelser. Når jeg lar dem leke er jeg nøye på å ha kontroll, og jeg fjerner alltid den andre hunden om det blir for mye for min valp. Jeg vil at mine hunder skal lære seg at de aldri trenger å "fixe" selv, jeg passer på. Dette er fordi jeg har en rase som er svært latent til å skulle "fixe" selv når de blir eldre om eiern er blitt en dott i deres øyne. Etterhvert som de blir eldre og tryggere får være i lag med mange ulike typer hunder, også noen som sier litt fortere i fra, slik at de lærer seg å takle litt "motgang" også...Passer selvfølgelig på at de aldri får mobba eller skremme andre hunder heller. Jeg blander aldri godbiter inn i denne type læring.

Mens når de kommer til miljøtrening med hunder- dvs fungere i nærheten av dem uten å få hilse, så bruker jeg sladremetoden fra de er veldig små. Det sitter godt i om man begynner tidlig, og de vet (etterhvert) at når de er i bånd og ikke har fått "værsegodhilse"- signalet skal de bare sladre til meg og så passere. Jeg er übertydelig med folk jeg møter på tur om at de ikke får slippe sin hund på min, og gir beskjed om at jeg trener og hundene får ikke hilse. Noen syns jeg er helt korka og roper etter meg at hundene må jo få hilse, men de får de bare mene. Jeg setter meg aldri ned med valper, men belønner dem nært meg og prøver holde heller en slik avstand til den andre hunden slik at vi får gått ganske naturlig fordi uten mye om og men. Jeg vil ikke lage noe "styr" ut av at det kommer en annen hund i mot, men vil at hunden skal tenke "juhu- snadder" og fokusere på meg i stedet. Om de skal hilse i bånd (noe de også må lære) så begynner jeg med kjente hunder og er nøye med å de lykkes med slike møter. Pubertale dobbere (særlig hanhunder) får ikke hilse så mye i bånd når de på sitt mest "hormonelle", da det kan bli mye stress med stramt bånd/eier i båkhånd mm. Jeg unngår faktisk å gå steder der jeg vet at de er mye løse hunder/hundeeiere når valpen er helt liten, eller i puberteten. Men det er nok litt enklere for meg å ha tilgang på hunder i andre settinger, så jeg skjønner at det kan være verre for "vanlige" folk å finne denne balansen. Om det kommer løse hunder stormende på mine valper, så prøver jeg faktisk å få kontroll på denne hunden. Enten med å ta tak i den og slippe båndet til valpen min, eller å kaste godbiter på den, så den blir distrahert. Det kommer helt an på hvordan hund det er og hva hensikten dens er. Er den bare glad og leken, og ikke for vill, så ønsker jeg den velkommen med glad stemme og later som om dette var helt planlagt og lar valpen min få hilse:) Kan godt finne på å tvinge eiere av snille, men ville hunder til å stå der til min valp har blitt helt trygg, om de har mistet den på min som er i bånd...Så jeg er ikke så opptatt av at folk skal like meg egentlig på slike turer, heheh;)

Jeg prioriterer trening slik at de skal i løpet av sitt første leve år ha ca 60% sosialisering og 40 % miljøtrening på andre hunder. Etterhvert blir ca 50/50 med lek og miljøtrening, og så blir det bare helt tilfeldig hva de gjør. Så lenge de funker på trening og er trygg på andre hunder. Om de ikke går overens med noen type hunder- feks hanhund-hanhund, tispe-tispe, så dropper jeg bare å slippe med i lag med slike, og trener kun på å kunne fungere i nærheten av slike hunder.

Om man sier at det er rasetypisk eller ikke, så er nå hvertfall jeg snar å informere mine valpekjøpere om at min rase ikke er den enkleste med andre hunder, og at de trenger mer "rett" sosialisering og miljøtrening enn en del andre raser for å fungerer problemfritt hele livet med andre hunder. Selv om det innad i rasen er ulikheter, så vil jeg være sikker på at de er forberedt på mye jobb. Så får de heller blir positivt overrasket når de har gjort en skikkelig god jobb og får en hund som funker med alt av andre hunder

mvh Marita

[Kennel XO]

Et veldig bra innlegg Marita H! Jeg er veldig enig og har akkurat samme tankegangen selv. Spesielt dette med at om valpen faktisk møter noe som er ubehagelig så må den få bli ferdig før vi går videre men uten å lokke eller tvinge som gjerne forsterker hele situasjonen. Bortsett fra om valpen blir overhysterisk og ikke klarer å avreagere selvsagt, da tar jeg valpen fysisk ut av situasjonen.

Jeg har også veldig stor tro på dette med å la valpen bare sitte å observere på en trygg avstand. Og det å trene på å være på trening med mange hunder uten å hilse, bare det å se på andre hunder avslappet. Jeg har en venninne som i starten aldri lot valpen sin hilse på andre hunder når den var i bånd. Den morsome effekten dette fikk var at valpen ikke trodde det gikk an å hilse på andre hunder mens den var i bånd selv om de andre hundene sto bare en meter unna. Effekten var at valpen ble veldig rolig og avslappet i slike situasjoner.

[Marita_H]

Et veldig bra innlegg Marita H! Jeg er veldig enig og har akkurat samme tankegangen selv. Spesielt dette med at om valpen faktisk møter noe som er ubehagelig så må den få bli ferdig før vi går videre men uten å lokke eller tvinge som gjerne forsterker hele situasjonen. Bortsett fra om valpen blir overhysterisk og ikke klarer å avreagere selvsagt, da tar jeg valpen fysisk ut av situasjonen.

Jeg har også veldig stor tro på dette med å la valpen bare sitte å observere på en trygg avstand. Og det å trene på å være på trening med mange hunder uten å hilse, bare det å se på andre hunder avslappet. Jeg har en venninne som i starten aldri lot valpen sin hilse på andre hunder når den var i bånd. Den morsome effekten dette fikk var at valpen ikke trodde det gikk an å hilse på andre hunder mens den var i bånd selv om de andre hundene sto bare en meter unna. Effekten var at valpen ble veldig rolig og avslappet i slike situasjoner.

Takk:) Ja, er veldig enig med det du skriver her. Tror også det er kjempelurt å lære valper dette med ro i nærheten av andre hunder fra de er helt små (som svamper, hehe og suger til seg læring). Å bare kunne være i nærheten med andre hunder uten at det skjer noe som helst, er veldig nyttig og forebyggende for atferdsproblemer mot andre hunder, det er jeg helt sikker på.

(og jeg ser dette funke i praksis med også voksne hunder som rehabiliteres på denne måten for redsel/aggresjon mot hunder om det gjøres gradvis og rett).

mvh Marita

[Pim]

Hm, jeg syns faktisk at jeg selv fokuserte altfor lite på rase. Sist jeg sosialiserte en valp, var det en Serra da Estrelahund, en hyrdehundrase som er typisk veldig skeptiske overfor fremmede vesener (og alt annet som våger å røre på seg eller være stort, mørkt og ruvende). Altså måtte det masse sosialisering til, uten at det egentlig noen gang ble helt nok, han forble skeptisk og bjeffa (og hvis de ikke tok hintet, knurra) på alle som ikke kunne navnet hans hele livet

Nansen derimot...hihi, det er en annen historie. Klok av skade kjørte jeg på med massevis av sosialisering, men en samojed er jo i bunn og grunn en veldig sosial og uredd rase, og Nansen er definitivt både sosial og uredd, så nå skal han hilse på ALT og ALLE Litt slitsomt på tur, kan du si, særlig når vi skal øve på å gå pent i bånd i sentrum - og vi bor i sentrum. Vi må rett og slett trene på å IKKE hilse nå, så jeg skulle nok ønske jeg hadde vært mer obs på både raseforskjeller og individforskjeller da jeg fikk Nansen...

[occurrence]

Det hadde kanskje vært interessant å diskutere hvor stor andel av dette man mener er genetisk og i hvilken grad man kan endre det med trening.